Tog USA: På sporet til Det ville vesten
Hopp på det sølvglinsende toget med navn Southwest Chief og dra på en storslagen reise mot Rocky Mountains og Grand Canyon. All aboard! Da drar vi.
Toget fra stranden av Lake Michigan til Stillehavet bruker nesten to døgn før det er fremme. Det er fire meter høyt og i to etasjer, har vogner av blanke, riflete stålplater med blå og røde render og ser ut som en amerikansk brødrister fra 50-tallet. At togene kan bygges så høye, kommer av at det verken er strømledninger eller trange tunneler på strekningen vest for de store sjøene.
Å sitte der oppe i andre etasje og se ned på virkeligheten gjør sitt til at man føler seg litt overlegen, samtidig som at man også er litt usikker fordi togets bevegelser forsterkes i høyden. Senere på natten, når jeg ligger i min overkøye tett oppunder taket, våkner jeg flere ganger av ristinger sideveis, urolig for at toget skal velte.
– Make your reservation and welcome to the dining caaaar, sier Merrill, drar ut vokalen i det siste ordet og ruller lenge på siste r-en. Som om han gjorde seg morsom på sin egen amerikanske aksent.
Sammen med fotograf Håkan har jeg bestilt en liten sovevognskupé, en roomette. Små kabiner med to senger vendt mot hverandre, et lite sammenleggbart bord, strømuttak og leselamper. Etter at vi har vært på farten i en halvtime, kommer Blanca Cruz, vår togvertinne, og presenterer seg. Hun forklarer at alle måltider er inkludert, at middagen må bestilles i forveien, men ta det med ro – Merrill, sjefen for restaurantvognen, kommer snart forbi og tar seg av den siden av saken. Og ved frokost er det førstemann til mølla som gjelder.
Når hovmesteren i restaurantvognen høres for første gang i høyttalerne, forstår jeg at vi ikke bare blir tatt hånd om av Blanca, vi kommer også til å bli underholdt av Merrills utrop.
– Make your reservation and welcome to the dining caaaar, sier Merrill, drar ut vokalen i det siste ordet og ruller lenge på siste r-en. Som om han gjorde seg morsom på sin egen amerikanske aksent.
Neste morgen vekkes jeg av hans vakre røst i høyttaleren.
– The dining car has been open since the beginning … since the beginning of time, meddeler han over høyttaleranlegget med dirrende tordenstemme for å få det til å høres ut som en trailer til en film om universets begynnelse.
Han fortsetter:
– And the beginning of time was at six thirty this morning.
Og så avslutter han som alltid:
– Thank you for choosing Amtrak as your mode of traaaanspoooortaaaatioooon.
Det er en behagelig reise med servering ved dekket bord og avslappende stunder i utsiktsvognen med glasstak.
Det rister og dunker langs Kansas og Colorados kornåkrer og stepper med små præriehus, flokker med kveg og enorme vanningsanlegg som ser ut som mekaniske edderkopper. Jeg føler meg uthvilt. Det er en behagelig reise med servering ved dekket bord og avslappende stunder i utsiktsvognen med glasstak.
Etter nesten et helt døgns reise over enorme sletter skifter endelig landskapet karakter. Jernbanelinjen runder koller med erodert rød jord og lyse kalksteinsklipper med mørkegrønne furutrær, to hjort hopper elegant over et lavt gjerde rundt en hage med høyt gress, og i horisonten i vest reiser det seg snøkledde topper. Som jeg har lengtet etter det synet!
Toget bremser inn i La Junta i Colorado, og Blanca Cruz setter ut en lav jernskammel slik at vi lett kan stige ned på perrongen. Samme gule skammel som Amtrak har hatt siden tidenes begynnelse, eller iallfall siden Judy Garland steg om bord på en slik i midten av 40-tallet, i Hollywood-musikalen the Harvey Girls – filmen som handler om Fred Harvey som bygde opp en kjede med jernbanehoteller rundt om i USA, og om hvordan han startet enda en restaurant i westernbyen Sandrock med håp om at de unge servitrisene som fikk jobb der, skulle ha en god innflytelse på byens cowboyer. Men fred og ro er ikke halliken på konkurrerende Saloon Alhambra det ringeste interessert i. Både han og horene hans prøver på alle måter å sette krokbein for Harveys restaurant og de unge anstendige servitrisene.
