Menu Meny

KIRGISISTAN: På hesteryggen i Sentral-Asia

Å reise til hest gjennom fjelltraktene i Kirgisistan er en overveldende opplevelse. Gjennom valnøttskog, over snøkledde topper og i møte med gjestfrie mennesker. Velkommen til et av Sentral-Asias vakreste og mest ukjente land.

I løpet av en drøy time har vi unnagjort 500 høydemeter. Hestene har vært småfrekke og litt stri på det flatere terrenget, men har som sine ryttere akkurat nå blitt tvunget til større ydmykhet opp den bratte stigningen. Enkelte steder er den smale, buktende stien bare noen desimeter bred, og vi er iblant bare et feilsteg unna å skli ned i dalen som vi forlot i morges.

Temperaturen har allerede nådd 20 grader, den var rundt nullpunktet da vi dro rett før soloppgang noen timer tidligere. I den klare og stille luften bærer stemmene langt, hvilket vi drar nytte av når vi oppdager en sauegjeter på den andre siden av ravinen. Guiden vår, førti år gamle Latsjin Sadjev, forhører seg om hva som venter oss lenger opp. Han får et fnys til svar.

– Dere er gale, det kommer aldri til å gå bra, roper gjeteren tilbake.

Masjkor Mansurov – hesteansvarlig og ulakutøver.
Masjkor Mansurov – hesteansvarlig og ulakutøver.
Tradisjonelle dumplings med dill.
Tradisjonelle dumplings med dill.
Drikkepause.
Drikkepause.

Den planlagte rideturen vår er litt av et sjansespill. De fleste turister som kommer til Arslanbob for å oppleve fjellene til fots, på sykkel eller til hest, reiser hit sent på våren og sommeren. Vi har lagt reisen vår til midten av oktober i håp om å få med oss fjellene mens de fortsatt er tilgjengelige, men med færre besøkende.

Vi er på vei opp mot nordsiden av Tsjar Artsja-passet, som er en del av fjellkjeden Fergana, nær Arslanbob i det sørlige Kirgisistan. Hesten min er en sju år gammel paringslysten hingst som heter Toru. Toru begynner å svette av anstrengelsene av å frakte meg og oppakningen, og har tross sine genetiske forutsetninger begynt å pruste tungt i den tynne fjelluften.

Fremfor oss har vi spisse, snødekte fjell som strekker seg rundt i en stor bue, og omringer et landskap med gresskledde koller og enger. Lenger ned har vi verdens største valnøttskog i skiftende høstfarger. Valnøttproduksjonen er like viktig for lokalbefolkningen som valnøttskogen er vakker å se på. Det er likevel ikke akkurat dette vi er opptatt av nå. Akkurat nå er vi mer bekymret over snøflekkene i skyggene der høstsolen ikke kommer til, og som forteller oss om hva vi har i vente på den andre siden av passet.

Den planlagte rideturen vår er litt av et sjansespill. De fleste turister som kommer til Arslanbob for å oppleve fjellene til fots, på sykkel eller til hest, reiser hit sent på våren og sommeren. Vi har lagt reisen vår til midten av oktober i håp om å få med oss fjellene mens de fortsatt er tilgjengelige, men med færre besøkende. Dette er også tiden av året der rundt 80 prosent av innbyggerne begir seg ut i skogen, for i løpet av en måned å tjene mesteparten av årsinntekten sin.

Men snøen som har kommet i løpet av natten, kommer til å gjøre det vanskelig for oss å nå etappemålet vårt Kol Mazar, eller Den hellige sjø som den også kalles, en krystallblå innsjø ca. 4000 meter over havet.

Det er mulig å komme seg opp i fjellene med lokaltrafikk fra Osj, men vi velger å betale drøyt 300 kroner for en taxi som kjører den tre timer lange turen via Dzjalal-Abad til Arslanbob, en liten by på ca. 12 000 innbyggere beliggende på ca. 1500 meters høyde. Byen var under sovjettiden et populært reisemål for russere som ville puste frisk fjelluft og rømme fra sommervarmen.

