Menu Meny

Madagaskar: Det åttende kontinent

Madagaskar har en natur og et dyreliv som ikke likner noe annet, takket være at landet har vært isolert i så lang tid. Vagabonds Afrika-ekspert har tatt en rundreise på den store øya utenfor Afrikas kyst.

En lang, ensom klagesang bryter skumringens ro. Etter en times lydløs vandring gjennom tett regnskog har jeg nesten glemt hvor jeg er. Føttene mine unngår glatte røtter og steiner som på autopilot, men tankene befinner seg et helt annet sted. Nå rykkes jeg tilbake.

Den ensomme stemmen får følge av andre, mer fjerne, noen foran oss, andre fra der vi kom fra. Det er skremmende, samtidig som det er vakkert. Det minner om ulvehyl, og jeg føler hårene reise seg på armer og i nakken.

Vi smyger oss forsiktig videre. Det tar bare noen minutter å komme fram til sangens kilde. En indri ‒ verdens største nålevende lemur ‒ og en av hovedgrunnene til at jeg befinner meg på Madagaskar. Indrien har svart og hvit pels, store øyne og svært lange bakbein som den gjør store sprang med, og hendene er nesten som våre.

Landet benevnes ofte som verdens åttende kontinent, og det er unektelig en ganske treffende definisjon. Til tross for nærheten til Afrikas fastland – avstanden mellom Madagaskar og Mosambik er bare 60 mil ‒ er dette både økologisk og kulturelt en helt annen verden. For 135 millioner år siden brøt Madagaskar seg løs fra Afrika og superkontinentet Gondwana, og 47 millioner år senere fortsatte India sin langsomme ferd mot Asia. Siden den tid har Madagaskar vært geografisk isolert fra omverdenen, og fram til menneskene kom hit, kunne øyas dyre- og planteliv utvikle seg i ro og mak.

Madagaskar er det eneste stedet som har lemurer i vill tilstand. De utviklet seg ikke her, men på det afrikanske fastlandet omtrent på samme tid som dinosaurene forsvant. Da de ikoniske dyrene vi forbinder med Afrika i dag – løver, leoparder, elefanter, aper, bøfler og antiloper – dukket opp på arenaen, døde lemuren ut, men ikke før noen grupper av dem hadde lykkes i å ta seg over Mosambik-kanalen og kolonisere Madagaskar.

Slow travel. Jungeltog. Det er trangt og ikke noe for deg som har lett for å stresse, men reisen med tog til østkysten er en av Madagaskars flotteste turer. Dessuten er en togreise den beste måten å treffe lokalbefolkningen på.
Slow travel. Jungeltog. Det er trangt og ikke noe for deg som har lett for å stresse, men reisen med tog til østkysten er en av Madagaskars flotteste turer. Dessuten er en togreise den beste måten å treffe lokalbefolkningen på.
Mange av Madagaskars innbyggere har et distinkt asiatisk utseende.
Mange av Madagaskars innbyggere har et distinkt asiatisk utseende.
Fedrift er en tradisjon som kommer fra det afrikanske fastlandet, og er en del av den madagassiske kulturen.
Fedrift er en tradisjon som kommer fra det afrikanske fastlandet, og er en del av den madagassiske kulturen.

Andasibe nasjonalpark byr ikke bare på indrier – dens lokale navn, babakoto, betyr forresten menneskets stamfar – men også et halvt dusin andre lemurarter, fra de uvanlige svarte og hvite vari og de fantastiske diademsifakaene til bambuslemurer og de bitte små muselemurene.

Med sine seks til ni kilo var indriene en lettvekter blant fortidens lemurer, men dens betydelig mer robuste fettere (hvorav én var like stor som en gorilla) forsvant i forbindelse med at menneskene ankom og spredte seg over øya. Dessverre en altfor vanlig historie. Også Madagaskars andre store dyr døde snart ut, deriblant dvergflodhesten og elefantfuglen. Den siste var en 500 kilo tung kjempe som kunne bli tre meter høy ‒ den største fuglen som noensinne har eksistert på jorden. Fløy gjorde den ikke, tross Marco Polos fantasieggende fortellinger om en gigantisk fugl som angrep og bar med seg elefanter på kraftige vinger. Av de forhistoriske gigantene er nå kun krokodillen tilbake, men et hundretall lemurarter har også overlevd.