Den ville vesten tilhørte mennene. Det var til dels en lovløs verden fylt av ensomme mannlige eventyrere, cowboys og gullgravere. Den gang sa man at det ikke fantes fine damer vest for Dodge City, og ingen kvinner overhodet vest for Albuquerque. Folketellingen i 1870 viste at det var 385 000 innbyggere – bare 172 000 av dem kvinner – mellom Mississippifloden og Stillehavet.
The Southern Pacific Railroad, som skulle erstatte kutråkket fra Arizona til Sør-California, sto ferdig i 1887 og førte ganske raskt til en økonomisk boom. Langs jernbanen vokste det opp nye små samfunn, som sopp.
På togene som fraktet passasjerene hundrevis av mil i løpet av flere døgn, måtte det også serveres mat. På østkysten hadde ingeniøren George Pullman konstruert verdens første restaurantvogner og satt dem i trafikk. Lenger vestover var togene mer primitive og stanset i de små jernbanelandsbyene, hvor man i beste fall kunne regne med å få seg en tallerken overkokte bønner og en kopp gammel besk kaffe.
Det som først og fremst kom til å forandre kjønnsfordelingen i Det ville vesten, var at Fred kun ansatte kvinner i sine etablissementer. I åtti lange år, fra 1870 fram til 1950-tallet, jobbet det mer enn 100 000 kvinner i til sammen 84 jernbanerestauranter.
Det ville Fred Harvey forandre på. Han var den strevsomme og lykkelige amerikanske drømmen i én og samme person. Som 17-åring hadde han reist fra England til New York. Der jobbet han som løpegutt for en kafé. Etter hvert startet han sin nye karriere med å etablere kafeer som serverte nytrukket kaffe og god husmannskost til togpassasjerene. Han fikk kontrakt med Atchison, Topeka & Santa Fe Railway, selskapet som trafikkerte den sørlige transkontinentale jernbanen, og bygde raskt opp et imperium av både restaurantvogner og vertshus, hvor togene stoppet slik at passasjerene kunne få seg litt mat. Jernbanehotellene hans, Harvey Houses, poppet opp i by etter by i vest.
Det som først og fremst kom til å forandre kjønnsfordelingen i Det ville vesten, var at Fred kun ansatte kvinner i sine etablissementer. I åtti lange år, fra 1870 fram til 1950-tallet, jobbet det mer enn 100 000 kvinner i til sammen 84 jernbanerestauranter. De ble kjent som Harvey Girls og kom en gang for alle til å forandre den demografiske situasjonen vest for Mississippi.
Legendariske steder i Det ville vesten som Dodge City, Deadwood og Tombstone, var ville nok, men Las Vegas var, ble det sagt, «worst of the worst of the old West».
En av byene i New Mexico som lå ved Santa Fe Trail og ved den nye jernbanelinjen, het – og heter fortsatt – Las Vegas, men har bare navnet til felles med sin større og mer kjente navnebror i Nevadaørkenen 120 mil lenger vest. «There are no casino resorts in this city», som det for sikkerhets skyld står i beskrivelsen på Amtraks internettside. Sannsynligvis har det hendt opptil flere ganger at passasjerer har kjøpt en billett hit i troen på at de skulle møte både enarmede banditter og rulettbord.
