Menu Meny

INDIA: Paragliding i Ranikhet

Paragliding i Ranikhet? Jada, en litt annen opplevelse enn på de fleste andre luftsportssentre. Men mest er det et hyggelig møte med den nordindiske landsbygda.

Jeg sitter på et hullete sete, på tvers, bakerst i en Mahindra-jeep. Vi er på vei mot stupet. Jeg skal ut i paraglider-tandem, det er visst første skritt på vei mot et paraglider-sertifikat (P1). Med meg i bilen er intruktør Anand, instruktør Vijay og sjåføren vår, Kesar. Kesar stanser brått. Vaskebrett-rillene på siden av grusveien rister oss helt fram til et stort hull. Et hull som passer akkurat til høyre forhjul — Bang! Vi står 50 centimeter fra kanten av veien. Det er skummelt, for skråningene er bratte i Kumaon-Himalaya.

Kesar peker nordover:

— Du skal vel kanskje ta et bilde av det der?

Han har lagt merke til kamerabagen på gulvet bakerst, og han har vært på tur med fototurister før. Kesar peker mot Nanda Devi, Indias nest høyeste fjell. Gjennom morgendisen peker den snøkledde tanna opp mot himmelen. Det ser ut som den leviterer over et lag av smog. Det er vakkert, og det virker dobbelt så vakkert, for som vanlig i India står den utsøkte estetikken i kontrast til diesellukt, støv og dårlig tid. Jeg tar bildet, Kesar starter motoren igjen. Det slurer litt, helt til bilen slipper fra grushullet.

— Skal si han traff det hølet, sier jeg til Anand.

— Ja, Kesar er fyllesjuk i dag, svarer Anand. Han ler stille.

En glad instruktør med cricket-skjorte.
En glad instruktør med cricket-skjorte.

Enn så lenge møtes landsbyens menn hver kveld og drikker den aller billigste «rom-whiskyen» de kan komme over (Royal Stag og Old Monk er hot), helt til de går hjem og legger seg.

Det er nemlig tredje dag av Holi-festivalen (den indiske med alle fargene, ikke sant?), men det er enda noen dager til partyet topper seg. Enn så lenge møtes landsbyens menn hver kveld og drikker den aller billigste «rom-whiskyen» de kan komme over (Royal Stag og Old Monk er hot), helt til de går hjem og legger seg. Klarer de ikke å komme seg hjem igjen, så er det jo greit at det er vår — de kan sove på skifergulvet utenfor og gå hjem når det lysner.

Hvorfor nevner jeg dette? Fordi det gjør meg litt betenkt her jeg sitter i jeepen. Jeg er nokså sikker på at Kesar ikke er den eneste i bilen som kan være fyllesjuk i dag. Og om tjue minutter skal jeg ut i flere hundre meters høyde, hengende fra magen til en mann tidlig i tjueårene.

Utsikten er bra, og vinden brukbar bare man kommer høyt nok.
Utsikten er bra, og vinden brukbar bare man kommer høyt nok.

Under kolonitiden, da sommeren kom til de indiske slettene, flyktet de britiske oberstene og handelsmennene opp i tynnlufta, for det var gjerne førti grader nede på slettelandet.

Men først skal vi gjennom Ranikhet by. Området er stilig rustikt og rikt på historie. Vi kjører inn i basarområdet. Tette, falleferdige boder (med whisky-reklamer på) står nærmest vegg-i-vegg med militærbrakker og britiske rikmannsbygg fra tidlig i forrige århundre.

Under kolonitiden, da sommeren kom til de indiske slettene, flyktet de britiske oberstene og handelsmennene opp i tynnlufta, for det var gjerne førti grader nede på slettelandet. Her oppe i omtrent to tusen meters høyde er lufta kaldere, og en hel serie med fjell-resorts ble bygget nederst i Himalaya. Her er det behagelig temperatur helt fram til regntiden begynner sent på sommeren.

Ranikhet ligger helt øst i dette «britiske beltet». Seks‒sju timer fra Delhi, omtrent like langt fra Nepal, og en time eller to med bil fra lavlandet.

