Menu Meny

Marokko: Ekspedisjon Atlas

Sjarmerende berberlandsbyer, brekende geiter, frodige dalganger og Nord-Afrikas høyeste fjelltopper. Vagabond kastet seg ut i en strabasiøs og iblant smertefull fottur gjennom Atlasfjellene.

Fordelen med å gå i mørket er at man ikke kan se hvor langt det er igjen. Det er uansett det som gjør de siste 960 høydemetrene uutholdelige. Utrustet med vandringstaver, stegjern og smertestillende tabletter får meg til å glemme både kulden og muskelsmerten i høyre lår når jeg navigerer over løse steiner og nattsvarte bekker i lyset fra mobilen. Hodelykten jeg har fått låne av vertene mine mangler dessverre batterier.

Den første timen passeres i taushet. Guiden min, Lahchen, var ikke overmåte entusiastisk da jeg foreslo at vi skulle begi oss av gårde klokka to om morgenen, og han er ikke særlig taletrengt når han er i topphumør – noe han på ingen måte er nå. Ikke for at jeg selv eller noen i følget har noen energi for den store samtalen. Men når vi kommer opp av dalføret og inn i fullmånelyset er det vrient å holde tilbake superlativene. Til og med Lachen trekker litt på smilebåndet.

De første dagene byr stort sett på dårlig vær.
De første dagene byr stort sett på dårlig vær.
Soloppgang fra Jbel Toubkal, Nord-Afrikas høyeste topp.
Soloppgang fra Jbel Toubkal, Nord-Afrikas høyeste topp.

​I en og en halv time fortsetter vi oppover, skritt for skritt, pustende og pesende, svette og med melkesyre i lårene. Når vi omsider når toppen, har månen gått ned, men solen har ennå ikke gått opp, så det er helt mørkt. Og utrolig kaldt. – Hvor langt er det igjen? Hvor lenge må vi vente? Det må være minst ti minus grader her oppe!

I en og en halv time fortsetter vi oppover, skritt for skritt, pustende og pesende, svette og med melkesyre i lårene. Når vi omsider når toppen, har månen gått ned, men solen har ennå ikke gått opp, så det er helt mørkt. Og utrolig kaldt.

– Hvor langt er det igjen? Hvor lenge må vi vente? Det må være minst ti minus grader her oppe!

En halvtime, viser det seg, og Rike, Jessica og Roland underholder hverandre med diverse gymnastikkøvelser for å holde varmen, og kanskje humøret, oppe. Men idet de første strålene fra solen omsider blir synlige over de snøkledte toppene i Atlasfjellene, glemmer vi straks kulda og muskler som verker. Landskapet gjennomgår en total forandring og bader snart i lys og varme. Sammensunkne mot hver vår steinhaug sitter vi enda en gang i taushet som ingen har lyst til å bryte. Men før eller siden må noen uansett si noe, og det er Jessica som sier noe først.

– Jeg har aldri sett solen gå opp over en fjelltopp før.

– Det har jeg, sier Roland. Men aldri på denne måten.

Stillheten vender tilbake, og bortsett fra en lett bris, er den total. Her oppe er det ikke noen fugler eller innsekter, men ikke noen trafikk, ingen ulyd fra mobiltelefoner og ingen andre stemmer. Sistnevnte er bare tilfeldig – den første gruppen med turistene er allerede på vei opp – men det var nettopp derfor vi valgte å begi oss av gårde noen få timer etter midnatt. En fottur i mørket gir en soloppgang i stillhet.

Et ansikt som er merket av det harde livet som nomade.
Et ansikt som er merket av det harde livet som nomade.
Nybakt brød – en luksus oppe i fjellene!
Nybakt brød – en luksus oppe i fjellene!
Uansett hvor og når så inviteres det alltid på myntete.
Uansett hvor og når så inviteres det alltid på myntete.

