Menu Meny

Italia: Der Toscana møter havet

Glem sypresser, åser, vingårder og kunstskattene i Firenze. Nå setter vi kursen ut mot Toscanas kyst – mot fluktstoler, parasoller, restauranter som serverer fisk og sjømat – og til de italienske filmstjernenes favoritter.

AKKURAT DENNE MORGENEN høres havet ut som en brølende jetmotor. Bølgene lander i kaskader av hvitt skum. En salt, hvit dis fyker inn over den fjellendte kysten med sine små viker fulle av sand. Jeg smaker på saltet som setter seg fast på leppene mine, og betrakter villaene på klippen over nabostranden. De ser ut som napoleonskaker der den røde taksteinglasuren har rent ned over de hvite, kremfargede veggene. Den italienske trikoloren vaier frenetisk i vestavinden, og tog i to etasjer fra Roma suser langs fjellkammen, inn i tunnelen og bort mot Livorno, Pisa, La Spezia og Milano.

Neste morgen har vinden løyet, og havet ser ut som et nybonet dansegulv. Den salte svale havbrisen er erstattet med sommerlun vindstille – og med en duft av bartrær, varm sand, kokosolje og fritert fisk.

Kysten av Toscana er ofte kjedelig, med lange strender omkranset av gressbevokste koller med sand. En klassisk riviera med private strandklubber der du må betale for å kunne bruke strandhyttene, for å sole deg og for å bade. Som et solblekt minne fra en svunnen tid: bleke pastellfarger i modernistisk stil og uendelige rader med fluktstoler og parasoller.

Men sør før Livorno reiser landskapet seg og former seg til en mer vekslende og spennende natur: taggete klipper med lune pinjetrær og bratte stup ned mot det fresende tyrrenske havet, og med jevne mellomrom raviner og viker med rullestein og myk, gul sand.
Viareggio er som en blanding av et tivoli og Miami Beach.
Viareggio er som en blanding av et tivoli og Miami Beach.
Solblek nostalgi. En gang i tiden var Castiglioncello filmfolkets yndlingssted.
Solblek nostalgi. En gang i tiden var Castiglioncello filmfolkets yndlingssted.
Marcello Mastroianni er fremdeles et samtaleemne på Castiglioncellos kafeer.
Marcello Mastroianni er fremdeles et samtaleemne på Castiglioncellos kafeer.
Langs den seks mil lange rivieraen i Toscana står fluktstolene og parasollene tett i tett.
Langs den seks mil lange rivieraen i Toscana står fluktstolene og parasollene tett i tett.

Marcello var en av de største under den italienske filmens storhetstid for 40–50 år siden. Da han døde i desember 1996, stengte man symbolsk av Fontana di Trevi i Roma, der han hadde badet sammen med Anita Ekberg i en av filmhistoriens mest kjente scener. Den ikoniske fontenen ble så drapert i svart tøy.

OG DER HVOR TOSCANAS kyst er på sitt mest taggete og villeste, ligger Castiglioncello. Her går jeg sammen med andre sommergjester i pinjeluktende gater, hører lyden av bølgene og lar tankene vandre tilbake til en ærefull fortid. For en gang i tiden var landsbyen sentrum for den italienske kunstnergruppen Macchiaioli, en italiensk fanklubb til Monet og de andre franske impresjonistene. En gang i tiden var også landsbyen sommerens førstevalg for Italias filmstjerner. Den stjernen som lyste sterkest blant de andre stjernene, var Marcello Mastroianni (Hvite netter, Det søte liv, 8 ½, Etegildet og Svarte øyne), med det silkemyke blikket. Han eide en lysegul villa blant «napoleonskakene» på klippene bak stranden. Og til tross for at han døde for tjue år siden, er han fremdeles et samtaleemne i fluktstolene og ved kafébordene i Castiglioncello.

Mastroiannis hus strekker seg som en stolt hane på klippen ovenfor stranden. Jeg tenker på hvor lett det er å glemme alle disse filmstjernene fra ikke-engelskspråklige land. Marcello var en av de største under den italienske filmens storhetstid for 40–50 år siden. Da han døde i desember 1996, stengte man symbolsk av Fontana di Trevi i Roma, der han hadde badet sammen med Anita Ekberg i en av filmhistoriens mest kjente scener. Den ikoniske fontenen ble så drapert i svart tøy.

I DAG ER CASTIGLIONCELLO populært hos den italienske kultureliten som soler seg i glansen av landsbyens kunstnere og deres glamorøse fortid. Mellom de slitne karusellene og gamle sukkertøykiosker med 1800-tallsfølelse i pinjetrærnes skygge, promenerer damer preget av ansiktsløft og frakkledde herrer fra den italienske filmens gullalder side ved side med turistenes kreti og pleti: småbarnsfamilier fra Livorno og Piombino, ungdommer fra Milano og amerikanere på sin Europa-rundt-reise.

I byparken spaserer også jeg om kveldene etter nok en spaghetti vongole og et glass hvitvin. Sypresskronene former seg som taket på en katedral, høyt der oppe, og fra karusellene høres det en vemodig melodi.