Den krakelerte imperialismen på utsiden av bilen er sjarmerende. De gamle britiske kasernene, som litt etter litt blir mer mugne og får sirlig utførte blikkenslagertak byttet ut med bølgeblikk. Estetikken er vakker, og det renoverte indiske preget løfter det til noe som handler om endring, tilpasning.

Tidens tann, forgjengelighet. Endringen går sakte, og snart er India så rikt at kulturskattene kan bevares på ordentlig. Så passerer en av Ranikhets stoltheter: en ni-hulls golfbane (Indias høyeste — Asias nest høyste, står det på en informasjonsplakat på utsiden) som britene bygde. Den ligger på en høyde rett øst for sentrum, omkranset av furutrær og ro.

Kumaon-Himalaya: Et landskap skapt for paragliding  --  letter du ikke på én jordhylle, så får du sjansen igjen på den neste. I tillegg er det vakkert.
Kumaon-Himalaya: Et landskap skapt for paragliding -- letter du ikke på én jordhylle, så får du sjansen igjen på den neste. I tillegg er det vakkert.
Tusenårgamle guder hugget i sten.
Tusenårgamle guder hugget i sten.

Rett foran meg brer Kumaon-landskapet seg ut så langt øyet ser, det bukler seg ned mot slettelandet som enorme maurtuer. Nye og gamle risterrasser. Tusenvis.

Til slutt er vi framme ved launchpaden. Det tar fem minutter å gå opp til toppen fra veien, gjennom glissen furuskog. Det begynner å bli varmt i luften. Kesar røyker en bidi-sigarett, Anand henger opp noen vindbånd, Vijay pakker ut skjermen og tester vinden.

Den digre skjermen blafrer i kastene, lyden av den syntetiske duken blander seg med lyden av vinden gjennom det tørre gresset. Jeg setter meg ned ytterst mot kanten.

Det er tidlig vår, langt nordvest fra stupet kan jeg fortsatt se snøkledde fjell. Rett foran meg brer Kumaon-landskapet seg ut så langt øyet ser, det bukler seg ned mot slettelandet som enorme maurtuer. Nye og gamle risterrasser. Tusenvis. Det er lett å bli filosofisk av dette her. Det er så pent å se på, og om en generasjon er mesteparten av det borte, det har blitt globalisert vekk.

Så da kommer monokulturen hit også altså, med traktorer og kjølehaller og franchise-butikker. For det er jo sånn at nakne føtter som vasser gjennom risterrasser og stikker planter i gjørma, er veldig romantisk. Men ikke så veldig effektivt.

Anand tester vinden på sletta nedenfor Daankudi. Litt dødt, i dag igjen.
Anand tester vinden på sletta nedenfor Daankudi. Litt dødt, i dag igjen.
To svev om dagen, og dop fra bestemora til Prakash når det roer seg. Håndpresset, med en kjærlighet bare en bestemor kan gi, ifølge Vijay.
To svev om dagen, og dop fra bestemora til Prakash når det roer seg. Håndpresset, med en kjærlighet bare en bestemor kan gi, ifølge Vijay.

Vi tar noen skritt tilbake, Vijay strammer noen stropper, og så løper vi. Vi faller et par meter fra stupet, skjermen fylles med luft. Og så blir alt fint. Vakkert og langsomt, noen ganger får vi et løft, nesten umerkelig.

Våge spranget. Vijay blir ferdig, vinden er stabil nok. Han finner fram selen, de spenner meg på plass, jeg halvveis henger og halvveis står. Anand gir noen ordrer, for det er han som snakker engelsk best:

— Er du klar?

— Ja, mer eller mindre.

— Er du klar?

— Jo, ja.

— Det viktigste å huske nå, er at du ikke kan noen ting. Du har ikke lært noe. Så bare hør på det Vijay sier. Og nå når dere letter, så løp. Løp alt du orker mot stupet, ikke stopp.

