Menu Meny

Filippinene: Perlevika

Det behøver ikke koste skjorta å feriere som James Bond. Vi flyr med sjøfly til Calamianøyene, bor på et fyr og dykker ned til gamle skipsvrak. Og så lærer vi åndene i innbyggernes hellige innsjøer å kjenne.

Flygeren går selv gjennom sikkerhetsrutinene. På bryggen. I sandaler.

– Når dere merker at vi forbereder landing på vannet, er det ingen grunn til å bli engstelig. Det er hele poenget, sier han og drar på smilebåndet.

Manilabukta ligger der speilblank. Der ute, mellom landets drøyt 7000 øyer, venter flere små paradis. Ofte en flytur, en båttur og en taxitur borte. Sjøfly er løsningen.

Det tar bare noen sekunder før vi er i lufta . Passerer fiskeoppdrettsanleggene så nær at vinddraget må ha rufset til håret på arbeiderne der. Det er ikke nødvendig å stenge av telefonen, så jeg fotograferer og deler – engasjert. Mindoros fjell. Apo-revene, så massive at de fyller hele skjermen. Etter å ha passert et sund er vi klare for landing. Små, fjellendte øyer kommer stadig nærmere. Snart planer vi ut, treffer vannoverflaten og seiler mykt inn mot hotellbrygga.

Perlevika er en av de beste naturhavnene på øya Busuanga. En kupert avkrok, skilt fra Sør-Kina-havet av en liten øygruppe. Ti mil lenger sør ligger ferieparadiset El Nido. Tre mil mot øst ligger byen Coron, startstedet for mange turistutflukter. Men her hvor vi er nå, har utviklingen hittil stått ganske stille. Noen seilbåter ligger for anker, og det er noen perlefarmer her.

Perlevikas tre hoteller dekker hver sin nisje. Det første retter seg mot båter og sjøfly, det andre har dykkersenter, og det tredje ‒som ligger øverst på en liten kolle ‒ heter Al Faro Cosmio og har et fyrliknende tårn.

170 språk snakkes i Filippinene.
170 språk snakkes i Filippinene.
Velkomstdrinker forberedes på Al Faro.
Velkomstdrinker forberedes på Al Faro.
Basket er dominerende.
Basket er dominerende.
Flyr du i et sjøfly, får du en enestående mulighet til å se korallrevene fra et annet perspektiv.
Flyr du i et sjøfly, får du en enestående mulighet til å se korallrevene fra et annet perspektiv.

Det er bratt opp dit. Her er det selvfølgelig ingen strender, men roen kompenserer det meste. En hvit bygning favner rundt et avrundet basseng. Rosa bougainvillea på den ene siden, hvite vidder på den andre. Særpreget gjenspeiler seg i arkitekturen, for bygningen har ingen vinduer. Derimot har den en spisesal med inskripsjoner om lokale druider og spirituelle skulpturer.

– Det er Jimmys idé, sier Nenita, som har ansvaret for de ansatte. Hun himler med øynene, smilende.

– Spør ham.

Vi slår oss ned i hver vår stol og nyter en fruktshake. Her er det lett å bli sittende, men dette er også et godt utgangspunkt for en rundtur.

Vi begynner med hovedattraksjonen, vrakene i bukta. Åtte japanske skip er markert langs den sørvestre kysten av Busuanga. Skipene var en del av flåten som flyktet fra amerikanske angrep i Manilabukta i 1944. Her antok de at det var trygt, men etter et par dager ble de lokalisert av bombefly, som gjorde kort prosess. Det største vraket, «Okikawa Maru», ligger akkurat der hvor vi landet med sjøflyet.

En stille stund i bassenget på Al Faro. Bougainvillaen er taus og vakker tilskuer.
En stille stund i bassenget på Al Faro. Bougainvillaen er taus og vakker tilskuer.
Don Cris, humoristisk vaktmann på øya Calambuyan, byr på en kokosnøtt.
Don Cris, humoristisk vaktmann på øya Calambuyan, byr på en kokosnøtt.
7107 ‒ så mange øyer er det på Filippinene
7107 ‒ så mange øyer er det på Filippinene
Utriggerne er mange filippineres hjem.
Utriggerne er mange filippineres hjem.

