Menu Meny

Hawaii: Drømmereisen

Aloha! Surfe på kjempebølger, svømme med djevelrokker. Hawaii har et rikholdig utvalg av opplevelser. Men hva skjer bortenfor mytene om smilende hula-hula-dansere og hvite paradisstrender? Det vil vi ha svar på – og begir oss ut på en reise gjennom den avsidesliggende øygruppen.

– Ikke beveg for mye på overkroppen. Padle, padle, padle! Rolige bevegelser, har du for dårlig tid, blir du trøtt.

Surfeguiden Tom Albritton, en brunbarket beach bum fra øya Maui, gir oss og noen andre noviser et lynkurs i tørrsurfing på Waikiki Beach, før det er tid for å hoppe i havet og omsette teori til praksis.

Vi blir oppfordret til å smøre kroppen, men jeg glemmer baksiden av beina og får svi for det. Etter en time ute på havet er jeg rød som en hummer.

Jeg prøver å gjøre som Tom instruerer, og tar det slow and easy – fra liggende på magen til opp i knestående. De første gangene er jeg for rask og velter som en kjegle ned i vannet rett etter at jeg har prøvd å reise meg. Men på tredje forsøk lykkes jeg å holde balansen når bølgen kommer bakfra, og kan nyte en kort ridetur – en euforisk opplevelse.

Det mest slitsomme er å jobbe seg ut mot bølgene etter hvert forsøk. Etter en time er både skuldre og armer mørbanka. Men det å ikke prøve seg på surfing på Hawaii er som å reise til Japan og droppe sushien. Det var tross alt her sporten oppstod. Fra å ha vært en urgammel måte for hawaierne å forflytte seg på, til å bli en selvfølgelig del av en moderne populærkultur.

Waikiki. Her ble drømmen om det eksotiske og luksuriøse reisemålet Hawaii født.
Waikiki. Her ble drømmen om det eksotiske og luksuriøse reisemålet Hawaii født.
Hanauma Bay på Oahu. Det er vanskelig å gå lei livet under overflaten.
Hanauma Bay på Oahu. Det er vanskelig å gå lei livet under overflaten.
Hawaii har mange fine fossefall. Akaka Falls på Big Island er blant dem som er lettest tilgjengelig.
Hawaii har mange fine fossefall. Akaka Falls på Big Island er blant dem som er lettest tilgjengelig.
Poke, digg hurtigmat.
Poke, digg hurtigmat.

Duke Kahanamoku, «The Big Kahuna», var en av surfesportens gallionsfigurer, han som spredde fenomenet videre til California og Australia i begynnelsen av forrige århundre. Den bronsebrune strandgutten fra Waikiki spredde også bildet av Hawaii: drømmen om et bekymringsløst paradis med vaiende palmer, eviglange strender og skummende bølger.

Da jeg vokste opp, var Hawaii selve definisjonen på luksus og det eksotiske. Hovedsakelig på grunn av beliggenheten. Til tross for at øyene tilhører USA, så ligger de praktisk talt langt fra alt. Det tar stort sett et døgn å reise hit fra Europa. Det er en trip du gjør once in a lifetime, kanskje i forbindelse med en jorden-rundt-reise eller en ekstravagant bryllupsreise.

Men hvordan er Hawaii under overflaten? Bortenfor klisjébildet av smilende hula-hula-dansere, brunsvidde surfere og det fløyelsmyke soundtracket med ukulele og steelgitar?

Jeg kan i hvert fall raskt avkrefte én myte; myten om flypersonalet som kommer og kaster blomsterkranser rundet halsen på deg når du lander på flyplassen på Honolulu. I hvert fall ikke når man dumper ned som oss, sent om kvelden etter en seks timers flyreise over endeløst hav fra Los Angeles. Palmene vaier i mørket, og det regner lett. Luften er behagelig fuktig og mild.

