Menu Meny

PARAGUAY: Bortglemt perle i Sør-Amerika

Hvordan kan en nasjon på størrelse med Tyskland, beliggende midt i Sør-Amerika og med en trivelige hovedstad som er kåret til verdens rimeligste, unngå å slå ut på den globale turismeradaren?

Ikke nok med det: Blant landets sju millioner innbyggere finner du flere eksotiske indianerstammer, gauchos på raske hester, verdens mest spektakulære fossefall og en grenseelv som fører deg inn i Brasils ville våtmarksområde, Pantanal?

La meg begynne med Pantanal. Når man er ute og farter, lønner det seg ikke alltid å ta hovedinngangen. Paraguay er bakdøra til det legendariske brasilianske våtmarksområdet som sørger for at jungelen i delstaten Mato Grosso får slukket tørsten året rundt. Å krysse grenseelven Rio Paraguay inn i Pantanal for å oppleve dette uberørte landskapet, er verdt den femti mil lange kjøreturen fra hovedstaden, Asunción.

Dyrelivet er enestående, både i luften og på bakken, der den ufarlige copybara-rottearten minner om store bevere. Sammen med krokodillelignende kaimaner setter disse dyrene en spiss på elvebåtsafarien. Lytt til cigarraen i skumringen, en gresshoppe på størrelse med en kreps, og som høres ut som en bilalarm.

Ikke glem moskitonett i denne utenfor-allfarvei-regionen; om kvelden fylles luften av svirrende insekter. Til gjengjeld er sjansen for å bli plaget av andre turister minimal.

Beboerne i disse traktene kan til tider minne om statister i en westernfilm, utstyrt med seksløpere og med patronbelte slengt over skulderen. Tips: Spør høflig om å ta bilder før du løfter kameraet …

Paraguays historie er også litt røff i kantene. Landet ble en magnet for

tyske nazister da annen verdenskrig gikk mot slutten. Noen av de mer prominente besøkende var «morderengelen» Josef Mengele og Martin Bormann.

Den fargerike tucan-fuglen, med sitt lange, ekstravagante nebb.
Den fargerike tucan-fuglen, med sitt lange, ekstravagante nebb.
Guaraniene.
Guaraniene.
Iguazu.
Iguazu.
Parana-elven.
Parana-elven.

I de siste årene, derimot, har landet fått uventet heltestatus i Sør-Amerika, med høy økonomisk vekst og bedre politikere. Det sosiale sikkerhetsnettet er imidlertid fremdeles hullete, og der finner man dessverre en stor del av urbefolkningen, guaraniene.

Det er lett å bli glad i et land som gir deg vekslepenger på en tidollarseddel for en sixpack øl og en tjuepakning røyk. Og småpenger for saftige, himmelske biffer så digre at selv løsbikkjene griner på nesa når du slenger til dem en pølsesnabb!

Men noe moro må de jo ha, de nesten sju millioner innbyggerne i dette landet som har overlevd verdens lengste (femti års varighet) og blodigste diktatur. For noen år siden døde endelig generalissimo Alfredo Stroessner. Før han tok landet i sitt jerngrep, hadde 34 presidenter kommet og gått (og noen likvidert) før tøffingen Stroessner regjerte landet i senk: et hjemsted (og gjemmested) for frynsete fascister, politikere med uklare agendaer og kofferter fulle av cash, der utilslørt nepotisme og korrupsjon dominerte fra toppen og nedover.

I de siste årene, derimot, har landet fått uventet heltestatus i Sør-Amerika, med høy økonomisk vekst og bedre politikere. Det sosiale sikkerhetsnettet er imidlertid fremdeles hullete, og der finner man dessverre en stor del av urbefolkningen, guaraniene. Men også de kan glede seg over at dere språk er blitt pensum på skolen, og deres kultur og tradisjoner er nå langt mer verdsatt.