Det føles som om vi er på et hemmelig oppdrag ‒ James Bond på jakt etter den sunkne krypteringsmaskinen.

Vi kontakter dykkerinstruktøren Günther på den andre siden av bukta.

– Vi samles akter i båten og beveger oss framover over dekket, sier han mens han drar med en pekestokk over en skisse.

Det føles som om vi er på et hemmelig oppdrag ‒ James Bond på jakt etter den sunkne krypteringsmaskinen.

Ti meter nede tar skroget form. Det er så stort og så overvokst av koraller at det kunne ha vært en hvilken som helst fjellrygg. Stimer av blåfisk beveger seg synkronisert, drakefisk inngir respekt. Når dekket med relingen, lukene og gapende bombehull åpenbarer seg for oss, blir det klart hva vi har foran oss.

De siste sporene av actionfilm byttes ut mot den virkelige krigens triumf og tragedie. «Okikawa Maru» gjorde motstand, men hadde ikke en sjanse da syttito kampfly plutselig dukket opp over åskammene. Ni mann ble drept under det første angrepet. Resten rømte. Men det tok tid før fartøyet ga opp. I nesten tre uker lå hun og brant, helt til en ny flyskvadron ga henne nådestøtet. En del av meg føler for å ta av meg hatten, men jeg har ingen hatt.

Herminia Aguilar pleide å leve av eksklusive svalereder. Nå ønsker hun turister velkommen på sin lille strand på øya Coron.
Herminia Aguilar pleide å leve av eksklusive svalereder. Nå ønsker hun turister velkommen på sin lille strand på øya Coron.
Et par utriggere forlater lagunen på øya Coron. Turister har bare vært tillatt her siden 2001. Da spurte øyas befolkning, tagbanua, åndene om råd. I et land fylt av immigranter og folk fra kolonimaktene er tagbanua det folket som har de dypeste røttene her.
Et par utriggere forlater lagunen på øya Coron. Turister har bare vært tillatt her siden 2001. Da spurte øyas befolkning, tagbanua, åndene om råd. I et land fylt av immigranter og folk fra kolonimaktene er tagbanua det folket som har de dypeste røttene her.

Calamianøyene, øygruppen der vi nå er, bærer også andre og dypere spor av Filippinenes brokete historie. På øya Culion møtes man av spansk arkitektur fra 1800-tallet. Og på de minste øyene merker man innflytelsen fra den siste kolonimakten, USA.

I nærmeste landsby, Concepcion, får vi et videre perspektiv.

– Japanerne voldtok og massakrerte på Busuanga, forteller Adoracion Dantic. ‒ Vi betraktet japanere som dårlige mennesker i mange år etter at dette skjedde.

Vi treffer Dantic ved hennes nye hus. Det gamle har hun leid ut til britiske amatørdykkere. Selv er hun ferdig med havet. I trettifem år dykket hun og mannen etter perler før dykkersyke gjorde henne til enke.

– Det er ikke lenger noen som snakker om krigen, sier hun. ‒ Utlendinger er viktige for økonomien. Den forrige arbeidsgiveren min var japaner.

Japans okkupasjon varte ikke så lenge. Kortere enn strømmen med vesterlandske innflyttere de siste årene. Det høres hammerslag fra Concepcions kirke, der Jimmy er med i restaureringsarbeidet. Langs veien ut til piren i Concepcion ligger det et par vandrerhjem, som ble startet av overvintrende nordboere. Danske Mike har kroppen full av tatoveringer og mener at han har funnet paradiset.

– Da jeg for første gang kom hit for ti år siden, ble det innbudt til julefest, forteller han. ‒ Folk kom fra alle kanter i kanoer. Jimmy og jeg var de eneste hvite.

