Menu Meny

PALERMO: Fra mafiametropol til kulturhovedstad

Palermo har reist seg og lagt det dårlige ryktet bak seg. Byen har på godt og vondt blitt et av verdens heftigste og mest trendy reisemål.

Fra den første interrailturen min på Sicilia i 1980 husker jeg i minste detalj møtet med denne buldrende byen rett utenfor sentralbanestasjonen. Den var omkranset av Europas verste trafikkøer som sto komplett stille. En myldrende folkemasse omga oss når vi i skumringen vandret nedover hovedgaten Via Roma. Unge og utålmodige som vi var, smatt vi inn på første og beste pensjonat. Sjarmløst og slitent. Skiltet viste at det en gang het Hilton, men nå med rette var døpt om til Milton. Det spiller vel ingen rolle, tenkte vi. Kjapp dusj i den 35 grader varmen og så raskt ut igjen.

Da vi kom ut på gaten, hadde den mørke varme middelhavsnatten oppslukt kvartalet. Bilene var der fortsatt, trafikken hadde lettet en anelse. Men det var ikke et eneste menneske å se på fortauene. Metallsjalusiene foran butikkene var trukket ned og forseglet med enorme låser. Vi var helt alene og skjønte straks at dette ikke var tidspunktet for å gjøre oss kjent med byens mørke, trange smug. Det virket nesten umulig å finne et sted å spise på Via Roma – det er selv i dag ikke en typisk restaurantgate. Til slutt fant vi en trattoria. Også den var tom bortsett fra et par gjester.

Det rådet nærmest portforbud i Palermo i begynnelsen av 1980-tallet. En voldsom og blodig krig pågikk mellom den sicilianske mafiaen Cosa Nostra. Krigen ble utkjempet mellom bosser som Stefano Bontate, Gaetano Badalamenti, Toto Riina og mange flere. Den tidligere kriminelle borgermesteren Vito Ciancimino fungerte som en perfekt sentral mellom mafiaens hjemby Corleone i innlandet og det kristendemokratiske partiet som han tilhørte. Mordene haglet og fortauene med svart lavastein ble flekket av blod.

Pasticceria Cappello er et av Palermos ypperste konditorier. Frukt av marsipan - frutta martorana - er en av byens spesialiteter.
Pasticceria Cappello er et av Palermos ypperste konditorier. Frukt av marsipan - frutta martorana - er en av byens spesialiteter.

Gjensynet blir lyst og forbløffende. Jeg møter en helt annen by.

La oss begynne med det åttekantede torget Piazza Quattro Canti. Her møtes to hovedgater midt i sentrum. Torget er omkranset av fire prominente palasser. De praktfulle barokkfasadene fra tidlig 1600-tallet er fulle av symbolikk hentet fra moder jords laveste nivåer og opp til praktfull himmelsk hyllest. Alt for at mennesket skal føle seg lite.

Som base nederst på stigen finner man fontener som symboliserer de fire elvene i byen under antikken. Så følger de fire årstidene representert ved en rekke ulike guder og gudinner som Bacchus og Venus. Nivået over her igjen er makten, representert ved en tysk-romersk keiser og tre spanske konger som alle het Filip (II, III og IV).

Ni av ti palermotanere tror at en av dem er byens skytshelgen Santa Rosalia. Men den rollen fikk hun ikke før i 1624, da beinrestene hennes ble funnet, og hun ifølge legenden reddet byen fra pesten. Noe som feires hvert år den 14. juli med fest og fyrverkerier.

Stolte blekksprut som reiser seg når de er nykokte. På grunn av de mange tentaklene har blekkspruten
Stolte blekksprut som reiser seg når de er nykokte. På grunn av de mange tentaklene har blekkspruten "la piovra" blitt et symbol for mafiaen.

I fjor ble gatene i dette krysset helt bilfrie. Den lange hovedgaten Via Vittorio Emanuele med røtter tilbake til fønikernes tid – for omtrent 2600 år siden – har blitt bilfri og fått sykkelbaner som fotgjengerne respekterer. Den relativt nedslitte tverrgaten Via Maqueda har blomstret opp. Gamle umoderne klesbutikker med papp-plakater og utidsmessige utstillingsdukker i vinduene er forsvunnet.

