Menu Meny

Slovenia: Europas nye matropol!

Slovenia har lenge ligget i skyggen av sine naboland. Inntil verdens foodies begynte å hylle landet som et kulinarisk mekka. Vagabonds matoman reiste for å sjekke om det var noe hold i påstanden.

Vi befinner oss i en frodig dalgang, noen kilometer fra den smaragdgrønne elven Soca. Et lett skylag vaker rett under alpetoppene, og på gården her vi bor, kakler hønene hjemmekoselig. Det er et miljø som byr på forventninger.

Først blir vi servert en sjampinjongsuppe, der sjampinjongen som flyter rundt, opplagt ikke er blitt skylt ettersom det knaser mellom tennene. Så får vi en salat. Ikke akkurat en lekker sak med herlige rødbeter, valnøtter, geitost ... Niks. Det vi får er en haug med issalat. Ikke noe mer. Salaten er riktignok skylt – ikke noe uønsket gruskrønsj denne gangen – men dessverre så grundig at de skålformede bladene inneholder flere centiliter slovensk kranvann.

Etter å ha lest og hørt så mye om slovenske kulinariske åpenbaringer, er det litt av en skuffelse å spise middag på Eco Tourist Farm i Trenta. Maten på tallerkenen er biodynamisk, kortreist og økologisk, som mye av maten i Slovenia. Men den er så smakløs og enkel at det er til å bli deprimert av.

Dagen etter, i den pittoreske havnebyen Piran, opplever vi nok en skuffelse. Middagen på Rizibizi kunne vært et høydepunkt. Restauranten ruver på en klippeavsats med panoramautsikt over Adriaterhavet, og ambisjonsnivået er etter menyen å dømme, skyhøyt. I ettertid tenker vi at fallhøyden var stor.

Bortsett fra en god trøffeldynket carpaccio av havabbor er det som om en eller annen yrkesskoleelev har lekt gourmetrestaurant på det nyrenoverte kjøkkenet til de bortreiste foreldrene sine. Slovenia. Dette vilt oppskrytte matreisemålet som kalles «Europas glemte perle». På enkelte steder er det så ille at jeg, som Mr. Bean, ser meg om etter et sted å kaste det uspiselige.

Den hyggelige kystbyen Piran kalles ofte for Slovenias riviera.
Den hyggelige kystbyen Piran kalles ofte for Slovenias riviera.
Skumringstime i Ljubljana.
Skumringstime i Ljubljana.
Klassisk slovensk bondekost.
Klassisk slovensk bondekost.

Mer enn en tredjedel av landarealet er Natura 2000-klassifisert, hvilket gjør Slovenia til det landet i EU med størst andel beskyttet natur.

Alt er Peters feil. Da jeg møtte den jämtlandske andeoppdretteren i forbindelse med en matreportasje i 2014, snakket han seg varm om Slovenia. I motsetning til landene her i nord er Slovenia aldri blitt industrialisert; folk flest kan fortsatt yste sin egen ost og lage salami. Dessuten er landet så kupert at storskala-jordbruket aldri har fått fotfeste. Etter at Peter flyttet hit i fjor – for matens skyld – har rapportene vært mer enn lyriske. Vesle Slovenia, med alle sine klimasoner og 24 kulinariske regioner, ble rikt utbasunert som et matparadis. «Du må bare reise hit en gang!» sa Peter. Jeg gjorde som han sa.

Det er imidlertid landets natur som gjør umiddelbart inntrykk på førstegangsbesøkende. Mer enn en tredjedel av landarealet er Natura 2000-klassifisert, hvilket gjør Slovenia til det landet i EU med størst andel beskyttet natur. Det er utvilsomt en opplevelse å vandre rundt i nasjonalparken Triglav. Guiden vår, Marko, han med salaten, forteller om Julius Kugy, en slovensk fjellklatrer og forfatter. De selvbiografiske og poetiske bøkene hans om livet i de Juliske alpene, førte til Slovenias første turistbølge for omtrent hundre år siden.