Vi tar noen skritt tilbake, Vijay strammer noen stropper, og så løper vi. Vi faller et par meter fra stupet, skjermen fylles med luft. Og så blir alt fint. Vakkert og langsomt, noen ganger får vi et løft, nesten umerkelig. Tredje gangen vi sirkler inn mot launchpaden, er vi 10‒15 meter høyere enn vi var da vi lettet. Vi driver med vinden, noen ganger mot, Vijay ser på fugler og trær, han prøver å lese termikken. Så viser han meg noen manøvreringstriks, jeg er jo egentlig her for å lære. Han drar i en snor på høyre side.

— जब तुम्हें छोड़ दिया riser पर खींच, तुम छोड़ दिया बारी!!

— Huh?

— दोनों risers, में ले जाता है। जब आप ब्रेक!

— I don't understand...

— OK... Anand explein you after gliding finish.

Rydde, sikre, løpe, sveve.
Rydde, sikre, løpe, sveve.

— 25 000 rupier. — Oi oi oi!! Både han og kameraten ler, de faller nesten over ende, og de finregner på hva man kan få for så mye penger. Jeg regner litt på det selv: Man kan i hvert fall få 25 000 bidi-sigaretter.

Vi lander på en jordterrasse etter et kvarter, en geitebonde er ute og — ja, du gjettet det — gjeter en flokk med geiter. Han og en kamerat rusler bortom for å se på skjermen, de snakker litt med Vijay om turister og vind og fjell. Han er nysgjerrig og trivelig og gjestfri, som bygdefolk flest, samme hvor du er i verden. Han sitter på huk, med en bidi-sigarett i munnviken. Ansiktet hans forteller om hardt arbeid i fjellsola hver eneste dag de siste 40 årene.

— Hvor er du fra, spør han.

— Norge.

— Ahhh... Eh... Er det fint der?

— Ja, jeg synes det.

— Er folk rike der?

— Ja.

— Hvor mye betaler du for dette her? Han peker på skjermen, som etter hvert er omtrent ferdig pakket.

— 25 000 rupier.

— Oi oi oi!! Både han og kameraten ler, de faller nesten over ende, og de finregner på hva man kan få for så mye penger. Jeg regner litt på det selv: Man kan i hvert fall få 25 000 bidi-sigaretter.

Geitebonden byr på te hjemme i stua si, han peker mot huset oppe i lia, det er bare en halvtime å gå, sier han. Men det er en veldig bratt halvtime. Vi må takke pent nei, og pakker skjermen ferdig. Så går vi opp i den nærmeste veikanten og sitter og venter i skyggen av et tre til bilen kommer for å plukke oss opp.

Driver du med paragliding i Ranikhet, så bor du på Daan Kudi resort, det ligger noen kilometer utenfor selve Ranikhet.

Skjønt resort — det er vel mange som ville reagert på den betegnelsen. Det er en primitiv, over hundre år gammel bygning. Utlagt vann og leirgulv. Men sjarmerende, da — du bor i en kulturskatt. Tunge tredører, med dype utskjæringer og håndsmidde låser. Skifertak og gudefigurer og adobe-murer.

Og på kjøkkenet står Ankit, som kommer og serverer chai og «Good-day»-kjeks på døra di tre‒fire ganger om dagen. Huset tilhørte en gang landsbyens øverste leder. Øvrigheta bygde gjerne huset sitt øverst i landsbyen den gangen, så de bokstavelig talt kunne se ned på alle menneskene de regjerte over. Det var vel praktisk rent administrativt, og kjempefint for egoet. Huset ligger der fortsatt, med områdets beste utsikt over ris-slettene, med fri sikt ned mot hvitkalkede småhus med hyggelige mennesker inni.

Kesar er framme ved launchpaden til Wildrift.
Kesar er framme ved launchpaden til Wildrift.
En ærverdig, nyoppusset pradhan-bolig.
En ærverdig, nyoppusset pradhan-bolig.

For fire‒fem år siden pusset de opp det gamle Daan Kudi-huset, og gjorde det om til gjestehus. Den gir storbyfolket en smak av «det ekte India».

