Avstand mellom bord betyr ingen ting på danske kroer, så derfor utveksler vi synspunkter og erfaringer over bordene etter hvert som vi leser.
– Århus – eller Aarhus? Jeg ser spørrende på Søren.
– Nå, sier han, danskene sier ofte det. Så tenker han seg om:
– Nå, vekk med å-en. Høyeste hold har bestemt at byen nå skal hete Aarhus med dobbel a. På den måten blir vi lettere å finne på sosiale medier. Byens bidrag til det internasjonale samfunnet, sier Søren og gliser.
Da kommer jeg på at vi i Norge i år kan feire 100-årsjubileum for innføring av nettopp bokstaven å. Det feirer Søren og jeg på dansk vis, med en «lille» en.
Men for å rette opp den litt negative omtalen av bokstaven å sier jeg:
– Nå, sier jeg, for jeg har allerede vært i landet i flere timer, men byen er jo Europeisk kulturhovedstad 2017, det er jo en internasjonal begivenhet.
Søren er i slett lune:
– Merker ikke noe forskjell, Aarhus er ikke noe mer kulturby i år enn i fjor.
Havnen i dag, hvor er den? Aarhus, som jo er en havneby, har ingen skikkelig havn. Ikke for mennesker. Snarere tvert imot, de har gått motstrøms: Mens de fleste byer lærer av sine feil og tar tilbake havnen og integrerer den som en del av det totale bybildet, har Aarhus gått en annen vei.
Jeg forlater Søren og et halvdrukket drammeglass med porseakevitt og trekker ned mot havnen. Kulturby, ja vel, men for meg har Aarhus først og fremst vært en fotballby. Klubben jeg sto i, Frigg, hadde Skovbakken Aarhus som vennskapsklubb. Hvert år tok vi trikken ned til Østbanen. På sjøsiden lå fergen «Holger Danske», populært kalt «Holder Kanskje», og brakte oss til Jyllands største by. Gode minner.
Havnen i dag, hvor er den? Aarhus, som jo er en havneby, har ingen skikkelig havn. Ikke for mennesker. Snarere tvert imot, de har gått motstrøms: Mens de fleste byer lærer av sine feil og tar tilbake havnen og integrerer den som en del av det totale bybildet, har Aarhus gått en annen vei. Den har fjernet seg fra vannet. Ikke bare fjernet seg, men byen glefser mot havet, med to enorme bygninger som hoggtenner.
Mildner, for byen har en småbåthavn og badestrender. Hyggelig nok!
– Kulturhovedstad som begrep kan jo gi en fornyelse, en inspirasjon og en forpliktelse til å tenke litt nytt, mener Lotte, og inviterer på kaffe. Og så viser det seg at hun er musikkpedagog og at hun har sterke meninger om mye og mangt når det gjelder byens kulturliv.
Europeisk kulturhovedstad 2017. Hva innebærer det? Og hva forlanges det?
– Aarhus er allerede en god kulturby, hevder Lotte. Jeg treffer henne på en konsert i Domkirken. Den er bygget på 1200-tallet og har Danmarks største kirkeorgel. Konservatoriekoret har nettopp framført Rheinbergers Messe i f-moll for kor og orgel. Ikke kjente jeg musikken fra før, ikke kjente jeg til Rheinberger heller. Fin konsert, gratis var den også. Men etter antall tilhørere å dømme står det dårlig til med kulturinteressen blant byens innbyggere, for vi var ikke flere enn 15 i den enorme kirken.
– Kulturhovedstad som begrep kan jo gi en fornyelse, en inspirasjon og en forpliktelse til å tenke litt nytt, mener Lotte, og inviterer på kaffe. Og så viser det seg at hun er musikkpedagog og at hun har sterke meninger om mye og mangt når det gjelder byens kulturliv. Vi går på stamstedet hennes, og der treffer vi flere av hennes venner. Byen som kulturhovedstad er emne som fenger i den grad at jeg får vanskeligheter med helt å følge med. Likevel klarer jeg å få ut essensen i hva denne gruppe kulturarbeidere mener om saken: Bra for byen, men det skjer ikke noe revolusjonerende, som de hadde håpet, men det blir «mer av det gamle», som en av dem sa.
