Menu Meny

IRAN: Gjestfrihetens land

Når Iran skal vise seg frem, er det stort sett med palasser, moskeer og antikke ruiner i verdensklasse. Landets beinharde regime har så smått begynt å åpne døren mot omverdenen. Men det er hos menneskene du finner gjestfriheten og den store varmen.

Det er midt på natten da vi har fått stempelet i passene våre og omsider sitter i en taxi på vei til Teheran. At vi i det hele tatt kom oss av gårde, var på ingen måte klart før tre timer før avreise, da vi kunne hente visumene våre på ambassaden etter noen nervepirrende siste dager. Det var kanskje ikke så smart å søke om pressevisum med tanke på alle papirøvelsene, overvåkningen og ekstrakostnadene det medførte – men det var flere personer med erfaring fra Iran som anbefalte oss dette.

Som journalister må vi alltid ha guide med oss, og den første heter Ramin. Han er kvikk og pratsom til tross for at det er midt på natten, og da han ser blikkene våre da vi passerer de enorme kuplene til mausoleet til Ayatolla Khomeini, ber han taxisjåføren ta en liten omvei. Hvorfor vente med severdighetene når man kan se dem klokken ett om natten? Fontenene flommer i hagen utenfor den døgnåpne graven, og belysningen får fasadene til å lyse opp mot den nattsvarte himmelen.

Malte fliser er en gammel kunstform i Iran, som setter farge på moskéer og palasser over hele landet.
Malte fliser er en gammel kunstform i Iran, som setter farge på moskéer og palasser over hele landet.
GJESTFRIHETENS LAND Bli ikke forbauset om noen ønsker å invitere deg inn på te eller middag, eller rett og slett by deg husrom til tross for at det er forbudt. Du er en velkommen gjest i et land der mange håper på en åpnere fremtid.
GJESTFRIHETENS LAND Bli ikke forbauset om noen ønsker å invitere deg inn på te eller middag, eller rett og slett by deg husrom til tross for at det er forbudt. Du er en velkommen gjest i et land der mange håper på en åpnere fremtid.

De bærer chadoren (som bokstavelig talt betyr «telt») sin med en betydelig lettere schwung enn meg. Chadoren sitter som limt fast under haken for at den ikke skal skli av og avdekke den unektelige påkledde kroppen min. Det er bare ansiktet som titter frem under den heldekkende kledningen. Jeg ser ut som spøkelset Laban.

Jeg må ta inngangen for kvinner, selvfølgelig, og blir straks overrakt noe som minner om et laken til å ha rundt meg. Når jeg møter fotografen Anders og Ramin inne i den store salen, hører jeg halvkvalt fnising ikke bare fra dem, men fra flere kvinner rundt meg. De bærer chadoren (som bokstavelig talt betyr «telt») sin med en betydelig lettere schwung enn meg. Chadoren sitter som limt fast under haken for at den ikke skal skli av og avdekke den unektelige påkledde kroppen min. Det er bare ansiktet som titter frem under den heldekkende kledningen. Jeg ser ut som spøkelset Laban.

Rundt omkring oss under det skinnende høye taket sover mennesker på de heldekkende persiske teppene. Kvinner til venstre, menn til høyre.

– Det er folk som er på gjennomreise og trenger et sted å sove noen timer. Her er det trygt. Og gratis, sier Ramin.

Betraktninger rundt sikkerhet er ikke noe som har skremt oss fra å reise. Iran er nabo med kruttønner som Afghanistan og Irak, og tankene til mange går naturlig nok til både Syria og IS når de tenker på Midtøsten. Men Iran er trygt, i hvert fall for oss som reiser hit.

Befolkningen selv har egentlig kun én frykt, og det er å komme i konflikt med sine egne ledere. Her settes annerledestenkende i fengsel, der det forekommer både tortur og henrettelser, og situasjonen for kvinner er svært trangsynt.

Samtidig er noe i ferd med å skje. President Rouhani har i løpet av et par år ved makten klart å vende seg ut mot og i dialog med omverdenen. Etter å ha skrevet under en avtale for å redusere landets mulighet til å skaffe seg atomvåpen, er en stor del av de økonomiske sanksjonene mot Iran omsider fjernet. Etter årtier ute i kulden er landet i ferd med å etablere handelsforbindelser med omverdenen igjen.

