Menu Meny

IKARIA: Et annerledes paradis

Ikaria er en av de mest særpregete øyene i Hellas. Vi forlater sivilisasjonen og drar til et sted med spreke hundreåringer, rolig tempo og vidunderlige strender.

VINDEN BRINGER MED seg duften av timian, havet er klart som gin. Landeveien slynger seg langs skråningene opp mot tåken med krypende skog og landsbyer som hvite trappetrinn. Nedenfor høydene stanger skummende bølger utrettelig mot land. Runder en sving og kommer til neste landsby. Skiltet sier Gialiskari.

– Huset mitt ligger på den andre toppen, sier plutselig taxisjåføren Kostas Kouvaris, som i neste åndedrag begynner å fortelle om sin 96 år gamle bestefar som ikke bare dyrker tomater, men også steller en flokk tamme kaniner.

Noen øyer synes å ligge lenger borte enn andre. Ikaria gjemmer seg langt ute på den største åpne vannflaten mellom Pireus og Lille-Asia, men i dette tilfellet handler avstanden mer om en holdning og livsstil enn distanseminutter. Ikaria har nemlig alltid gitt blaffen i hvordan Aten mener at ting skal være, og Aten har på sin side alltid oversett Ikaria.

Derfor gjør øya slik den alltid har gjort. Tar en real høneblund når temperaturen er på det høyeste. Produserer søt og sterk vin, og møter natten sammen med familie, slekt og venner uten tanke på å bryte opp før alle er fornøyde og har fått sagt sitt.

Alder spiller ingen rolle. Også de eldre har følelsen av at de spiller en rolle i samfunnet. Kanskje er det en av grunnene til at øya har flere spreke 90- og 100-åringer enn noe annet sted på kloden.

– Stress eksisterer ikke, påpeker taxisjåføren Kostas, idet vi glir forbi strendene ved Livadi og Messakti.

Det meste følger gamle tradisjoner. Også produksjonen av vin.
Det meste følger gamle tradisjoner. Også produksjonen av vin.
Landsbyfest i Agios Dimitros.
Landsbyfest i Agios Dimitros.
Bakeriet i Christos Rahes. Eid av samme familie siden 1934.
Bakeriet i Christos Rahes. Eid av samme familie siden 1934.

Noen øyer synes å ligge lenger borte enn andre. Ikaria gjemmer seg langt ute på den største åpne vannflaten mellom Pireus og Lille-Asia, men i dette tilfellet handler avstanden mer om en holdning og livsstil enn distanseminutter. Ikaria har nemlig alltid gitt blaffen i hvordan Aten mener at ting skal være, og Aten har på sin side alltid oversett Ikaria.

SURFEBRETTENE RIR PÅ BØLGENE. Noen vingler, faller og gnir saltvannet ut av øyene. Vi er på vei mot stranden ved Nas. Den svingete veien til høyre leder mot landsbyen Christos Rahes. Den sover middag innenfor portalen med stablete bautasteiner, mens sikadene skriker seg hese i platanen bortenfor papirhandelen og kvinnekooperativet som selger sin egenproduserte likør. På fjellet langs veien lyser det i hammer og sigd. Graffitien gjelder ofte det greske kommunistpartiet KKE, som ved valg vanligvis pleier å få 40 prosent av stemmene på Ikaria.

Det var en tid da Ikaria var kjent som The red rock. I 1960- og 70-årene sendte militærjuntaen fagforeningsledere og venstreorienterte innbyggere i eksil til Ikaria.

Det resulterte i noe helt annet enn det generalene hadde forestilt seg. Folk på øya tok imot nykomlingene med åpne armer, sikkert fordi de følte seg som underdogs selv. Blant de nye var det leger, advokater, lærere – samt musikeren og politikeren Mikis Theodorakis; personer som hadde akkurat de kunnskapene Ikaria manglet.

HVORDAN FOLK lever og samarbeider på Ikaria har egentlig ikke så mye med politikk å gjøre. Øya har alltid vært fattig og isolert. Samarbeide var den eneste sjansen for å overleve; når man skulle dyrke den karrige jorda, når middelalderens sjørøvere angrep. I vanskelige tider, som nå, med kanskje 40 prosent eller mer arbeidsløshet. Her holder folk sammen. Og står det et bord dekket, står ofte dørene åpne for alle dem som kommer forbi.

– Penger og titler imponerer ingen. Det eneste som betyr noe, er hvordan man er som person, mener Thea Parikos. Hun er født i Michigan, faren var amerikansk mens moren opprinnelig kom fra Ikaria.

Thea kom til Ikaria første gang da hun var sju år gammel. Øya gjorde et sterkt inntrykk på henne. Grusveien vestover fra den største byen Agios Kirikos forsvant enten i tåken eller balanserte på smale fjellhyller langt over havet. Barna var lenge opp og lekte utendørs til langt etter at månen hadde tent sitt skinn over sikadenes sprakende sang.

Den gangen var det bare én telefon i hele landsbyen.

– Folk skrek mellom husene dersom det var noe de ville, minnes Thea, som først trodde at alle snakket med henne.