I Triglavs nasjonalpark i Trentadalen er det foruten tamme kaniner, ville geiter, steinbukker, kronhjort, brunbjørn, gauper og ørner.
I Triglavs nasjonalpark i Trentadalen er det foruten tamme kaniner, ville geiter, steinbukker, kronhjort, brunbjørn, gauper og ørner.
Janez Bratovz (i midten) ble den første slovenske kokken som ble kjent utenlands. På restauranten JB i Ljubljana serverer han lokalt inspirerte 6‒10 retters menyer.
Janez Bratovz (i midten) ble den første slovenske kokken som ble kjent utenlands. På restauranten JB i Ljubljana serverer han lokalt inspirerte 6‒10 retters menyer.

Etter tre dager glimrer fortsatt de gastronomiske høydepunktene med sitt fravær. Råvarene er gode, det handler ikke om det. Vi spiser lokalprodusert og økologisk mat overalt. Rustikk bondekost. Greit nok, men ikke særlig spennende.

Fjellene har på ingen måte mistet tiltrekningskraften sin. Disse leirgrå, stumme formasjonene med dypgrønne dalbunner og med setre beliggende på de mest utilgjengelige steder. Fjellenes dramatiske sprekker og huler, og den porøse kalken som får frem den uvirkelige turkisfargen i fossen. Det er som om det ligger et instagramfilter over utsikten, som om noen har jukset og dratt opp kontrasten i fargene. Marko henter frem poeten i seg og sier: «When the clouds are adrift in the winter we say that they are without their shepherd.» Jeg tenker at denne naturen er nok for å kunne anbefale Slovenia til alle jeg kjenner.

Men maten da? Hva med den? Nja. Etter tre dager glimrer fortsatt de gastronomiske høydepunktene med sitt fravær. Råvarene er gode, det handler ikke om det. Vi spiser lokalprodusert og økologisk mat overalt. Rustikk bondekost. Greit nok, men ikke særlig spennende. Marko forklarer mange av slovenernes pragmatiske forhold til mat. Personlig elsker han suppe, spesielt den lokale spesialiteten jota, en syrlig kålsuppe som holder deg varm om vinteren og sørger for at du holder væskebalansen gjennom sommeren. Gjennomsnittsslovaken er ikke noen foodie. Derimot holder de fast ved at det må være gode ingredienser. Fjorårets ferie i spanske Andalucia var en øyeåpner for Marko.

– Hvis man sier at noe er lokalprodusert der, så innebærer det at det kommer fra et eller annet sted i Andalucia. Sier vi at noe er lokalprodusert her, så betyr det at det du spiser kommer innenfor en kvadratkilometer fra der du befinner deg.

Og et eller annet sted der ligger Slovenias utfordring. Med den råvaretilgangen har Slovenia alle forutsetninger for å bli et reisemål for matelskere. Spørsmålet er bare hvem som skal forvandle råvarene til interessant mat.

Noen dager senere forlater vi landsbygden for et glohett Ljubljana. Vi kaster ikke bort tiden, men går sporenstreks til JB, restauranten som bærer initialene til den berømte restauranteieren Janez Bratovž. På veggen henger bilder av Janez der han poserer med storheter som Ferran Adria, Alain Ducase og René Redzepi – ikke som beundrer, men som likemann. JB ble Slovenias første representant på San Pellegrinos 100 best restaurants in the world-liste.

Om ettermiddagen samles hovedstadens mennesker på uteserveringene langs Ljubljanica-elven.
Om ettermiddagen samles hovedstadens mennesker på uteserveringene langs Ljubljanica-elven.

Så blir det rødbetsymfoni. Den ovnsbakte grønnsaken er stekt langsomt og serveres med geitostkrem og en pepperrot-pannacotta. Høydepunktet er rødbetisen som kommer garnert med en flortynn oblatliknende rødbetskive.

