Byen har mange fine bygninger, men har manglet et monumentalt bygg, en signatur. Byen har ikke hatt en historie med ærgjerrige konger, slik mange andre byer i Tyskland i sin tid hadde. Der ble det konkurrert om å bygge operahus, teatre, det ene mer overdådige enn det andre. Deler av Hamburg tilhørte i mange år Danmark, og ellers var det en nøktern handelsstand som styrte.
Nå har byen tatt igjen forspranget, med sitt nyinnviede Elbphilharmonie, på folkemunne kalt Elfie, bygget på toppen av et gammelt lagerhus. Det står der i elven, med vann på tre kanter. Et landemerke som viser verden: Dette er Hamburg!
Oppførelsen av Elfie har vært en lang og smertefull prosess. Den ene skandalen ble etterfulgt av den andre, mange tvilte på at bygget noen sinne ville bli fullført. Men nå står det der, og motstandere, tvilere og tilhengere har samlet seg: Dyrt, men deilig. Først og fremst et konserthus, men Elbphilharmonie er ikke bare det. Her er det også hotell, leiligheter, restauranter. Og Elfie er blitt en turistmagnet.
Plaza er en slags førsteavdeling høyt hevet over omgivelsene. Jeg ankommer via en 80 meter lang buet rulletrapp som ruller, men som er uten trinn. Vel oppe rusler jeg rundt hele den enorme bygningen, skuer ut over havnen, mot Alster, mot St. Pauli og bydelen Schanzenviertel. Lærer byen litt mer å kjenne. Jeg er ikke helt alene, for å si det sånn.
Jeg er privilegert, jeg har oppnådd det uoppnåelige, fått en konsertbillett. Riktig nok ikke med symfoniorkesteret, men med NDR Jugendsymfonieorchester, i selveste storsalen. Den er berømt for sin akustikk. Og se, der kommer Yasuhisa Toyota i følge med en vakker kvinne. Det er han som har hatt ansvaret for akustikken. Jeg nikker umerkelig mot ham, i respekt. Han stopper opp, kommer bort til meg, håndhilser før han går videre. Som om vi var gamle venner, men jeg kjenner ham jo ikke. Forvirret tar jeg hånden opp til øret, som for å overføre en kunnskap om lyd. Fra denne lydens mester, akustikkens konge.
En bemerkelsesverdig sal. Vi sitter som høner på komfortable vagler, oppover veggene, alle med nærkontakt til orkesteret. Fullsatt sal, vi er over to tusen tilhørere. Et veltrimmet orkester under en inspirerende dirigent. Bernstein, Britten og Tsjajkovskij får ha meg unnskyldt, men det var Anna Merediths verk, hun er født i 1978, Handsfree, en slags klappesymfoni, som stakk av med kveldens førstepris. Skreddersydd for et ungt orkester, umulig å gjennomføre for eldre musikere.
Her finner jeg min reisefyllepenn, en sjelden type gin, eller en liten fiffig hagespade. Kjøper alltid solide sokker her. Denne gangen dyrker jeg alt jeg ikke kommer til å kjøpe, men blir den lykkelige eier av fire tuber italiensk tannpasta av type Pasta del Capitano. For meg er dette alene verdt en Hamburg-tur. Skjønner du? Sannsynligvis ikke.
Området der Elfie ligger, det nye Hafen City, er et tidligere havneområde hvor det nå bygges boliger, kontorer. Fremdeles uferdig, men når det blir ferdig og får «satt» seg, kan dette bli flott. Det største byutviklingsprosjektet i Europa, så det vil ta litt tid. Koblet opp mot det historiske Speicherstadt med verdens største sammenhengende lagerhuskompleks.
Hver gang jeg er i denne byen, er det to steder jeg besøker her. Først Miniatur Wunderland, en av verdens største modelljernbaner. Her dyrker jeg guttungen i meg, ser på nyheter og nyter de små togene som piler av gårde på mer enn 13 kilometer små spor. Så går jeg videre og dyrker en entusiasme mer på linje med min alder: bilmuseet Prototype, du vet med biler som det kun finnes et eneste eksemplar av.
Deretter er jeg på «kjøper’n». For like ved ligger Chilehaus, opprinnelig hovedkontor for et firma som importerte gjødsel fra, nettopp Chile. Men der, i første etasje finner jeg min åpenbaring av en forretning – Manufactum. Et lite mellomspill: Forretninger i alle verdens storbyer er blitt så like og uinteressante. Det er ingen grunn til å besøke en Hennes & Mauritz i Hamburg når du har en liknende butikk i Bogstadveien i Oslo. Eller Jack & Jones, Slik kan vi fortsette, men Manufactum er noe helt annet. En orgie i kvalitet. Her finner jeg min reisefyllepenn, en sjelden type gin, eller en liten fiffig hagespade. Kjøper alltid solide sokker her. Denne gangen dyrker jeg alt jeg ikke kommer til å kjøpe, men blir den lykkelige eier av fire tuber italiensk tannpasta av type Pasta del Capitano. For meg er dette alene verdt en Hamburg-tur. Skjønner du? Sannsynligvis ikke.
