Menu Meny

HELGELESNING: MED TOG GJENNOM PYRENEENE

Av og til gjøre jeg det litt vanskeligere for meg selv enn nødvendig. Jeg skulle fra Barcelona til Toulouse, og det enkleste er å ta hurtigtog via Narbonne.

Det ble for enkelt for meg, så jeg satset heller på et lokaltog som krysset fjellkjeden Pyreneene. Altså: Barcelona Sants, Ribes de Freser, Puigcerdà, Latour-de-Carol, Aix-les-Thermes, Foix og til Toulouse. Spennende navn, sikkert en spennende tur, tenkte jeg.

Iallfall dyster, viste det seg. Toglinjen gikk nede i et trangt dalføre, toget stoppet på stasjoner der det ikke var noen som skulle verken av eller på, og det var ikke så mye som et lys i noen av husene vi passerte. Lys var det derimot i toget, så lyst at det var vanskelig å se ut.

Det gikk en time eller to, jeg må ha duppet av litt. Toget stoppet, hvor var vi nå? lurte jeg på. Så jeg gikk mot utgangen, lente meg ut av togdøren for å se etter et skilt. Skulle støtte meg til en stang som sto ved døren, og tok opp den venstre hånden av lommen. Knappene nederst på linjakken min hektet seg i, skjøv faktisk lommeboken min opp og ut i en elegant bue, ut av togdøren og ned i sprekken mellom toget og perrongen.

Svinaktig ergerlig, ville den naturlige reaksjon være på en slik hendelse, men nei. Min tanke fløt ut i det helt irrasjonelle: Hva er egentlig det riktige, tre eller fire knapper nederst på jakkeermet?

Men bare i en brøkdel av et sekund! Jeg snudde meg rundt, fikk tak i sekken, kastet den ut av døren og hoppet selv etter akkurat idet dørene klappet igjen. Der lå jeg på perrongen mens jeg så de røde baklysene til toget bli mindre og mindre. Jeg var ganske hel, men dørene hadde fått tak i den ene foten min, jeg måtte røske den til meg, med det resultat at skoen min og sokken min nå hadde forlatt meg og var på vei til Frankrike.

Der lå jeg på perrongen til verdens mest ensomme jernbanestasjon og vurderte situasjonen. En hvit fot lyste mot meg i halvmørket, men jeg var så glad. Først og fremst fordi jeg ikke ble hengende utenfor toget hele veien til Frankrike, selvfølgelig. Men også fordi skoen jeg mistet var en gammel joggesko, mens mine fine og meget dyre Alden-sko lå trygt og godt i sekken. Jakken hadde riktignok fått et hull i ryggen og var bare å kaste, men pytt. Jeg lyste med mobilen ned mot skinnegangen, og der, klint inntil en jernbaneskinne, lå lommeboken og ventet på meg.

Men så, ny melding etter at han hadde nytt litt fra en flaske han hadde med: Det gikk buss til Foix, og derfra ville et tog bringe meg helt til storbyen Toulouse – samme kveld. Jeg kunne omfavnet ham.

Jeg visste at det kom et tog om fire timer. Det var kaldt og vått, jeg var både sulten og tørst, men foran stasjonsbygningen fant jeg ly for regnet.

Ikke en kjeft å se. Det gikk en time, så hørte jeg lyden av et kjøretøy. Inn på perrongen kom en ung pike på moped. Fri eksos. Hun så meg, ble nok litt engstelig, men jeg smilte og vinket, prøvde å se ut som en hyggelig gammel mann. Utrolig nok, det hjalp. Hun snakket litt engelsk, og sammen med min begrensede fransk fikk vi i stand en rimelig god konversasjon. Plutselig satte hun mopeden i gir og forsvant inn i mørket. Jeg innrømmer det gjerne, jeg sto der igjen, ensom og litt betuttet.

Ny motordur. Først piken på moped, så en liten skolebuss full av livlige barn. Der fikk jeg plass og ble skysset helt til en vanlig rutebuss overtok og brakte meg videre til Latour-de-Carol på den franske siden av grensen. Stor stasjon, men ikke et menneske her heller. Relay-kiosken var stengt, det var fire kilometer til nærmeste butikk, og jeg var blitt desperat sulten. Tørsten slukket jeg på toalettet, fra springen.

Ikke flere tog i dag, sa en behjelpelig mann, som også vennlig opplyste om at alle hoteller og pensjonater i nærheten hadde stengt for sesongen. Men så, ny melding etter at han hadde nytt litt fra en flaske han hadde med: Det gikk buss til Foix, og derfra ville et tog bringe meg helt til storbyen Toulouse – samme kveld. Jeg kunne omfavnet ham.

Og slik ble det. Hotell med mange stjerner, betydelig over evne, varm dusj, så blåskjell og en god vin.

Interraillivet er herlig, dere!

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!