Hawaii oppleves som svært laidback, særlig Big Island. Her er det en gjestfrihet som føles ekte, og som minner om den man kan møte i de amerikanske sørstatene. Folk har ikke dårlig tid og liker å snakke skit.

Hovedstaden Honolulu er ved første øyekast en usjarmerende amerikansk by bestående av shoppinggallerier, endeløse forsteder og femfils motorveier som ofte er tette av trafikk. Rett utenfor byen ligger Waikiki Beach – hoveddestinasjonen for mange turister som kommer til Hawaii. En lang og lun sandstrand kantet av høye hotellbygninger og strandrestauranter. Det var her drømmen om Hawaii ble født – og den lever fortsatt. Waikiki er et behagelig sted å hvile ut etter en lang flyreise, men det er ikke her du finner Hawaiis sjel. Etter et par dager begir vi oss ut på veien for å oppleve resten av Oahu, som hovedøya heter.

Strandheng på North Shore. Nordkysten på hovedøya Oahu er verdensberømt for sine surfebølger, som om vinteren får kjempedimensjoner. Men du kan jo selvfølgelig også reise hit bare for litt slaraffenliv på stranden.
Strandheng på North Shore. Nordkysten på hovedøya Oahu er verdensberømt for sine surfebølger, som om vinteren får kjempedimensjoner. Men du kan jo selvfølgelig også reise hit bare for litt slaraffenliv på stranden.
BIG ISLAND. Surfebrødrene. Waipio Valley er at av de vakreste og villeste stedene på Big Island. Den svarte lavastranden er populær blant surfere. Robert Tanoue og Clifford Chuck kommer hit nesten hver dag.
BIG ISLAND. Surfebrødrene. Waipio Valley er at av de vakreste og villeste stedene på Big Island. Den svarte lavastranden er populær blant surfere. Robert Tanoue og Clifford Chuck kommer hit nesten hver dag.

Fra filmen The Descendants (2011).

Vennene mine på fastlandet tror at jeg lever i paradiset bare fordi jeg bor på Hawaii. Som en evig ferie, der det eneste vi gjør er å drikke mai-tais, vrikke på hoftene og surfe. Er de helt gærne? Tror de at vi er helt immune mot selve livet? Hvordan kan de tenke seg at familiene våre er mindre føkka, at kreften er mindre dødelig, hjertesorgene våre mindre smertefulle? Jeg har ikke stått på et surfebrett på femten år (...) Paradiset? Paradiset kan dra til helvete.

Veien kantes av grønne sukkertopper innhyllet i tunge skyer. Vi passerer små lokalsamfunn med treskur og frodige hager. Etter hvert kommer vi til North Shore – et kyststrekk på drøyt en mil, kantet av flere legendariske surfestrender. Vinteren er surfernes høysesong – da kommer bølgeryttere fra hele verden hit for å bryne seg på noen av de verdensberømte dønningene. På denne tiden av året – i mai – er bølgene mer beskjedne. Men for en lekmann ser de nok mektige ut selv nå, og slår ubarmhjertig inn hvis man ikke er forberedt. Bare en meter ut i havet merker du det sterke etterdraget fra bølgene. Tenåringer løper mot bølgene og roper og ler hysterisk når skummet fråder inn over stranden og velter mot dem.

Joseph Espinda kommer opp av vannet med et brett under armen. Han har nettopp gitt niesen sin en surfetime. Håret er grått, og han har et stort mellomrom mellom tennene. Bortsett fra å frilanse som surfelærer, er han også turistguide og musiker. Han underviser blant annet i ukulele for skolebarn og kaller seg Uncle Joe. Vi begynner å snakke om hvordan det er å leve på Hawaii.

– The real story? Hvis vi tar bort den blå himmelen, fjerner den vidunderlige solen og alt det andre? Økonomien er tøff – som mange andre steder i verden. Men vi har noe som ingen andre har, vi har noe som kalles aloha, kjærlighet, og ohana – familie. Familien er viktig her. Vi lever det, vi puster det.

