BRASIL: Alto Paraiso, et paradis i høyden
Chapada dos Veadeiros — nasjonalparken tre timer nord for Brasilia, akkurat midt i Brasil — er langt fra Brasils største attraksjon. Men er det den vakreste og mest uforstyrrede?
Det er et underlig sted dette her. Kan ikke si noe annet, selv en uke etter at jeg kom hit. Jeg sitter på en liten kafé inne i Alto Paraíso de Goiás («Det høye paradiset i delstaten Goiás»), med en ny kamerat, James, fra London. Han har bodd fem år i Thailand. Nå underviser han yogalærere i India, men han fant likevel tid og penger til å reise til den brasilianske cerradoen ‒ Brasils høylands-savanne.
Kafeen der vi sitter, er like sær som James (og meg da, herregud): açaí-iskrem, vegetarpølser og organisk fruktsalat. Og så er det alt det andre tilbehøret: eteriske oljer og røkelse, mantra-musikk på CD-er og organisk kokossåpe til salgs (og veldig mye hvite klær også, ser jeg ...). Alt sammen pakket inn i batikkstoff, og krokete treverk på stoler og benker, dype velbrukte sofaer og håndvevde lintepper. Det henger hjemmelagde drømmefangere i alle vinduene, de dingler fra taket også og lager stille lyder der de svinger fram og tilbake under takviftene.
James har akkurat tatt skjegget, det nådde halvveis ned til navlen for noen dager siden. Men bevares, det er nok personlighet igjen. Ringen i nesa, dreadsene og en raus poncho: Alt sammen forteller om at vi har å gjøre med en fyr som lever mye, og svarer til få autoriteter.
— Ahhh ... Internett! ‒ sier James idet han lener seg tilbake i sofaen. Det har vært en uke siden sist han var på. Jeg ser på ham og spør meg selv: Hvordan er det mulig at han fortsatt svarer til navnet James? Ikke Jimbo, eller Jah, eller i det minste Jamie ..?
— Det er morsomt med fattigfolk som reiser, fortsetter han. — ... måten de forholder seg til nettet på. Han lener seg helt inn i den dype puten.
— Den evige jakten etter en bra linje. Etter en stund begynner vi å snakke om wifi-tilkoblinger som fine viner. «Mmmm ... denne her er sterk og stabil. Jeg kan se routeren herfra, der borte i hjørnet. Er det en 'D-link Ultra'? Sexy.» Han peker bort i hjørnet på routeren. Så surfer han etter en pousada i Brasilia og sjekker om kurset han snart skal holde i India, er fullbooket.
James er en sånn fyr du finner her i området. For en halvtime siden sto han på hodet på en sement-slab midt på ei slette på den brasilianske savannen, og fortalte folk hvordan de skulle utføre «Ujjayi-pusting». Nå er han påkoblet og del av verden, som oss andre. Men han lever langsomt, er helt lykkelig og tilfreds med det han har (han har nokså lite av alt).
Du treffer noen James-er her oppe i høylandet: Folk som liker natur, stillhet og godt kompaniskap.
— Hvorfor reiste du hele veien hit til Alto Paraíso, spør jeg.
— Vel ... Jeg besøker jo Awaken Love-leiren, da. Det er alltid bra folk her. Og så er det jo utrolig vakkert og stille.
For omtrent 1,8 milliarder år siden ble fjellene på Chapadaen dannet. Siden har store deler av dem erodert vekk, men fortsatt ligger flater av grunnfjellet igjen, som fjellhyller over savannen. Du merker det når du kommer hit, at det virker ... evig. Og åpent, og enormt stort.
Den lille byen Alto Paraíso er breddfull av «alternative» og alternativt tenkende mennesker. Det er tett mellom menneskene som har sett en UFO her, for å si det på den måten. Faktisk er det så vanlig at da kommunestyret i Alto Paraíso bestemte seg for å bygge en portal inn til byen ved rundkjøringen som ligger rett på sørsiden — ja, så reiste de en diger betong-UFO som hviler på tre søyler midt inne i krysset. Det sier mye om stedet. Og politikerne. Alto Paraíso er liten, langsom og sjarmerende på sitt spesielle vis. Men man reiser kanskje ikke til den brasilianske cerradoen for å oppleve Alto Paraíso. Byen ligger nemlig helt inntil nasjonalparken Chapada dos Veadeiros.