Shopping i basaren. I basaren rundt Naqsh-e-Jahan-torget i Esfahan selges pyntegjenstander i blå emalje, smykker og selvfølgelig håndknyttede persiske tepper. Ta deg en pause på et tehus og kjøp krydder på matmarkedet.
Shopping i basaren. I basaren rundt Naqsh-e-Jahan-torget i Esfahan selges pyntegjenstander i blå emalje, smykker og selvfølgelig håndknyttede persiske tepper. Ta deg en pause på et tehus og kjøp krydder på matmarkedet.
Jamshid holder tekjelen kokende under Khajubroen i Esfahan.
Jamshid holder tekjelen kokende under Khajubroen i Esfahan.

Det er verken mangel på Reebok, Coca-Cola eller Apple, og den som trodde at sanksjonene hadde gjort Iran så isolert at det kun var lokale varer å få fatt i, blir skuffet. Det fins alltid en mulighet for å komme rundt bestemmelsene.

Taxien vi kjører rundt i, er en Samand, et lokalt merke som vi ofte ser i Teherans gater. Men vi ser også andre merker, ikke minst Peugeot. Drøssevis. Hvordan havnet de her hvis landet har vært rammet av handelsblokade så lenge?

– De etablerte en fabrikk her før sanksjonen trådde i kraft etter revolusjonen i 1979, forklarer Ramin.

Men det fins også flere internasjonale varemerker å velge mellom. Det er verken mangel på Reebok, Coca-Cola eller Apple, og den som trodde at sanksjonene hadde gjort Iran så isolert at det kun var lokale varer å få fatt i, blir skuffet. Det fins alltid en mulighet for å komme rundt bestemmelsene.

Enten det handler om ekte varer importert fra Tyrkia, eller piratkopier som sniker seg over grensen. Det samme gjelder selvsagt også alkoholforbudet. I den islamske republikken Iran er all alkoholforbruk forbudt.

Likevel virker det som om et glass vin eller øl i hjemmet i ny og ne tilhører normen, hvis du ikke er dypt religiøs eller av andre grunner er avholds. I det skjulte foregår det ville fester med alkohol og narkotika, så vel som fredelige middager, der et glass hjemmelaget eller innsmuglet vin til maten ikke er noe uvanlig.

Det er som å leve i to verdener.

Den utenfor hjemmet, der kvinner må gå med hodetørkle og for øvrig følger klesnormen med lange ermer og en kappe eller tunika som går halvt ned på låret.

Og den i hjemmet, der den strikte klesnormen tas av, der det danses i korte skjørt og der det drikkes et glass vin til fest. I hjemmet slår kjappe fingre på daf-trommen og buen danser over en kamanche – et tradisjonelt persisk og kurdisk strengeinstrument.

Svetten driver av pannen når noen av våre nye venner virvler rundt, og jeg lar meg invitere med utpå og rives med jeg også. I hjemmet er man fri. Vi ler og spiser og prater hele kvelden, men jeg klarer ikke fortelle nøyaktig hvor vi er, eller hvordan vi havnet her.

Speil, speil ... Da handelsfamilien Qavam bygde seg hus, gjorde de det skikkelig med speilsaler og veggmalerier. I dag er huset ett av en rekke historiske bygninger som du kan besøke i Esfahan.
Speil, speil ... Da handelsfamilien Qavam bygde seg hus, gjorde de det skikkelig med speilsaler og veggmalerier. I dag er huset ett av en rekke historiske bygninger som du kan besøke i Esfahan.
Persepolis. Hovedstad i det tidligere Persia.
Persepolis. Hovedstad i det tidligere Persia.
Leirhussmugene i Yazd holder varmen ute.
Leirhussmugene i Yazd holder varmen ute.
Vakre dekorerte fliser.
Vakre dekorerte fliser.