Japanske røtter avspeiles i ansiktet til Joe, som mange andre her på Hawaii er han en miks av ulike land og kulturer. Hawaii er virkelig et flerkulturelt samfunn, og nettopp fordi de fleste er en blanding av alt mulig, så er det relativt lite rom for rasisme.

Uncle Joe snakker pidgin, dialekten som mange snakker her. Det er et språk som har sin opprinnelse på de store ananas- og kokosnøttplantasjene på Hawaii på 1800-tallet. En blanding av hawaiisk, engelsk, japansk, filippinsk og kinesisk og som ble utviklet for at arbeiderne skulle kunne kommunisere med hverandre til tross for at de kom fra ulike deler av verden.

Japanske røtter avspeiles i ansiktet til Joe, som mange andre her på Hawaii er han en miks av ulike land og kulturer. Hawaii er virkelig et flerkulturelt samfunn, og nettopp fordi de fleste er en blanding av alt mulig, så er det relativt lite rom for rasisme.

Akkurat nå er det en renessanse for hawaiisk kultur. Barn lærer å spille ukulele, danse hula og generelt lære seg det hawaiiske språket på skolen. En liten, men høylytt gruppe urhawaiiere kjemper for øygruppens uavhengighet.

– Akkurat nå er det mye som skjer. Mye forvirring også. Folk vil ha jorden sin tilbake, de vil løsrive seg fra USA. Jeg ønsker bare at folk skal leve sammen i fred, sier Joe før han unnskylder seg med at han må skynde seg av gårde, han gjør den obligatoriske shaka-hilsen med utstrakt tommel og pekefinger og setter seg i bilen.

Joseph Espinda mener at det ikke fins noe som kan måle seg med Hawaii selv om livet også her kan være tøft iblant.
Joseph Espinda mener at det ikke fins noe som kan måle seg med Hawaii selv om livet også her kan være tøft iblant.
Kul postkasse på Big Island.
Kul postkasse på Big Island.
På tur med hunden i saltvann.
På tur med hunden i saltvann.

Filmen The Descendants, som er sitert i innledningen av reportasjen, med George Clooney i hovedrollen, er en av de beste fremstillingene av Hawaii som har vært laget de siste årene. Filmen tar også opp problemet med det bildet som mange har av øygruppen, at de vanlige bekymringene på en eller annen mystisk måte skulle være fraværende i et så fantastisk vakkert miljø.

Vestkysten av Oahu er langt fra Waikikis velpleide fasade. Leeward Coast, som den kalles, er en del av øya som turistmyndighetene sjelden skryter av, selv om det også her fins herlige strender urørt av både hoteller og turister. Veien kantes av teppekledde fjell som ender ned mot havet. På de karrige klippene står fiskere og kaster ut garnene.

– No fish, sier June Fernando og peker ut i sjøen.

– Turtle.

En stor havskilpadde vralter rundt i bølgene, det vesle hodet dukker hist og her opp av vannet. Skilpaddene skremmer vekk fisken, sier June. Han kommer hit hver dag etter jobben. June trives på Hawaii, mye bedre enn på Filippinene, der han kommer fra.

– Her er det jobber, og du trenger ikke måtte bestikke folk for å få deg arbeid.

På en av de lange jomfruelige strendene treffer vi 19 år gamle Zairin Chang-Rivera, som bor i et telt. Han har vært hjemløs i et par måneder nå. Den litt eldre kameraten hans, Carl Tilton, viser frem en bandasjert arm. For en stund siden ble han bitt av en tigerhai mens han drev og snorklet.

– Jeg leter fortsatt etter den jævelen. Og jeg skal finne ham. I find him, I kill him! sier han og gapskratter med en glissen tanngard.

Oahu har mange hjemløse, og teltleirene som vokser opp utenfor Honolulu, er en torn i øyet på myndighetene på Hawaii, som helst ser at turistsjablongen av Hawaii forblir intakt.