En «hatt» på toppen av bygningen, en innebygget sirkel med glassvegger i alle regnbuens farger. Går rundt og rundt, skuer ut over byen og lærer den litt bedre å kjenne.
Kulturhovedstad, men hvor er kulturen? Mange steder, skal det vise seg. Jeg tar det beste først, går til ARoS – Aarhus Kunstmuseum. Der tar jeg heisen helt opp, må gå en ekstra trapp og er oppe på Your rainbow panorama. En «hatt» på toppen av bygningen, en innebygget sirkel med glassvegger i alle regnbuens farger. Går rundt og rundt, skuer ut over byen og lærer den litt bedre å kjenne. 150 meter lang rusletur, mange ganger. 50 meter over bakken. Det er morsomt å gå her oppe. Alle synes det, blir blide. Et bygg, samt et kunstverk av islendingen Olafur Eliasson. Topp, bokstavelig talt.
Jeg hadde satt av noen gode timer her. Det holdt ikke, hele dagen gikk, det var så mye å se, så mye å oppleve. Etasje på etasje. Tradisjonelle bilder, hva nå det er, men også så mye utfordrende, og for å få godt utbytte av det må jeg ha tid. Den tok jeg. Et hovedverk i samlingen: Ron Muecks Boy, en skulptur, 4,5 meter høy og 500 kg tung. Og selve arkitekturen, særlig innvendig, med myke bølgende former.
Jeg spiste frokost her, jeg spiste lunsj her og jeg spiste middag her. Var ikke utenfor døra. Ikke før om kvelden, og da hadde jeg blitt medlem av museets venner. Det gleder jeg meg over, for jeg skal tilbake til utstillingen THE GARDEN – End of Times; Beginning of Times som varer helt til ut i september.
Det er forresten ikke nok at Aarhus er europeisk kulturhovedstad i år, den er også Europeisk gastronomiregion 2017. Det innebærer en lang rekke matbegivenheter under mottoet Rethinking Good Food, som i seg selv er god nok grunn til å besøke denne byen. Og østerssafari har jeg aldri vært på før.
Spasertur til den botaniske hage. Kuppel med tropiske planter, ikke imponerende i seg selv, men hyggelig og godt forklart. Og så den flotte parken utenfor. Benk, bare sitte der og nyte, før jeg vandret de få meterne ned til byens folkemuseum, Den gamle by, for å lære å kjenne byens tidsreise.
Det er forresten ikke nok at Aarhus er europeisk kulturhovedstad i år, den er også Europeisk gastronomiregion 2017. Det innebærer en lang rekke matbegivenheter under mottoet Rethinking Good Food, som i seg selv er god nok grunn til å besøke denne byen. Og østerssafari har jeg aldri vært på før.
Rusler rundt, passerer rådhuset, som er tegnet av de to arkitektene Arne Jacobsen og Erik Møller i 1938, og som er veldig – hm – særpreget. Et tidsvitnesbyrd. Ser på den foreløpig uferdige Letbanen, for her skal det satses på trikk, selv om tidsplanen ikke har gått helt på skinner. Men i løpet av året …
Hovedbiblioteket, kunstakademiet, jeg kommer ned til Åboulevarden, som rimelig nok går langs Aarhus Å, elv. Forrige gang jeg var her, lå en del av den åpen – en stinkende kloakk. Nå er hele elven kommet fram i dagen, og elvens bredder er blitt en pryd for byen, med mange av de mest populære utestedene. Dag og natt, så å si. Mange av de nye trendy stedene er riktig moderne, med dørvakter, og jeg går ikke dit. Trenger et utested en dørvakt, er jeg på vei til et annet. Så jeg går ned til den bydelen jeg trives best i, så godt at jeg må passe meg for ikke bli for lokal: i gater som Mejlgade, Kaløgade, Graven og omegn. Lave bygninger, et ungt, progressivt miljø som for meg likevel er fullt av nostalgi. Et bakeri, en liten butikk som selger bøker om musikk og som har en god samling plater – jeg mener LP-er og CD-er. Jeg kjøper noen småting som jeg ikke har sett hjemme. Tar en kaffe, en øl, av og til et glass vin. Opprinnelig, oppriktig, fjernt fra tittelen Europeisk kulturhovedstad.
Bare Aarhus, Aarhus på sitt aller beste – mitt Aarhus!