Tidligere var dette krysset et eksoshøl, der luften sto helt stille. Gamle busser spydde ut svart røyk – det var ingen som kontrollerte CO2-utslippet på disse den gang. I dag er fasadene nyvaskede og gløder i varmen. Nå gjør plassen og byen atter rett og skjell for tilnavnet «Et solens teater».

For i byen som har Italias verste trafikk, har det skjedd et mirakel. I fjor ble gatene i dette krysset helt bilfrie. Den lange hovedgaten Via Vittorio Emanuele med røtter tilbake til fønikernes tid – for omtrent 2600 år siden – har blitt bilfri og fått sykkelbaner som fotgjengerne respekterer. Den relativt nedslitte tverrgaten Via Maqueda har blomstret opp. Gamle umoderne klesbutikker med papp-plakater og utidsmessige utstillingsdukker i vinduene er forsvunnet.

De unge strømmer til barer med aperitivo ute i gatene, der kommunen har satt ut utebenker. Denne gang er det kvalitetssteder, ikke som i begynnelsen av 2000-tallet da utelivet skjøt fart i kvartaler som Olivella og ute ved Via dei Candelai. Der lå barer som mest minnet om fallerte varemagasiner og lagerbygninger. Drinkene kostet som regel ikke mer enn en euro, og du visste aldri helt hva de var laget av.

Pietro Ferrotti har nylig åpnet vinbaren Enotequa i den nye gågaten Maqueda. Her serveres nesten kun sicilianske viner, som de siste årene er kommet i skuddet, ikke minst internasjonalt. Vi drikker en fyldig og bløt rødvin, Nero d’Avola, fra den sørøstre delen av øya.

– Jeg har hatt tro på denne ideen fra første stund. Det har vært helt avgjørende å få vekk bilene. Nå kan dette bli Palermos Rambla, sier Ferrotti med to hundre prosent optimisme.

Ved siden av ligger et annet nyåpnet lokale der køen er lang. Ke palle («For noen boller») står det på skiltet med utstudert dobbel mening på beste machomanér, som ingen sicilianer kan misforstå. Her selges friterte risboller som vanligvis kalles arancina (liten appelsin). De er fylt med kjøttfarse og erter. Her er også varianter med små pastaringer og farse eller en ren vegetarvariant med mozzarella og tomat.

Focacceria San Francesco fra 1834 er et av byens beste matsteder. Carlo Ait har bare jobbet her i 37 år.
Focacceria San Francesco fra 1834 er et av byens beste matsteder. Carlo Ait har bare jobbet her i 37 år.

Utenfor operaen venter en ny overraskelse. Hundrevis av byens innbyggere sitter benket foran et stort lerret og nyter Carmen, en av teaterets mest omtalte oppsetninger siste året. Inngangsbilletten koster en euro hvis du vil ha sitteplass.

Litt lenger bort i gaten står det et nytt stort leilighetskompleks som det viser seg skal bli et leilighetshotell i regi av kirken. Det tar en stund før jeg reagerer, men så skjønner jeg at det er «hullet». Et av byens siste utbombede kvartaler som er bygd opp på nytt. Dette sto klart i 2016, hvilket vil si 73 år etter at byen ble bombet under annen verdenskrig. Ting går ikke fort på Sicilia.

Via Maqueda fortsetter frem til operaen Teatro Massimo. Et av Europas største operahus med 1350 sitteplasser. Nå også med et ganske komplett repertoar. Operaen var stengt i over 20 år. Den offisielle årsaken var at det skulle installeres et nytt ventilasjonssystem. Det ga Francis Ford Coppola muligheten til å spille inn mange scener til Gudfaren III. Utenfor operaen venter en ny overraskelse. Hundrevis av byens innbyggere sitter benket foran et stort lerret og nyter Carmen, en av teaterets mest omtalte oppsetninger siste året. Inngangsbilletten koster en euro hvis du vil ha sitteplass.

