Menu Meny

Réunion: Fottur på vulkanenes øy

På Réunion troner fjellene høye og grønne, som skapt for fotturer i et veiløst terreng. Vi setter kursen mot innbydende landsbyer, møter gjestfrie mennesker og ser en av verdens mest aktive vulkaner. Alt dette på en utpost som tilhører Europa, men som ligger i Det indiske hav.

Madame Folio reiser seg fra lenestolen og gir tegn til at vi skal bli med henne. Inne i dagligstuen ligger det en stråhatt på et bord. Hun tar den opp og stryker med pekefingeren langs bremmen.

– Denne er laget av stenglene. Når de er ferske, kan man spise dem, akkurat som hericots verts. Men når de blir gamle og myke, strimler vi og tørker dem. Så kan vi flette hatter og kurver. Er det ikke fint?

Hun lyser opp når hun snakker om chouchou. Vi så riktig nok denne slyngplanten ligge som en grønn matte over trær og busker da vi kjørte fra kysten til Salaziedalen. Det var etter vi hadde spist chouchou-grateng til lunsj her i landsbyen Hell-Bourg. Men det er ikke før Madame Folis øyne begynner å stråle at vi forstår hvor viktig en plante kan være når man bor i øyas indre, mellom fjellene, fossefall og raviner. Her har generasjoner innbyggere overlevd på små ressurser, og da kan en plante som chouchou fremstå som Guds gave til menneskeheten. Frukten, stilkene, røttene, bladene – alt brukes, som mat eller som slitesterkt materiale for forskjellig slags håndverk.

– Det er en helt annen verden her oppe i fjellene, sammenliknet med kysten. Det er derfor vi flyttet hit, for å få en friskere luft og et roligere tempo. Et enklere liv, på en måte, sier Madame Folio, som i dag er 80 år og har åpnet det bevaringsverdige huset med den klassiske kreolarkitekturen og sin vakre hage for allmennheten. Sammen med sin sønn forteller hun mer enn gjerne til alle interesserte om plantenes og urtenes betydning. Og hun sitter inne med mye kunnskap som kan bli borte dersom ikke neste generasjon på Réunion kjenner sin besøkelsestid.

Området rundt Piton de la Fournaise er full av vulkansk aktivitet.
Området rundt Piton de la Fournaise er full av vulkansk aktivitet.
Emanuelle Deboisvilliers. Vi beundrer huset hennes i Cilaos og blir invitert inn for en prat.
Emanuelle Deboisvilliers. Vi beundrer huset hennes i Cilaos og blir invitert inn for en prat.
Byen Cilaos, i kalderaen med samme navn, har et livlig sentrum med fargeglade kreolerhus.
Byen Cilaos, i kalderaen med samme navn, har et livlig sentrum med fargeglade kreolerhus.
En flytur over øya gir deg nye perspektiver
En flytur over øya gir deg nye perspektiver
Familien Folios hage er noe utenom det vanlige. Det verneverdige huset i påkostet kreolstil er tatt godt vare på.
Familien Folios hage er noe utenom det vanlige. Det verneverdige huset i påkostet kreolstil er tatt godt vare på.

Flasken på bordet ser ut til å ha en hel hage innenfor glasset: blad, røtter, blomster og frukt som alt setter sin smak på alkoholen. Det brenner innenfor brystet når jeg drikker den. Så spiller musikken opp. Maloya er en musikkstil som stammer fra slavenes tid på øya. Slaveriet ble avskaffet i 1848, men sangene og fortellingene lever videre.

Mange snakker om det – hvordan «ungdommen» nede i kystbyen ikke lenger lærer seg å bruke naturen – antall kjøpesentre øker samtidig som interessen for tradisjonene minker.

Men nå er vi i fjellene, og her står tradisjonene støtt. Samme kveld spiser vi middag hos Patrick, på vandrerhjemmet Gîte La Mandoze. Der serveres det cari, med indiskinfluert fiske- og kjøttgryter og ris. Vi blir også «servert» anekdoter om hvordan livet var her før i tiden. Og det serveres rikelig med rom til. Flasken på bordet ser ut til å ha en hel hage innenfor glasset: blad, røtter, blomster og frukt som alt setter sin smak på alkoholen. Det brenner innenfor brystet når jeg drikker den. Så spiller musikken opp. Maloya er en musikkstil som stammer fra slavenes tid på øya. Slaveriet ble avskaffet i 1848, men sangene og fortellingene lever videre. Patrick leder an med gitaren sin, og våre nye venner fra byen Cilaos, som har kommet hit i løpet av dagen, synger med i de kjente kreolske tekstene. Ømt og vemodig, ømt og heftig. Til slutt danser vi, helt til det er på tide å si god natt. Her legger man seg tidlig og står opp før solen kryper over fjelltoppene.