Dette har også satt farge på Asunción, og på byens restaurerte torg, basarer og markeder, samt de hundretalls veggmalerier som lokale kunstnere har skapt, mange av dem i fattigkvarterene.

Iguazú: Din aller våteste drøm! Et inferno av piskende, buldrende, øredøvende og overveldende fossefall uten sin like på kloden – og attpåtil kort vei til grensen mot Brasil og Argentina. På Unescos verdensarvliste.
Iguazú: Din aller våteste drøm! Et inferno av piskende, buldrende, øredøvende og overveldende fossefall uten sin like på kloden – og attpåtil kort vei til grensen mot Brasil og Argentina. På Unescos verdensarvliste.
En todagers utflukt fra hovedstaden med bil fører deg til de gamle, pittoreske jesuittklostrene som ligger landlig til.
En todagers utflukt fra hovedstaden med bil fører deg til de gamle, pittoreske jesuittklostrene som ligger landlig til.

Jesuittveien følger den dovne elven Paraná, før den møter Rio Iguazú i de enorme Iguazú-fossefallene, en av Sør-Amerikas aller største turistattraksjoner.

Guarani-kulturen florerte pussig nok opp da jesuittene, som kom for å «kristne» den indianske befolkningen tidlig på 1600-tallet, lærte å sette pris på deres levesett, og oppdaget at guaraniene egentlig var et fredeligsinnet folk som på eget vis søkte etter sitt tierra sin mal, «landet uten ondskap». Jesuittene, på sin side, bidro til å holde liv i den lokale arkitekturen og håndverks- og musikktradisjonene. Lokale stilarter blandet seg med barokken importert fra Europa, og i dag er disse restaurerte missiones enda en gang blitt pilegrimsmål for reisende.

Flere av misjonsstasjonene er oppført på Unescos verdensarvliste:

I San Ignacio (grunnlagt 1609) finnes et fint museum med sjeldne treskulpturer. «Jesuittene skjulte seg inne i de hule skulpturene», forteller museumsguiden, «der preket de gudsord til de lett påvirkelige guaraniene, som trodde stemmene kom fra det hinsidige!»

Trinidad del Paraná må besøkes, med sine storslagne murer og relieffer. Her kommer jeg i prat med vaktmesteren, som er ansvarlig for det 500 år gamle klosteret. Omgitt av høyt gress og med dyrebare klenodier og relikvier bak dører som nesten ber om innbrudd, innrømmer han at stedet forfaller. «Hva trenger du aller mest?» spør jeg. Han svarer kontant: «Gressklipper! Og lønn så jeg kan fø familien.»

Noen kilometer unna kneiser misjonsstasjonen Jesús del Tavarangué på en bakketopp. Byggverkene ble aldri fullendt, men både ruinene og det bølgende landskapet er storslagent i disse traktene, nær grenseelven mot Argentina i sør.

Jesuittveien følger den dovne elven Paraná, før den møter Rio Iguazú i de enorme Iguazú-fossefallene, en av Sør-Amerikas aller største turistattraksjoner.

Fra jesuittveien i Trinidad.
Fra jesuittveien i Trinidad.
Ti prosent av landets rikeste familier forbruker nitti ganger så mye som resten av innbyggerne. Fattigdommen herjer på landsbygda, spesielt hos den indianske delen av befolkningen.
Ti prosent av landets rikeste familier forbruker nitti ganger så mye som resten av innbyggerne. Fattigdommen herjer på landsbygda, spesielt hos den indianske delen av befolkningen.

Hvor mange fossefall teller jeg? Et tjuetall i alt, minst, som danner en frådende, hvit vegg mot svart basalt over flere kilometer. Kaskadenes største fallhøyde er 177 meter, naturkreftene sliter ned klippene med to centimeter i året.

Foz de Iguazú sies å ha en guddommelig kraft – selve inkarnasjonen av vold og aggresjon uttrykt gjennom elveguden M Bio, hvis slangehode påstås å dukke opp når du minst venter det.