Turselskapet Wildrift Adventures (wildrift.com) leier borgermester-boligen i dag. De har spesialisert seg på opplevelseskonsepter for Delhi-folk med dårlig tid og mye penger. De tilbyr trekkingturer i fjellet, teltleirer ved ørretvann i høyfjellet, bungalow-landsbyer i Corbett nasjonalpark (som forresten bare ligger et par timer fra Ranikhet, med tigere og elefanter og rådyr og villhøns) og altså paragliding på landsbygda. For fire‒fem år siden pusset de opp det gamle Daan Kudi-huset, og gjorde det om til gjestehus. Den gir storbyfolket en smak av «det ekte India». Samir fra Wildrift Adventures setter seg under mangotreet i bakgården sammen med meg, og forteller om ansvarlig turisme med ambisjon om å bevare lokal kultur:

— Det er en fin balanse. Du vil jo at turismen skal berike et lokalsamfunn, uten å ødelegge stedets integritet. Og vi føler at vi får til mye med lite. Daan Kudi-huset er lite, vi har bare tre‒fire rom. Derfor er kulturpresset fra turismen liten. Men vi forsøker å bidra mye til den lokale økonomien. Å bo her som gjest, er jo kostbart i forhold til utgiftene til bøndene, og landsbylederne har siste ord i all utvikling vi tilbyr folk utenfra. En god bit av overskuddet går til lokale kulturprosjekter. For eksempel støtter vi mye av Holi-feiringen denne uken.

Samir sitter med bena i lotusstilling i skyggen av det gamle treet. Han har på seg hemp-klær, og nipper til en aluminiumskopp med søt chai. Mer lokal ambiens er det vanskelig å få tak i, han ser ut som en ekte idealist.

— Hvem besøker Daan Kudi?

— Det er folk av alle slag. Men alle sammen har en spesiell interesse for Kumaon-kulturen, de ønsker å oppleve landsbyen her, å glemme storbylivet i noen dager. Når det er Holi-festival, er det for eksempel fullbooket her, mange har lyst til å se hvordan vi feirer her på bygda. Og turisme er mindre ødeleggende når folk er nysgjerrige på kulturen de besøker, så det er fint at vi har sånne gjester. Derfor er den «primitive» standarden vår noe vi føler har verdi. På den måten booker vi folk som er mindre krevende. Det er hyggeligere for folk som bor her, og avtrykket på landsbyen er mindre.

Utsikt fra pradhan-boligen der Wildrift har sitt gjestehus
Utsikt fra pradhan-boligen der Wildrift har sitt gjestehus

Til slutt får jeg lov til å løpe på tvers av rishyllene — hver gang jeg løper utfor kanten til neste hylle, får jeg et halvsekunds følelse av at vinden bærer meg.

Et opphold på Daan Kudi gir altså muligheten til å møte Indias øvre middelklasse, Sør-Asias aller nyeste nyrike. De går tur i fjellet, eller sykler offroad, eller leser en bok mens de nyter utsikten. Jeg steker chapati med Ankit og gjeter kuer. Men om kvelden serveres gin tonic ved leirbålet (og oppspritet rododendron-saft fra nabobygda, nam!).

Det er mye masker her, mye status som skal opprettholdes, vi snakker mest om jobb og ting vi eier. Jeg sitter sammen med en administrerende direktør fra et tech-selskap, tre grafiske designere og en nyskilt PR-sjef. Han har jobbet for tre store internasjonale byråer, de nevnes med det samme vi setter oss. Vi legger PR-sjefens åtte år gamle sønn. Så sendes gin-flasken rundt. Tre timer senere hjelper alle til med å legge PR-sjefen selv, ved siden av sønnen. Det er ganske morsomt, og veldig eksotisk, og — vel — ved nærmere ettertanke, ganske trist.

Det er vel ikke så mye spennende å fortelle om paragliderkurset hos Wildrift. Det er sannsynligvis som mange andre kurs. Vi venter mye på vinden, for det er litt sent i sesongen. Jeg løper fram og tilbake på et jorde når det blåser sterkt nok, med en skjerm over hodet. Så skal det kompenseres for sidevind med bevegelser og navigering, det er tøft i lengden når du har stein i skoa og er dehydrert.