Réunion er geografisk en isolert vulkanøy, tilfeldig beliggende i Det indiske hav, øst for Madagaskar. Men på papiret er vi fremdeles i Europa, for øya tilhører Frankrike, og har de samme ordninger som moderlandet. Her og der forteller skilt om at EU-bidrag har gjort det mulig å bygge både veier og å sette i gang sysselsetningsprosjekter. Mange fra øya reiser til Frankrike for å få bedre muligheter til arbeid, men mange kommer også fra Frankrike til Réunion – for klimaet, naturen og livsstilen.

Her møtes Europa, Afrika og Asia. Sjøfarerne som har kommet forbi, har også satt sine spor. De første bofaste menneskene på øya var en gruppe europeere og slaver som kom over fra Madagaskar for drøye 350 år siden. I løpet av de følgende århundrene kom det flere bosettere, fra Europa og Afrika, men også fra India og Kina. De innbyggerne med aner som går tilbake til tidligere generasjoner, har i dag ofte et utseende preget av forskjellige verdensdeler, men de ser alle på seg selv som mennesker med en egen identitet, uansett om de på papiret er franskmenn. De er réunionnais. Med stolthet.

Flotte strender og blågrønt hav. Réunions kyst er herlig, så lenge man ikke bader utenfor de haisikrede områdene.
Flotte strender og blågrønt hav. Réunions kyst er herlig, så lenge man ikke bader utenfor de haisikrede områdene.
Den pastellfargede byen Hell-Bourg ligger 900 moh., i kalderaen Salazie.
Den pastellfargede byen Hell-Bourg ligger 900 moh., i kalderaen Salazie.
Dis i hagen Trois Salazes. Der får vi vite alt om medisinske vekster, takket være Nathalie og familien hennes.
Dis i hagen Trois Salazes. Der får vi vite alt om medisinske vekster, takket være Nathalie og familien hennes.
Søppelhenting i Mafate. Der det ikke går an å kjøre bil, tar helikoptret over.
Søppelhenting i Mafate. Der det ikke går an å kjøre bil, tar helikoptret over.
Nathalie lager cari i det enkle kjøkkenet.
Nathalie lager cari i det enkle kjøkkenet.

De første innbyggerne i dalen var rømte slaver som kunne gjemme seg i det utilgjengelige terrenget. Heller ikke i dag går det bilveier opp hit. Stien vi følger har vært den eneste transportåre for okser og esler i mange år, men nå brukes det ofte helikopter for å forsyne landsbyene med det de trenger, selv om mange også vandrer noen timer til næreste parkeringsplass for å ta seg ned til byene ved kysten.

Midt på øya ligger det tre dalfører som ble dannet da vulkankratrene kollapset for flere tusen år siden. Formasjonen kalles for kaldera, eller cirque. På kartet ser det ut som tre kronblader som stikker ut fra ett og samme punkt – fjellet Piton des Neiges. Den troner over oss uansett hvor vi er. Ikke så rart kanskje, for dette er den høyeste toppen i Det indiske hav, 3046 moh.

Fjellet ligger til venstre for oss når vi neste formiddag forlater Col des Bœufs og starter turen i neste kaldera, Mafate. Der reiser bratte fjellvegger seg som tagger i et grønt teppe.

De første innbyggerne i dalen var rømte slaver som kunne gjemme seg i det utilgjengelige terrenget. Heller ikke i dag går det bilveier opp hit. Stien vi følger har vært den eneste transportåre for okser og esler i mange år, men nå brukes det ofte helikopter for å forsyne landsbyene med det de trenger, selv om mange også vandrer noen timer til næreste parkeringsplass for å ta seg ned til byene ved kysten.

For oss er turen et mål i seg selv. Det er fint å komme i gang, med raske skritt inn i nasjonalparken. Guiden vår, Matéo Strehaiano, stopper opp hver gang han ser en endemisk blomst eller fugl – og det gjør han ganske ofte. Ømt tar han på en busk av urten zambavil, som sies å rense blodet for gifter om man koker te på den.