Fra Taleghanibroen ser vi Alborzfjellene reise seg som en beskyttende mur i nord. Nesten uansett hvor du befinner deg i Teheran, kan du regne ut himmelretningen takket være bakkene opp mot fjellene. Det ligger fortsatt hvite striper med snø i hellingene til tross for at skisesongen er over og forsommeren er her. Det er en mild kveld på broen, som ikke bare er en gangveiforbindelse over motorveien, men også et perfekt sted å studere folkelivet fra. Her spaserer man rundt – fra skogsparken på den ene siden til restaurantstrøket på den andre siden. Det er deilig å komme vekk fra trafikken, alle bilene og de overfylte t-banevognene.

Første og siste vogn på t-banen er kun for kvinner, og selv om det ikke er forbudt for kvinner å reise på de andre vognene, har jeg under de mest trafikkerte tidspunktene på dagen valgt å reise med kvinnene. I rushtrafikken er det ikke mulig å unngå å stå tettpakket, kropp mot kropp.

​Kjønnsinndelingen er selvfølgelig en realitet i Iran, der det ikke er offisielt akseptert å bo sammen uten å være gift. Derfor slår det meg hvor avslappet det likevel føles på steder der folk møtes.

Kjønnsinndelingen er selvfølgelig en realitet i Iran, der det ikke er offisielt akseptert å bo sammen uten å være gift. Derfor slår det meg hvor avslappet det likevel føles på steder der folk møtes. Som i strøket der vi går nå, der unge menn og kvinner sitter på plenen og snakker. Der en gutt på skateboard og en jente på tricksykkel ruller raskt gjennom skaterampen og suser gjennom luften til pumpende technomusikk.

Jenta har riktignok et sjal på hodet under hjelmen, og jeg retter på mitt eget for sikkert hundreogellevte gang bare i kveld. Her i storbyen virker det som om det er ok å la en del av håret være synlig, så lenge sjalet sitter på fra omtrent midten av hodet og bakover. Men jeg skjønner ikke hvordan de gjør det, alle de elegante Teheran-kvinnene som bærer det mer som et smykke enn et påbud.

Straks det kommer et vindkast, må jeg redde det fra å forsvinne ut i verden, og meg selv fra å bryte loven. For selv om presidenten har vist tegn til reformvilje, er og blir ayatollaen den øverste lederen. Uansett om man er troende eller ikke, må de religiøse reglene følges.

Etter at vi har lagt Teheran bak oss og gjør et stopp i Kahan, blir vi vitne til hva som kan skje. Det første vi ser da vi kommer ut av bilen, er en ung kvinne som blir stoppet fordi hun ikke har tilstrekkelig lang nok manteau (kappe) på seg. Hun skifter lydig i 35 graders varme. Siden må hun pent be om å få tilbake ID-kortet sitt av moralpolitiet, som har fanget henne med sitt raske kleskodeøye.

Det hører med til hverdagen for kvinner å sørge for å ikke bryte reglene, de skrevne og de uskrevne.

Golestanpalasset i Teheran. En labyrint av mosaikk og speil.
Golestanpalasset i Teheran. En labyrint av mosaikk og speil.

I Iran er det kontanter som gjelder, men teppehandlerne kan sine triks. De kan ta kredittkortet ditt gjennom transaksjoner som går via Dubai. Det er ingen praktiske problemer i Iran som ikke kan løses.

Esfahan. Det er formiddag da jeg blir stående utenfor en matbutikk i basaren og beundre kunstverket i utstillingsvinduet. Det tar bare et øyeblikk før det kommer en kar opp på siden av meg og lurer på om jeg har noe på hjertet. Han snakker engelsk, så den nye guiden vår, Saeidah, som har fulgt oss siden reisen fra Teheran, trenger ikke tolke.

– Kan jeg få invitere på en kopp te? spør mannen.

Jeg håper han skjønner at vi ikke kommer til å kjøpe noen av teppene hans. Hvis jeg var ute etter et av de større verkene hans, måtte jeg nok ut med omtrent 100 000 kroner. Men det fins også litt rimeligere alternativer til ca. 30 000 kroner. I Iran er det kontanter som gjelder, men teppehandlerne kan sine triks. De kan ta kredittkortet ditt gjennom transaksjoner som går via Dubai. Det er ingen praktiske problemer i Iran som ikke kan løses.

Selgeren Esmail «Essi» Fasihi ruller ut et teppe og peker på mønsteret som vi kjenner igjen fra innsiden av domen på den vakre Sheikh Lotfollah-moskeen et stykke herfra.

