Menu Meny

Weekendtur: Venezia

Høsten er her. Turistene har reist. Luften blir friskere. Disen legger seg over byen. Lokalbefolkningen viser seg i gatene. Det er nå Venezia er på sitt beste.

Jeg ser urolig mot kaikanten: Skal jeg få oppleve mitt livs første høyvann etter mange års regelmessig besøk i lagunebyen?

Ja, det ser slik ut. Det er ikke mer enn 15 centimeter igjen til kanten der det blågrønne vannet når opp til «la riva», som kaia kalles. Jeg sjekker fargeskalaen hos kommunens høyvannprognose. Den peker rett til topps i slutten av uken, minst 150 cm med advarende klar, rød farge.

– Dere har uflaks. Dette er første gang i vinter. Det kommer sterke siroccovinder fra sørøst som trykker enorme mengder vann inn i lagunen. Dessuten har vi fullmåne og sterkt tidevann, sier vår hotellportier og slår ut med armene samtidig som han forsikrer oss om at hotellet har høye slagstøvler til utlåns.

Fotograf Bruno Ehrs blir umiddelbart begeistret. Han ser for seg fantastiske bilder med Markusplassen oversvømt av vann, der basilikaens ornamentikk og mosaikk speiler seg i vannet. Jeg, som er mer praktisk anlagt, tenker på de smale plankene som legges ut, og på hvor umulig det vil bli å kunne trille tunge bager med fotoutstyr der.

Jeg er antakelig ikke sporty nok eller modig nok for å kunne posere kun iført badebukse i torgets Caffè Lavena. Og deretter sitte i de matchende gule plaststolene og dele bilder til hele verden via Facebook eller Instagram. Slik en gruppe høyvanns-stinne karer gjorde for noen år siden. Med en øl i den ene hånden.

Høyvannet er et vinterfenomen. I 1966 inntraff det hittil verste scenarioet. Da steg lagunen til det høyeste nivået hittil, 196 centimeter over ordinær vannstand.

Det er et katastrofenivå, og hele byen sto den gang under vann. Det fikk byens politikere til å danne komiteer som skulle komme med forslag til løsninger. Plutselig sto hele verden i kø for å redde Venezia fra å synke. Løsningen på problemet ble italiensk og heter MOSE.78. Store sluseporter blir nå installert på bunnen av lagunen. De reiser seg ved høyvann og skal på den måten stenge de av lagunens fire sund der havvannet strømmer inn fritt.

Prosjektet, som hittil har kostet mer enn 6 millioner euro, er ennå ikke fullført, delvis på grunn av en stor korrupsjonsskandale. Ingen vet når det blir ferdig, og ingen vet om det kommer til å fungere.

Gondol i skumringen foran Santa Maria della Salute. Virkelighetens Venezia overtreffer alle dine forventninger.
Gondol i skumringen foran Santa Maria della Salute. Virkelighetens Venezia overtreffer alle dine forventninger.
Operaen La Fenice har gjenoppstått med gull, rød silke og utrolig flotte snekkerarbeider. Napoleons besøk i 1807 var bakgrunnen for operaens praktlosje (t.h.).
Operaen La Fenice har gjenoppstått med gull, rød silke og utrolig flotte snekkerarbeider. Napoleons besøk i 1807 var bakgrunnen for operaens praktlosje (t.h.).
Håndlagde masker av Marilisa Dal Cason. En av de fineste tingene du kan kjøpe med deg hjem fra Venezia. Masken med den lange nesen tihører pestlegen.
Håndlagde masker av Marilisa Dal Cason. En av de fineste tingene du kan kjøpe med deg hjem fra Venezia. Masken med den lange nesen tihører pestlegen.

Øya Burano er med sine små kanaler pittoresk, for husene er malt i alle regnbuens farger. Om sommeren er det masse mennesker her, og det er vanskelig å se det opprinnelige. Nå er det helt rolig og fint. Øya er berømt for sine broderier.