Et ekstremt kort geologisk overblikk over Chapada dos Veadeiros: For omtrent 1,8 milliarder år siden ble fjellene på Chapadaen dannet. Siden har store deler av dem erodert vekk, men fortsatt ligger flater av grunnfjellet igjen, som fjellhyller over savannen. Du merker det når du kommer hit, at det virker ... evig. Og åpent, og enormt stort. Midt på slettene renner små elver, som skaper oaser av palmetrær og et rikt fugleliv. Om ikke det var nok: Da Chapadaen ble skapt, ble også en av de største forekomstene av kvartskrystaller formet. I praksis går man rundt på et tjukt teppe av krystaller. Plutselig dukker derfor underjordiske vannårer opp i dagen, fra krystallårene under bakken. Og vannet er — ikke helt overraskende — krystallklart. Det er dette nasjonalparken er aller mest kjent for: en hel masse kulper og fossefall, mange av dem med karibisk klisjéklart vann. Leier du en bil og kjører en halvtime ut av tettstedene, kan du oppleve at du er helt alene i oasene.
Jeg besøker Awaken Love-leiren som James snakker om, og bestemmer meg raskt for å bli boende hos dem et par uker. Jeg sover i telt, jeg spiller ukulele og går på andres spontane konserter, jeg bader i fossen et par hundre meter unna leiren, jeg sitter i sivet på slettene og spiser açai-iskrem sammen med nye venner. Kort sagt: Jeg gjør alle de tingene som forventes av en brasiliansk hippie å drive med. Det er ganske fint, jeg treffer til og med en kvinne som er skarpere og penere og yngre enn meg, og som på uforklarlig vis liker meg. Livet er både uforståelig og uforutsigbart noen ganger. Og så gjør jeg «seva» — frivillig arbeid for å få hjulene til å gå rundt i leiren, jeg feier en plankesti inne i skogen langs elva og tar en del bilder for dem. Dette er nemlig i praksis et ashram, folk mediterer og driver med yoga, spiller sandvolleyball og ligger i klynger i gresset der de bare ... ja, er «til stede». Hihhih.
— Alt går sakte her. Trærne vokser sakte, skyene beveger seg sakte over himmelen, elvene renner sakte gjennom skogen. Til og med røttene vokser sakte men sikkert ned i bakken på søken etter vann, mange av dem er femti meter lange og bruker flere tiår på å finne fram der nede. Chapada er rett og slett et sted som inviterer deg til å roe ned.
En av de første dagene blir jeg med min nye venn, Nicolas Gomez, på morgenturen hans: Hans jobb er å hente søppel. Det er ikke alltid gøy i 30 plussgrader, men han gjør det med et smil likevel. Når han tømmer tønnene med organisk avfall opp på lasteplanet, holder han pusten. Men når vi kjører mellom avfallstasjonene kan han snakke, han forteller om sin forkjærlighet for cerradoen, den tørre savannen:
— Jeg har bodd her over et år nå. Da jeg først kom hit fra São Paulo, var jeg ikke sååå begeistret. Dette er jo ikke brasiliansk jungel akkurat, det finnes nesten ikke trær her som er over fire meter høye. Men stedet er helt unikt, jeg tror ikke det finnes maken noe sted. Det har en langsomhet og en personlighet som man lett blir glad i.
— Hva er det med den personligheten som er så innbydende, da?
— Alt går sakte her. Trærne vokser sakte, skyene beveger seg sakte over himmelen, elvene renner sakte gjennom skogen. Til og med røttene vokser sakte men sikkert ned i bakken på søken etter vann, mange av dem er femti meter lange og bruker flere tiår på å finne fram der nede. Chapada er rett og slett et sted som inviterer deg til å roe ned. Og hvem trenger ikke det? Det er sikkert derfor det er så mange «åndelige» sentre her. På andre siden av veien holder et tibetansk buddhist-senter til. Oppe i veien her ligger «Paraíso dos Pândavas», et Hare Krishna-senter. Det er noe ved dette stedet som gjør at folk blir meditative og rolige.
— Så holdningen din har endret seg siden du kom fra storbyen? — Ja, ja. Du får fort et spesielt forhold til cerradoen, fordi den trenger oss. Da jeg kom hit, visste jeg allerede mye om permakultur og lokal bærekraft, og det trengs her for å bevare mangfoldet. 80 % av området er avskoget, på den nest største biomen i Brasil (etter Amazonia, red.anm.) Mellom belter av genmodifiserte maisåkere prøver vi å ta vare på dette vakre og sårbare urlandskapet. Forresten, bli med ut litt. Nico stopper bilen, vi er inne på en slette der han driver med dekompostering av søpla si. Han løfter på gresset på toppen, nedbrytingen går så fort at det ryker vanndamp av gørra. Vi går inn i bilen igjen og kjører en runde til for å finne mer «brennstoff».