De vakre kirgisiske fjellene
De vakre kirgisiske fjellene
Sikker i salen.
Sikker i salen.

CBT er forkortelsen for Community Based Tourism og har sin opprinnelse i Nepal og Sveits.

Ikke mange kirgisere snakker engelsk, men når vi går ut av bilen på det lille torget, peker straks flere menn med små usbesiske hatter i en bestemt retning mens de gjentar «CBT», som om det var navnet på en smittsom sykdom vi er rammet av, og at de vil vise oss veien til nærmeste sykehus.

CBT er forkortelsen for Community Based Tourism og har sin opprinnelse i Nepal og Sveits. Her i Arslanbob er CBT et prosjekt som drives av en rundkinnet og blid fyr ved navn Hajat Tarikov. I løpet av 15 år har han forvandlet byen til å bli et utgangspunkt for fjellturisme i den sørlige delen av Kirgisistan. Han er behjelpelig med alt fra transport og overnatting til guiding av fjellturer.

– I 2001, da jeg startet de første turene, lo de av meg. Hvorfor skulle utlendinger komme hit og ville bo hjemme hos familier fremfor steder der det er hoteller, sier Hajat, som i dag har en viktig rolle som bindeledd mellom samfunnet og turistene.

En sjelden pause i valnøttplukkingen for familien Tajidinov.
En sjelden pause i valnøttplukkingen for familien Tajidinov.

Valnøttskogen rundt Arslanbob er både verdens største og eldste. Ifølge legenden tok Aleksander den store med seg en sekk valnøtter fra disse skogene til Hellas, hvorfra trærne spredde seg til resten av Europa.

Vi bor hos familien Abidzhanov, som supplerer gårdsinntekten med utleieinntekter fra de to rommene.

Nesten alle i den 16 medlemmer store familien er mer eller mindre engasjert i gjestene, som de i hui og hast har fått vite skal overnatte. Det kokes te og lages mat, samtidig som vi oppfordres til å ta plass på putene og madrassene rundt det lave bordet på verandaen. Den yngste sønnen, 21 år gamle Husanbai, som studerer engelsk på universitetet, og som snart skal flytte til Kuwait og jobbe som servitør, er blitt hentet for å ønske oss velkommen og for å konversere oss.

Så langt på reisen vår i Kirgisistan har vi hatt behagelig høsttemperatur rett under 20 grader. Men i løpet av natten hos Abizhanovs blir det skikkelig kaldt. Snøen feier inn over fjelltoppene, noe som bekymrer oss og Hajat, som sender oss ut på en ekspedisjon til valnøttskogen om morgenen mens han planlegger de siste etappene av turen vår.

Valnøttskogen rundt Arslanbob er både verdens største og eldste. Ifølge legenden tok Aleksander den store med seg en sekk valnøtter fra disse skogene til Hellas, hvorfra trærne spredde seg til resten av Europa.

I Arslanbob står de flere hundre år gamle trærne tett, mens den gresskledde bakken er forbausende godt trimmet. Beiting fra dyrene og folks sanking av kvister og grener til fyringsved gjør at skogen nærmest fremstår som en park.

I den søtlig duftende skogen møter vi nomadefamilien Tajidinov, som hvert år kommer ned fra fjellene med sauer og kyr og slår leir i et provisorisk telt av grener og presenninger, for i løpet av en måned å støvsuge valnøtthektaren de er blitt tildelt av regjeringen.

– Vi driver stort sett et jordbruk basert på egne behov, men en god høst med valnøtter gjør det mulig for oss å kunne arrangere et stort bryllup eller kjøpe en bil, sier Mamkulo Tajidinov, matriarken i den 18 medlemmer store familien.

– Men det er bekymringsfullt at skogen hvert år produserer mindre enn forrige år, sier hun, mens de yngste barna svirrer rundt henne i håp om at gjestfriheten hennes skal resultere i en søtsak også til dem.

Familien Abidzhanov lager middag.
Familien Abidzhanov lager middag.
Kalde, kirgisiske netter.
Kalde, kirgisiske netter.