Rolig lunsj hjemme hos Thea.
Rolig lunsj hjemme hos Thea.
Til og med naturen er uregjerlig på Ikaria.
Til og med naturen er uregjerlig på Ikaria.

Ikarias innbyggere lever i gjennomsnitt ti år lenger enn gjennomsnittet ellers i Vest-Europa. Dessuten er det få på øya som får kreft og hjerteproblemer. Stressrelaterte sykdommer er mer eller mindre ukjente. Det samme gjelder demens og allergier.

ALT DETTE spesielle vekket følelser. Dette var hennes øy og hennes mennesker. Og for tjue år siden flyttet Thea over Atlanteren for godt.

Nå driver hun et vertshus i Nas, der Halaris-ravinen munner ut i havet ved en liten sandstrand, inneklemt mellom fjellene. For et par år siden fikk Thea besøk av den amerikanske forfatteren Dan Buettner som har spesialisert seg på blue zones, steder der folk når en uvanlig høy alder. Fjellandsbyer på Sardinia er med på denne listen, det er også japanske Okinawa, Nicoyahalvøya i Mellom-Amerika og Loma Linda i California. Og så hadde han hørt rykte om en bortgjemt gresk øy der folk holdt seg friske og aktive i høy alder.

I landsbyen Christos Rahes traff Buettner ikke bare en 104-åring, men også 20 personer over 90 år, blant dem en kvinne på 98 som drev et hotell og spilte poker en gang i uken.

Ryktet viste seg å være sant. Ikarias innbyggere lever i gjennomsnitt ti år lenger enn gjennomsnittet ellers i Vest-Europa. Dessuten er det få på øya som får kreft og hjerteproblemer. Stressrelaterte sykdommer er mer eller mindre ukjente. Det samme gjelder demens og allergier.

Stranden i Nas. Bedre kan det neppe bli!
Stranden i Nas. Bedre kan det neppe bli!
På Ikaria er det vanskelig å komme seg tidlig til sengs …
På Ikaria er det vanskelig å komme seg tidlig til sengs …
Krystallklart vann og ville strender.
Krystallklart vann og ville strender.

Solen og naturen bestemmer en stor del av tilværelsen. Det betyr at man jobber akkurat passe med kroppsarbeid, uten stress. Dager sammen med det som vokser og gror. Kvelder i selskap med familie og venner. Ingen jages av klokke, for alle kommer for sent til møter og sammenkomster. Men fjellene gir mosjon og friske lunger. Og så er det selvfølgelig maten.

SOLEN OG NATUREN bestemmer en stor del av tilværelsen. Det betyr at man jobber akkurat passe med kroppsarbeid, uten stress. Dager sammen med det som vokser og gror. Kvelder i selskap med familie og venner. Ingen jages av klokke, for alle kommer for sent til møter og sammenkomster. Men fjellene gir mosjon og friske lunger. Og så er det selvfølgelig maten.

Om kvelden er middagsbordet dekket med soufiko, en slags ikariansk ratatouille. Nybakt brød og fetaostgratinert zucchini-kroketter, kikkerter og en mugge med øyas rødvin.

– Vi lever slik vi alltid har gjort. Folk på øya har verken hatt råd eller lyst til å kjøpe ferdigmat, sier Thea Parrikos og peker på venninnen Athina Hazari som er på plass i kjøkkenet.

Hun har lært oppskriftene fra oldemoren sin. De er også de eneste oppskriftene hun kan. Råvarene kommer fra øyas natur og hager: olivenolje, hvitløk, sitron – og ville urter, rike på antioksidanter.

Nettopp oregano, timian, mynte og andre ville urter blir til salater eller te som drikkes hver morgen og kveld og er forebyggende mot høyt blodtrykk, som skjerper hukommelsen, stopper gikt, minsker risikoen for hjertesykdommer og virker beroligende. Resten handler nok om selve øya, folks sterke identitet – luften, lyset og naturen.

MORGENEN LUKTER AV NYSLÅTT gress. Det tar en tid før jeg skjønner at lukten kommer fra det mannshøye sivet som vokser helt nederst i kløften. Ved stranden kryper en gruppe greske ungdommer ut av soveposene sine og kaster seg ut i de skummende brenningene.

Selv går jeg stien oppover Halaris-ravinen. Skiltet peker mot River Beach. På flere steder har elva dannet naturlige basseng mellom rosa oleander og pileformet løv. Ved den første camper to kvinnelige nudister. Ved den neste kaster en frisk liten foss seg ned i et smaragdgrønt vannspeil. Svømmer noen tak og innser at jeg har glemt tiden og at det ikke spiller noen rolle hva den er. Ikaria er her og nå – i totalt nærvær.

Giftfritt og lokalt dyrket. Maten står for mye av hemmeligheten bak lange og lykkelige liv på Ikaria.
Giftfritt og lokalt dyrket. Maten står for mye av hemmeligheten bak lange og lykkelige liv på Ikaria.

Få med alle reisehistoriene når du abonnerer på Vagabond!

Få 7 utgaver rett hjem i postkassa for kun kr 389,-

Les mer om våre tilbud her

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!