Andasibe nasjonalpark byr ikke bare på indrier – dens lokale navn, babakoto, betyr forresten menneskets stamfar – men også et halvt dusin andre lemurarter, fra de uvanlige svarte og hvite vari og de fantastiske diademsifakaene til bambuslemurer og de bitte små muselemurene.

På en nattvandring sammen med guiden Patrick får jeg også se et antall forskjellige kameleoner, en annen av Madagaskars ikoniske dyrefamilier. Variasjonen er forbløffende: På en time ser jeg både en av verdens minste kameleonarter og den største av dem alle, leopardkameleonen. Men vi lyktes ikke å finne Madagaskars ubestridt merkeligste lemur, den nattaktive gremlinliknende aye-ayen ‒ også kalt fingerdyr.

Hvem er mest nysgjerrig på hvem?
Hvem er mest nysgjerrig på hvem?

Tog er kanskje ikke den raskeste eller mest bekvemme reisemåten landet har å by på, men akkurat som andre steder i Afrika og Asia, gir det en fin mulighet til å omgås andre enn turister og guider. Jeg blir ikke skuffet.

Neste morgen bærer det mot østkysten. Tog er kanskje ikke den raskeste eller mest bekvemme reisemåten landet har å by på, men akkurat som andre steder i Afrika og Asia, gir det en fin mulighet til å omgås andre enn turister og guider. Jeg blir ikke skuffet.

Vi sitter bokstavelig talt oppå hverandre. Vi er seksten personer på ni ganske trange sitteplasser. Selv sitter jeg sammenklemt mellom to unge jenter med hver sin skrikende ettåring på fanget – småsøsken og ikke egne barn håper jeg på. De skiftes om å låne høretelefonene mine for å lytte til Taylor Swift, Foo Fighters og Sia.

Den fornøyelsen blir avbrutt hver gang toget kjører inn i en tunnel: Da stiller alle barna seg opp og skriker høyt før de noen øyeblikk senere gjenopptar det de holdt på med før dette tilfeldige avbruddet med mørke.

At Madagaskar fikk besøk av mennesker først for 2000 år siden, og da ikke fra Afrika, men fra Asia, forblir et mysterium, særlig om man tar med i betraktningen at vi har lykkes å spre oss til avsidesliggende Australia lenge før vi tok den relativt korte turen til Madagaskar. Resultatet ble imidlertid at mine reisevenners utseende og språk fører tankene til Borneo snarere enn til Mosambik.

Som for å bekrefte den asiatiske koblingen, ser jeg at kvinnen til venstre for meg spiser ris og fiskecurry. Midt imot meg på gulvet ammer en annen kvinne datteren sin. Hun har ikke mat med seg, og når jeg deler fra min egen lunsj, gir hun det hun får til sine to eldre barn. De spiser langsomt, nesten ærbødig, men jeg legger også merke til at gutten stapper ned noen brødbiter i brystlommen sin.

Kanskje er han usikker på når han får mat neste gang? Når han noen timer senere plukker fram den siste brødbiten fra lommen, har den satt seg fast i noen løse tråder. Han fjerner dem forsiktig før han putter brødet i munnen. Også de siste små smulene forsvinner samme vei.

Ta med skikkelig fottøy for Tsingys hvasse fjell – og legg høydeskrekken igjen hjemme.
Ta med skikkelig fottøy for Tsingys hvasse fjell – og legg høydeskrekken igjen hjemme.
Aye-aye, kanskje verdens underligste – og mest fryktinngytende – primat.
Aye-aye, kanskje verdens underligste – og mest fryktinngytende – primat.
18 folkegrupper lever på Madagaskar.
18 folkegrupper lever på Madagaskar.

Jeg må ha duppet av litt, for nå ligger båten inntil en knirkende brygge. Det er beksvart og helt stille. Rundt oss blinker lyset fra ildfluene. Jeg finner fram hodelykten som jeg har hatt vett nok til å legge ved siden av meg.

Klokken er blitt fire da toget endelig ruller inn på Brickaville stasjon. Når jeg noen timer senere starter båtreisen på Pangalanes-kanalen, har det begynt å mørkne, og det passer godt siden min aye-aye-jakt må skje om natten.

Bonsoir, monsieur! Jeg håper du har hatt en behagelig reise?