Den stramt innredete spisesalen er tom etter lunsjen. Bratovž kommer selv ut og spør om han får frie tøyler. Det får han. Amuse boucheen består av en liten rett basert på Mangalitsa, det lurvete ullsvinet man lager serranoskinke av. Dyret er kjent for sin noe tvilsomme lukt, så forventningene er ikke akkurat skyhøye. Men oi sann! kjøttet smelter på tungen. Og tilbehøret: gresskarolje, revet rotfrukter og kantarell fører tankene til nordisk høst.

Så blir det rødbetsymfoni. Den ovnsbakte grønnsaken er stekt langsomt og serveres med geitostkrem og en pepperrot-pannacotta. Høydepunktet er rødbetisen som kommer garnert med en flortynn oblatliknende rødbetskive.

Neste rett er himmelsk. Scampi fra Adriaterhavet. Mandelskummet og hasselnøttsausen er litt for søt etter min smak, men reken – spenstig og søt – får meg til å lukke øynene mens jeg tygger.

Etter ytterligere fem retter kommer Bravotž ut og drikker kaffe med oss.

– I Slovenia har vi svært gode råvarer, men noen må stå for den kritiske utvelgelsen også.

Janez har en egen kjøkkenhage og går selv til markedet hver morgen. Han henter frem mobilen og viser bilder av dagens fangst: en sølvglinsende brasme og noen oster fra Istria.

– Som du ser ... Vi har forutsetningene, men det betyr ikke at du kan gå inn hvor som helst og forvente deg en høytidsstund. Vi er ikke der ennå.

– Vi er litt som Norge. Der er det også gode råvarer, men dere klarer ikke gjøre noe med det.

Janez har invitert den prisbelønte svenske stjernekokken Magnus Nilsson – en mester når det kommer til foredling av kortreist mat – for en gjesteopptreden.

– Akkurat nå er alle øynene rettet mot Skandinavia. Jeg tror at vi er neste i køen, og kanskje ikke bare Slovenia. For meg er Slovenia, Istria og Frulia som en egen region, og en ingrediensmessig råsterk en.

Hver fredag i sommerhalvåret er det Odprta kuhna (open food market) i Ljubljana. Her serverer landets fremste restauranter street food til gi-bort-priser.
Hver fredag i sommerhalvåret er det Odprta kuhna (open food market) i Ljubljana. Her serverer landets fremste restauranter street food til gi-bort-priser.
Slovenske calamares
Slovenske calamares
Škocjan-grottene. Kalksteinsmagi.  De vidunderlige Škocjan-grottene i sørvestre Slovenia regnes som et av verdens underligste grottesystem. Her er underjordiske ganger som er fem kilometer lange og en rekke underjordiske fossefall.
Škocjan-grottene. Kalksteinsmagi. De vidunderlige Škocjan-grottene i sørvestre Slovenia regnes som et av verdens underligste grottesystem. Her er underjordiske ganger som er fem kilometer lange og en rekke underjordiske fossefall.

Vi spiser black burger av villaks og sluker en sesambagett som bugner av mørt svinekjøtt, syltede grønnsaker og chilimajones.

Fra én ekstrem variant til en annen: fattigmannskosten i fjellandsbyene til ekstravagansen på JB. Men hvor skal vi gå for å oppleve det brede mellomsjiktet? Hvor befinner slovensk matkultur seg akkurat nå? Janez tipser, eller snarere befaler, oss om å gå på Odprta kuhna, åpent kjøkken, et matmarked i sentrum av Ljubljana som holder åpent hver fredag i perioden mars til oktober. Her er et trettitalls restauranter representert – nylig besøkte JB, Hiša Franko, Gostilna Grič med flere – og selv om de kulinariske ambisjonene er redusert til street food-nivå, er det sinnssykt godt. Rettene legges opp med kirurgisk presisjon, selv om de fleste kun koster 5 euro.

Vi spiser black burger av villaks og sluker en sesambagett som bugner av mørt svinekjøtt, syltede grønnsaker og chilimajones. Gostilna Grič byr på en uimotståelig sashimi av soyaglinsende ørret, og fra boden til Hiša Franko forsyner vi oss med et saftig roastbiffsmørbrød. Det helgrillete kjøttet er så tynnskåret og rosa at det er til å grine av. Smørbrødet er toppet med noen striper ketchup laget av kandiserte tomater og olivenolje med sitron. Drikkeutvalget er også bra. Wine spritzers, fin-gin og tonic og lokalt håndverksøl.