Forgjengeligheten føles nærmere i Venezia enn i andre byer. Festen er over, bordet ryddet, lampene slukket. Jo, det føles slik under en tur langs Canal Grande med Vaporetto linje 1, den som venetianerne selv tar og som legger til ved hver eneste holdeplass. Det er mørkt, og det er stille. De fornemme palassene, der Byron og utallige av byens doger har bodd, ligger i mørke. Vannet klukker bare én og en halv meter nedenfor vinduet mitt. Litt trist, men også romantisk.

Neste morgen tar vi båten ut til øyene. San Michele er den første, Venezias kirkegårdsøy som er omkranset av høye sypresser. Her er det nesten bare venetianere som forlater båten, samt enkelte besøkere som valfarter til dikteren Ezra Pounds grav.

Øya Burano er med sine små kanaler pittoresk, for husene er malt i alle regnbuens farger. Om sommeren er det masse mennesker her, og det er vanskelig å se det opprinnelige. Nå er det helt rolig og fint. Øya er berømt for sine broderier.

– Dette er ikke kniplinger, de sys for hånd, forteller Daniela Novelli, guide på øyas museum. Hun viser oss hvordan broderiene sys sting for sting mot et underlag av papir.

– Tidligere var det en skole her hvor venetianske piker kunne lære seg håndverket. I dag er det ingen som er interessert. Vi er trolig den siste generasjonen.

Ingen har råd til å betale det som det koster heller. Har du kjøpt en liten bordduk på 30 x 40 centimeter for noen hundre kroner, er den et industriprodukt og kommer fra Asia. De små borddukene du kjøper her, tar det flere måneder å sy. Den symbolske prisen burde være minst 5000 kroner.

Ponte dei Sospiri – Sukkenes bro.
Ponte dei Sospiri – Sukkenes bro.
Markusplassen. En dag uten duer, takket være styrtregnet. Da viser torgets mønster og dekorasjoner seg fram.
Markusplassen. En dag uten duer, takket være styrtregnet. Da viser torgets mønster og dekorasjoner seg fram.
I motlys ser man det enorme arbeidet det innebærer å sy en duk ned til minste sting. En stor duk som er laget ifølge ekte Burano-tradisjon, tar det flere år å gjøre ferdig.
I motlys ser man det enorme arbeidet det innebærer å sy en duk ned til minste sting. En stor duk som er laget ifølge ekte Burano-tradisjon, tar det flere år å gjøre ferdig.
Markusplassens vakre hus var del av sjørepublikkens administrasjon. Hvert eneste hvelv har en fantastisk detaljrikdom.
Markusplassens vakre hus var del av sjørepublikkens administrasjon. Hvert eneste hvelv har en fantastisk detaljrikdom.

Murano er en større øy som er kjent for sin glassproduksjon. På grunn av varmen fra glasshyttene kunne denne produksjonen foregå i byens sentrum. I våre tider gjennomgår glassblåseriene en krevende omstilling. Flere av dem har stengt dørene, men de berømte Barovier & Toso og Venini har nylig fått nye eiere.

Murano er en større øy som er kjent for sin glassproduksjon. På grunn av varmen fra glasshyttene kunne denne produksjonen foregå i byens sentrum. I våre tider gjennomgår glassblåseriene en krevende omstilling. Flere av dem har stengt dørene, men de berømte Barovier & Toso og Venini har nylig fått nye eiere.

Adriano Berengo definerer seg selv om «forlegger» til tross for at han arbeider med glass. Den store glasshytten hans ble grunnlagt i 1989 og er som et enormt kunstgalleri. Han har valgt å jobbe med kunstnere som vanligvis ikke arbeider med glass.

I glasshytta er mesteren Silvano Signoretto i ferd med å lage en stor, dronningliknende glasskulptur med navn «Reine», etter et maleri av den spanske kunstneren Juan Ripollès. Silvano starter med en tykk glødende glasstav som han forvandler til en omvendt U. På den bygger han så en lang kvinnekropp med et klovnliknende ansikt.