En virkelig kulturgjerning. Her blir opera atter folkeunderholdning for hele familien.

Palermo har medvind og ny start-ånd. Et avgjørende vendepunkt kom da byen havnet på Unescos verdensarvliste i 2015.

Området ble fremhevet på grunn av sin normanniske og arabiske kultur. Det gjelder byens store domkirke og et par kirker med små bringebærrøde kupler som avslører en tydelig arabisk innflytelse. Et par berømte katedraler som ligger utenfor Palermo, er også med på listen. Monreale og Cefalu er på listen over steder de fleste besøkere får med seg, mye på grunn av kirkenes rikdom og fantastiske gullmosaikker.

Normannerne kom fra nord, også kalt nordmenn. Et folk beslektet med norske og danske vikinger. De slo seg ned i Nord-Frankrike, noe som henger igjen i navnet Normandie. Rundt år 1000 kom de til Sicilia. Franske navn som Roger ble til Ruggiero. En normannisk adelsslekt som de Hautville ble forvandlet til den regjerende sicilianske kongefamilien Altaville.

Det er lett å se hvilken betydning verdensarven betyr for turismen i Italia. I området rundt barokkbyen Noto, på sørøstkysten av Sicilia, formelig eksploderte besøksantallet etter Unesco-utnevnelsen i 2002. Noto med omegn passerte kjapt øyas tidligere turistmagnet Taormina med sine flotte strender og gresk-romerske teater. En verdensarvlisting får internasjonale turister, spesielt amerikanere, til å flokke seg som fluer rundt sukkerbiten.

Som om dette ikke er nok for å promotere Palermo, besluttet den italienske regjering i januar at dette skal være Italias kulturhovedstad i 2018. Neste år skal byen dessuten huse den tolvte store europeiske kunstbiennalen Manifesta. Byen står plutselig i et internasjonalt sentrum som aldri før.

Kreativiteten blomstrer i Palermo blant de unge. Sabrina Glorioso er en smykkedesigner som tegner og lager egne smykker i butikken sin Pató Lab.
Kreativiteten blomstrer i Palermo blant de unge. Sabrina Glorioso er en smykkedesigner som tegner og lager egne smykker i butikken sin Pató Lab.

Etter fønikerne kom kartagere, romere, østgotere, bysantinere, arabere, normannere, franskmenn, tyskere, spanjoler og østerrikere. Alle har prøvd å styre denne byen. Med variert hell, inntil piemonteserne med Giuseppe Garibaldi i spissen toget ned her og sørget for at øya først i begynnelsen av 1860 ble en del av det nye kongeriket Italia.

Alle de store folkeslagene har passert Palermo. Kulturer, religioner og språk har kommet og gått her i over 2500 år. Byen har aldri vært dominert av grekerne. Den ble isteden grunnlagt av fønikerne på 700-tallet f.Kr. Fønikerne opprettet en handelsstasjon her som de kalte Ziz. Senere fikk byen navnet Panormos (helt og holdent havn).

Etter fønikerne kom kartagere, romere, østgotere, bysantinere, arabere, normannere, franskmenn, tyskere, spanjoler og østerrikere. Alle har prøvd å styre denne byen. Med variert hell, inntil piemonteserne med Giuseppe Garibaldi i spissen toget ned her og sørget for at øya først i begynnelsen av 1860 ble en del av det nye kongeriket Italia.

Øyas historie har vært preget av krig, invasjoner og et undertrykt folk. Ikke minst under spansk styre, da kirken og inkvisisjonen iscenesatte et skrekkvelde som dominerte under 1500- og 1600-tallet. På det vakre torget Piazza Marina med de mange uteserveringene ligger også Palazzo Steri, der denne domstolen holdt hus med sine fryktinngytende fengsler.

FUD's eier, Gianluca Cigna, sammen med kokken Carlo Zuccaro.
FUD's eier, Gianluca Cigna, sammen med kokken Carlo Zuccaro.