Hvor mange fossefall teller jeg? Et tjuetall i alt, minst, som danner en frådende, hvit vegg mot svart basalt over flere kilometer. Kaskadenes største fallhøyde er 177 meter, naturkreftene sliter ned klippene med to centimeter i året.

Små broer og gangstier fører nedover i juvet, inn mot kaskadene av vann. Du føler deg eksponert, som en mygg omringet av ubarmhjertige naturkrefter som angriper sansene og skaper drivende tåkeskyer som skjuler både fugleliv og himmel.

Hvordan kan det svarte, glattskurte fjellet gi feste for de dumdristige vencejos-svalene som klorer seg fast som igler for å hente føde og bygge reir bak de hvite veggene av vann som utgjør Alvaro Nuñez-fossen? Ser ikke fuglene skyggene av de tålmodige gribbene som med kroknebb og et enormt vingespenn bruker oppdriften som hvilepute mens de velger ut sitt neste bytte?

Og hva har den grasiøse, feminine ibis-fuglen å gjøre ved Djevelstupet, med sine lette ballettrinn over avgrunnen? Bedøvet, betatt og våt til skinnet tok jeg noen bilder, før mitt Nikon-kamera druknet i dusjen og klikket sitt siste klikk.

Naturparken omkring er også full av et overraskende plante- og dyreliv ‒ sjeldne orkideer og sommerfugler, fargerike tucan-fugler. Jeg husker skiltet på Hotel das Cataratas: «Nyt dette fantastiske skuet, men unngå fossefallene i mørket, da stiene er glatte og man kan risikere å støte på dyr som slanger og jaguarer.»

I løpet av de siste tiår er Paraguays landskap blitt forvandlet. Se for deg tett skog og jungel – før noen kom på ideen med bokstavelig talt å barbere vekk det meste, for at bønder kunne starte profitable, men langt fra pittoreske soyaåkre, for å dekke global etterspørsel etter kraftfôr og biodrivstoff.

Fort lærer man seg å ta Paraguay litt på sparket ‒ innser at veiene ikke alltid går dit veiskiltene sier, eller om de er farbare når du kommer et stykke ut på landet. Som da jeg skulle til regnskogreservatet Mbaracayu.

«Fem timers kjøring på fin asfalt», ble jeg fortalt. Som så mye annet i dette landet, viser det seg å være en blanding av god tro og ren fantasi, der bilen humper av gårde fra asfalt til grus, før leirete kjerreveier blir til rød betasuppe under en uanmeldt regnskur.

I løpet av de siste tiår er Paraguays landskap blitt forvandlet. Se for deg tett skog og jungel – før noen kom på ideen med bokstavelig talt å barbere vekk det meste, for at bønder kunne starte profitable, men langt fra pittoreske soyaåkre, for å dekke global etterspørsel etter kraftfôr og biodrivstoff.

Heldigvis er det en del igjen, takket være WWF og andre ikke-statlige organisasjoner ‒ NGO-er ‒ som begynte å kjøpe opp land for å beholde jacaranda-, lapacho- og samuu-trærne. «I am sorry, so fucking sorry, dette er voldtekt!» roper min økoguide og sjåfør, Oscar. «Politikerne flår ikke bare befolkningen i dette landet, men også jorden!»

Oscar er en bra mann, selv om han som mange av sine landsmenn har vent seg til at det skakkjørte landet trenger enda noen tiår på seg for å komme til hektene. Han tar meg ned til naturreservater, til bekker og elvefar, viser meg den blå morgendisen som henger over vannskorpen, der øgler og sommerfugler venter ved bredden, sammen med noen guarani-indianere som har varmet kroppen i det lunkne vannet.