Så begynner det å regne. Det øser ned. Det er mars måned og slutten av orkansesongen. Selvfølgelig var vi forberedt på å bli våte, men ikke noe plagg i verden hjelper mot et fem timer langt troperegn. Stien blir til en bekk. Vi går gjennomvåte gjennom en fortrollet vakker tamarinskog, der skjeggete trær ligger lutende langs marken. En lysegrønn dis ligger i luften, og jeg kan ikke nekte for at det er vakkert, selv om vi etter noen timer lengter etter klart vær.

Vel fremme ved vandrerhjemmet i landsbyen får vi vite at utsikten fra rommet vårt og fra terrassen med de fargerike blomstene er fantastisk – om bare det ville slutte å regne.

Skrytingen fra et esel vekker meg neste morgen. Ute skinner solen, himmelen er blå! Kun noen små hvite skyer svever over fjellet som Matéo kaller Pluto, for den ser ut som Disney-hundens hode i profil. Mens vi spiser frokost, ser vi to helikoptre sveve over oss. Det ene skal levere varer et sted, leveransen koster 1500 kroner turen, den andre skal ta med seg søppel fra landsbyen. Yolande, vertinnen vår, forteller at hun bestiller varer til kjøkkenet to eller tre ganger i måneden. Det er ikke billig å leve isolert.

Vi tar farvel og går opp mot fjellpasset vi skal over for å ta oss ned i den tredje kalderaen, Cilaos. Solen varmer, og det er ikke så dumt når man har tatt på seg shorts som fremdeles er våte etter gårsdagens uvær. Et skarpt grønt Mafate ligger nedenfor oss med bratte fjellvegger som her og der stikker opp fra den dype forsenkningen.

Det er ikke før man ser øya ovenfra at man forstår hvor liten den er, med bratte fjellsider som deler fjellfolket fra kystfolket.
Det er ikke før man ser øya ovenfra at man forstår hvor liten den er, med bratte fjellsider som deler fjellfolket fra kystfolket.
Middag og maloyamusikk med Patrick i Gîte La Mandoze.
Middag og maloyamusikk med Patrick i Gîte La Mandoze.
Réunion er flott for deg som liker å gå turer. I fjellene ligger de såkalte gîtes, vandrerhjem, som også serverer mat.
Réunion er flott for deg som liker å gå turer. I fjellene ligger de såkalte gîtes, vandrerhjem, som også serverer mat.

Og akkurat når det føles som om vi er midt i tåkehavet, skimter vi plutselig en bar foran oss. En bar midt inne i skogen? Ja, med tisane, selvfølgelig – te trukket på urter som vokser i området.

På toppen blir det kjøligere, men deretter går det raskt nedover. Stien går på skrå utover en bratt bakke. Lave trær øker eventyrstemningen. Vi vandrer ned i en stadig tettere og fuktigere tåke. Det lukter eukalyptus fra tykke stammer med rødlig bark. Lianer dingler ned rundt oss, og det vokser vill pasjonsfrukt rett foran nesen vår. Og akkurat når det føles som om vi er midt i tåkehavet, skimter vi plutselig en bar foran oss. En bar midt inne i skogen? Ja, med tisane, selvfølgelig – te trukket på urter som vokser i området. Vi har kommet il Nathalies sted i landsbyen Trois Salazes. Hun byr på cari, som hun har laget over åpen ild, og vi nyter den i det enkle kjøkkenet som også fungerer som dagligstue for Nathalie, hennes sju barn, mannen hennes og vennene. Høner og kyllinger kommer inn og nipper litt i det harde jordgulvet mens vi spiser oss mette. Det er som å forflytte seg over i en annen tid.

– Jeg har et hus nede i byen også, i Cilaos. Med vaskemaskin og nær skolen til barna, avslører Nathalie. Men det er her hun trives, sier hun, og jeg forstår henne. Det ligger en følelse av ro og harmoni over stedet og over menneskene i Nathalies hus. Vi går en tur i hagen, der frukttrær og medisinske urter vokser vilt. Jeg får noen blad chandelle som skal kokes av og legges på min vonde hæl. Og så får vi med oss Matéos favoritt, zambavil. Nå har vi magiske urter som skal bringe oss videre gjennom neste tur, på østsiden av øya.

Sandplatået ligger som et månelandskap foran oss. Guiden Matéo leder, her er han i sitt rette element. Han blir som en dansende cicerone, snurrer rundt på vulkangrusen og snakker seg varm om magma, basalt og små, små planter som på en merkelig måte klarer å overleve i det næringsfattige jordsmonnet.