Vi snakker om sicilianernes unike DNA-miks, men også om ulike folkeslag som har satt spor og påvirket maten på Middelhavets største øy. Araberne introduserte daddelpalmen, sukkerrøret, appelsiner og sitroner. Maten her har andre krydder, brødet er ofte dekket av sesamfrø. Og en rett som couscous med fisk er vanlig.

Når man leser Palermos historie, åpner det seg likevel en liten lysning. Rundt år 10 000 levde muslimer og jøder sammen med kristne i fred og med gjensidig respekt. De store italienske sjørepublikkene Venezia, Pisa, Genova og Amalfi hadde allerede installert seg her.

Palermo er og forblir Italias mest flerkulturelle by.

– Det er jo nettopp derfor den sicilianske gjestfriheten er så stor! Den er helt annerledes her enn i Nord-Italia, sier min venn Salvatore Spatafora, som arbeider med å markedsføre sicilianske viner.

Vi snakker om sicilianernes unike DNA-miks, men også om ulike folkeslag som har satt spor og påvirket maten på Middelhavets største øy. Araberne introduserte daddelpalmen, sukkerrøret, appelsiner og sitroner. Maten her har andre krydder, brødet er ofte dekket av sesamfrø. Og en rett som couscous med fisk er vanlig.

– Skjønt i Palermo spiser vi ikke dette, korrigerer Salvatore meg. – Denne retten forekommer bare på vestsiden av Sicilia. Den gastronomiske skillelinjen går ved Alcamo, der provinsen Trapani tar over, legger han til.

– Italia er jo ikke veldig stort, men kulturene er utrolig ulik mellom sør og nord. Hvis du møter en person som kommer fra Bolzano i nord og ved siden av ham sitter en palermitaner fra sør, er det grunn til å spørre seg om disse menneskene virkelig kommer fra ett og samme land.

Restauranten FUD har også en stor separat vinbar, der du også kan spise.
Restauranten FUD har også en stor separat vinbar, der du også kan spise.

De fleste rettene har engelske navn, oversatt til det den trendy varianten som mange unge italienere nå benytter og som har fått italienske engelsklærere til å rive seg i håret. Her er burgher med am, cis, ors, cicchen og porc. Jeg tester en baffalo, en burger av ekte siciliansk bøffel.

Salvatore tar meg og fotografen Bruno med til et av byens nye og mest trendy matsteder. Det heter FUD og har stor uteservering på Piazza Olivella, som domineres av den vakre barokkirken Sant’Ignazio. Servitørene løper frem og tilbake, det store lokalet er stappfullt, både inne og ute.

Det er et siciliansk hamburgersted, men nesten alle produktene er lokale, forteller eieren Gianluca Signa. De fleste rettene har engelske navn, oversatt til det den trendy varianten som mange unge italienere nå benytter og som har fått italienske engelsklærere til å rive seg i håret. Her er burgher med am, cis, ors, cicchen og porc. Jeg tester en baffalo, en burger av ekte siciliansk bøffel.

Burgeren min kommer og er nesten 20 centimeter høy, fullt opp med grønnsaker, dressing og checiap (trengs det oversettes til ketchup?). Burgeren holdes sammen av en enda lengre tannpirker. Jeg blir litt satt ut og vet ikke helt hvordan jeg skal angripe monsterburgeren.

Dessuten er den plassert på en fjøl uten kanter. Jeg ber om bestikk, men det får jeg ikke, sier servitøren arrogant. Det hele utarter seg til et gastronomisk jordskjelv og noe griseri med hendene som jeg ganske snart gir opp og velger en lokal ostetallerken isteden. Staheten min seirer over radikale trender. Beklager, men prøv du, og se om du lykkes bedre. Spørsmålet blir likevel: Vil man egentlig spise hamburger når man er i Palermo?

Byen har en lang tradisjon med det som i dag gjerne kalles for streetfood. Små rusticiaer og matvogner som selger rustici. Brød med ost og grønnsaker eller med innbakt pølse. Små friterte kikertlapper, panelle, er vanlig, det samme er potetkroketter, cazzilli.