– Det går ikke an å stanse, skulpturen må lages ferdig når jeg først holder på med den. Det tar ca. to timer, sier Signoretto, som helt uberørt bader i svette foran den glovarme ovnen.

I området bak kirken San Trovaso ligger byens siste gondolbyggeri, et såkalt squero. Etterspørselen har steget den siste tiden, og det hender også at en turist kommer for å bestille en gondol.

– Det tar to måneder å bygge en gondol. Skroget dekkes av elleve lag med mahogni. Ventetiden for å få en gondol blir lang, sier Roberto Tramontin.

Hans squero er et av de eldste og har bygget båter siden 1884. I dag er det restaurering av eldre båter som tar mest tid, forteller han da vi går ned til båtbyggeriet. Sammen med en kollega legger han siste hånd på en gondol der navnet Elonora fornyes med ekte bladgull.

Både årene og åretoll lages av en håndverker som kalles forcolaio. Paolo Brandolisios gamle verksted ligger litt avsides, men rett bak Markusplassen. Åretollen som ligner et stilisert, vridd trestykke, er et kunstverk i seg selv. Et eksemplar finnes ganske riktig utstilt på Moma i New York.

– Åretoll er som en bilnøkkel. Når den er på plass, kan gondolen styres på åtte forskjellige måter. Uten åretoll kommer verken gondolier eller tjuv noe sted, forklarer Paolo Brandolisio.

Paolo Brandolisio i sitt vakre verksted bak Markusplassen. Her lager han årer og åretoller til gondolene i Venezia. Paolo tilhører riktig nok en utdøende yrkesgruppe, men etterspørselen har vært økende de siste årene.
Paolo Brandolisio i sitt vakre verksted bak Markusplassen. Her lager han årer og åretoller til gondolene i Venezia. Paolo tilhører riktig nok en utdøende yrkesgruppe, men etterspørselen har vært økende de siste årene.

I en annen sammenheng har Venezias håndverkere nådd et toppnivå, og det er ved gjenoppbyggingen av La Fenice. Byens berømte opera brant ned en vinternatt i 1996. Ifølge den kvikke Woody Allen må det ha vært en musikkelsker som tente på teateret «fordi jeg skulle spille der en uke senere». Sannheten var banal, men ikke mindre trist: To elektrikere som var forsinket med arbeidet sitt, tente på for å unngå at firmaet deres måte betale høye bøter.

Det tok sju år å gjenoppbygge operaen. I en by med biennaler, som hvert annet år viser fram de mest avanserte arkitektprosjekter fra vår egen tid, kunne man kanskje ventet seg en fornyelse. Det kom aldri på tale når det gjaldt La Fenice. Den gjenoppsto, som navnet fugl føniks forplikter, akkurat slik venetianerne ville ha teateret sitt: «Der den var, som den var.»

Det var ingen selvfølgelighet at den ble gjenoppbygd. I dag, med den økonomiske krisen som råder i Italia, hadde dette antakelig ikke vært mulig. Men den gang bygde byen opp en identisk kopi i marmor, med gyllen stukkatur, speil og krystallkroner.

Eksklusive broderier i gulltråd kanter sceneteppet i smaragdgrønt. Med de sterke fargene i den praktfulle salen likner La Fenice nå mest et Disneyland for Pinocchio, men om hundre år har teateret sikkert igjen fått sin patina.

En spesiell dobbel åretoll laget av Paolo Brandolisio og beregnet for den gondolliknende båten «pupparin».
En spesiell dobbel åretoll laget av Paolo Brandolisio og beregnet for den gondolliknende båten «pupparin».
Berengo er i dag et glassverk som arbeider med internasjonale kunstnere. Her lages grunnlaget til en skulptur tegnet av den spanske kunstneren Juan Ripollès.
Berengo er i dag et glassverk som arbeider med internasjonale kunstnere. Her lages grunnlaget til en skulptur tegnet av den spanske kunstneren Juan Ripollès.
Roberto Tramontin utenfor familiens gondolbyggeri, squero, et av de siste i byen. Gondolbyggeriet ble grunnlagt i 1884.
Roberto Tramontin utenfor familiens gondolbyggeri, squero, et av de siste i byen. Gondolbyggeriet ble grunnlagt i 1884.