– Men i jorden her har vi alle de mineraler som trengs for et batteri. Øya er full av energi! Og magnetisme. Kompassene går helt amok her!

Kanskje ligger det noe i det han sier, at enkelte mennesker blir oppladet på Réunion. Fotograf Emma har ennå ikke fått sove skikkelig, og Matéo blir litt opphisset av vulkanen.

Da vi kommer til hovedkrateret, er horisonten rosa, og nedenfor oss ligger disen som et skummende hav. Der troner den, Piton de la Fournaise ‒ en av verdens mest aktive vulkaner av samme type som dem på Hawaii. Utbruddene er ikke av den eksplosive sorten, mer som en pålitelig flyt fra småkratere, uten noen risiko for at hus og mennesker skal skades. De siste utbruddene skjedde for bare et halvt år siden, og vi kan se sporene av lavamassen, som svarte kaker nedover skråningen.

Den trolske tamarinskogen blir enda mer magisk i regnet.
Den trolske tamarinskogen blir enda mer magisk i regnet.
Freddy Lafable dro tilbake til Réunion for å føre videre sin kunnskap om tradisjoner.
Freddy Lafable dro tilbake til Réunion for å føre videre sin kunnskap om tradisjoner.
Madame Folio flyttet fra kysten til Hell-Bourg for å nyte et mildere klima. Nå holder hun og sønnen Jean-François sitt hjem og sin hage åpent for vitebegjærlige gjester.
Madame Folio flyttet fra kysten til Hell-Bourg for å nyte et mildere klima. Nå holder hun og sønnen Jean-François sitt hjem og sin hage åpent for vitebegjærlige gjester.
Ved den aktive Piton de la Fournaise er naturen karrig, med sandplatåer og størknet lava rundt den koneformete vulkanen.
Ved den aktive Piton de la Fournaise er naturen karrig, med sandplatåer og størknet lava rundt den koneformete vulkanen.

Noen timer senere står vi ved lagunen i Saint-Gilles-les-Bains og myser mot den glitrende solen. Bølgene stopper ved korallrevet der ute, og det gjør haiene også. Lagunen er som en myk favn å legge seg i.

Den natten sov vi godt, tross alt. Og neste dag byr på strålende sol og trykkende hete. Vi har tatt på støvlene igjen, og vi er ikke ensomme på vei opp mot den 2631 meter høye vulkantoppen, en skikkelig besøksmagnet. På 1700-tallet kom koloniherrene hit, båret av sine slaver. Tidene har forandret seg, heldigvis. Nå blir vi istedenfor passert av raske mennesker i neonfarget lycra. Det er løperkonkurranse, og denne gjengen har allerede løpt en stund. De skal løpe 6,5 mil i varmen – bare en brøkdel av det mest kjente løpet på Réunion: Grand Raid, eller ­­«La Diagonale des Fous» (De gales diagonal), som den også kalles, går opp og ned over den fjellendte øya, over totalt 17 mil og 10 000 høydemeter.

Selv går vi bare noen kilometer i makelig tempo, men jeg kjenner det likevel i beina. Vi trasker over knasende, gassfylt stein og over treg magma som føles nettopp å ha stivnet. Det blåser godt da vi når toppen av vulkanen. Gnistrende nyanser av jerndioksid og basalt glinser i solen, og lengst nede i det store krateret ryker det av sulfat.

Havet glitrer i horisonten. Stort, blågrønt og lokkende, med visse hindre. Siden 2008 har Réunion vært plaget av en rekke dødelige angrep fra oksehaier, en haiart som gjerne beveger seg inn på grunt vann. Det har ført til badeforbud langs kysten, utenom hainett og naturlige laguner.

– Men det er ingenting å engste seg for nå, sier Matéo, og undersøker nysgjerrig en huleåpning som leder inn under lavadekket.

Varmen er intensiv, og vi trenger å kjøle oss ned. Noen timer senere står vi ved lagunen i Saint-Gilles-les-Bains og myser mot den glitrende solen. Bølgene stopper ved korallrevet der ute, og det gjør haiene også. Lagunen er som en myk favn å legge seg i. Der flyter vi rundt en stund i det varme vannet og ser opp mot fjellene. Turen sitter i den duppende kroppen som svak, murrende stølhet i muskulaturen. Solen brenner på skuldrene – og minnet om mennesker vi har møtt langs veien, varmer hjertet.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!