Filmen The Descendants, som er sitert i innledningen av reportasjen, med George Clooney i hovedrollen, er en av de beste fremstillingene av Hawaii som har vært laget de siste årene. Filmen tar også opp problemet med det bildet som mange har av øygruppen, at de vanlige bekymringene på en eller annen mystisk måte skulle være fraværende i et så fantastisk vakkert miljø. Men selvfølgelig rammes hawaierne av de samme problemene som alle andre; skilsmisser, utroskap og fattigdom eksisterer selvsagt også her.

Men på enkelte områder har de hjemløse på Hawaii det litt bedre enn sine skjebnebrødre og -søstre andre steder i verden. De trenger i hvert fall ikke fryse, og det er mat i havet hvis man vet hvordan man fanger den.

– Jeg kjøper aldri mat, jeg tar det jeg trenger fra havet. Fisk, sjøgress ... Alt jeg trenger er et fiskesnøre eller en harpun, sier Carl Tilton.

Dykking med djevelrokker. I havet utenfor Big Island får vi nærkontakt med et av havets mektigste dyr som smyger forbi oss på jakt etter plankton. Navnet innbyr til respekt, men djevelrokken er helt ufarlig i motsetning til de giftige piggrokkene.
Dykking med djevelrokker. I havet utenfor Big Island får vi nærkontakt med et av havets mektigste dyr som smyger forbi oss på jakt etter plankton. Navnet innbyr til respekt, men djevelrokken er helt ufarlig i motsetning til de giftige piggrokkene.
Koko Crater. Morgen over Oahu. Noen morgenfriske fotturister har tatt seg opp på Koko Crater for å nyte soloppgangen over Stillehavet. Fotturen opp mot det gamle vulkankrateret utenfor Honolulu er en populær dagstur.
Koko Crater. Morgen over Oahu. Noen morgenfriske fotturister har tatt seg opp på Koko Crater for å nyte soloppgangen over Stillehavet. Fotturen opp mot det gamle vulkankrateret utenfor Honolulu er en populær dagstur.

Som navnet tilsier, Big Island er en stor øy og den største i øygruppen. Her er vulkanfjell på 4000 meter over havet. Det er også på denne øya man hevder den hawaiiske kulturen står sterkest. Stemningen er mye mer landlig enn på moderne og glamorøse Oahu.

– Good evening ladies and gentlemen, and welcome to Big Island.

Vi rekker knapt feste sikkerhetsbeltet før flyet dumper ned på Big Island, eller Hawaii Island som den også kalles. Big Island føles på en måte annerledes sammenliknet med Oahu. Istedenfor frodige fjell og hvite strender befinner vi oss plutselig i noe som minner om en tropisk utgave av Island. Landskapet er karrig, preget av størknet lava og gule gresstuster.

Som navnet tilsier, Big Island er en stor øy og den største i øygruppen. Her er vulkanfjell på 4000 meter over havet. Det er også på denne øya man hevder den hawaiiske kulturen står sterkest. Stemningen er mye mer landlig enn på moderne og glamorøse Oahu. Her trives jeg umiddelbart. Her er de endeløse viddene som skal til for en ekte roadtrip. Endeløse, buktende landeveier. Begrenset trafikk. Færre turister.

– Big Island har den samme energien som Oahu hadde da jeg vokste opp. Alle var mer «aloha». Mer avslappet, vennligere. Denne øya har i dag alt det de andre øyene på Hawaii har, men i tillegg mye mer. Det eneste vi ikke har, er hvite strender. Men hvem trenger det? Jeg er lykkelig så lenge jeg har et fiskesnøre, en kald øl, en båt eller en dykkermaske, sier Keawe.