Det er vanskelig å spise noe annet enn venetiansk i denne byen. Det finnes riktig nok en kinesisk restaurant, et thaisted og en inder i byen, men venetiansk er det som det er verdt å satse på, og fisk dominerer på spisekartene. Klippfisk kokt i gryte med melk og olivenolje er vanlig.

Vi bor på et godt hotell som har rimelige priser i lavsesongen. På den måten får vi anledning til å spise middag på noen utmerkete restauranter.

Det er vanskelig å spise noe annet enn venetiansk i denne byen. Det finnes riktig nok en kinesisk restaurant, et thaisted og en inder i byen, men venetiansk er det som det er verdt å satse på, og fisk dominerer på spisekartene. Klippfisk kokt i gryte med melk og olivenolje er vanlig. Eller rørt til en hvit mos som spises på ristet brød. Der er flere blekksprutretter, like svarte som byens netter. Og selvfølgelig er det også kjøttretter å få, som kalvelever på venetiansk måte, med mye stekt løk.

Venetianerne elsker å gå barrunder og spise småretter. Cicchetti er navnet på denne italienske tapasformen, og den finner du bare i Venezia. Ordet betyr egentlig bare å ta seg et glass, men det er også synonymt med alt det du spiser til. Vinen er nesten det eneste som er rimelig i denne byen.

Et lite glass ved disken koster sjelden mer enn 15 kroner. Og venetianerne drikker mange. Gå til Harry’s Bar og ta en bellini (hvit moset fersken som blandes med champagne). Prisen er 17 euro og indikerer at én kan være nok.

Maria Luisa Semi er en kjent notar. Notaren tjener godt med penger på at du må gå dit for å få juridiske bekreftelser, for eksempel når du skal kjøpe en eiendom. Hun er urvenetiansk og har bodd hele livet sitt ved Markusplassen. Jeg treffer henne på Caffè Florian. Der stikker hun ofte innom, tar en espresso og røker en sigarett ved et av bordene utenfor.

Venetianerne var blant de første som introduserte kaffen i Europa. Dette fantastiske stedet med gullstukkatur, gamle malerier og speil er en av verdens eldste kafeer. Florian åpnet sine dører den 29. desember 1720.

Maria Luisa Semi formaner meg om at navnet skal uttales på fransk. Jeg prøver meg på «Flåriann», og det godkjenner hun med et smil.

– Turismen er med på å ødelegge Venezia, mener hun. ‒ Byen slik den var da jeg gikk på gymnaset og universitetet, er borte for lenge siden, konstaterer hun tørt, uten å virke det minste snobbete. Jeg skjønner at hun snakker om sent 50-tall.

Luksuriøs og profesjonell oppredning på Ca’Maria Adele.
Luksuriøs og profesjonell oppredning på Ca’Maria Adele.
Dobbelt fritura mista på den luksuriøse Al Covo. En tallerken med skalldyr og fisk, en annen med friterte grønnsaker.
Dobbelt fritura mista på den luksuriøse Al Covo. En tallerken med skalldyr og fisk, en annen med friterte grønnsaker.

Det verste overgrepet man har gjort mot byen, er at man på 1800-tallet bygde en jernbanebro fra Mestre på fastlandet til La Serenissima, som den tidligere sjørepublikken fremdeles omtales som. Mussolini forverret dette ved å utvide broen på 1930-tallet slik at også biler kunne kjøre der. Deretter kom flyet og lavprisbillettene.

La Serenissima ble derved noe som det aldri var meningen at den skulle bli: Tilgjengelig! Maria Luisa Semi nikker.

