DEN SANDETE STIEN skjærer gjennom den velduftende maquisvegetasjonen. Det åpne strandlandskapet lyser i hvitt, gult og lilla. Vi besøker Alentejo i april og kunne ikke ha valgt et bedre tidspunkt for reisen. Naturen er i all sin prakt, med blomster og fugler overalt. Langt nedenfor meg hører jeg buldringen fra Atlanterhavets bølger som dundrer inn i de steile klippeveggene. For øvrig er det helt stille.
Fisherman’s Trail kalles turstien som går langs Portugals atlanterhavskyst, fra Porto Covo i nord til Cabo de São Vicente i sør. En tursti på totalt 15 mil, som du kan gå i sin helhet eller bare velge ut en kortere etappe av. Til forskjell fra Algarve lenger sør er turismen på Costa Vicentina, som kysten kalles, fortsatt beskjeden, delvis fordi den er beskyttet som nasjonalpark.
En dump lyd som når man rister av et teppe, får meg plutselig til å skvette. To meter bortenfor oss forlater en stork sitt gjemmested bak et pinjetre. De store, hvite fuglene med klaprende nebb er å se overalt på denne tiden av året. Jeg står igjen og ser på mens den flakser med tunge vingeslag ut mot havet.
De ville strendene på Costa Vicentina har alltid lokket til seg surfere, men fotturer er et relativt nytt fenomen. Den nye interessen for er i stor grad Rudolfos fortjeneste. Han grunnla organisasjonen Rota Vicentina, som har jobbet for å lage et sammenhengende nettverk av turstier.
PÅ EN KAFÈ i landsbyen São Teotónio treffer jeg mannen som lagde Fisherman’s Trail, og som var starten på turgåingsboomen i regionen Alentejo. São Teotónio er en typisk alentejansk landsby med hvitkalkede hus som gnistrer i morgensolen, og et virvar av trange gater som leder til et lite torg foran den kompakte kirken hvor eldre menn med caps sitter på huk i skyggen. Men også turister sporty antrukkeet med små ryggsekker. De har nettopp har forlatt hotellene sine for å begynne på dagens etappe. Litt overraskende har også flere asiater kommet hit fra land som India, Filippinene og Nepal. De jobber i de store drivhusene langs kysten.
Rudolfo Müller, kledd i beige vest og fjellsko, er heller ikke herfra. Han vokste opp i Sveits og besøkte Alentejo for første gang for tretti år siden på en motorsykkelreise. Som entusiastisk ornitolog ble han lokket hit av det rike fuglelivet, men forelsket seg i en portugisisk kvinne og ble her.
– På den tiden fantes det knapt noen steder å bo her omkring, så jeg forsørget meg lenge av å leie ut rom til turister, sier han mens han rører inn sukker i den lille koppen med svart kaffe.
De ville strendene på Costa Vicentina har alltid lokket til seg surfere, men fotturer er et relativt nytt fenomen. Den nye interessen for er i stor grad Rudolfos fortjeneste. Han grunnla organisasjonen Rota Vicentina, som har jobbet for å lage et sammenhengende nettverk av turstier.
I begynnelsen var det vanskelig for ham å få gehør for sine ideer. Kanskje har det med historien å gjøre. Alentejo er en av Europas fattigste regioner, og her er det ingen tradisjon for turgåing. Bare landstrykere som ikke har råd til egen bil, går rundt av egen fri vilje – det var holdningen som tidligere hersket blant lokalbefolkningen.
– For ti år siden plukket ikke taxisjåførene deg opp om du kom gående langs veien, sier Rudolfo og ler.
– Sesongen er blitt lengre, før kom folk bare hit på sommeren. Nå kommer turistene allerede i mars og blir her helt fram til midten av november.
Kanskje trengtes det en utenforstående for å få til en forandring og få folk til å tenke i nye baner. Prosjektet Rota Vicentina begynte for ti år siden og har blitt en vitamininnsprøytning for turismen i Alentejo.
– Sesongen er blitt lengre, før kom folk bare hit på sommeren. Nå kommer turistene allerede i mars og blir her helt fram til midten av november.
Nesten alle som kommer hit for å gå tur, går langs kysten, men for å spre turismen utover forsøker Rudolfos organisasjon også å løfte frem Alentejos innland som et alternativ. I dag har han lovet å ta oss med på en nyinnvidd tursti fra São Teotónio til Odemira, to landsbyer som ligger et par mil inn i landet.
Vi går langs en rødfarget jordsti, omgitt av grønne, bølgende åkere pyntet med korkeik. Det kjennes som en kulisse fra filmen om tyren Ferdinand. Kork har vært en viktig eksportvare for hele regionen historisk sett.
– Men nå satser mange på rasktvoksende eukalyptus. Det gir mer penger, men skader det biologiske mangfoldet, forteller Rudolfo, som hele tiden stopper opp for entusiastisk å peke ut ulike orkideer og fugler. En kornspurv som synger oppe i et tre. En kirkeugle som gjemmer seg i buskene.
At Rota Vicentina har betydd mye for regionen, bedyrer Odemiras viseborgermester Ricardo Cardozo, som vi ved en tilfeldighet treffer på ved en bensinstasjon da vi går inn i den lille byen, som ligger vakkert til ved den strie elven Mira.