Vi sitter på kjøkkenet hjemme hos Keawe Dorsett og drikker hjemmebrygget kaffe og spiser dough nuts. Utenfor øsregner det. Big Island har en rekke ulike mikroklimaer, hvilket innebærer at det kan regne helt vanvittig i en by mens solen skinner en mil unna. Keawe er nær seksti år og vokst opp på Hawaii. Han bodde lenge i Honolulu, men da han arvet farens gård på Big Island, bestemte han seg for å bosette seg her.

Han er kaffebonde som mange andre i Kona. Hawaii er det eneste stedet i USA der det produseres kaffe, og Kona-distriktet er kjent for den høye kvaliteten på bønnene. I hagen står kaffebuskene på rekke og rad. Men hvis Keawe fikk velge, ville han vært ute på havet.

– Det er der jeg trives best. Surfer, fisker, dykker. Det første jeg gjør etter en tur på fastlandet, er en dukkert, det er som å bli døpt. Tilbake til havet. Moder natur.

Uten å hengi seg for mye til stereotypier oppleves Hawaii svært laidback, særlig Big Island. Her er det en gjestfrihet som føles ekte, og som minner om den man kan møte i de amerikanske sørstatene. Folk har ikke dårlig tid og liker å snakke skit. Klesstilen er avslappet uansett klassetilhørighet, gjerne klikklakker og shorts, og bryr seg ikke så mye om tida.

– Tilknytningen til den hawaiiske kulturen har i motsetning til resten av familien alltid vært viktig for faren min og meg. De gikk på fine skoler og snakker som utdannede mennesker, ikke pidgin som jeg. De fleste i slekten min har vanlige jobber. Jeg henger heller i havnen med fiskesnøret mitt, eller snakker tull med naboene mine.

Big Island har en rekke forskjellige mikroklimaer; det kan regne på ene siden av øya, mens den andre har skinnende sol.
Big Island har en rekke forskjellige mikroklimaer; det kan regne på ene siden av øya, mens den andre har skinnende sol.
Local pride. Hawaii på underarmen.
Local pride. Hawaii på underarmen.
Big Wave – lokalt øl.
Big Wave – lokalt øl.
Big Island. Roadtrip på Hawaii. Enkelte dager på jobben er mer behagelige enn andre! Fredrik styrer bilen langs østkysten av Big Island. Øya egner seg godt for en roadtrip. Her er viddene og utsikten.
Big Island. Roadtrip på Hawaii. Enkelte dager på jobben er mer behagelige enn andre! Fredrik styrer bilen langs østkysten av Big Island. Øya egner seg godt for en roadtrip. Her er viddene og utsikten.

Snorkling er virkelig greia her på Hawaii. Du trenger ikke dra langt ut for å se skilpadder og alle mulige fiskevarianter.

Veien langs østkysten er grønn og frodig. Banantrær, palmer, ren jungel. Blått hav strekker seg så langt øyet kan se. Vi stanser utenfor byen Hilo, det er søndag, og alle er på stranden. Hilo har et mer lokalt preg, mens Kona (vestkysten) lokker til seg flere turister på grunn av det pålitelige klimaet. Midt blant folk som bader, driver barn og fanger fisk med spyd. En gutt i tiårsalderen kommer opp på stranden med en sprellende fisk ytterst på spydet.

– Go get the line, I saw a big one, roper han til broren.

Jeg tar på meg dykkermaske og snorkel og går ut i det salte havet. Svømmer gjennom store stimer med gule fisker som spiser frenetisk på korallene, og følger som hypnotisert med på en skilpaddes ferd gjennom vannet. Snorkling er virkelig greia her på Hawaii. Du trenger ikke dra langt ut for å se skilpadder og alle mulige fiskevarianter.

Om kvelden tar vi oss vann over hodet i form av et mer organisert opplegg. Vi blir med en dykkerarrangør med båt utenfor vestkysten for å jakte på djevelrokker.

