Menu Meny

Øst-Kreta: Bortenfor trengselen

Vi forlater Chania, Heraklion og den hardt eksponerte charterkysten - og styrer kursen østover. Her er det virkelige Kreta. Maten, menneskene og naturen. Eller om man vil: Hellas på sitt beste.

Østligste Kreta. Høyt over havet skimtes en hegre. Eller er det en illusjon? Girer ned terrengsykkelen og ruller ned en bakke som spytter grus. Plutselig har fjellenes hvite steiner blitt til hus. Byen Karidhi ble bygget på en tid da det gjaldt å holde seg skjult fra piratene. På 1900-tallet holdt fraflytting på å gjøre den helt usynlig. Nå har byen atter våknet til liv. Runder kirken, passerer huset som leies av noen slovenske surfere og sparker ifra med pedalene i neste oppoverbakke.

– Akkurat der ble vi stoppet av beboerne, roper min syklende guide Jan De Vriendt gjennom vinden.

– Snart satt vi samlet rundt et dekket langbord, spiste grillet kjøtt og drakk raki. Da sangen og dansen startet tenkte jeg , herregud, vi kommer aldri å nå kysten før det blir mørkt. Men det gjorde vi, selv om vi ankom veldig sent, sier Jan med et skjevt smil.

– Santorini er muligens vakrere. Men når jeg er der føler jeg at jeg besøker et museum. Her er det på ordentlig. Selve livet, naturen og byenes atmosfære.

For noen måneder siden passerte han dette området sammen med en gjeng sykkelferierende tannleger. Gruppen var allerede på vei ut av byen da noen fikk øye på dem og skrek ”stopp”.

For hans egen del tok reisen til Øst-Kreta nesten 30 år. Hver sommer pleier han å forlate hjemlandet Belgia for å lete etter plasser der den greske øyverden har noe ekstra: vind og strender for surfing, fjell og daler for trekking og terrengsykling – og byer der han føler seg hjemme. Da han fant området rundt Palekastro og Sitia falt alle bitene på plass.

Øst-Kreta: dager av sol og oliven.
Øst-Kreta: dager av sol og oliven.
Kan det bli bedre? Lykkelig adrenalin. Duft av urter. Fuglenes sang. Og så en mild vind mellom hav og fjell.
Kan det bli bedre? Lykkelig adrenalin. Duft av urter. Fuglenes sang. Og så en mild vind mellom hav og fjell.
Jan De Vriendt og hunden Fido som fått sitt navn fra en sang fra Frank Zappa.
Jan De Vriendt og hunden Fido som fått sitt navn fra en sang fra Frank Zappa.
Chrissi. Siste stopp mellom Kreta og Sahara.
Chrissi. Siste stopp mellom Kreta og Sahara.

Vegetasjonen er lav og pisket av vinden. Klippene minner om en skog av forsteinede trær. På den siste avsatsen før de store åpne slettene venter et ensomt kapell i hvitt.

Landskapet vi sykler igjennom får tankene til å fly avgårde til både Homeros og Jurassic Park. Vegetasjonen er lav og pisket av vinden. Klippene minner om en skog av forsteinede trær. På den siste avsatsen før de store åpne slettene venter et ensomt kapell i hvitt.

Kantorn fra Ziros har akkurat vært der inne og tent lys og røkelse. Ute i vinden erkjenner han sin beundring for rockebandet Europes The Final Countdown, før han begir seg nedover fjellet og blir til en svart prikk i det fjerne.

Tråkker selv videre og legger meg i tet med Jan som har forsvunnet bak neste bakketopp. I horisonten skimtes havet. Vindsurfernes Kouremenos, palmeskogen ved Vai, Xiona med den lille tavernaen som serverer blåskjell med hvitløk. Men det er mange sykkelkilometer igjen til det. Nå består turen av bratte nedoverbakker og hver meter kiler godt i magen.

– Pass deg for kastvindene i svingene, skriker Jan, og høres ut som et lykkelig barn der han forsvinner ned mot kysten.

Agios Nikolaos skal ha vært et av Walt Disneys favorittreisemål. Livlig og kaféskjønt sentrum rundt havnen og sjøen Voulismeni.
Agios Nikolaos skal ha vært et av Walt Disneys favorittreisemål. Livlig og kaféskjønt sentrum rundt havnen og sjøen Voulismeni.
100 prosent Kreta. Rakikok hos familien Tsikalakis.
100 prosent Kreta. Rakikok hos familien Tsikalakis.
Vindsurffavoritten Karoumes beach.
Vindsurffavoritten Karoumes beach.

Overalt på Kreta fins det små familieeide destillerier, kazanis, som produserer raki.

Kveld ved havet. Maria, som vasker på hotellet, har tipset meg om dette. Rakien brenner. Det festes. Kanskje er det musikk og dans også. Men jeg har vanskelig for å finne det. Når hydrometeren peker på 17 prosent Baumé har natten i Palekastro blitt ravnesvart. Følger månen langs en liten grusvei. Passerer oliventre. Plutselig er det et lys, noen lyder.

Yassou, velkommen! Her er vi!

– Slå deg ned, spis og drikk litt med oss, inviterer brødrene.

Yamas, sier brødrene og høyer sine glass.

Yamas, hoster jeg samtidig som den første klunken treffer brystkassa som et lynnedslag.

Overalt på Kreta fins det små familieeide destillerier, kazanis, som produserer raki. Bygget jeg går inn i, ligner mer på et gammelt verksted utenfra. Grått betonggulv. Nakne glødelamper. Vegger av korrugert stål som smeller og bråker i nattevinden. Men også et lite kjøkken og to senger nedenfor et enkelt skap med kjøkkenutstyr.