​Med sine 4167 moh er Jbel Toubkal ikke bare Marokkos, men hele Nord-Afrikas høyeste fjell. Det er egentlig ikke en spesielt vanskelig topp å bestige og det er ikke nødvendig med noen form for klatring – men været kan slå om uten forvarsel, og om vinteren ligger snøen meterhøy langs fotturen siste etappe.

Med sine 4167 moh er Jbel Toubkal ikke bare Marokkos, men hele Nord-Afrikas høyeste fjell. Det er egentlig ikke en spesielt vanskelig topp å bestige og det er ikke nødvendig med noen form for klatring – men været kan slå om uten forvarsel, og om vinteren ligger snøen meterhøy langs fotturen siste etappe. Nettopp ett snøvær ødela markis de Segonzacs forsøk på å nå toppen i april 1923, selv om han som første europeer klarte det noen måneder senere.

Toubkal må være Høy-Atlasfjellenes både bokstavelig og billedlig høydepunkt, og de fleste av regionenes besøkere nøyer seg med en todagers fottur tur-retur mellom turistsenteret Imlil – mindre enn to timer med bil fra Marrakech – og Toubkal. Det gjorde også jeg da jeg var her for ni år siden, selv om min planlagte topptur, akkurat som markisen, ble avbrutt av en plutselig snøstorm. Men for den som har tid og lyst byr disse fjellene på dusinvis av mer eller mindre tøffe fotturer blant sjarmerende berberlandsbyer, geiter, forbausende frodige dalganger og en rekke topper på over 3500 moh. Denne gangen var jeg fast bestemt på å se mer av Atlasfjellene enn bare Toubkal.

På anbefaling av en dansk reiseagent begynner jeg min Atlasekspedisjon i en anonym landsby langs den buktende fjellveien mellom Marrakech og filmstudiobyen Ouarzazate, der blant annet filmene Gladiator, Lawrence of Arabia, Kingdom of Heaven og deler av Game of Thrones er spilt inn. Men vesle Tisselday viser seg å være så langt fra Hollywoodinnspillinger man kan komme. Noen dusin leirhus, et forfallent kasbah (fort), fikenavlinger og Maison d’hotes Irocha, Ahmed Agounis Guesthouse. Ahmed, som er utdannet geolog, viser seg å være en virkelig juvel. Når fotturen blir utsatt på grunn av et par dagers tungt snøfall, ber han meg om å bli værende som gjesten hans, så han får sjansen til å vise meg det han kaller ”det virkelige Marokko”.

– Jeg liker virkelig ikke Marokko. Folk er stressa og lite hyggelige, de er på ingen måte gjestfrie. Alt handler om penger. Det er her, blant berberfolket oppe i fjellene, du finner det ekte Marokko. De fleste er fattige her, men arbeider hardt og er generøse med det vesle de har.

Den mest alpine delen av Atlasfjellene byr på imponerende utsikt og gedigne fjelltopper. Men til tross for flere pirrende passasjer, så er det ikke en særlig krevende fottur.
Den mest alpine delen av Atlasfjellene byr på imponerende utsikt og gedigne fjelltopper. Men til tross for flere pirrende passasjer, så er det ikke en særlig krevende fottur.
Lac d’Ifni er Atlasfjellenes største innsjø.
Lac d’Ifni er Atlasfjellenes største innsjø.

Vi stanser bilen og går frem for å hilse og blir umiddelbart ønsket velkommen med brød, honning, olivenolje og sukkersterk myntete. De er nomader, stadig på jakt etter vann og beite får sauene sine.

Ahmeds ord viser seg å være nesten profetiske. På veien opp til en isolert fjellandsby, Ait Ouaziz, får vi øye på fire menn noen hundre meter bortenfor oss. Vi stanser bilen og går frem for å hilse og blir umiddelbart ønsket velkommen med brød, honning, olivenolje og sukkersterk myntete. De er nomader, stadig på jakt etter vann og beite får sauene sine. Eiendelen deres, først og fremst tepper og mat, er fordelt på noen esler. Brødet som de så umiddelbart ønsker å dele med oss, må holde i ukevis. Ahmed fører en munter samtale med Mohamed, den eldste av de fire.

