Perus grå perle
La det være sagt med det samme: Huanchaco er ikke verdens vakreste by. Sanden er siltig og grå, i vannet er det kantete steiner, og vannet er ofte ganske kaldt. Veiene er trange og støvete. Men medaljen har en forside: Småbyen er ikke breddfull av vestlige turister, og den er en fin smaksprøve på peruansk småbyliv.
Folk kommer til kysten nord for Trujillo for å surfe. De har gjort det så lenge det har vært folk her, og det har det vært noen tusen år. Fiskerne bruker fortsatt de gamle caballitoene (enn så lenge.) De smale sivbåtene ser ut som verdens minste versjoner av Heyerdahls papyrusbåt Ra. Kanoene har plass til én mann, og når de driver til land om morgenen, fulle av fisk, så surfer de med bølgene så det fråder rundt dem.
Padlebåtene har blitt fanget opp av turismen. For noen peruanske soles kan du tre på deg en våtdrakt og bli med en fisker ut for å skli tilbake til land på ei flåte som bare har sjøen som motor. Og for noen år siden dukket surferne opp også. De «nye» surferne, de som står på epoxy og glassfiber i stedet for på stråmatter. Jeg tilbringer noen dager med noen, for det er mange av dem i Huanchaco. En venninne av meg som er ski-instruktør i Frankrike, besøker meg. Hun har med kjæresten sin, en selvlært pro-skier med instagram-konto og sponsorer, som attpåtil lager ski-filmer (Sjekk greiene hans online, han er dødsflink.
Uansett: Kevin vet det meste om alternative idretter, han har prøvd de fleste (han er akkurat ferdig med å paraglide i Pachacamac når de kommer til byen). En dag da vi er ferdig i bølgene (han med å surfe, jeg med å kræsje) tar vi en pils på en fortausrestaurant ved byens enorme trebrygge. Ifølge Kevin er det kalde, grå Peru-vannet en kjempefordel for den som trives i store bølger.
Reiser du til Marokko eller Bali, så er det bølgekø. Folk stjeler bølgene dine hele tiden. Hvor mange surfere telte du der ute i dag? – Ti stykker? – Ja, noe sånt.
– Det var ikke kø i dag heller, sier han mens han popper en baby-flaske Cusqueña-pils. – ?? – Jeg har vært på så mange surfcamps etter hvert at jeg ikke husker dem alle. Reiser du til Marokko eller Bali, så er det bølgekø. Folk stjeler bølgene dine hele tiden. Hvor mange surfere telte du der ute i dag? – Ti stykker? – Ja, noe sånt. Det betyr at ingen tar swellet ditt, og ingen blir sinna. Du kan time breaket, og ikke alle andre kutter foran deg. Hva er vitsen med varmt vann hvis alle er sinna når de er ferdige i vannet? Kevin har rett. Hvis vannet er kaldt nok (2–3 mm våtdrakt) og siltig nok (ikke stillehavsatoll-sikt, men grå sand i breaken inne ved stranda), så holder hordene seg unna. For den som enten surfer eller ligger i senga og sover ut, som Kevin gjør, er det en fordel.
Huanchaco ligger på et break point. En odde titter ut i havet og former bølgene rundt den. Innerst ved stranden er det jevnt gode nybegynnerforhold, lenger ut er det mer uregjerlig. Sjø og fråde og bratte bølgeskuldre. Der ute er det nærmest tomt for folk. Og vil du ha enda bedre bølger, kan du hoppe i en bil en times tid, opp til Chicama, kjent for de lengste rullende bølgene i Sør-Amerika (i verden, sier de selv). Men i Chicama er det ingenting. Ingenting! Fire gjestehus, noen innmari lange bølger – og så en hel masse ørken. Jeg besøkte Chicama. Bølgene var fantastiske.
Sjø og fråde og bratte bølgeskuldre. Der ute er det nærmest tomt for folk. Og vil du ha enda bedre bølger, kan du hoppe i en bil en times tid, opp til Chicama, kjent for de lengste rullende bølgene i Sør-Amerika.
Huanchaco har flere av disse stedene, og kanskje de fineste. Ti minutter utenfor byen ligger før-inka-sivilisasjonene side ved side.
Jeg elsker historiske steder. Ruiner og kirkemurer, kalkstein overgrodd med mose. Når jeg går gjennom et historisk kloster, tenker jeg på at folk har bedt bønner og brygget maisøl der, mennesker som er glemt for lenge siden. Langs Perus kyst har du mange sånne steder. Alle har hørt om Cusco, men mange av dem ligger ute i ørkensanden. Noen kampesteiner som bindes sammen av stråverk og søle, ligger igjen, men noen steder har ruinene på utrolig vis overlevd millenniene.
Huanchaco har flere av disse stedene, og kanskje de fineste. Ti minutter utenfor byen ligger før-inka-sivilisasjonene side ved side. Først Chan-Chan-komplekset, og så kommer Moche-soltempelet, Huaca del Sol. Særlig Huaca del Sol har godt bevarte relieffer og tempelvegger. Det er rart, for hele sivilisasjonen ble altså bygget av cobb.
På lørdag og søndag blir plutselig denne stranda til Ibiza: De nyrike fra byen kommer for å feste. Så kommer mandagen, og alt blir langsomt igjen: timer i hengekøya, med ceviche og en cola.
– Det er et sted som har mye å by på til å være såpass lite, sier Paul Hendriks. Nederlenderen kom hit for et tiår siden, og falt pladask for stedets sjarm og ro. Han backpacket Sør-Amerika den gangen, og stoppet innom Huanchaco for å surfe. Han ble tre uker lenger enn han hadde planlagt. Så kom han igjen året etter. Der traff han kona si, en yoga-instruktør fra Lima. Så nå sitter han her noen kvartaler nord for sentrum, med nybygget gjestehus med både yoga-leksjoner og surfeundervisning.
– Det virker som det er nokså vanlig her – å komme innom Huanchaco en snartur, og så bli sittende fast?
– Ja, det er nok det. Huanchaco haker liksom av mye av det du har på «bra sted å bo»-lista. Det er et stille og rolig sted, men likevel bare en kort taxi-tur fra en av landets største byer. De store konsertene og utstillingene er ikke mer enn et kvarter unna, og Huanchaco er i ferd med å skape sin egen scene av kreative også.
– Dette stedet er litt lekeplass for byfolk?
Ja, det merker du fort: På lørdag og søndag blir plutselig denne stranda til Ibiza: De nyrike fra byen kommer for å feste. Så kommer mandagen, og alt blir langsomt igjen: timer i hengekøya, med ceviche og en cola. Jeg tror stedet er en fin inngang til det peruanske småbylivet i lavlandet.
– Det begynner å komme en del utenlandske turister hit også?
– Ja, men inntil videre er det backpackerkultur og surfere, så vi slipper at det ligger en diger resort i midten med privat strand. De resortene kommer nok aldri hit. Tre–fire timer lenger nord er det tre grader varmere, og sanda er gulere. Jeg tror vi får være i fred. De som kommer hit, er folk som er gode til å chille. De blir lenge og lager ikke bråk. Da blir det hyggeligere for både lugareños (lokalbefolkningen) og oss som driver hotellene her.
Paul har rett. Det skjer noe med et turistmål når folk blir lenge nok til at de får med seg noen bra bølger, finner en bar med livemusikk de liker, og til å dele en isbøtte med Coronas på strandbaren med designere og arkitekter fra Trujillo. Ting roer seg ned. Og der har du Huanchacos største fortrinn: ro og fred, og en bølge når du føler for det.