Når vi spør om hva sjansen er for at snøen vil smelte før vi når de høydene, svarer han «fifty-fifty», men når han merker at vi syns det høres helt ålreit ut, legger han raskt til: – Men iblant når vi sier dette, så mener vi egentlig seksti-førti.

Tilbake i byen prøver Hajat, på sitt høflige diskré kirgisiske vis, å få oss til å senke ambisjonsnivået vårt om å komme oss opp til Kol Mazar.

– I fjor var det noen japanere som dro opp dit rett etter snøen kom. Det legger seg fort snø under hovene på hestene, noe som førte til at de skled lett. De ble veldig redde og hadde det ikke så moro, sier han.

Når vi spør om hva sjansen er for at snøen vil smelte før vi når de høydene, svarer han «fifty-fifty», men når han merker at vi syns det høres helt ålreit ut, legger han raskt til:

– Men iblant når vi sier dette, så mener vi egentlig seksti-førti.

For å forstå hvordan det er å ri i Kirgisistan, må man også forstå hestene. Og for å forstå hestene må man forstå kulturen. Toru og de andre hestene på turen tilhører familier i Arslanbob og er leid av CBT for rideturen vår. Til daglig benyttes de som trekkdyr på gårdene, men iblant sales de om for å konkurrere i ulak tartysj, en sport som mest kan sammenliknes med en form for alle-mot-alle-hestepolo med opptil flere hundre ryttere av gangen, og der «ballen» er en geit som før konkurransen har fått halsen skåret over.

Guiden vår Latsjin er ikke så opptatt av sporten.

– Jeg er et vanlig menneske som liker å chatte og lære meg engelsk, sier han.

Hestepasseren vår, Masjkor Mansurov, en trebarnsfar som begynte å ri i femårsalderen, er en desto mer hengiven ulakfantast. Han var med i sin første match allerede som 11-åring. Han benytter seg stort sett av korte replikker, aller helst enstavelsessvar, men når han får snakke om ulak, blir han snakkesalig og bruker et ivrig kroppsspråk.

– Når man galopperer fremover med en rask hest med geita over knærne, og de andre ikke klarer å ta deg igjen, da blir man fylt av adrenalin og stolthet, sier han og viser med hendene rundt imaginære tøyler.

Når Masjkor setter fart på hesten sin, ser vi også hvordan man normalt rir i denne delen av verden.

Med den ene hånden holdes tøylene korte, mens hodet til hesten blir holdt høyt for å kunne sette fart, samtidig som beina i stigbøylene står ut fra hestekroppen. Bisselet trykkes hardt opp for at gapet skal bli stort.

God morgen, hest!
God morgen, hest!

Ganske raskt lærer vi oss de vanligste kommandoropene ved å herme etter kirgiserne: – Sjo (fremover/sett opp farten), turr (saktere/stans) og tack (skjerp deg, hest!).

Vi kompenserer for manglende rideinstruksjon ved å kopiere ridestilen til de andre. Etter en kort instruks om å holde avstand til de andre hingstene ettersom de kan være litt kranglete med hverandre, tar jeg tøylene til Toru, og vi legger ut på første etappe. Ganske raskt lærer vi oss de vanligste kommandoropene ved å herme etter kirgiserne:

Sjo (fremover/sett opp farten), turr (saktere/stans) og tack (skjerp deg, hest!).

Selskapet vårt består foruten av fotograf Malin og meg, av Annika og Josefine, to svensker som jobber med menneskerettigheter i Osj, guiden Latsjin, hestepasseren Masjkor og den stadig røykende kokken Anvar Kadirov. Vi er altså et følge på total syv stykker med høyst ulik rideerfaring som må sørge for å holde god avstand til hverandre.

Den første dagsetappen tilfredsstiller ikke noens eventuelle drøm om galopp, ei heller trav. Vi er tungt lastet med primitive saltasker, og vi blir nødt til å sjoe hardt på hestene for at de skal holde interessen oppe for å holde noen som helst form for takt. Vi har bare ridd i et par timer, og landskapet forandres markant. Frodigheten blir borte, karrige koller stiger frem.