Jeg må ha duppet av litt, for nå ligger båten inntil en knirkende brygge. Det er beksvart og helt stille. Rundt oss blinker lyset fra ildfluene. Jeg finner fram hodelykten som jeg har hatt vett nok til å legge ved siden av meg.

– Guidingen har allerede startet, men blir du med meg, skal vi snart ta igjen de andre.

Vi begynner å gå innover øya med raske steg. Det er fuktig, men ikke spesielt varmt. Etter noen minutter stanser vi opp. Jeg kan høre stemmer litt lenger framme.

– Ingen hodelykter nå som vi nærmer oss. Og ingen blitz på kameraene. De har vare øyne.

Vi smyger oss fram til gruppen. Først ser jeg bare bein og rygger, vi er ikke alene her.

– Oi, oi, oi, har du sett maken. For en krabat, og der kommer det en til!

Vask og bad!
Vask og bad!
Kameleoner kan være kjempestore – eller små som en fingernegl.
Kameleoner kan være kjempestore – eller små som en fingernegl.

​Hvordan er det mulig å beskrive en aye-aye? Den vinner neppe noen skjønnhetskonkurranse med sin pistrete pels, enorme gnagertenner og sine tynne fingre. En av fingrene har utviklet seg til en desimeter lang klo som brukes til å grave fram larver og andre godsaker fra bark og trestammer.

Hvordan er det mulig å beskrive en aye-aye? Den vinner neppe noen skjønnhetskonkurranse med sin pistrete pels, enorme gnagertenner og sine tynne fingre. En av fingrene har utviklet seg til en desimeter lang klo som brukes til å grave fram larver og andre godsaker fra bark og trestammer. Eller, som i dette tilfelle, for å grave ut fra kokosnøtter.

Vi får kanskje tjue minutter sammen med verdens største nattaktive primater, deretter går vi tilbake til bryggen. Vel om bord i båten gir kapteinen oss ordre om å slukke alle lykter så han kan navigere ved hjelp av stjernene. Jeg legger meg på ryggen og nyter den svale, salte havbrisen og bare det å være her og nå.

Et par dager senere, etter noen slitsomme bussreiser vestover via Antananarivo, befinner jeg meg som eneste gjest på en husbåt på Tsiribihina-elva på vei mot Belon’i Tsiribihina. Bortsett fra en australsk fotograf og en gruppe danske ungdommer er det ingen flere vahaza, som hvite mennesker kalles her.

Vestre Madagaskar minner ikke det minste om øyas fuktige østside eller det svale sentralplatået. De tette regnskogene og hovedstadens behagelige klima er nå bare et minne; her dominerer varmen, støvet og baobabtreet. Ingenting er seg selv likt. Ikke nok med at fargeskalaen har skiftet fra grønt til brunt og oransje og at det ikke er en antydning til dis så langt øyet kan se – menneskene er også annerledes her.

Jeg kikker bort på Tojo og Fanome Zantsome som ligger ved siden av meg på dekket. Huden deres er mørk, håret er krøllete. De ser ikke mer afrikanske ut enn mine reisekamerater fra toget, som om de har sine røtter et eller annet sted i Stillehavet snarere enn på Borneo.

Tojo og Fanome er sakalava, som resten av besetningen. Det er en av de 18 folkegruppene på Madagaskar som tross sine ulikheter snakker samme språk, madagassisk. De har også mange kulturelle ting felles. I hele landet hedres døde forfedre, razana ‒ de anses for å ha stor betydning over de gjenlevendes tilværelse.

Det er også vanlig å tro på fady, tusenvis av tabuer som på en eller annen måte påvirker det meste i Madagaskar. Derimot skiller levemåter og livsstil seg i forhold til landets forskjellige områder. Sentralplatået domineres av jordbruk, først og fremst risdyrking.

Her i vest er det kvegdrift som er det viktigste for de fleste folkegruppene, deriblant sakalava. Som på det afrikanske fastlandet representerer buskapen mer enn bare kjøtt og melk. På mange av de overdådig utskårede gravsteinene her kan den begravedes status leses fra antall sebu-horn som er brukt som dekorasjon.

Førsteklassekupé – før det ble skikkelig fullt.
Førsteklassekupé – før det ble skikkelig fullt.
Det er 100 lemurarter på øya.
Det er 100 lemurarter på øya.
Ris er øyas viktigste matressurs, og den spises til hvert eneste måltid.
Ris er øyas viktigste matressurs, og den spises til hvert eneste måltid.