– Odemira ligger et stykke fra kysten, så vi har ingen fine strender å tilby. Det vi derimot har, er veldig vakker natur. Uten turgåing ville veldig få turister oppdage byen vår, sier Ricardo Cardozo.
Vi begynner med en luftballongtur i Castro Verde. Det er en flott måte å oppleve det vakre landskapet på, og å se dyr og fugler på nært hold uten å forstyrre. Ballongen svever lydløst over det flate landskapet. Korkeik strødd utover en grønn filtmatte. Oliventrær på rekke og rad.
TIDLIG NESTE MORGEN styrer vi vår gule jeep østover for å utforske innlandet. Vi begynner med en luftballongtur i Castro Verde. Det er en flott måte å oppleve det vakre landskapet på, og å se dyr og fugler på nært hold uten å forstyrre. Ballongen svever lydløst over det flate landskapet. Korkeik strødd utover en grønn filtmatte. Oliventrær på rekke og rad. Klokka er rundt ni på morgenen, og landskapet våkner sakte til liv. En fargeglad bieter kvitrer rundt kurven, og langt der nede ser jeg den hvite silhuetten av en tårnugle blant trekronene.
Deretter spiser vi en tidlig lunsj på en kro i nærheten av Castro Verde. Baren surrer av menn med lørdagsfri som drikker øl og ser på fotball på TV-en, og servitøren viser oss til et tomt rom bak baren. Gamle jordbruksredskaper og svart-hvitt-bilder med landbruksmotiver pryder veggene. Lunsjen er enkel og rimelig. Omelett, salat, brød og drikke for to personer koster drøyt ti euro, kaffen 70 cent.
På vei tilbake svinger vi av motorveien og vandrer rundt på vakre, støvete grusveier med tørre, okergule åkere langs kantene i omtrent en time. Hører lyden av kubjeller i det fjerne, ellers er det stille. Det bølgende landskapet i Alentejo har blitt sammenlignet med Provence og Toscana. Det er tynt befolket, med enslige gårder omgitt av korkeik og eukalyptus. Her finnes en lang historie om et strevsomt og enkelt levesett. Alentejo er et vidstrakt fraflyttingsstrøk, hvor jordbruket fortsatt er den dominerende næringsveien. Regionen kalles Portugals kornkammer, men er fortsatt en av de fattigste delene av Europa. Fortsatt er det eldre som ikke kan lese eller skrive, spesielt i innlandet. I den tørre ettermiddagsvarmen stopper vi for en kaffe og is på Café Central ved kirken i søvnige, men billedskjønne Entradas, en hvitkalket landsby med falmende tyrefektingsplakater på husveggene. Nå kjenner jeg meg plutselig forflyttet til Mexico.
En av tilbakeflytterne er Pedro Franca Pinto, som sammen med noen venner fra Lisboa har realisert sitt drømmeprosjekt, bondegården Craveiral et par mil fra kysten. Hotellet er moderne og påkostet, men samtidig enkelt. Utenfor den stilrene hvite hovedbygningen ruller en svart gris seg i i leira mens et par høner spankulerer i gresset.
FØR FORLOT MANGE Alentejo og reiste til Lisboa og andre byer i jakten på et bedre liv, men i dag kan man fornemme et motgående trend. Mange yngre velger nå å flytte tilbake til Alentejo.
I hvert fall ved kysten, hvor turisme og EU-penger har skapt nye arbeidsplasser og muligheter. En av tilbakeflytterne er Pedro Franca Pinto, som sammen med noen venner fra Lisboa har realisert sitt drømmeprosjekt, bondegården Craveiral et par mil fra kysten. Hotellet er moderne og påkostet, men samtidig enkelt. Utenfor den stilrene hvite hovedbygningen ruller en svart gris seg i i leira mens et par høner spankulerer i gresset.
– Nå til dags leter mange etter det som våre forfedre hadde. Enkelhet er den nye luksus. Folk kommer hit for å leve nøkternt, men komfortabelt og i harmoni med naturen. Alentejo er en av de fineste regionene i Europa, men fortsatt er det ikke så mange som finner veien hit.
Pedro jobbet som advokat i Lisboa, men da han fikk sitt første barn, begynte han å fundere på hva han ville gjøre med livet sitt. Han kjente på at han ville gjøre noe som han kunne være stolt av, og vise barna sine at om man bare jobber hardt, så kan man nå sine mål.
– Vi er velintegrerte i lokalsamfunnet, man må samarbeide med lokalbefolkningen her for å lykkes. Det nytter ikke å komme hit og tro at man vet best. Vi respekterer de som bor her, og de setter pris på oss. Vi planlegger å være her for godt, ikke bare ta pengene og stikke.
IDET KVELDEN MELDER sin ankomst, forlater vi Pedros gård og kjører mot kysten på små grusveier over jordene. Forbi bondegårder hvor gamle ektepar tar inn kuene for kvelden. Via en tunnel av tett buskas kommer vi til Praia da Amália, en avsidesliggende strand nedenfor en stor gård som en gang tilhørte den kjente portugisiske fadosangerinnen Amália Rodrigues.
Utflukten slutter med en kveldsdrink på Café Palhinhas i Azenhas do Mar, en enkel bar i et nedslitt murhus. Plastbordene er vaklende, men utsikten helt nydelig. Foran det vidstrakte havet skåler vi i store glass med sval vinho verde mens en rødglødene sol synker ned mot horisonten.