Brødrene Yanis og Kostas Tsikalakis er i ferd med å fylle på mer ved i peisen som har brent siden klokken fem imorges og varmer en brennevinspanne med sitt røykfang.

Snart sitter vi også sammen med Yanis og Kostas hvithårete far og litt annet folk fra trakten. Duften av druekok henger over et langbord dekket med den saltsylige osten xylago, oliven og grillet kylling. Akkurat som en gresk sekstitallsfilm danser gjennom tv’en i bleke farger, reiser Kostas seg opp og kaster et snapsglass med sprit over ilden. Svaret er positivt. Flammene spraker til og et nytt glass dekkes frem for neste smaking.

Ravinen Ha. Dyp kløft. Storslagne krefter.
Ravinen Ha. Dyp kløft. Storslagne krefter.
Overalt på Kreta fins det små familieeide destillerier, kazanis, som produserer raki.
Overalt på Kreta fins det små familieeide destillerier, kazanis, som produserer raki.

Under hjemturen fra Egypt overnattet Napoleon i Ierapetra. Byen har noe bekymringsløst over seg. Kanskje fordi strandbutikkene selger panamahatter og fargeglade strandhåver. Kanskje fordi byen er Europas sørligste og til og med svalene påstås å overvintre i området.

Morgenen ved treveiskrysset i Palekastro er uventet treig. Tidstabellen rakner. Bussen kommer når den kommer, og den kommer akkurat i det jeg har fått et skuldertrekk og en kopp håpefull kaffe fra kiosken ved holdeplassen.

Veien vestover når sensommerbrune fjell og passerer det gåtefulle klosteret Moni Toplou hvor munkene har deltatt i kampene mot både ottomanske tyrkere og Nazityskland.

På den andre siden av havnebyen Sitia fortsetter ferden oppover mot høyden. Svindlende veier forbi agave og sypresser. På en strømledning hviler regnbuefargede bietere. I byen Sikia krymper landeveien og bussen stryker nesten kafegjestenes buksebein før sikten rettes mot en bratt nedoverbakke. Snart ser vi havet, kysten og klynger av hus.

Under hjemturen fra Egypt overnattet Napoleon i Ierapetra. Byen har noe bekymringsløst over seg. Kanskje fordi strandbutikkene selger panamahatter og fargeglade strandhåver. Kanskje fordi byen er Europas sørligste og til og med svalene påstås å overvintre i området.

Spiser middag på Kimme the Greek. Ouzerian ligger nær byens gamle venetianske festning og duker opp med friterte ansjos og grillet blekksprut. Rett nedenfor havnekanten svømmer en stor karettskilpadde med engleaktige bevegelser. Men det er noe annet jeg legger merke til ved horisonten.

Øya heter Chrissi og føles en anelse som Levanten og Sahara. Sanddynene er tykke. Havet spraker karibisk turkist. Strendene er en drøm.

Reiser dit på dagstur. Skandinavere og briter vandrer tvers over øya med ro i sinnet og vesker pakkede med badehåndklær og sololje. Halvveis til den nordlige kysten sitter det en middelaldrende mann under et sedertre.

– Folk som tar en titt på smykkene mine pleier å si: Tenk for et godt liv du har!

– Men klart jeg liker Chrissi, innrømmer Pavlo.

– Her er det ingen biler, bare natur, havet, teltet mitt og et liv som jeg liker å leve.

Men de kjenner bare til sine egne problemer, ikke mine, sier Pavlo, som tilbringer somrene under treet.

For en stund siden bladde han i en gammel reisedagbok. Notatene ble skrevet lenge innen den økonomiske krisen slo til i Hellas. Da var det han som reiste og var turist. Nå sitter han her og selger håndverk for å kunne forsørge og pleie sin syke far på 90 år.

Når bussen forlater Ierapetra beveger byen seg søvnig med plastkoppkaffe. Ferden går nordover. Lyset ved morgengry farger landskapet med lette og slepende penseldrag. Byen våkner. Sitruslundene lyder av fuglesang. Midt i bildet drar ravinen Ha som et truende sverd gjennom fjellene.

Der et sted begynner bussturen å høres ut som et gresk bondebryllup. Kretensisk folkemusikk strømmer gjennom radioen. Tempoet er mer punk enn bondegård. Sjåføren synger med i refrengene. Billettselgeren klapper entusiastisk i hendene. Noen nynner med. Omtrent da syns øyas nordkyst. Snart også husene i Agios Nikolaos.

Karibia? Niks. Vai på Øst-Kreta.
Karibia? Niks. Vai på Øst-Kreta.

Fiskelandsbyen Milatos er som mange andre kretensiske fiskelandsbyer. Gjemt mellom hav, strender og bratte fjell. En smal og svingete vei som ikke ser ut til å lede noen steds, slutter plutselig ved en liten havn og noen tavernaer som serverer fiskesuppen kakavia. Har akkurat svømt nedenfor byen og sitter sammenkrøpet i en skumring som toner ut til trostesang.

– Først tenkte jeg flytte til Aten eller utlandet. Men plutselig innså jeg at jeg ikke kom til å klare å forlate Kreta, sier Evegina som studerer IT ved universitetet i Heraklion og jobber ekstra ved et av områdets hoteller.

Skjønner akkurat hva hun mener. Øst-Kretas kvaliteter handler om livet. Maten, menneskene og naturen.

Få Vagabond rett hjem i postkassa!

7 nummer av Vagabond for kun kr 389,-

Et helt år med reiseglede! Se våre tilbud her

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!