– Buona sera! hilser en skjeggprydet mann med spaserstokk, løfter på hatten og smiler vennlig mot meg.

Minnene etter det herlige livet. Der borte på pynten bodde filmsjarmøren Marcello Mastroianni.
Minnene etter det herlige livet. Der borte på pynten bodde filmsjarmøren Marcello Mastroianni.
Rastafari rules. Middelhavets kuleste badevakter finner du på Toscanas riviera.
Rastafari rules. Middelhavets kuleste badevakter finner du på Toscanas riviera.

I CASTIGLIONCELLO er alt land opptatt. De smale veiene med de enda smalere fortauene slynger seg opp og ned åsene, mellom hus med høye murer, bjeffende hunder og staselige pinjetrær som feller V-formede barnåler lange som pekefingre.

I CASTIGLIONCELLO er alt land opptatt. De smale veiene med de enda smalere fortauene slynger seg opp og ned åsene, mellom hus med høye murer, bjeffende hunder og staselige pinjetrær som feller V-formede barnåler lange som pekefingre.

Plutselig høres det et hult smell. Det klirrer i vindusrutene. Urolige blikk hever seg fra mobilskjermene.

– Tordenvær, lurer jeg, der jeg sitter på utekafeen Bagni Italia like ved Lungomare del Quercetano.

– Nei, svarer den hatteprydede damen ved nabobordet på gebrokkent engelsk.

– Hva er det, da?

– Ekspresstoget til Roma.

Den korte og smale strandremsen er som et ormebol av kropper med en skog av parasoller: overalt er det mennesker, kafébord og fluktstoler.

Om min minste integritetsavstand på en vanlig strand er så kort som en meter – da ville nok mange synes det er for trangt – aksepterer den italienske solbaderen å ligge med badehåndkle kant i kant, så nær at du kjenner varmen fra naboens solhungrige kropp. Hver gang jeg prøver å snu meg for å sole meg på ryggen, må jeg bevege meg grasiøst og planmessig så jeg ikke uforvarende kjører en albue i ansiktet på en fremmed mann eller legger hånden på en kvinnerygg.

Veien fra Castiglioncello ved kysten til Volterra på toppen, er ikke for pyser.
Veien fra Castiglioncello ved kysten til Volterra på toppen, er ikke for pyser.
I  byparken danner sypressene et katedraltak.
I byparken danner sypressene et katedraltak.

Jo, Toscana er og forblir den romantiske drømmen om det like rustikke som belevne Italia. Både glamorøst, som her i Castiglioncello, og et betydelig mer hverdagslig og mindre interessant.

BORTENFOR FILMSTJERNENES Castiglioncello troner middelalderens Volterra, Siena og Lucca, alle med en samling smale smug og tegltak, tunge av patina og som toppen av kransekaken: landsbygdas pittoreske sypresser, åser og vingårder. Jo, Toscana er og forblir den romantiske drømmen om det like rustikke som belevne Italia. Både glamorøst, som her i Castiglioncello, og et betydelig mer hverdagslig og mindre interessant.

Jeg ligger på stranden og leser, inneklemt mellom unge muskuløse menn som av og til reiser seg for å spille strandtennis i trengselen ved strandkanten, og en bronsebrun kvinne i blomstrete bikini og en hvit, bredbremmet solhatt. Hun leser Silvia Avallones roman Acciaio. Det er samme bok som jeg leser, men den er oversatt og har fått tittelen Stål.

Handlingen i boken utspiller seg rundt Via Stalingrado, i betonggettoen i skyggen av stålverket i Piombino, en by noen mil sør for Castiglioncello. To tenåringsjenter fra arbeiderfamilier har det ene benet i barndommen og det andre i voksenlivet. De undersøker og utfordrer seksualiteten, kroppen, patriarkatet, følelsene og framfor alt vennskap.

JEG VIL PUSTE inn duften av arbeider-Toscana og vender nesen til den kvikke Fiaten jeg har leid, mot gamle Via Aurelia, landeveien mellom Roma og Arles, som ble bygget av Gaius Aurelius Cotta 241. f.Kr. Flere av broene fra den tiden er bevart, men veidekket er selvfølgelig byttet ut atskillige ganger, og humpete brosteiner er skiftet ut med behagelig asfalt.

Jeg kjører forbi den hyggelige landsbyen San Vincenzo, naturparken Parco Costiera di Rimigliano, en strand omkranset av pinjetrær – og de historisk spennende etruskiske utgravningene i Polulonia. Jeg stanser først når jeg ankommer stålverket i Piombino. De korte, tykke sementsylindrene og de høye smale fabrikkpipene med røde striper forteller meg at jeg har kommet til industri-Toscana. Akkurat nå synes jeg at det virker sjarmerende, så fanget er jeg av de følelsene som rører seg rundt i tenåringsjentene i Stål. Hovedpersonenes pappa og bror arbeider ved stålverket. Det blir like merkelig for meg som oppdagelsen av en ruin fra antikken blir for en historienerd.