Vi, som altså fortsatt ikke har sluttet å la oss imponere av Slovenias kriminelt undervurderte viner, drikker avkjølt Malvazija for 2,50 euro glasset. Det gjelder å følge med, Slovenia produserer vin av høy kvalitet, men i små kvanta, noe som medfører at en av verdens best bevarte hemmeligheter aldri vil bli eksportert. Som alle andre slår vi oss ned på steintrappene ‒ spiser, drikker og lar tiden bare tusle av gårde. Når kirkeklokkene slår ni slag, tennes gatelyktene rundt på torget. Det slår meg at selv om jeg er sabla mett, fortsetter jeg å spise.

– For fem‒seks år siden var det vanskelig å finne fire ulike ølsorter i Ljubljana. I dag er det langt flere: Hvilket mikrobryggeri har du lyst på? Hva slags type liker du? Dette har også ført til at folk i Ljubljana er blitt ganske krevende. Kresne.

Neste dag tar vi en spasertur med Iva Gruden, en energisk tidligere matjournalist som i dag arrangerer mat- og drikketurer gjennom byen.

– For fem‒seks år siden var det vanskelig å finne fire ulike ølsorter i Ljubljana. I dag er det langt flere: Hvilket mikrobryggeri har du lyst på? Hva slags type liker du? Dette har også ført til at folk i Ljubljana er blitt ganske krevende. Kresne.

Slovenia har kommet over den fasen der man hermer etter internasjonal matlaging, forklarer hun. Nå ser man i stadig større grad på hvilke ressurser man besitter selv. I utgangspunktet er slovenere matkonservative, men motstanden mot forandring er i ferd med å avta.

– Folk begynner å forstå at en matkultur per definisjon er foranderlig, akkurat som et språk. Det er slik man holder en tradisjonen i live, ved å modifisere, forfine.

Vi går inn i mathallen som ligger inntil torgmarkedet. Slakteren Krušič selger kun hesteprodukter: pateer, rilette, mortadella, farse. Ivas farfar var slakter, hun irriterer seg over at noen reduserer slovensk mat til en øststatgimmik. Slovenere spiser riktignok mye hestekjøtt, men en del matbloggere overdriver denne karakteristikken for å oppnå en form for og-i-Kina-spiser-de-hunder-eksotisme. På samme måte blir Iva irritert når den i aller høyeste grad slovenske skinken fra Karst-området blir forvekslet med italiensk: «Jaså, dere lager deres egen prosciutto-variant?»

Til tross for at slovensk gastronomi er sterkt påvirket av naboland som Italia og Østerrike, fins det markant særegne slovenske delikatesser. Men fremfor alt fins det en folkelig forankret matfilosofi.

Når det gjelder lokalprodusert mat, har Slovenia vært et foregangsland. I skrivende stund pågår en debatt om McDonalds, som holder på å bygge en restaurant i Lesce, ved avkjøringen til den godt besøkte Bledsjøen. Ikke populært. Forkjærligheten for organisk, økologisk og kortreist mat har nær blitt en folkebevegelse. Det skjer nye ting hele tiden. Selskapet Foodko har i lengre tid tilbudt lokal mat uansett hvor kunden befinner seg. Man skriver inn koordinatene sine og får forslag på produsenter innen en mils radius.

På The Milk Machine i Ljubljana kan interesserte kjøpe upasteurisert melk. Stedet har eksistert i ti år uten at det har blitt en hipstergreie. Det sier noe. Vi vandrer videre langs gaten som kantes av markedsboder. Kasser med honningbokser, noen selger egenprodusert ghee, smørfettet som benyttes i indisk matlaging. Mesteparten av emballasjen er merket med «domace», hjemmelaget. Men det er ingen som driver og utbasunerer at sortimentet deres er øko/kortreist/vegetar/vegan. Det er underforstått. Eller det er, som Iva sier: «low key», stolthet uten skryt.