Sfincione er pizza, opphavet til amerikanske pan-pizza, tomat, løk og ansjos. Et historisk sted i sentrum som Focacceria San Francesco selger fortsatt pani câ meusa, brød med milt og lunge som stekes i smult. Enkel schietta eller maritata, som gjerne serveres med enten revet eller myk ricottaost.

I kvartalet rundt Kalsa ved byporten Porta dei Greci finner vi en matvogn som serverer hjemmelaget ovnsgratinert pasta med tomatsaus, ost og erter. Vi får to store former og noen risboller til forrett. Karene som driver stedet, dekker umiddelbart et bord til oss på fortauet. En perfekt middag for syv euro, inkludert en stor øl.

Palazzo dei Normanni som rommer Sicilias selvstendige parlament har også en egen kirke: Capella Palatina med gullskinnende mosaikk fra 1100-tallet.
Palazzo dei Normanni som rommer Sicilias selvstendige parlament har også en egen kirke: Capella Palatina med gullskinnende mosaikk fra 1100-tallet.

​Som teater har Palermo to scener: solen og døden. De er hverandres motstykke, som yin og yang. Den brennhete solen dominerer de store, folketomme torgene, smugene forblir mørke og svale. Men det er ingen steder der døden er mer nærværende enn i byens katakomber.

Som teater har Palermo to scener: solen og døden. De er hverandres motstykke, som yin og yang. Den brennhete solen dominerer de store, folketomme torgene, smugene forblir mørke og svale. Men det er ingen steder der døden er mer nærværende enn i byens katakomber. Dette er fjernt fra freden som man finner i det antikke Roma. Denne begravelsesformen ble benyttet frem til 1880-tallet, da det ble forbudt. Vi møter tidligere velstående palermitanere i åpne kister og hengende langs veggene. Det fins totalt 8000 mennesker som har fått denne form for luksusbegravelse.

Det begynte med munker som tilhørte Kapusinerordenen. Kirken som ligger i kvartalet Zisa langt oppe ved Via Cappuccini (ordet henspiller ikke på kaffe, men på munkebrødrenes brune munkekutter), tilhører denne ordenen. Den første som ble gravlagt her, var broder Silvestro fra Gubbio i år 1599. De dødes kvartal er strengt inndelt i kirkens menn, en familieavdeling, en for kvinner som aldri ble gift, samt en særdeles makaber barneavdeling. Mumifiserte barn som er forvandlet til svartbrente dukker iført fillete klær kikker ned på meg fra støvete hyller. Det råder strengt fotoforbud med kameraovervåkning. Den som smugfotograferer og blir oppdaget, blir utestengt. For fototillatelse krever munkene 250 euro.

Spesielt viktige personer ble balsamert. I en glasskiste med temperatur- og fuktighetskontroll sover den to år gamle Rosalia. Mumien som de siste tiårene har forandret farge, er snart 100 år.

Salene er helt luktfrie. Alle kroppene måtte renne fra seg i ett år i separate krypter. Deretter ble restene vasket og fylt med halm, og den døde ble iført klærne sine igjen. Samtlige personer har en papirlapp der det står navn, fødsels- og dødsdato. For familie var dette en måte å holde kontakten med de døde på. Barn og barnebarn kom og besøkte dem, ordnet med klærne og rettet på en arm som kanskje hadde løsnet.

Spesielt viktige personer ble balsamert. I en glasskiste med temperatur- og fuktighetskontroll sover den to år gamle Rosalia. Mumien som de siste tiårene har forandret farge, er snart 100 år. Jenta som døde av lungebetennelse i 1920, er den siste personen som ble gravlagt her. I dag vet vi mer hvordan den kjente balsamereren Alfredo Salafia (1869–1933) arbeidet. Han benyttet en blanding av formalin, apoteksprit, glyserin, salisylsyre og sink som ble injisert i blodårene på den døde. I notatbøkene sine skriver han: Jo raskere etter dødsøyeblikket, jo bedre blir resultatet.