Jeg vil ikke si at det er helt borte, men Reeperbahn i St. Pauli er blitt ganske stuerent. Utkasterne er fremdeles på plass, men innkasterne er borte. Reeperbahn er blitt et godt sted for en øl eller tre, nye og gode restauranter har dukket opp
Hamburg, sier jeg. Reeperbahn, svarer andre. I mine unge dager var dette et litt hysj-område egnet for sjøfolk og andre på jakt etter fyll og kjødets lyster. Jeg vil ikke si at det er helt borte, men Reeperbahn i St. Pauli er blitt ganske stuerent. Utkasterne er fremdeles på plass, men innkasterne er borte. Reeperbahn er blitt et godt sted for en øl eller tre, nye og gode restauranter har dukket opp – stuerent, med andre ord. Jeg havner på restaurant Freudenhaus, som har god mat og hjemmehygge i et ellers litt rufsete strøk. Og her, i området hvor Beatles høstet sine første suksesser, arrangeres Europas største klubbfestival, med musikk på nesten hundre konsertscener.
Det starter klokken halv sju hver søndag, fiskemarkedet ved elva. Og så stenger det ved kirketid. Et himla liv. Masse mennesker. Fra trailere selges det fruktkurver, boder selger røket ål. Billig sier utroperne på et tysk jeg ikke forstår. De er mer enn utropere, de er rene skuespillere. Folk ler og handler, gemütligkeit, en god stemning. Inne i selve hallen er det musikk, matservering og ølservering. Jo da, jo da.
– Merkelig, så mange som er beruset så tidlig på en søndag, tenkte naive meg. Men det var før jeg fikk tenkt meg bedre om, for fiskemarkedet er for mange en avslutning på en belivet aften på det nærliggende Reeperbahn. En opplevelse. Folkelig, svært folkelig.
– Likte du fiskemarkedet, spurte resepsjonisten da jeg kom tilbake til hotellet for frokost. Jeg sukket.
– Det var det jeg tenkte, sa han.
Rufsete er det også i nabodistriktet Schanzenviertel, men dette er et interessant strøk, som et eksempel på et storbys gentrifiseringutvikling. Du vet: industriområder som ikke lenger er i bruk, leies billig ut til kunstnere, kreative mennesker. På kort tid forandrer distriktet seg fra å være slum til å bli superinteressant. Så interessant at arkitektene rykker inn, og da er det slutt, for da blir alt så pent og så dyrt at kunstnerne ikke lenger har råd til å være der og må flytte videre til andre nedslitte og billige steder. Schanzenviertel er i starten på en slik utvikling, med det gamle slakterhuset som et slags mitte, med mange små gallerier, butikker med håndverk, små kafeer og barer, tyrkiske grønnsakshandlere, platesjapper – og da snakker vi LP-er – og party, party. Ikke pent, men meget inspirerende hyggelig. Men fasjonable restauranter i Michelin-klassen er på vei inn, så vi vet ikke hvor lenge dette varer.
Noe helt annet. Hamburg har sitt eget komponistkvarter, ikke så langt fra den gamle konserthallen Laeiszhalle. Her virket størrelser som Carl Emanuel Bach, Georg Philip Telemann, Johannes Brahms og Gustav Mahler, samt den for oss mer ukjente Johann Adolf Hasse. For ikke å glemme Fanny og Felix Mendelssohn Bartholdy. Små intime museer og kafeer i dette området. Sitte og nyte. Med kammermusikk hele året. Mye av dette området ble bombet under krigen – Hamburg var i det hele tatt en by som virkelig fikk gjennomgå – så de vakre husene fra 1700-tallet er replika. Det gjør ikke så mye.
Min trygge havn i Hamburg ligger ikke i havnen, men er en gate i bydelen St. Georg. Den heter Lange Reihe og har ikke noe spesielt å vise fram. Det er nettopp det som er så avslappende. En gate for folk flest. I denne lille gatestubben er det gode restauranter som serverer både sofistikert italiensk og enorme schnitzler. Her går jeg innom håndverker Fink som selger hjemmelagde fyllepenner i nydelig treverk og som også har godt grønt blekk. Det er kneiper for homser og gode bakerier. Så behagelig tilbakelent. En liten by i byen.
Av og til er det nok.
Få med deg alle reisehistoriene!
7 nr av VAGABOND rett i postkassa - for kun kr 389,-