– Dette er et populært mønster. Men nomadenes tepper er mer spontant gjort. De vever inn det de ser omkring seg, uten å ha noe mønster å gå etter, sier han og viser et som kommer fra en nomadestamme som beveger seg mellom Iran og Afghanistan. På teppet ser man bilder av hus, våpen og stridsvogner.

– Man kan lese hele historier ut ifra teppene. Se her – en mann og en kvinne møtes, knytter bånd, får barn, går gjennom livet i ulike faser, fortsetter han og peker på et annet teppe.

Før revolusjonen levde en stor del av befolkningen av å selge tepper. Men både krigen mot Irak og sanksjonene har gjort at det er blitt mye vanskeligere å selge. I dag lages stadig færre håndvevde tepper.

Bahare (t.v.) og venninnene hennes på kule Roberto Café i Teheran. Facebook er blokkert av staten, men alle bruker Instagram.
Bahare (t.v.) og venninnene hennes på kule Roberto Café i Teheran. Facebook er blokkert av staten, men alle bruker Instagram.

Vi virrer videre i Esfahans labyrintiske basarsmug, forbi fat, vaser og skåler i blåmønstret emalje, samovarer av pusset kopper og matmarkedets fargerike krydderpyramider. Vi spiser himmelsk a’ash-suppe på en kafé og tar en yoghurtdrink (doogh) med friterte søtsaker (gooshfil) i et tehus der vannpiperøyken ligger tett.

– Folk studerer nå i større grad enn å føre tradisjonene videre, og det er jo bra, men også litt synd. Teppene betraktes i dag mer som kunst, ikke like mye som bruksgjenstander.

Vi virrer videre i Esfahans labyrintiske basarsmug, forbi fat, vaser og skåler i blåmønstret emalje, samovarer av pusset kopper og matmarkedets fargerike krydderpyramider. Vi spiser himmelsk a’ash-suppe på en kafé og tar en yoghurtdrink (doogh) med friterte søtsaker (gooshfil) i et tehus der vannpiperøyken ligger tett.

Basaren går rundt hele torget og er omkranset av et par vakre moskeer dekorert med grønnblå fliser. Det meste i Esfahan ble bygget av Abbas den store under Safavide-dynastiet på midten av 1600–tallet. Fra palasset sitt kunne han se polospillerne kjempe nede på torget. Vi derimot, ser ut over fontener og barn som bader. Over byens hustak, som ikke får være høyere enn moskeene, og bort mot de brunsvidde fjellene i horisonten.

Det fins ikke barer å henge på i Iran, så når ettermiddagen går over i kveld, tar man med seg piknikkurven og slår seg ned på et egnet sted. Khajubroen er et sånt sted. Her sitter mennesker og dypper føttene i vannet, smyger inn i den svale skyggen under de mer enn 350 år gamle hvelvingene, eller slår seg ned og tar et glass te med Jamshid. Han er 72 år og syntes pensjonisttilværelsen var for kjedelig, så han begynte å by forbipasserende på te. Hver dag bortsett fra torsdag og fredag sitter han her, sammen med en stadig økende vennegjeng og en tekanne som putrer over et spann med brennende kull.

En mann som har sittet litt lenger bort, kommer frem for å si noe viktig:

– Jeg håper dere vet at menneskene i Iran er gjestfrie. Det er regjeringen det er noe galt med.

Han er ikke den første som sier det, og det er ikke noe vi betviler heller. Varmen fra menneskene har strålt mot oss siden vi landet. Gjestfriheten er stor, og da vi neste dag sitter med beina i kryss på teppet i stuen hjemme hos moren til Saeidah, nyter vi alle rettene hun har snakket seg varm på siden vi første gang møtte henne: fesenjoon-kylling med granateplesaus, sesamfrøpanerte poteter, et par supper og salater. Og selvfølgelig safranris og yoghurt.

Esmail
Esmail "Essi" Fasihi, teppehandler.
Smakfullt i basaren.
Smakfullt i basaren.
Taleganibroen i Teheran. Vel så mye samlingssted som bro.
Taleganibroen i Teheran. Vel så mye samlingssted som bro.