Ved Mestnitorget i Ljubljana ligger Movia, et vinotek der entusiasten kan sjekke ut viner som Jakot, Klarnica og Rebula.
Ved Mestnitorget i Ljubljana ligger Movia, et vinotek der entusiasten kan sjekke ut viner som Jakot, Klarnica og Rebula.

– Og det er som Ana sier: Vi er et lite land og må anstrenge oss mye hardere. Skandinavia, Norge, Sverige, Danmark ‒ alle vet hva disse landene står for. Hvis du derimot sier Slovenia, sier folk: «Slovakia. Har dere fått elektrisitet der nå, eller?»

Med tanke på at Slovenia foreløpig bare har hvisket om sine kulinariske fortreffeligheter, var det litt av et scoop da den populære Netflix-serien Chef’s Table laget en episode hos den selvlærte kokken Ana Ros i Kobarid.

For Iva og alle andre matstolte slovenere var dette en bekreftelse, eller kanskje mer – en tilfredsstillelse.

– Og det er som Ana sier: Vi er et lite land og må anstrenge oss mye hardere. Skandinavia, Norge, Sverige, Danmark ‒ alle vet hva disse landene står for. Hvis du derimot sier Slovenia, sier folk: «Slovakia. Har dere fått elektrisitet der nå, eller?»

Hvis Slovenia skal omsette matkulturen sin i turisme, er det nok tid for å snakke om for verden hva det er man faktisk har. Nest siste dag møter vi Brina Cehovin, markedssjef på Slovenias turistbyrå.

Parallelt med jobben på turistkontoret skriver hun nå en masteroppgave i «Awareness of Slovenia».

– Si Sverige, og folk tenker skjærgårder, si Norge, og de ser fjorder. Si Slovenia, og folk ser ikke for seg noen verdens ting. Men vi jobber med saken!

På initiativ fra Brinis møtes vi på Tabar, en sentralt beliggende kafé nær Trippelbroen, som serverer ricotta med hvit, lokal trøffel og rødbetcarpaccio med slovensk lardo (spekemat). Retter som får oss til å tilgi de verre rettene de første dagene.

Problemet med Slovenia har vært at landet har markedsført seg som et spaland, istedenfor å fokusere på den virkelige kvaliteten: mat. Det er matlandet som bør markedsføres.

– I Slovenia har så å si hver eneste familie sin egen kjøkkenhage, og selv om du bor i en liten landsby, så er det alltid noen i nærheten som lager salami, ost, brød, honning. Det har bestandig vært gode råvarer tilgjengelig i gangavstand. For oss slovenere er ikke dette noe rart, men for andre er det definitivt nettopp det.

Ana Ros ble kjent takket være Netflix-suksessen Chef’s Table, og ble i år kåret til verdens beste kvinnelige kokk.
Ana Ros ble kjent takket være Netflix-suksessen Chef’s Table, og ble i år kåret til verdens beste kvinnelige kokk.

Bilturen fra Ljubljana til Kaborid er eventyrlig. Vi kjører via Idrija, passerer knallgrønne åser med gamle kirker som troner uvirkelig på toppene, og vi opplever gjerne den turkisfargede Soca-elven en gang til.

En lunsj hos Ana Ros blir reisens hovedrett. Den selvlærte kokken skulle egentlig bli diplomat, men så forelsket hun seg i en sommelier med familierestaurant. Da denne trengte en ny kokk, droppet Ana diplomatplanene og henga seg til kjøkkenet. Til familiens store ergrelse.

Bilturen fra Ljubljana til Kaborid er eventyrlig. Vi kjører via Idrija, passerer knallgrønne åser med gamle kirker som troner uvirkelig på toppene, og vi opplever gjerne den turkisfargede Soca-elven en gang til. To timer senere ruller vi inn på parkeringsplassen til Hiša Franko.

