Vi har alle vært der. Den følelsen, når man danner seg en perfekt reisefantasi som etter hvert slår sprekker. Sintra, for min del, var en av dem. Et mer appellerende Google-søk har knapt blitt foretatt, da forventningene fylte seg med bilder av uvirkelige slott, dype skoger og det ofte resirkulerte ‒ men merkelig tiltalende kallenavnet ‒ «Disneyland for voksne». Og så en ung Lord Byron, som ankom det irrgrønne landskapet for 200 år siden og skrev en tekst full av utropstegn.
‒ «Lo! Cintra's glorious Eden intervenes in variegated maze of mount and glen.»
Skulle man tro Airbnb-verten min i Lisboa, derimot, nådde Sintra smertepunktet for flere år siden.
‒ En tragedie, sa han. ‒ Det pleide å være et paradis på jord, før hele verden fikk nyss om det. Nå er det skulder til skulder hvor enn du er.
Det var nok til å ombestemme seg, stokke om på reiseplanen og finne på noe annet i nærheten av Lisboa. Men senere samme kveld ville ikke Sintra forsvinne fra bak øyelokkene. Slottene, skogene, den mektige Atlanterhavskysten og ikke minst Lord Byrons ord, som gikk på rundgang i hodet.
«Palaces and gardens rising in the midst of rocks, cataracts and precipices; convents on stupendous heights ...»
‒ Alt i Sintra er guddommelig, skrev han. ‒ Det er ikke et hjørne som ikke er et dikt i seg selv.
Det er midt i november, og idet jeg vandrer vaklende av søvn mot Rossio stasjon i sentrum av Lisboa, er det med en kjølig vind i nakken.
‒ Om du først skal dit, er dette den beste tiden på året, sa Emilio før jeg dro, i en tone som røpet hvordan han gledet seg til å få inn et «hva var det jeg sa?» når jeg kom tilbake samme kveld. Det første som forklarer Sintras høye popularitet er nemlig beliggenheten. En times togreise fra Lisboa er innenfor de fleste timeplaner, men hadde det vært lenger unna ‒ hadde Sintra vært en flere timer lang reise med buss og tog og firehjulstrekker ‒ ville den lille eventyrbyen og områdene rundt fremdeles vært en betydelig portugisisk destinasjon. José Maria de Eça de Queirós, en av Portugals største litterære skikkelser, satte best ord på årsaken i 1888.
‒ Alt i Sintra er guddommelig, skrev han. ‒ Det er ikke et hjørne som ikke er et dikt i seg selv.
Idet jeg forlater togstasjonen og får mine første glimt av Pena-palasset, som glimter høyt der oppe i vintersolen med sine gylne og kirsebærfargede kupler, slår det meg plutselig at jeg har glemt et grunnleggende spørsmål. Hvordan kommer man seg rundt i Sintra? Kollektivbusser kjører turister til de store attraksjonene, men vil man se området utenfor den vanlige sjekklisten, er det avgjørende å ordne egen transport. Løsningen kommer i form av João Varanda, som tar avbrekk fra geologistudiene for å vise reisende en annen side av hjemtraktene sine.
‒ Jeg prøver å få frem at Sintra har mer å by på enn bare slottene, sier han. Kommer du deg utover i skogene og langs kysten, ser du en del av Portugal veldig få har opplevd.
Den brasilianske kaffebaronen, entomologen og frimureren Carvalho Monteiro ble ikke kalt «Moneybags Monteiro» for hans enkle og edruelige levesett ‒ og eiendommen hans utgjør trolig en av de mest uvanlige boligprosjektene på denne siden av Atlanterhavet.
Disse områdene inkluderer varierte turstier i skog og fjell, småbyer som dratt ut av tiden, og en langstrakt kystlinje med noen av Europas beste surfestrender. Men det er slottene ni av ti Sintra-besøkende kommer for. Fra det mektige Pena-palasset til de eldgamle mauriske murene til det mildt sagt surrealistiske Quinta da Regaleira. Særlig sistnevnte er verdt en tur i seg selv: Et slags gotisk eventyrland som knapt kan beskrives uten å ty til floskler.
Den brasilianske kaffebaronen, entomologen og frimureren Carvalho Monteiro ble ikke kalt «Moneybags Monteiro» for hans enkle og edruelige levesett ‒ og eiendommen hans utgjør trolig en av de mest uvanlige boligprosjektene på denne siden av Atlanterhavet. Likevel er det noe underlig kunstig med Quinta da Regaleira, som om en sterk vind kunne blåst ned hele fasaden og avslørt scenestillasene bak. Et Disneyland for voksne, tenker jeg mens vi navigerer de flere hundre meterne med hemmelige tuneller og passasjer og kunstige fossefall som går på kryss og tvers under eiendommen. Det er lett å se hvor navnet kommer fra.