Det er tredve grader og støvete, i enden av jordet står en ivrig inder og roper ordre som jeg ikke forstår. Til slutt får jeg lov til å løpe på tvers av rishyllene — hver gang jeg løper utfor kanten til neste hylle, får jeg et halvsekunds følelse av at vinden bærer meg. Og så er det å peise på, tjue meter videre til neste jordkant, til skjermen til slutt kollapser og jeg går på snørra. Når jeg blir sliten nok, setter vi oss i Mahindraen og kjører over til landsbytempelet der det venter lunsj. Vi spiser linsesuppe og chapati, og til dessert en Ghulab Jamun-kule, og Vijay serverer ferskpresset hasj.

Jeg elsker småtempler i smålandsbyer: Templene der du fortsatt kan ane rikdommen i de indiske trossystemene. Rik historie, rik mytologi, elementer som ingen riktig husker hvordan kom hit: en hellig stein her, en hellig bjelle der, et hull i en mur med brev og offergaver i. Ghee og røkelse og gammel stearin overalt, på skiferstein, som er umulig å rengjøre. Og i midten av det hele ei blankskurt marmorhytte med mer velkjente guder, representasjoner av hinduenes treenighet. Med andre ord: noe for enhver.

Nederst i Himalaya er landsbyene tradisjonelle og pittoreske, og gjestfriheten stor. Øst i Uttarkhand er det mange av vakre landsbyer, og mange varme mennesker.
Nederst i Himalaya er landsbyene tradisjonelle og pittoreske, og gjestfriheten stor. Øst i Uttarkhand er det mange av vakre landsbyer, og mange varme mennesker.

Vijay sitter der i skyggen under tempeltaket og ruller ei bønne, på innsiden kan jeg skimte eksotiske gudebilder (Serawali Mata — bokstavelig talt «Moren som rir på en tiger».) Og når jeg snur meg, ser jeg en cannabis-connaisseur som skryter av sjeldne planter av høy kvalitet (Denne pølsa er presset av bestemora til Prakash, du smake, hun er den beste i landsbyen, hun selger viltvoksende charras på markedet inne i byen. Eller: Ta et drag av denne, det er en fyr oppe i nabobygda som ruller den for hånd: Smaken av hender, Alf! Smaken av hender!!) Og er det ikke rart: Hver gang Vijay tar fram sigarettpapiret og ei charras-pølse, så dukker det opp tre‒fire hyggelige kamerater.

Siste dag får jeg endelig en solotur. Urovekkende nok er beskjeden fra Anand den samme som på dag én:

— Løp til du ikke kjenner bakken under beina dine lenger. Resten går stort sett av seg selv, det er mye lettere å styre når du først har lettet.

Jeg prøver først én gang. Jeg dør nesten, skjermen trekker mot høyre, men jeg klarer å stoppe på knærne en halvmeter fra stupet, skjermen slår i bakken på siden med et smell. Andre gangen går det bedre, jeg ramler utfor og luften griper skjermen (og svaler de ferske skrubbsårene på knærne.) Vinden er ujevn, den løfter meg ett sekund og slipper meg ned det neste. Jeg ramler fort, men ikke fortere enn at jeg kommer fram til en jordflekk tett opptil tempelet. Vijay står der og venter på meg igjen, med kroppen full av godt humør, og lommene fulle av dop. Han klapper i hendene for landingen og smiler med store hvite tenner. Han pakker skjermen, og så går vi bort til tempelet og puster lettet ut.

— Hvor lenge tror du at du kommer til å være instruktør?

— Å, lenge!

— Det blir ikke ensformig, da?

— Nei, det kommer så mye forskjellige folk hit, og sesongen varer bare fire‒fem måneder. Resten av året hjelper jeg til med andre ting.

— Er målet å undervise i Himachal etter hvert? Eller i utlandet?

Vijay tenker seg om et par sekunder. Han ser ut mot slettene nedenfor tempelet.

— No. I am loving this place. Good food. Good people. Good business. And very very beautiful, nahi?

Sant nok.

7 UTGAVER AV VAGABOND RETT HJEM I POSTKASSA!

Kr 389 for et helt år med reiseinspirasjon!

Se våre tilbud her

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!