Under byen ledes vannet i kanalsystemer, qanat-tunneler, til reservoarer som ble anlagt for over 2000 år siden. Men byen er betydelig eldre enn som så. Yazd har en over 5000 år gammel historie, og var en gang i tiden sentrum for en av verdens eldste religioner – zarathustrismen. I ildtempelet rett utenfor byen brenner fortsatt den evige flamme for de troende som fortsatt fins.

Sent på kvelden i ørkenbyen Yazd, når solen har gått ned over leirehusene, sitter vi på et hustak med noen nye venner. Vi spiser grillet kylling og røker vannpipe. Det har vært 36 grader på det varmeste i løpet av dagen, og du kjenner hvordan varmen fortsatt dunster fra husveggene.

Den gamle byen er en labyrint av smug, der leiren i veggene er blandet med halm for å holdes så svale som mulig. Det er en velprøvd metode, på samme måte som vindtårnene som fungerer som gammeldags luftkondisjonering ved å føre luften ned i husene, der den avkjøles over et basseng før den stiger igjen og sprer seg i rommene. Under byen ledes vannet i kanalsystemer, qanat-tunneler, til reservoarer som ble anlagt for over 2000 år siden. Men byen er betydelig eldre enn som så. Yazd har en over 5000 år gammel historie, og var en gang i tiden sentrum for en av verdens eldste religioner – zarathustrismen. I ildtempelet rett utenfor byen brenner fortsatt den evige flamme for de troende som fortsatt fins.

Vi rekker å få med oss mange eksempler på antikk arkitektur, skinnende palasser og imponerende moskeer på reisen vår gjennom Iran. Men når det gjelder bygningshistorie av det spektakulære slaget, har vi fortsatt det beste igjen.

Persepolis, et stykke nord for Shiraz, er et ruinområde som bare viser en brøkdel av det som en gang var akemenidenes gamle hovedstad i det tidligere Persia. Men det er imponerende nok. Det er svimlende å tenke på at her levde det mennesker for 2500 år siden. De søylene og fasadene som er bevart, gir et hint om hvilke enorme byggverk og palasser det dreide seg om – før alt ble meid ned av Aleksander den store, drøye 300 år før Kristus.

– Det føles som om Iran en gang i tiden var så utviklet og hadde så mye kunnskap, både om arkitektur, kultur og ingeniørkunst. Så forsvant det, og vi må prøve å lære oss alt på nytt, filosoferer guiden vår Saeidah, som håper at fremtiden kommer til å gjøre Iran til et åpnere og mer moderne land.

Solen stiger og lager skyggemønstre over vakre relieffer i veggene. Mange av kunstverkene er symbolske. Løven er sommer, bukken er vinter. Kampen dem i mellom går igjen i mange av fasaderelieffene, men så var det også ved overgangene mellom årstidene at seremoniene i Persepolis ble arrangert.

Tørr ørken og karrige fjell kanter veien utenfor Yazd.
Tørr ørken og karrige fjell kanter veien utenfor Yazd.

Senere samme kveld i Shiraz står vi ved graven til den kjente 1300-talls-poeten Hafez. Mengder av mennesker spaserer rundt i hagen, snakker sammen, omgås eller bare henger rundt sånn som man gjør i Iran. Det er en avslappet stemning, og ved monumentet som hedrer den store poeten, står mennesker og tar bilder. En liten jente syngesnakker noen strofer hun har lært seg hjemme eller på skolen. Alle kan sitere Hafez.

Saeidah holder Hafez' Divan i hendene foran seg. Det er den tykke lyrikksamlingen som mange henvender seg til, ikke bare på grunn av det vakre språket og den pirrende mystikken – men også for å få veiledning i livet. Hun ber meg tenke på et spørsmål jeg vil ha svar på, og jeg konsentrerer meg. Så lukker hun øynene og sier noen linjer fra Koranen, for liksom å få litt ekstra kraft, før hun slår opp i diktboken og havner på en side som hun oversetter og leser høyt.

Hun lurer nysgjerrig på om jeg fikk svar, og jeg svarer at jeg tror det. Så gjør hun det samme, og får et svar hun også.

Nå vet hun hvilken retning hun skal ta i livet den nærmeste tiden.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!