– De kommer fra Arg, en liten landsby ved et fjell som heter Sirwa. De tilhører en stamme som heter Ait Smgan. De har vært hjemmefra i flere uker allerede og kommer ikke til å vende tilbake dit, før regnet kommer en eller annen gang i høst eller vinter. Det er et hardt liv. Det har nesten ikke regnet på to år, men jeg har tipset dem om en kilde som farfaren min benyttet, der det burde være noe gress, den ligger en halv dagsmarsj herfra.

Vi forlater Mohamed og følgesvennene hans etter enda en kopp te og alle vannflaskene våre. En time senere, høyt oppe på fjellplatået, når vi Ait Ouaziz.

Atlasveteranen Lahcen Ait El Kadi, 101 år gammel.
Atlasveteranen Lahcen Ait El Kadi, 101 år gammel.
Utsikt fra Maison d’hotes Irocha i Tisselday.
Utsikt fra Maison d’hotes Irocha i Tisselday.

Gjester, uansett hvem de er, behandles med ekte gjestfrihet og respekt.

Tørt, støvete og fullt av unger som holder seg på sikker avstand, før de gjenkjenner Ahmed og kommer løpende, mens de roper og ler. Langt roligere og mer verdig er 75 år gammel Ibrahim, landsbyens hovedmann, med et ansikt og hender som forteller om et liv i hardt arbeide uten bekvemmeligheter.

For andre gang i løpet av noen timer inviteres vi på brød, honning, olivenolje og myntete av mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men som likevel ikke nøler med å dele det lille de har. Gjester, uansett hvem de er, behandles med ekte gjestfrihet og respekt. Når vi skal gå kommer kona til Ibrahim med en pose egg som Ahmed insisterer å betale for. Gjestfrihet er en ting, mener han, men å ta i mot så verdifulle gaver fra noen som ofte ikke har det de trenger for å overleve, er noe helt annet, og siden de kom fra kona hans er det ingen stolthet som er såret.

Når det endelig er tid for fottur igjen begynner den i en annen liten berberlandsby, Ait Ifraine, etter en natt som gjest hos en annen hovedmann som også heter Ibrahim og er i 70- års alderen. Solen skinner når jeg begir meg av gårde sammen med Lahcen og fetteren hans Hassan, og etter en snau times gange, har vi nådd punktet jeg besøkte med Ahmed for en uke siden, Lac d’Ifni. Da var hele området dekket av snø – innsjøen ligger tross alt på 2295 moh. Denne gangen slipper vi i hvert fall den bekymringen. Isteden for å følge veien ned til innsjøen, tar vi noe som Lahcen insisterer på er riktig sti som fører oss rundt innsjøen langs en bratt fjellvegg. Vel på den andre siden av innsjøen, og etter en obligatorisk te-pause, er det opp, opp, opp det handler om: Nesten 1400 meters stigning til et av Atlasfjellenes høyeste pass, Tiizi n’Ouanoums. Det er steinete, krevende og bratt, men det siste gjør i hvert fall at jeg får en viss tilfredsstillelse hver gang jeg snur meg rundt og ser hvor mye høyere vi er kommet.

Guiden Lahcen Ait El Kadi.
Guiden Lahcen Ait El Kadi.

Vandrerhjemmet er en familiebusiness og bemannes av brødre, kusiner og fettere og onkler til Lachen og Hassan. Det virker som de fleste heter Mohamed, Hassan eller Hamid.

