Får høstlister fra forlagene. Side opp og side ned med nye bøker. Prøver å vurdere: Om tretti, førti, femti år, hvor mange av disse bøkene vil da bli husket? Og, en kjettersk tanke: Er det kun de beste av dem som vil bli det – eller vil «huskevalget» være litt tilfeldig?

I litteraturen som i musikken, tror jeg. Komponisten Antonio Vivaldi og hans samtidige Tomaso Albioni var like kjente på midten av 1700-tallet. Vivaldis navn og musikk levde videre, mens Albinoni ble glemt, før han fikk sin renessanse i slutten av 1960-årene med en utgivelse av den vakre Adagio. Tilfeldigheter? Markedskrefter?

Som mange av bladets lesere vet, arrangerer Vagabond skrivekurs for dem som vil skrive om reiser, både «instant-kurs» over to kvelder, og et mer omfattende ukekurs i Marokko. Det er særlig tre ting vi vektlegger på kursene: idé, inspirasjon og kunnskap. I forbindelse med det siste har jeg utarbeidet en ganske lang liste over bøker jeg mener alle som er interessert i å reise, bør lese – ha i sitt reisebibliotek, eller låne fra biblioteket. 46 bøker er det på listen, både for lite og for mye, men jeg råder interesserte til selv å gjøre et utvalg for å bygge en grunnmur av kunnskap for sine egne reiser.

Det er ingen reiseguider blant disse bøkene, utelukkende de som kan gå i kategorien litteratur.

Mye dramatikk og mye humor. Klassikere som Karen Blixens Den afrikanske farm er jo med, det samme gjelder Elias Canettis Stemmene fra Marrakech. Og Wilfred Thesigers Bedu, Jack Kerouacs På kjøret. Joseph Conrads Mørkets hjerte er selve referanseverket. Norge er heller ikke glemt på listen: Walter J. Clutterbuck og James A. Lees: Tre i Norge ved to av dem er en riktig klassiker om en reise i Jotunheimen, og Mary Wollstonecraft skrev en reiseskildring i 1790-årene om en tur rundt i Norge, Sverige og Danmark. Kostelig lesning.

Listen inneholder ikke bare bøker skrevet av de gamle og døde. Bill Brysons hysterisk morsomme bøker er med, som Notater fra en liten øy (om Storbritannia), Carsten Jensens Jeg har sett verden begynne er på plass, Sverre Tom Radøys bok om Sri Lanka er med, det samme gjelder Morten Strøksnes’ Tequiladabøkene – gjennom Sierra Madre.

Som nevnt: Dette er ikke på noen måte en fullstendig oversikt, men, vil jeg påstå, en god begynnelse. I den forbindelse er det en ting som ligger meg på hjertet. Mens vi, når det gjelder musikk, kan lytte til samme melodien gang etter gang, vil jeg ikke bli forundret over at du er en av de mange som leser en bok kun én gang.

Jeg er ikke en av dem. Annet hvert år finner jeg fram Axel Jensens Ikaros og har stor glede av det, oppdager nye ting ved boken. Bruce Chatwins reisenoveller er uovertrufne og har gitt meg glede mange ganger, og jeg drar ofte med Tre i Norge på tur til både Gjende og Bessvann – som fjerdemann.

Gjengangere, tatt fra en lang, men ukomplett liste.

Forleden våknet jeg midt på natten, kanskje var det fordi jeg om kvelden hadde lyttet nettopp til Adagio av Albinoni, en av de glemte. Sven Elvestad, tenkte jeg. Han har jeg jo glemt. Jeg sto opp og begynte å lete, jeg visste jeg hadde noe, et eller annet sted. Og til slutt fant jeg den: Fra Jernvognens århundre – artikler, epistler portretter 1911‒33, et utvalg og innledning ved André Bjerke. Der måtte det vel stå noe om reiser, tenkte jeg, for Elvestad reiste mye. «Alltid på gjennomreise i verden», skriver Bjerke. «Hotellværelser, og atter hotellværelser, Europa rundt. Til slutt bare: Sven Elvestad, Poste Restante, Jorden. Melkeveien.»

I mange år feiret som kriminalforfatteren Stein Riverton, men som Sven Elvestad? Natten får et innhold, jeg leser om hans beskrivelse fra jernbanestasjonen i Liège, om en natt blant nederlandske fiskere, om «Calabriens dunkle bjerge» og om Paris. Mye om Paris. Drivende godt skrevet, formfullendt, kunnskapsrikt. Og jeg tenker: Jeg skal gjøre mitt, sette ham på min liste.

Denne glemte forfatter skal ikke glemmes!