Det virker ikke akkurat som om berømmelsen har gått til hodet på Ana Ros. Kvinnen i den hvite kokkeuniformen ber om unnskyldning for at en dobbelbooking har fremskyndet møte vårt med en time. Så forsvinner Ana inn på kjøkkenet, og vi slår oss ned for å prøve den lokalt pregede nirettersmenyen hennes.

Nesten alle mesterkokker har samme bakgrunn. Etter fullført utdannelse tar de beina på nakken og løper så langt vekk de kan komme fra sin opprinnelige plan. Ana er ikke noe unntak. Hun reiste rundt og gjorde «copy/paste» på det hun ble imponert av. Den slovenske journalisten Toni Gomilscek hyllet håndlaget og smakssikkerheten hennes, men sa til henne at hun aldri ville bli noe helt spesielt med mindre hun vendte blikket hjemover.

Så hun gjorde det.

Matmarked i Ljubljana
Matmarked i Ljubljana
Iva Gruden arrangerer matturer.
Iva Gruden arrangerer matturer.

– Gjett hva han bestilte ... Pasta med tomatsaus. Jeg elsker pasta med tomatsaus, tro meg, det er det ungene mine får. Men det er ikke derfor jeg tilbringer 18 timer på kjøkkenet hver dag. Mannen min spurte om vi kunne få by på noe annet. «Nei», sa presidenten. «Det er pasta jeg vil ha.»

Det første servitørene, usnobbete, men kunnskapsrike i t-skjorte og forkle, serverer blåskjell med rømme, basilikumolje og en tomatgelé fra Istria. Etter ytterligere en amuse – chips med ørretrogn og ansjosmajones, blir vi servert hummer fra Pinela med rabarbra og vannmelon.

Noen høydepunkter: Ravioli på lammehjerne. Skorpionfisk. Stekt blekksprut med lammebrissel. Kanin innpakket i kyllingskinn. Enkelte retter kjenner du igjen fra Netflix-episoden, som makrell med pastinakkrem.

Menyen avsluttes med en sorbet av villhonning og bipollen.

Etterpå vakler vi ut for å trekke frisk luft. Valter Kramer, mannen til Ana og sommelier, roper til oss og peker på en plakat i foajeen. En lang type.

– Det er presidenten vår.

– Restaurantens?

– Slovenias.

Da vi møter Ana igjen på en trebenk i hagen, feirer hun gjennomført lunsjoppdrag med et glass vin. Hun har røde hektiske roser i kinnene, er andpusten, men ikke stresset. Presidenten og kona skulle på en åpning av et kraftverk i nærheten og bestemte seg for å spise lunsj, forteller hun.

– Gjett hva han bestilte ... Pasta med tomatsaus. Jeg elsker pasta med tomatsaus, tro meg, det er det ungene mine får. Men det er ikke derfor jeg tilbringer 18 timer på kjøkkenet hver dag. Mannen min spurte om vi kunne få by på noe annet. «Nei», sa presidenten. «Det er pasta jeg vil ha.»

Ana rister forundret på hodet.

– Da han dro, lovte han i hvert fall å prøve noe annet neste gang.

Du sa selvfølgelig til ham at han ikke var velkommen tilbake?

Hun ler.

– Du, ikke glem at jeg har studert diplomati!

Etter Netflix-programmet har tilbudene haglet. Slovenias turistbyrå vil gjøre henne til matambassadør, men det takket hun nei til; de burde ha spurt før, syns hun.

Finrestauranter som Hiša Franko beskyldes ofte for å være et etablissement for de rike, men forbausende ofte er det nettopp der de folkelige mattrendene blir født. Noe Ana lenge har påpekt.

– Vi er på vårt lykkeligste når vi får de lokale til å besøke oss. Da får de se hva som er mulig. Vi jobber jo alle med de samme råvarene, alle vi slovenere er rike på den måten, og det er en skam om vi ikke klarer å utnytte det vi har.

– Hvis jeg skulle drømme stort, ville jeg åpnet en franchisekjede over hele landet som nytolker slovensk mat på stedet.