Under bestigningen inntreffer tre episoder som gjør at dagen blir betydelig mindre lystig. Først innser jeg at det jeg trodde var en stiv muskel i virkeligheten var en muskelstrekk – ikke akkurat ideelt første dag på en langtur. En stund senere viser det seg at snøsmeltingen gjennom uken har gjort stien ufremkommelig for muldyrene våre, som hittil har båret det mest av oppakningen vår. Muldyrpasseren, Hassan, laster av ryggsekkene våre og begynner umiddelbart følge stien ned mot innsjøen igjen. Før vi har kommet mer enn hundre meter slår været om, uten forvarsel. Snart går vi, i mitt tilfelle haltende, gjennom noe som mer og mer minner om storm med hvinende kast og med varierende luft bestående av regn, snø og hagel.

Fire svært lange timer senere har vi endelig tatt oss over passet og ned til Refuge Toubkal, basen vår de neste dagene. Jeg hadde aldri kommet hit uten guide; bygningene er midt i det lave skydekket og blir synlige først idet jeg nesten snubler på terskelen.

Vandrerhjemmet er en familiebusiness og bemannes av brødre, kusiner og fettere og onkler til Lachen og Hassan. Det virker som de fleste heter Mohamed, Hassan eller Hamid. Her er også et tjuetalls gjester – blant dem nederlandske Roland og tyske Jessica og Rike – marokkansk grønsaks-tagine, en sprakende peis og et åttitalls senger med plastmadrasser, og et stort lager med varme tepper. Tidspunktet vårt for toppbestigningen neste morgen er klokka to – den store gruppen med middelaldrende britiske fotturister skal av gårde først klokka seks. Jeg stuper i seng før klokka er rukket bli åtte, halvt dopet av smertestillende tabletter som jeg håper kan få meg til å glemme det verkende beinet mitt, og sover drømmeløst i nesten seks timer.

Refuge Toubkal ligger på drøye 3000 moh. og byr på god mat og varme fra ovnen – og en stadig trafikk av mulldyr. En god base mens du venter på toppturen opp til Nord-Afrikas høyeste fjell.
Refuge Toubkal ligger på drøye 3000 moh. og byr på god mat og varme fra ovnen – og en stadig trafikk av mulldyr. En god base mens du venter på toppturen opp til Nord-Afrikas høyeste fjell.

Fjellpasset Tizi Aguelzim ligger på snaue 3550 moh., kulda er overkommelig og vi slipper snø og is. Soloppgangen er ikke mindre spektakulær her, selv om følelsen fra Toubkal naturligvis ikke blir helt den samme; det er vanskelig å toppe den høyeste toppen, både bokstavelig talt og billedlig.

Når klokka har blitt ni og vi er på vei ned igjen fra toppturen fra Toubkal, møter vi den britiske gruppen som prustende og pesende prøver å takle den siste snødekte bakken, og etter dem kommer en kompisgjeng fra Rabat. Selv om de nok kommer til å bli bergtatt av utsiktene fra toppen av Toubkal, kan jeg likevel ikke la være å tenke på at opplevelsene deres ikke kan måle seg med den fredfulle soloppgangen vår. Men i takt med at euforien over morgenen gir seg, kommer smerten i beinet tilbake, og motvillig skjønner jeg at det nok neppe kommer til å bli mer fottur de kommende dagene.

Når beinet endelig har blitt frisk og bagasjen nok en gang er lastet opp i to store sadelkurver, begir vi oss ut på en siste nattvandring, om enn en betydelig lettere tur enn opp Toubkal.

Fjellpasset Tizi Aguelzim ligger på snaue 3550 moh., kulda er overkommelig og vi slipper snø og is. Soloppgangen er ikke mindre spektakulær her, selv om følelsen fra Toubkal naturligvis ikke blir helt den samme; det er vanskelig å toppe den høyeste toppen, både bokstavelig talt og billedlig. Stien bukter seg bratt nedover gjennom et landskap som fortsatt er karrig og steinet, før det uten forvarsel gjennomgår en forunderlig forvandling.