‒ Mye av det er bygd for å se ut som noe det ikke er, forteller João. ‒ Her ser du hva som skjer når store personligheter og et ubegrenset budsjett får utfylle hverandre.
På avstand gir også Pena-palasset et drømmeaktig inntrykk, som en surrealistisk luftspeiling der det troner på en høyde over byen. Det første man legger merke til er fargene: den påfallende kombinasjonen av gult, rødt og blått som dominerer fasaden.
Det samme kan sies om Sintras fremste symbol og attraksjon. På avstand gir også Pena-palasset et drømmeaktig inntrykk, som en surrealistisk luftspeiling der det troner på en høyde over byen. Det første man legger merke til er fargene: den påfallende kombinasjonen av gult, rødt og blått som dominerer fasaden. Palasset ble berømmelig tegnet av amatørarkitekt, generalløytnant og gruveingeniør Baron Wilhelm Ludwig von Eschwege, men sannheten er et eiendommen ble til i to stadier. Først som et kloster på 1400-tallet, som senere ble totalskadd av både lynnedslag og jordskjelv. Det var først da tyske prins Ferdinand ‒ senere Ferdinand II av Portugal ‒ anskaffet klosteret og bygde det ut som sommerhus til den portugisiske kongefamilien, at Pena-palasset fikk sin nåværende form. I disse dager er eiendommen på UNESCOs verdensarvliste, en av Portugals syv underverk og i aktiv bruk for statlige seremonier og mottagelser. Likevel, akkurat som med Quinta da Regaleira, er det også noe merkelig uvirkelig med Pena-palasset, men det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva. Kanskje det er den (relativt) unge alderen på bygningen, den mildt sagt kreative blandingen av arkitektoniske stilarter eller noe mer på detaljplan. Palasset har for eksempel et tosifret antall peiser spredt rundt et tresifret antall rom, men kun en av dem ‒ kongens ‒ er konstruert med et faktisk pipeløp.
Selve palasset, derimot, er bare halve opplevelsen. Fra murene får vi panoramautsikt over det tilhørende park- og hageanlegget, stort nok til å utgjøre en betydelig prosentandel av Sintras totale landskap. 500 arter med trær fordelt over 200 labyrintlignende hektar er mye å gape over om du bare kommer på dagsbesøk.
‒ Mange bruker hele dagen bare i parken, sier João.
Videre strekker Sintras frodige landskap seg hele veien til Atlanterhavet. Langt der fremme ser jeg bølgene bryte, og de skummende penselstrøkene fra surfebrett idet de raser innover mot kysten. Eller i alle fall liker jeg å forestille meg det.
‒ Det er altfor kaldt nå, sier João. ‒ Det er en av grunnene til at det er så få her. Men jeg elsker det. Sintra får en helt spesiell atmosfære på denne tiden av året.
Et Disneyland, altså. Her i Sintra. Det er vanskelig å komme utenom Emilios advarsel. Likevel har jeg ikke sluttet å smile siden vi forlot stasjonen i dag tidlig og ble del av dette landskapet. Folksomt? Absolutt. Litt kunstig til tider? Oh yes.
Etter flere timer med slottsbesøk kjennes det godt å si seg ferdig med eksentriske aristokrater og komme til hektene igjen. Vi vender Land Roveren vestover, følger trikkelinjen som fraktet ferierende adel fra sentrum til kysten i sommersesongen, forbi små landsbyer og vingårder, til lukten av Atlanterhavet kiler i neseborene. Dette er landskapet João snakket om, med gresskledde klipper og ensomme strender som ville hørt hjemme i enhver postkorthylle. Men til tross for alt dette er det kun en liten flekk av Sintras kystlinje som mottar mer enn en håndfull besøkende hver dag ‒ Cabo da Roca, med et fyrtårn som markerer Europas vestligste punkt, og en solnedgang som virker nesten påmalt. Vi ankommer akkurat idet den når sin crescendo. Og plutselig er vi tilbake i Disneyland. Til turgrupper og selfiestenger og turistbusser som kjemper om parkeringsplass. Og vil du forevige øyeblikket når du og familien står på det siste stykke land før Washington D.C., er det en egen suvenirbutikk som selger individuelle diplomer for 10 euro.
‒ De måtte nylig gå til innkjøp av en ny trykkpresse, og det var viktig at den kunne produsere kinesiske tegn, forteller João. ‒ Folk elsker det. For mange er dette et av turens høydepunkter.
Et Disneyland, altså. Her i Sintra. Det er vanskelig å komme utenom Emilios advarsel. Likevel har jeg ikke sluttet å smile siden vi forlot stasjonen i dag tidlig og ble del av dette landskapet. Folksomt? Absolutt. Litt kunstig til tider? Oh yes.
Men ganske fortryllende på samme tid.
FÅ VAGABOND RETT HJEM I POSTKASSA!
1 ÅR, kun kr 389,- for 7 utgaver.