I boken leker og flørter de tretten år gamle Anna og Francesca i grenselandet mellom barn og voksen. De drømmer om en framtid bortenfor betonghusene og masovnene, der de voksne jobber beinhardt og etter jobben fester med øl og hasj. Anna vil bli advokat, Francesco noe innen media. Men etter å ha lest boken lurer jeg på om denne klassereisen vil være mulig.

Foran meg peser og dunker det fra stålverket Lucchini, der råvarene mates inn i den ene enden, og jernbaneskinner og platestål til biler kommer ut i den andre.

Etter stål-sightseeingen setter jeg meg på en kafé i havnen i Piombino, bestiller en espresso macchiato og ser på fergene som langsomt skjærer gjennom det blanke havet. Jeg drømmer, akkurat som jentene i boken, om det bekymringsløse ferielivet på øya Elba.

Den hvite stranden ved Vada minner om Karibia.
Den hvite stranden ved Vada minner om Karibia.
Etruskerne likte beliggenheten. Landsbyen Volterra har  best tenkelig utsikt.
Etruskerne likte beliggenheten. Landsbyen Volterra har best tenkelig utsikt.

Spiagge Bianche, den hvite stranden, bør kunne kåres til Italias, eller hvorfor ikke hele Middelhavets, lekreste strand. Perlemorhvit sand, myk som potetmel, og med et lyseblått vann. Synet er nesten uvirkelig. Strender i Karibia og i Stillehavet kan se slik ut, men ikke her, i Europa … Dessuten har den hvite stranden ikke tette rader med avgiftsbelagte fluktstoler. Nei, her er alt gratis, til og med toalettene og dusjene. Meget lite italiensk.

ET HAV BLÅTT som en lys forsommerhimmel og en sandstrand hvit som snø. Bare et par hundre meter fra Via Aurelia, mellom Rosignano Solvay og Vada, ligger det en strand som ser ut som om den hører hjemme i en helt annen verdensdel.

Spiagge Bianche, den hvite stranden, bør kunne kåres til Italias, eller hvorfor ikke hele Middelhavets, lekreste strand. Perlemorhvit sand, myk som potetmel, og med et lyseblått vann. Synet er nesten uvirkelig. Strender i Karibia og i Stillehavet kan se slik ut, men ikke her, i Europa … Dessuten har den hvite stranden ikke tette rader med avgiftsbelagte fluktstoler. Nei, her er alt gratis, til og med toalettene og dusjene. Meget lite italiensk.

Det er kort sagt noe mystisk med Spiagge Bianche di Vada som ligger gjemt bak gressbevokste sanddyner. Innrammingen er nesten perfekt. Takket være strandloven er det ubebygget noen kilometer innover fra stranden. Jeg parkerer Pandaen på en gressmatte og går i skyggen av bambus de ti minuttene det tar å komme ned til havet. Følelsen av ro er monumental. Meget lite italiensk. Igjen.

Men når jeg står i strandkanten og ser nordover, ser jeg enda en gang rød- og hvitstripete skorsteiner og stygge sementbygg. En fabrikk her? Midt i det ville og vakre? Samme kveld, når jeg kommer tilbake til hotellet, googler jeg fabrikkens navn og får vite at den produserer bakepulver. Et av biproduktene, leser jeg, er et mineral som forvandler den ellers noe gulere middelhavssanden til karibisk eventyrsand. Jeg har badet på en strand bleket av bakepulver.

Den hvite stranden har fått sitt blå flagg av EU. Sanden er derfor ufarlig, men Spiagge Bianche er ikke noe naturfenomen, slik jeg lenge trodde, men er menneskeskapt, akkurat som espresso, pizza og rødvin.

MIDDELHAVETS PERLE. Det var uttrykket Benito Mussolini brukte om badestedet Tirrenia, som han lot oppføre et steinkast nord for havnen i Livorno. Her ble det også bygget hjem for foreldreløse barn, og filmstudioer for diktatorens propagandafilmmakere.

Bygningene i sentrum og de private badeanleggene, der man må betale for å komme ned til stranden, ble bygget i funkisstil, med nakne grå betongfasader. Det er rått modernistisk, av og til også futuristisk, en stil som i ettertid også blir kalt fascistisk. Men når jeg går over torget og ned mot stranden, føles de enorme betongkompleksene like mye forbundet med vår nordiske sosialdemokratiske funksjonalisme. Tirrenia er rett og slett et barn av trettiårenes europeiske fremskrittsoptimisme.

I Bagno Imperiale, Imperiebadet, setter jeg meg i den røde sofaen, stor nok til en kjempe, med ryggstø som en tulipan omkranset av høye bølger. Tirrenias brutale betongoptimisme, skapt av den imperiebyggende diktatoren, føles mer som en storbyforstad ved havet.

Etter en stund fikk jeg nok av fascistisk folkelighet og drar videre nordover, krysser Arno-elva, ut mot Toscanas riviera og en ferieverden med et skimmer av overklassens prakt og eleganse.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!