Vi slår opp teltene i den siste flate delen av dalen før stigningen opp mot Tsjar Artsja-passet. Måltidene som Anvar serverer i løpet av dagen, følger en tydelig mal: store mengder te, brød og sjokolade, og senere ulike varianter av kål og poteter kokt i buljong med en kjøttbit. Er du vegetarianer, tar du ganske enkelt og plukker ut kjøttbiten.

Det tar oss et par svette timer å komme oss opp mot Tsjar Artsja, der lukten av sypressene som hestene gnir seg mot, er sterk nok til å trenge gjennom hestelukten. Vel oppe blir vi møtt av det vi har fryktet: et tynt snødekke.

For definitivt å sette en stopper for planene våre om å komme oss enda lenger opp mot Kol Mazar-sjøen, peker Latsjin på et skilt som skimtes et par hundre meter frem.

– Der borte ble onkelen min og fire andre jegere meid ned av en lavine for et par år siden mens de var på steinbukkjakt. Tre, inklusive onkelen min, ble tatt av snøen, sier han ettertenksomt.

Vi skulle gjerne ha sett den høytliggende innsjøen, men vi er alle enige om at det ikke er helt krise om vi går glipp av den. Latsjin har en reserveplan. Den innebærer at vi rir nedover til et lavere platå og beveger oss i en større bue rundt dalen innover mot Arslanbob. Underveis vil vi få oppleve fantastisk utsikt over storslått sentralasiatisk natur. Vi må bare komme oss ned først.

De bratte, smale stiene, som oppover var nervepirrende nok, er enda mer skremmende nedover. Ganske vemmelig, rett og slett. Plutselig, på det vanskeligste partiet, forsvinner hestens vilje til å bestemme selv. Med ett øre fram, og ett bakover lytter han plutselig etter det minste vink eller antydning i tøylene, noe som gir en følelse av at han faktisk stoler fullt på meg når han nå selv blir usikker på beina. Det er et nytt bånd som knyttes mellom oss, og som holder seg resten av turen.

Nå er vi fri i salen og kan nyte våre siste timer med hestene og kan galoppere ulak-style. Vi rir i retning av et av fossefallene som tordner ned fra fjellene mot byen.

På den tredje og siste dagen av turen pakker vi sammen teltene våre, som er klissvåte etter regnet som kom i løpet av natten, og rir inn til Arslanbob for å legge fra oss salveskene. Nå er vi fri i salen og kan nyte våre siste timer med hestene og kan galoppere ulak-style. Vi rir i retning av et av fossefallene som tordner ned fra fjellene mot byen.

Det er vanskelig å tenke seg en mer direkte måte å nærme seg et land som er så definert av sin fjell- og nomadekultur enn å ri opp i fjellene rundt Arslanbob. Selv om vi kom en snau uke for sent på høsten for å kunne møte nomadene oppe i fjellene.

Allerede på turen ned leker jeg med tanken på å komme tilbake hit til våren.

Guidene våre vil spise en avsluttende lunsj med oss, en lunsj som innebærer noe sterkt å drikke. Som i mange deler av det sørlige Kirgisistan betraktes det også i Arslanbob som respektløst å drikke åpenlyst.

Vi finner en enslig lunsjrestaurant der Anvar, med et blikk over skulderen, i smug under bordet heller opp kirgisisk «konjakk» i tekopper og deler ut til selskapet. Det tar ikke lang tid før vi er i gang med en enkel drikkelek som går ut på at man skal gå en runde rundt bordet og etter tur utbringe en skål.

Når det blir min tur, klarer jeg ikke å la være å mobbe dem for det evige pratet om hvor opptatt de er av sikkerhet og hvordan tilpasse turene etter turistenes erfaring. Når jeg forteller dem at jeg aldri har ridd før, men er glad for at jeg overlevde, ler de seg skakke.

– Vær så snill, ikke skriv det i feedbacken!

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!