Calamianøyene, øygruppen der vi nå er, bærer også andre og dypere spor av Filippinenes brokete historie. På øya Culion møtes man av spansk arkitektur fra 1800-tallet. Og på de minste øyene merker man innflytelsen fra den siste kolonimakten, USA.

Selskapssyk innfødt.
Selskapssyk innfødt.
Flyr du i et sjøfly, får du en enestående mulighet til å se korallrevene fra et annet perspektiv.
Flyr du i et sjøfly, får du en enestående mulighet til å se korallrevene fra et annet perspektiv.
Forfriskende lokalt øl.
Forfriskende lokalt øl.
Danske «Mike» har bosatt seg i paradiset.
Danske «Mike» har bosatt seg i paradiset.
Dagstur: Ta en dagstur med herlig dykking i innsjøene på øya Coron. Opplevelsen forsterkes av stedets mytologi.
Dagstur: Ta en dagstur med herlig dykking i innsjøene på øya Coron. Opplevelsen forsterkes av stedets mytologi.

Alt er ekte. Herskere har kommet fra nær og fjern, og selv stammer filippinerne fra immigrerte sjøfarere. Tilpasningsevne er blitt en del av deres DNA. Humoren også. Om ikke annet er det en nødvendighet i et land med verdens høyeste frekvens av naturkatastrofer.

Fotograf Jonas og jeg leier en utrigger, en banca, og havner på den lille øya Pass. Den er bare hundreogfemti meter lang. En familie holder oppsyn over stranden og cashewavlingene. Barna deres spiller basket på en liten bane av sand.

– Steph Curry, roper en liten gutt.

Steph hvem? Tenker jeg, og innser hvor dårlig oppdatert jeg er på den amerikanske basketligaen.

Alt er ekte. Herskere har kommet fra nær og fjern, og selv stammer filippinerne fra immigrerte sjøfarere. Tilpasningsevne er blitt en del av deres DNA. Humoren også. Om ikke annet er det en nødvendighet i et land med verdens høyeste frekvens av naturkatastrofer.

På veien tilbake stanser vi og ler sammen med Don Cris, en værbitt vaktmann på øya Calamuyan og korallrevene utenfor. Vi drikker saften fra et dusin unge kokosnøtter, lærer oss hvordan vi slår dem i stykker og fjerner skallet før vi spiser fruktkjøttet.

– Her har vi alt vi behøver, sier Don Cris. ‒ Kyllinger, et par griser, grønnsaker, fisk og kokosnøtter.

Med veiledning fra Don Cris prøver jeg å klatre opp i en kokospalme, men klarer det ikke.

– Dere minner meg om elefanter, fleiper Don Cris, og vi ler godt alle sammen.

Adoracion Dantic var perledykker i trettifem år.
Adoracion Dantic var perledykker i trettifem år.
Lei en utrigger og ta med deg et badehåndkle – så er dagen i boks.
Lei en utrigger og ta med deg et badehåndkle – så er dagen i boks.

På Coron ligger de hellige sjøene deres. Det var forbudt for fremmede å besøke disse sjøene, helt fram til for femten år siden. Da utførte tagbanua-folket en rekke ritualer, og så ble åndene velvillige til besøk utenfra. Sjøene er interessant for turistene og er derved blitt stammens viktigste inntektskilde.

Dagen etter pakker Al Faro sammen det utstyret vi trenger for en hel dag på havet. Snorkler, dykkermaske, en kjølebag og mat – fisk vi kan grille, øl, vann og frukt. Like etterpå vibrerer vi i takt med påhengsmotoren.

Målet for turen er øya Coron. Her er det tagbanua-folket som styrer, en folkegruppe som utgjør urbefolkningen og har levd her i rundt 20 000 år. Misjonærer omvendte mange av dem på 60- og 70-tallet, men troen på åndene er fremdeles viktig for de fleste. På Coron ligger de hellige sjøene deres. Det var forbudt for fremmede å besøke disse sjøene, helt fram til for femten år siden. Da utførte tagbanua-folket en rekke ritualer, og så ble åndene velvillige til besøk utenfra. Sjøene er interessant for turistene og er derved blitt stammens viktigste inntektskilde.