Hver gang jeg har vært her, har jeg møtt bryllupspar som går en æresrunde nede hos de døde før de går opp til alteret i kirken ved siden av og gifter seg. Som om de døde skulle velsigne dem og garantere dem lykke. Det har vært gjort flere fremstøt for å få disse utdaterte katakombene til å holde stengt for besøkere.

– Det kommer aldri til å skje. Dette er en levende og viktig tradisjon, forteller guiden vi spør.

Det er aldri så deilig å komme ut til sollyset igjen som etter et besøk i dødsriket.

Som butikkeier må du i teorien betale penger til Cosa Nostra. En slags forsikringspremie som kalles pizzo. Dette må en butikkeier vanligvis betale hvis han eller hun ønsker å få arbeide fred og ikke få butikken brent ned.

Også mafiaen fortsetter med å kaste mørke skygger over byen. Det til tross for at det ikke lenger skjer noen større attentater. I 1992 ble dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino drept i et par bombeattentater som var planlagt ned til minste detalj.

Som butikkeier må du i teorien betale penger til Cosa Nostra. En slags forsikringspremie som kalles pizzo. Dette må en butikkeier vanligvis betale hvis han eller hun ønsker å få arbeide fred og ikke få butikken brent ned. To studenter gjennomførte en revolusjon da de oppfordret palermitanerne til å nekte å betale. Pizzo-frie butikker, restauranter, hoteller og reisebyråer ble opprettet. Initiativet slo godt an for ti år siden.

Marco Ferro driver butikken Emporio Pizzo Free, som kun selger produkter som er garantert fri for mafiainteresser.

– I Palermo har utviklingen gått tilbake. I dag er det mange som betaler igjen. Det er ikke bare de små butikkene som er betalere, men ofte de store butikkjedene og de viktige restaurantene og hotellene. Dette fremgår også av politiets aksjoner og rapporter, sier han.

Via Vittoria Emanuele, som alle i Palermo kaller Corso, er nylig blitt gågate til stor jubel blant alle butikkene.
Via Vittoria Emanuele, som alle i Palermo kaller Corso, er nylig blitt gågate til stor jubel blant alle butikkene.

Om kvelden tar det kriminelle elementet over. Det selges mengder med narkotika på markedstorget, men også på de improviserte barene som har åpnet her, og på Garraffello, piazzaen bak. En sommerkveld forvandles hele torget om til et diskotek.

På markedet Vucciria er det blitt stadig mer glissent mellom bodene. I dag er det bare et par fiskeboder og et par slaktere igjen. Den lokale italienske restauranten som paradoksalt nok het Shanghai, har stengt dørene for godt. De fleste husene har smale balkonger, uten pelargoniaer og sjasminer. Det eneste som blomstrer i området, er parabolantennene. Flere leiligheter har tre paraboler oppå hverandre som fyller hele balkongen.

Om kvelden tar det kriminelle elementet over. Det selges mengder med narkotika på markedstorget, men også på de improviserte barene som har åpnet her, og på Garraffello, piazzaen bak. En sommerkveld forvandles hele torget om til et diskotek.

Jeg spør om området er farlig.

– Nei, det skjer ikke lenger mord og blodige oppgjør her. En by som Napoli med høy ungdomskriminalitet er mye farligere. Her er det fortsatt sterke personer som styrer og bestemmer. Ungdommer som mafiabosser er livsfarlige, de er som gale hester. De har ingen samvittighet, mangler erfaring og tyr til vold med en gang, svarer Marco Ferro bak kassen i butikken sin.

Det vakre åttekantede torget Quattro Canti kalles også for Solens teater. Et navn som passer godt på hele Palermo.
Det vakre åttekantede torget Quattro Canti kalles også for Solens teater. Et navn som passer godt på hele Palermo.

​En kveld utfordrer vi skjebnen og går ned trappene fra Via Roma til Vucciria. Vi støter på en bod som selger sauetarmer, stigghiola. De grilles over åpen flamme rett på torget. En feit, kvelende røyk velter mot oss fra denne lokale spesialiteten som neppe noen gang tilberedes innendørs.