– For fem år siden strakte skogen seg langt oppover elva, men nå er de fleste av trærne borte. Om tre år tror jeg ikke det vil være noe skog her i det hele tatt. Byene vokser, menneskene blir flere. Og på Madagaskar bruker alle utenfor byene ved og trekull.

Elva slynger seg dovent gjennom et karrig landskap. Fanome rister på hodet.

– For fem år siden strakte skogen seg langt oppover elva, men nå er de fleste av trærne borte. Om tre år tror jeg ikke det vil være noe skog her i det hele tatt. Byene vokser, menneskene blir flere. Og på Madagaskar bruker alle utenfor byene ved og trekull.

Destruktiv hogst er verken noe nytt fenomen eller noe som kun påvirker den vestre delen av Madagaskar. Øya har mistet rundt 95 prosent av trærne sine siden menneskene ankom øya, og trenden peker fremdeles nedover. Men det finnes håp, og i takt med at båten seiler vestover, øker antall trær.

Når skumringen kommer, legger vi til ved en sandbanke, tilsynelatende langt fra bebyggelse og mennesker. Likevel tar det ikke mer enn noen minutter før et titalls barn nysgjerrig ser på hvordan Tojo, Fanome og resten av besetningen, som alle tilhører samme familie, setter opp telt og forbereder middag. De forteller om livet på elva, og jeg viser bilder av isbreer og nordlys.

Det tennes bål, og hvor veden kommer fra, vil jeg helst ikke vite. Etter at vi har spist, tar Tojo fram gitaren og begynner å synge. Flere av de andre stemmer i. Jeg går og legger meg på taket på øverste dekk og ser opp mot stjernene. Natten er krystallklar, Melkeveien er lett å se med det blotte øye. Båten gynger lett i strømmen, og jeg lar meg vugge i søvn til lyden av sakalavamusikk og latter fra leirbålet.

Stille og så stjerneklart som det bare kan være i Afrikas villmark.
Stille og så stjerneklart som det bare kan være i Afrikas villmark.
Husbåt på elva. Veistandarden på Madagaskar ligger litt tilbake for det man kunne ønske, også for erfarne Afrika-reisere. En reise med husbåt på Tsiribihina-elva er derimot så rolig og harmonisk som det kan bli!
Husbåt på elva. Veistandarden på Madagaskar ligger litt tilbake for det man kunne ønske, også for erfarne Afrika-reisere. En reise med husbåt på Tsiribihina-elva er derimot så rolig og harmonisk som det kan bli!

De neste dagene opplever vi gang på gang Madagaskars fantastiske natur, fra Tsingy de Bemarahas mangroveskog og kalksteinslandskap til landets største rovdyr, den lemurjagende snikekatten fossa (mungofamilien). Likevel er det nok en stjerneklar natt som blir høydepunktet. Utenfor Morondava ligger en av landets mest besøkte attraksjoner, baobab-avenyen. Den støvete landeveien er omkranset av flotte eksemplarer av Adansonia grandidieri, som er den største og mest kjente av de seks artene baobabtrær på Madagaskar.

Jeg ankommer timen før solnedgang og snubler neste over den australske fotografen jeg traff på båtturen. Hun heter Kellie Netherwood og er akkurat som jeg på jakt etter noen vinkler og perspektiver på dette svært så ofte fotograferte området, men det er ikke lett. Det kryr av turister og selgere her, og turistbussene står parkert på rekke og rad og ødelegger for Kellies komposisjon. Alle har kameraer, alle er her for å se solen gå ned mellom de staselige trærne.

Følelsen jeg søkte vil ikke innfinne seg. Det er for mange mennesker, for turistifisert. Men så går solen ned, og noen minutter etter er området tømt for både busser og mennesker. Bare Kellie og jeg er igjen når nymånen begynner å lyse høyt over tretoppene. En kort stund senere går også hun, og jeg blir plutselig stående der alene i mørket.

Jeg lener meg mot en baobabstamme og ser opp mot Melkeveien som enda en gang lyser opp himmelhvelvet. Følelsen som ikke ville innfinne seg tidligere, kommer nå. Dette er akkurat så magisk som en natt midt i Madagaskars natur kan være.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!