Kanskje er det en del av nasjonalkarakteren, denne svorne overbevisningen om at fantasien overvinner fakta, at håp fordriver virkelighet, så mange – selv de fattige ‒ så fast i sin overbevisning om at det negative man opplever, er å betraktes som en slags luftspeiling

Solstråler fanger opp dråpene i det intrikate spindelvevet som er spunnet over natten, og som er blitt et fengsel for sjeldne nattsommerfugler. I en hul trestamme titter den fargerik tucan-fuglen frem, med sitt lange, ekstravagante nebb, og skriker opp. Turister er sjelden vare der Oscar ferdes. «Vakkert, ikke sant?» spør han, og jeg nikker.

Oscars verden er befolket av et hundretalls sjeldne dyrearter – og Asuncións jungel av politikere, tomtespekulanter, soyabaroner og naturvernere som befinner seg på hver sin vagle, der de skuler skeptisk på hverandre. Dessverre finner de lite å enes om, mens Paraguays naturkapital begynner å smuldre opp.

Men likevel registrerer jeg optimisme overalt. «Hola, kom inn og ta en øl!» ropes det fra småbruk og falleferdige hytter når de ser Oscar og meg studere sjeldne orkideer og noen spor i sanden som kanskje kunne stamme fra en jaguar.

Kanskje er dette noe de har arvet fra urinnvånerne, denne klippetroen på at de lever i et paradis på jorden, at dette fattige landet bare er noe flyktig, forbigående, noe som man ikke skal hefte seg for mye ved, som vil forsvinne som dugget i det høye gresset når solen varmer. «For», blir jeg stadig forsikret, «snart skal alt bli så mye bedre.»

Kanskje er det en del av nasjonalkarakteren, denne svorne overbevisningen om at fantasien overvinner fakta, at håp fordriver virkelighet, så mange – selv de fattige ‒ så fast i sin overbevisning om at det negative man opplever, er å betraktes som en slags luftspeiling, et tvisyn påført den besøkende. «Señor, det ikke er så mye å bry seg om, i morgen ser alt annerledes ut», forsikrer de meg.

Noen ganger blir Oscar svart i øynene, som da vi får øye på den gamle kvinnen som vandrer langs den leirete veikanten, et titalls kilometer fra nærmeste landsby, krokrygget av vekten av sekken hun bærer på hodet.

Vi tilbyr henne skyss. Hun forteller at hun har to timer igjen å gå til landhandelen for å pante tomme ølbokser. Sekken ville gi henne 22 kroner i pantepenger, forklarer hun. «Hva med tilbaketuren?» spør vi da vi setter henne av foran den landsens butikken. Hun trekker på skuldrene.

«Vaya con dios ‒ gå med Gud, señora», sier Oscar med tårer i øynene.

Satsingen på kraftfôr har fordrevet en stadig større flom av campesinos inn til hovedstaden, der halvparten av befolkningen lever fra hånd til munn, mange uten tak over hodet.

«Man sulter jo ikke her», får jeg høre av velfødde innbyggere jeg treffer under et av utallige grillpartyer i hovedstadens fasjonable forsteder, der møre, gigantiske filet mignons blir snudd mens man forsyner seg av utmerket vin fra Argentina: Reisende med dårlig råd, men med sans for det kulinariske, mener grillmesteren, kan trygt sette kursen for Paraguay.

Jo, det er naturskjønt her, når Sangre de Christo ‒ flammetrærne ‒ farger parkene røde, og når jeg reiser gjennom slettelandets fargekoloritt av rødbrunt, irrgrønt og neonblått, som iblant kan minne om Toscanas bølgende åser.

Før avreise har jeg av venner fått låne en lite landsted i den lille, søvnige byen Aregua utenfor hovedstaden. Fra en hengekøye under et mangotre betrakter jeg hester og kyr gresse blant palmer og frangipani-busker. Modne mangoer faller rundt meg med små, dumpe drønn ‒ og på et fattig folk i det som en gang var et av kontinentets rikeste land.

Istedenfor glaner de fleste paraguyanere med misunnelse på nabolandene Brasil og Argentina. Andre gjør som jeg, søker inn i skyggen mens de venter på at fallende, saftige mangoer skal rulle bortover mot hengekøyen, som på bestilling.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!