Hun bor midt i det mest travle turiststrøket. Om sommeren skal du ligge unna Markusplassen – eller først besøke den etter klokken 22. Nå er det februar og lavsesong. Regnet drypper dystert. Duene depper og bruser med fjærene. En kald nordavind sveper inn over byens eneste piazza – alle de andre kalles for campo, eller campiello dersom de er små. Besøket vårt i klokketårnet på Markuskirken for å ta fine bilder varer bare noen minutter. Regnet pisker i ansiktet. På 80 meters høyde blåser det kraftig.

Om kvelden stormer det i lagunen. Vinden øker i styrke, regnet går amok og spyler de brolagte gatene. Det fosser fra takrennene, og jeg ser fra hotellvinduet hvordan Santa Maria della Salutes kupler, som gir byen en tydelig orientalsk profil, spises opp av tåken og mørket i løpet av noen minutter. Vannet skyller inn over gata.

Om kvelden stormer det i lagunen. Vinden øker i styrke, regnet går amok og spyler de brolagte gatene. Det fosser fra takrennene, og jeg ser fra hotellvinduet hvordan Santa Maria della Salutes kupler, som gir byen en tydelig orientalsk profil, spises opp av tåken og mørket i løpet av noen minutter. Vannet skyller inn over gata.

Hotellet har ingen restaurant, og vi har ikke proviantert. Vi har lånt regntøy og paraplyer, men de siste kan vi ikke bruke i den kraftige vinden. Området er helt dødt. Nesten alt er stengt. Vi forter oss inn i et av mine gamle stamsteder, Ai Cugnai (Svigerinnene). Tre glade damer drev lenge dette herlige stedet. De er borte for mange år siden. Og hva verre er: Med dem forsvant all deres fantastiske kokekunst.

Stormen utarter, men prognosen som meldte om 50‒60 centimeter høyvann, slår feil. Vinden har snudd, og det er betydelig mindre vann som presses inn i lagunen enn det man regnet med. Ved midnatt har vannet stagnert noen centimeter under den høye kaia ved Salute.

Jeg går til sengs med Josif Brodskij. Den russiske dikteren tilbrakte mange vintre i Venezia. Det resulterte i en tynn, men innholdsrik bok om Venezia som heter Vannmerke – en bok om Venezia.

Nobelprisvinneren skriver:

«Vann er som tid og leverer skjønnheten med dens dobbeltgjenger. Selv delvis vann tjener vi skjønnheten på samme måte. Gjennom å forbruke vann forbedrer vi denne byens utseende, forskjønner framtida. Det er det som er byens rolle i universum. For byen er statisk mens vi beveger oss. Tårene er et bevis for det. For vi forsvinner og skjønnheten blir igjen. For vi er på vei mot framtida mens skjønnheten er det evige nuet. Tårene er et forsøk på å holde igjen, å bli igjen, å bli i ett med byen.»

Om morgenen har vinden løyet. Lette krusninger er alt som er igjen på sjøen etter stormen. Båten til flyplassen ankommer punktlig.

Lagunens øyer ligger innhyllet i en lett dis. Den bleke vinterhimmelen ser ut som om den er laget av glass. Himmelen kan ikke skilles fra lagunen. Ved horisonten flyter de sammen i en tone av perlemor.

En slik morgen er det trist å skilles fra Venezia.

​Reportasjens håndverkere

Squero Tramontin, gondolbyggeri, tramontingondole.it

Paolo Brandolisio, Forcolaio – lager gondolens åretoll. paolobrandolisio.altervista.org.

L’Arlecchino, Marilisa Dal Cason er en ekte maskemaker som lager alt for hånd i sin lille butikk. Ruga Vecchia San Giovanni 789, San Polo.

Berengo, Glassverk på Murano, berengo.com.

Spetsar, Piazza Baldassarre Galuppi 187, Burano, museomerletto.visitmuve.it. Stengt hver mandag.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!