Vi siger inn i en lagune og fortøyer båten. Følger trebrygga til en steintrapp som fører oss opp bakkene. Nedenfor en smal, frodig passasje brer Kayangansjøen seg ut. Til tross for de mange utriggerne der vi fortøyde båten, er vi nesten alene her oppe. Små barrakudaer nærmer seg nysgjerrig da vi går ut på en brygge. De forsvinner raskt da vi dykker. Vannet er friskt i forhold til den varme luften, og til forskjell fra havet der ute er vannet her blikk stille og krystallklart. Sju meter nede flimrer stråler av filtrert sollys. Søyler av kalkstein former lange rekker med merkelige figurer. Det er lett å se ansiktene. Lange, påskeøyliknende ansikter.

Turen fortsetter til Tvillinglagunen. Vi ankrer opp langs kanten av den ene og dykker gjennom en kort tunnel for å komme til den andre. Her er vannet lagdelt. Temperaturene skifter, og i varmere lag blir sikten dårligere. Når det klarner igjen, går det nesten an, rent flyktig, å se overflaten vi passerer. Også oppdriften påvirkes. Optimal virker den å være en halvmeter lenger ned, for der svever løv helt fritt omkring, på vei enten opp eller ned. Jeg plukker opp løvblad etter løvblad og slipper dem igjen – det samme gjentar seg. Knapt synlige krefter styrer over vannet, ulikt noe annet sted jeg har vært.

Høy stemning blant de ansatte på Al Faro.
Høy stemning blant de ansatte på Al Faro.
Rene, kritthvite strender på Coron.
Rene, kritthvite strender på Coron.

Corons perforerte kalkstein byr på mengder av spennende grottedykk. Den første jeg hørte om var Katedralgrotten, en grotte som gjorde vår dykkerinstruktør Günther til lokalkjendis. Gjennom en smal revne ved kysten kommer man til en høy sjakt der luft og lyst siger ned gjennom et hull i taket.

En dag er egentlig for lite. Corons perforerte kalkstein byr på mengder av spennende grottedykk. Den første jeg hørte om var Katedralgrotten, en grotte som gjorde vår dykkerinstruktør Günther til lokalkjendis. Gjennom en smal revne ved kysten kommer man til en høy sjakt der luft og lyst siger ned gjennom et hull i taket. Den turen tar vi neste gang, for nå er solen på vei ned. På turen tilbake stopper vi en stund ved en liten strand og legger oss under et frangipanitre i full blomst. Vannet skvulper over tærne, kveldens myke toner. En katt legger seg ved hodet mitt. Herminia Aguilars holder, sammen med elleve barn og barnebarn, oppsyn over stranden og samler inngangspenger til tagbanua-lederne.

– Tidligere levde vi av de svalereirene vi fant, sier hun da vi går opp og setter oss ved huset hennes. ‒ For et kilo av beste kvalitet kunne vi få 400 000 pesos, 70 000 kroner.

Kineserne etterspør fremdeles svalereir, men nå er det turismen som er det viktigste levebrødet. Et godt liv, mener hun og byr oss på kokosnøtt og indisk skråtobakk.

Det er nok dem som spør seg om hvor rettferdig tagbanuas nye turistrikdom fordeles. Det ser først ut til at den hovedsakelig går til mektige familier. Men kanskje er det opp til tagbanua-folket selv å avgjøre det. Siden 2003 har de hatt selvbestemmelsesrett, og de holder Coron i god stand.

Vi vinker til den store familien på den lille stranden, kaster loss og ser øya krympe bak oss. Solen forsvinner. Himmelhvelvet tennes. Millioner av stjerner.

Vi legger oss i baugen, ser opp og nyter. Ryggen vibrerer mot plankene. Avslappet lar vi en hånd dra seg gjennom vannet. Fyrverkeri! Havet spraker som blågrønt fosfor. Åndene kan ikke ha vært helt motvillige til besøket vårt, tenker jeg.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!