Før vi kjører videre mot flyplassen, viser Ana oss rundt på eiendommen. Hun åpner opp et lite basseng rett utenfor kjøkkenet og hover opp noen blåskimrende ørreter til kvelds. Så gir hun huskatten Snowflake mat. Vi rusler videre til kjøkkenhagen. Det lukter friskt, en regnfuktig blanding av kamille, jordbær og røde rips. Mens vi står der i kjøkkenhagen, ved foten av grønkledde fjelltopper, spør hun om vi syntes maten hennes var god. Eller rettere sagt, hun spør om maten var «okay»?

– Okay? sier jeg. Det var mer enn som så.

Ana nikker ettertenksomt, som om det er første gang hun får skryt, og vifter vekk en flue med hånden.

– Jeg har fortsatt lav selvtillit, jeg antar at jeg er typisk slovensk på det feltet. Skjønt kanskje er det også noe å være glad for, en slags drivkraft? Dette endeløse jaget etter å bevise for seg selv og andre at man duger til noe.

Fem slovenske matfavoritter

1. Hiša Franko, Kobarid

Selve kronjuvelen i slovensk matkultur akkurat nå. Ana Ros som er forært en egen episode i Netflix-serien Chef’s Table, tar kortreist mat til et nytt nivå. Besøk den idyllisk beliggende restauranten og se hvilket potensial det slovenske spiskammeret besitter. Åpent hver dag for lunsj og middag, men er stengt mellom 20. januar og 10. mars hvert år.

2. Matmarkedet i Ljubljana

Open Kitchen er en drøm for tilhengere av spennende fingermat. Hver fredag (mars–oktober) samles Slovenias beste restauranter for å servere sofistikert gatemat til gi-bort-pris. Herlig atmosfære i hjertet av den vakre hovedstaden.

3. Isbarene

Et kjølig eksempel på hovedstadens høye gastronomiske nivå – og eksperimentlyst. På steder som Gelateria Romantika (Dvorni Trg 1) og Vigó (Mačkova ulica 2) finner du lekne smakskombinasjoner som du neppe har blitt servert på en isbar før. Og, ikke minst, ingenting har preg av tøysete turistgimmik.

4. Food Walks

En mattur med noen av guidene fra Ljubljana-baserte Ljubljananjam er et must for alle som ønsker en dypere innsikt i det slovenske matunderet. Iva Gruden (gründeren) og kollegaene hennes guider med stor kompetanse gjennom hovedstadens restaurantperler og matmarkeder, men forteller også om kulinariske godbiter fra andre deler av landet.

5. Vinoteker

Slovenias viner er en godt bevart hemmelighet. Den beskjedne produksjonen medfører imidlertid at vi neppe kommer til å oppleve at den slovenske nektaren blir eksportert. Jakot, Zelen, Malvazija – alle oransje naturviner kan prøvesmakes på et hyggelig vinotek der prøvesmaking som regel kombineres med en høykvalitets ost- og spekemattallerken. To høydepunkter: Vinoteka Movia i Ljubljana (Mestni Trg 2) och Vinoteka Vipava (Glavni Tr 1, Vipava).

Kjappe fakta om Slovenia

Best tid å reise: mai–sep.

Språk: slovensk, men italiensk og ungarsk er også offisielle språk. Mange snakker også bra tysk og engelsk.

Tidsforskjell: nei.

Valuta: euro.

Prisnivå: Slovenia var den mest velstående republikken i det tidligere Jugoslavia. Tross den historiske velstanden er prisene svært overkommelige. Mat og drikke på restauranter og kafeer ligger omtrent på halvparten sammenliknet med her hjemme.

​REISEN HIT

Det går per i dag ikke direktefly til Slovenia, SAS flyr til Ljubljana med ett stopp for ca. 3700 kroner t/r Oslo-Ljubljana. Den som vil til de østre delene av Slovenia, kan alternativt fly til Zagreb eller Rijeka i nabolandet Kroatia.

FÅ VAGABOND RETT HJEM I POSTKASSA!

Kr 389,- for 7 utgaver av Vagabond.

Se våre tilbud her

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!