Vi runder en siste fjellside og blir møtt av en forbausende frodig dalgang til Atlasfjellene å være, med blomster og bier, sauer og berberfamilier. En sildrende bekk er årsaken til frodigheten. Det råder nordisk sommervarme, og lagene av merino og fleece dras kjapt av på vei mot det andre vandrerhjemmet til familien El Kadis, Refuge Tamsoult. Rike, som har tatt følge med meg siden vi forlot Refuge Toubkal, bestemmer seg for å fortsette ned til Imlil og Marrakech allerede samme dag, men jeg har ikke dårlig tid og velger å bli her en natt. Jeg tror jeg har alle de fem rommene for meg selv, men akkurat idet middag serveres dukker noe uventet opp i form av en stor israelsk gruppe, anført av rastaguiden Shirin Ben Jacob.

– Kongens nærmeste rådgiver er jøde, det er han som arrangerer dette her. Ellers hadde det aldri gått. Men vi må reise i gruppe og sjekke inn hos politiet hver dag. Men du vet, det har vært jøder i Marokko i flere århundrer, selv om de fleste før eller siden har vært tvunget til å flykte. Hebreere og berbere har sterke historiske forbindelser. En del av gjestene mine er født her, så deler av reisene pleier å gå med til å besøke barndomshjemmene deres. Du aner ikke hvor følelsesmessig det kan bli.

Stjerneklar natt i berberlandsbyen Armed, som også kalles Aroumd eller Armoud. Akkurat som Imlil er dette et godt utgangspunkt å begynne fotturen gjennom Atlas, men langt roligere enn Imlil.
Stjerneklar natt i berberlandsbyen Armed, som også kalles Aroumd eller Armoud. Akkurat som Imlil er dette et godt utgangspunkt å begynne fotturen gjennom Atlas, men langt roligere enn Imlil.

De siste dagene med fottur føles mer som en transportetappe. Tre timer uten klatring, dessuten for det meste blant trær som barmhjertig gir skygge for solen. Storebroren til Lahcen, Hamid, møter oss på veien og underholder meg det siste strekket med historier om familiens rolle i historien til Toubkal.

– Efter at de Segonzac, Vincent Berger og Hubert Dobeau besteg Toubkal og andre topper i Høy-Atlasfjellene på 1920-tallet var det plutselig drøssevis av franskmenn som ville gå fotturer her, så i 1938 startet de Club Alpine Français og bygget Refuge Toubkal. De hadde blitt kjent med farfaren min, Lacen Ait El Kadi, og visste hvilken erfaring han hadde fra fjellene og gjorde ham til hovedguide. I 1968 overtok faren min Mohamed, og i 1998 ble det min tur. Det er derfor alle de du traff her oppe er slektningene mine. Familien Ait El Kadi har vært der siden begynnelsen.

Jeg blir mer og mer nysgjerrig, først og fremst på den eldre Lahcen. Når jeg spør Hamid om han selv rakk å bli kjent med ham, ser han spørrende på meg.

– Farfar lever fortsatt. Han er litt rørete, riktignok og har vondt i den ene skulderen, men ellers har han det bra. Vil du møte ham? Han bor nede i Armed, du rekker å hilse på han før du reiser til Marrakech.

Farfar lever i beste velgående. En jelabakledd Lahcen Ait El Kadi, 101 år gammel Atlasveteran, geleides opp på takterrassen av Hasan, Hamid og Lahcen de yngre. Fransken hans er god, men det er åpenbart at verken hørsel eller forstand er hva den en gang var, så det blir ikke den store samtalen mellom oss. Men en ting er vi definitivt enige om: Atlasfjellene er meget vakre, og soloppgangen fra Jbel Toubkal er uforglemmelig.

BLI ABONNENT PÅ VAGABOND

Få 7 nummer av Vagabond rett hjem i postkassa - for kun kr 389!

Et helt år med reiseglede!

Se våre tilbud her

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!