En kveld utfordrer vi skjebnen og går ned trappene fra Via Roma til Vucciria. Vi støter på en bod som selger sauetarmer, stigghiola. De grilles over åpen flamme rett på torget. En feit, kvelende røyk velter mot oss fra denne lokale spesialiteten som neppe noen gang tilberedes innendørs.

Vi stikker inn på Taverna Azzurra Maggiore. Det er ikke akkurat et matsted, men akkurat som i antikkens tabernae et sted der man kun drikker. Ingen bord, og peanøtter aner de ikke hva er. Her står du eller henger over disken eller tar med deg vinglasset ut. Her er det neppe noe som har forandret seg de siste femti årene. Det henger en lukt av støv, møkk og spritholdig treverk i lokalet. Her er det nesten bare palermitanere som tar seg et glass for et par euro. Et sted for antropologiske eller sosiale studier og som usminket speiler byens bunnsjikt. Politiet foretar hyppige kontroller, og i dag stenger lokalet allerede klokka 23. Vi går raskt tilbake til hotellet i mørket.

Byen har et tett konsentrat av kirker som bokstavelig talt ligger på rekke og rad i flere gater. De tilhører ikke bare forsamlinger, men er familiekapeller eller ledes av ordener og religiøse brorskap. På Via Immacolatella (De plettfries gate) leter vi etter Caravaggios unike maleri av Jesu fødsel. Først stiger vi inn i den store kirken San Francesco, en streng klosterkirke i gotisk stil. Det er feil sted. Kirken ved siden av er et oratorium, slik tidlige kristne bønnekapeller ble kalt. Ingen Caravaggio. 20 meter lenger bort treffer vi blink. Oratorio San Lorenzo. Her hang frem til 1969 Caravaggios store altertavle, som han avsluttet i år 1609. En oktobernatt ble maleriet stjålet. Alt peker mot at det var et bestillingstyveri av mafiaen. Siden har ingen sett det. Et mafiamedlem hevdet i vitneforklaringen sin at det ble brent opp, etter at det var oppbevart i et uthus der griser og rotter hadde spist opp store deler av lerretet.

Siden desember i fjor er maleriet tilbake. Det er en nøyaktig digital kopi overført til lerret. Kopien er laget på bakgrunn av detaljerte fotografier og fargestudier av kunstnerens øvrige verk fra samme tid.

Den siste kvelden drar vi ut til Mondello, byens berømte badested, kjent for sine flotte sandstrender. Vi kjører opp til toppen av det 600 meter høye Monte Pellegrino (Pilegrimsfjellet), som Goethe på reisen sin kalte for «verdens vakreste». Herfra har vi en komplett utsikt over hele byen, bukten og odden Capo Zafferano. På oversiden av byen ser vi det frodige landskapet som kalles Conca d’Oro, den gylne skålen, omgitt av de høye fjellene. De beskytter dalgangen mot kalde vinder og gjør at øyas fineste sitrusfrukter kan dyrkes her.

Det siste kveldslyset er i ferd med å forsvinne da vi setter oss på en restaurant nede ved havet. Vi spiser en perfekt kokt blekksprut som er skåret opp i strimler i en smaksrik salat. Deretter en spagetti med ferske tomater og rikelig med kråkeboller («spaghetti ai ricci») som gjør at pastaen min smaker like mye hav som om det var et kilo østers i den.

Vi prøver å oppsummere inntrykkene våre. Jeg føler meg urolig over byens enorme oppvåkning. Som om det er en form for kunstig åndedrett, noe det også er med alle disse historiske utnevnelser, utmerkelser og eventer. Er det til glede for palermitanerne? Blir det jobber av det for de unge? Eller kommer mafiaen igjen til å trekke i trådene og sno til seg mesteparten av gevinsten?

Hvem tør vel spå i en by som har sett så mange folkeslag komme og gå, blomstre og forsvinne inn i stillheten?

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!