— Hvorfor kommer folk hit som turister?
— Hvem vil ikke oppleve ro, i ren natur, når de er på ferie? Dessuten er dyrelivet veldig rikt. Vi har Guara-ulver, og tapirer — jeg kaller dem verdens snilleste flodhester. Det er mange toucaner her, jeg så en toucan-familie senest i går. I det hele tatt er det et mangfoldig dyreliv. Vi har araraer, urubuer, savanne-hauker... ja, jeg vet ikke navnet på alle. Men liker du fugler, liker du garantert også Chapada.
an trenger ikke så mye stimuli når alt man er omgitt av, er vakkert. En dag leier jeg en bil med noen venner og kjører til «Vale da Lua» (Månedalen), der det er enda flere krystaller, og enda flere fosser.
Jeg kan skrive under på det. Noen ganger går jeg turer langs plankestien ved elven når solen står opp, stien er tre kilometer lang. Står jeg stille nede ved vannet i et par minutter, er jeg plutselig omringet av blåspurver (eh ... ja, jeg jukset og sjekket hva de het.) Litt senere står en dompap-liknende sak og hopper opp og ned på en pinne i flere minutter. Og flere ganger når jeg står heeeelt rolig, dukker flere kolibrier opp en meter foran ansiktet mitt. Når jeg åpner øynene, står de der i luften foran meg, og ser meg rett i øynene.
Magisk.
Sånn går dagene. Man trenger ikke så mye stimuli når alt man er omgitt av, er vakkert. En dag leier jeg en bil med noen venner og kjører til «Vale da Lua» (Månedalen), der det er enda flere krystaller, og enda flere fosser. Før jeg reiser om morgenen, spør jeg Ivo, en lokalt fastboende, om det er mye slanger i området, for jeg har tenkt å ta noen bilder ute på slettene. «Nei, det er ingen fare, alle slangene gjemmer seg i hulrom i bakken så snart morgenduggen blir borte. Dessuten er det ikke så mange av dem som er giftige.»
Betryggende.
Jeg deltar på en «ren mat»-festival mot slutten av tiden min her. De har sånne workshops rundt i området støtt. Den uimotståelig sjarmerende Supriya forteller om organisk mat, hun lager vegansk ost og mandelmelk og forteller om økologi og menneske i harmoni. Frammøtte deltakere noterer ivrig i medbrakte notatbøker. Et par timer senere, etter at hun er ferdig, spør jeg henne hvorfor hun har disse workshopene her ute i ødemarken, og ikke i byen.
— Jeg underviser i byene også, men det er helt spesielt å undervise folk her på slettene. Det åpne landskapet er attraktivt for mennesker som ønsker å puste litt, folk som ønsker seg et sunnere liv. Sånne folk er jo også opptatt av ren og god mat. Vil du leve sunt, må du spise sunt. Derfor er det alltid fint å være sammen med mennesker her på cerradoen. De er interesserte og nysgjerrige.
For meg er Chapada mer enn et vakkert sted. Det er interessant. Som feriedestinasjon er det så mye mer enn en strand enn mange andre naturopplevelser. Det er så mange små detaljer ved dyrelivet og naturen her som fascinerer. Og når jeg kommer hit, kan jeg roe ned, puste litt langsommere.
— Hvorfor kommer du tilbake hit som turist?
— Jeg kom hit første gang for fire år siden for å se fossene og gå turer opp til noen utsiktspunkt, etter at en venn av meg inviterte meg. For meg er Chapada mer enn et vakkert sted. Det er interessant. Som feriedestinasjon er det så mye mer enn en strand enn mange andre naturopplevelser. Det er så mange små detaljer ved dyrelivet og naturen her som fascinerer. Og når jeg kommer hit, kan jeg roe ned, puste litt langsommere. Da legger jeg også bedre merke til alt det vakre.
Til slutt må også jeg reise fra Chapada, tre uker etter at jeg kom. Jeg får haik inn til Alto Paraíso med en skjeggete bamse i bar overkropp om med pilotbriller. Vi kjører den skranglete Toyotaen hans i ti minutter, så er vi framme. Han putrer videre, og jeg rusler bort til billettluken midt i bygget, som også selger potetgull, cola og ispinner. Bussen er forsinket, dama vet ikke når den kommer. Jeg setter meg ned i skyggen på utsiden ved siden av en medpassasjer, hun har på seg verdens korteste shorts, og en heklet topp med hull i.
— Vet du noe om når bussen kommer, spør jeg.
— Å? Har du det travelt? svarer hun.
Sånn er det i Alto Paraíso.