Kapteinen utstyrer oss med våtdrakter, dykkermaske og snorkel, og vi svømmer ut med lyskaster festet til en livbøye. Lysskinnet trekker til seg hundrevis av småfisker nede i det mørke havet. Plutselig dukker en flat kjempefisk opp, med et vingespenn som mer fører tankene til en stor rovfugl enn en fisk. Undersiden er hvit, overflaten svart.

Det uvirkelige undervannsdyret åpner sitt enorme gap for å fange plankton og beveger seg i grasiøse kollbøtter. Etterpå er stemningen om bord eksaltert og tjukk av adrenalin, særlig blant dykkerne som har vært nede på bunnen og på en armlengdes avstand har opplevd de store finnene.

Keawe Dowsett dyrker kaffe på Big Island, men trives best når han får være ute på havet.
Keawe Dowsett dyrker kaffe på Big Island, men trives best når han får være ute på havet.
Fritt fall på North Shore, Oahu.
Fritt fall på North Shore, Oahu.

Neste dag skinner morgensolen over et pastoralt landskap med beitende kyr og hester. Vi spiser frokost på en bensinstasjon i Waimea, en by på vestkysten som stort sett er befolket av hawaiiske cowboyer – paniolos. Det er vanskelig å tro det, men en av USAs største kvegrancher finner du her på Big Island.

Det bølgende landskapet med beitende svarte kyr og hestehager fører tankene til hedene i Skottland. Vakkert og svært uventet. Nok et eksempel på hvor mangefasettert denne øya er. Dessverre har også ranchkulturen vært ødeleggende for naturen på øya. Hawaii har en enorm artsrikdom, men i løpet av kort tid har de opprinnelige plantene og dyrene blitt skjøvet til siden.

I Volcanoes National Park på sydspissen av øya tar parkvakten Jessica Ferrihane med oss på en tur gjennom regnskogen.

Nasjonalparken er like stor som Oahu, og snor seg rundt to av verdens største aktive vulkaner, her er også øygruppas største regnskog.

– Det er viktig å ta vare på dette. På de andre øyene fins det små lommer med vernet mark, men dette er den største sammenhengende skogen. På kartet kan du se hvor mye av regnskogen som har forsvunnet de siste 100 årene. Vi håper at vi gjennom informasjonsarbeid kan inspirere de yngre slik at naturen har en sjanse i fremtiden, sier Jessica Ferrihane.

Naturen på Hawaii trues hele tiden av menneskenes fremferd, og naturforkjemperne slåss hele tiden mot nye arter som truer økosystemet. Fremmede sopparter har tatt livet av mange av de vakre, røde ohiatrærne, som er så unike for Hawaii.

Mungodyrene som kolonistene tok med seg for å holde rottene vekk fra sukkerplantasjene, har blitt en plage. De går berserk blant fuglene og spiser eggene deres.

– Mungoene er søte, men ekle. Men det er ikke deres feil, sier Jessica.

Litt senere kjører vi opp til utkikkspunktet ved vulkankrateret og forbereder oss til kveldens show foran verdens mest aktive vulkan. Røyken stiger opp av det store krateret, og oransjefarget lava skyter opp i luften i kaskader. En påminnelse om hvordan Hawaii ble til: gjennom ild, røyk og kaos. Denne prosessen har vel egentlig aldri blitt avsluttet, den fortsetter rett foran øynene våre. Ved enkelte utilgjengelige steder på øya spruter lavaen rett ut i havet, og som stivner og blir til nytt land.

Ild og vann. To elementer som mer enn noe karakteriserer Hawaii.

Visst er det fristende å hoppe over gjerdet og se spetakkelet på litt nærmere hold, men vi dropper det. Det har skjedd at fulle turister og dumdristige nattevandrere har ramlet ned i krateret når de har prøvd seg på en nærmere kikk. Isteden drar vi tilbake til hytta vår, åpner en kald Longboard Lager foran leirbålet og kikker opp på den uendelige stjernehimmelen. Okole maluna, skål!

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!