Fram til 1851 hadde navnet på den verdensberømte kasinobyen vært en militær festning som av og til befant seg i kamp med områdets apacheindianere. Takket være jernbanen ble det noen tiår senere bygget opp et blomstrende samfunn der, som tiltrakk seg så vel lovlydige som lovløse. Variety Hall Saloon ble besøkt av banditter som Jesse James, Billy the Kid, Rattlesnake Sam, Cock-Eyed Frank, Web-Fingered Billy, Hook Nose Jim og Stuttering Tom. Legendariske steder i Det ville vesten som Dodge City, Deadwood og Tombstone, var ville nok, men Las Vegas var, ble det sagt, «worst of the worst of the old West». Ifølge historikeren Ralph Merson Twitchell var det ingen annen by som huset så mange ukjente gjenger med desperados og lovløse. I 1880 inntraff da også en av tidenes største revolverdueller i en av byens salooner, større enn den i Tombstone et år senere.
Alle var selvfølgelig ikke på flukt fra loven, selv om mye kiosklitteratur og mange actionfilmer fyrte opp under den myten. Nybyggernes kontakt med urbefolkningen ble sakte, men sikkert forandret til det bedre, fra kamp på liv og død til fredelige handelsforbindelser.
I 1898 åpnet Fred Harvey, han som ble kalt for «The Civilizer of the West», vertshuset Castaneda på perrongen til byens jernbanestasjon. I løpet av de kommende årene ansatte han hundrevis av kvinner som servitriser som serverte mat mens toget gjorde et kort opphold. Passasjerene strømmet fra perrongen og rett inn i restauranten og fikk i løpet av tretti minutter servert et fireretters måltid med comfort food, amerikanernes ord for gammeldags husmannskost. Andre passasjerer leide seg et rom for natten for å hvile ut etter den lange togreisen.
Hvorfor gikk jeg av her? undrer jeg meg og konstaterer at byens innbyggere ser ut til å ha fortsatt vestover i jakten på lykken i det solrike California.
I 1948, femti år etter innvielsen, stengte jernbanehotellet. Passasjerene hadde stadig oftere begynt å bruke sine egne biler og suste forbi på Route 66, som passerer rett utenfor byen. Syttien år etter det ble stengt, stiger jeg av Amtraks Southwest Chief og betrakter det stengte Hotel Castaneda.
Da det sølvfargede toget suser videre på sin ferd vestover, blir det befriende stille på perrongen. Hvorfor gikk jeg av her? undrer jeg meg og konstaterer at byens innbyggere ser ut til å ha fortsatt vestover i jakten på lykken i det solrike California. Jeg krysser Railroad Avenue, der Harvey Girls bodde i et i dag nedlagt internat i viktoriansk stil. Jeg drar trillebagen forbi de gamle 1800-talls-fasadene med salooner og butikker. Solen skinner, skyggene vokser og vinden suser rundt hushjørnene. Folketomme loppemarkeder, som Roughrider Antiques, og gjenspikrede kinoer, som Indigo Theater.
Men filmindustrien hadde allerede oppdaget hvilken uslepen diamant byen var for åsted for ikoniske filmer som Easy Rider og No Country for Old Men. De glisne fasadene fra 1800-tallet var verdifulle slik de var.
Det føles som om byen har mistet både puls og sjel siden den siste togpassasjeren sjekket ut i 1948 og Castaneda stengte dørene. Men skinnet bedrar.
Fordi alle stakk da det var mer penger å tjene andre steder, havnet lille New Mexico-Las Vegas i en møllpose. Ingen kjøpte og rev de gamle ville vesten-husene og erstattet dem med parkeringshus og shoppingsentre, som i andre amerikanske småsteder. De ble stående der og sakte, men sikkert forfalle. I 70-årene var nedfallet totalt. Torget med banken og hovedgaten med barene, og kinoen i byen som meksikanske nybyggere grunnla i 1835, var praktisk talt en ruin.
Men filmindustrien hadde allerede oppdaget hvilken uslepen diamant byen var for åsted for ikoniske filmer som Easy Rider og No Country for Old Men. De glisne fasadene fra 1800-tallet var verdifulle slik de var.
En vakker dag steg entreprenøren Allan Affeldt og kona, kunstneren Tina Mion, av toget i Las Vegas med ambisjon om å gjenskape USAs kulturarv. De kjøpte både Hotel Plaza ved torget og Castaneda ved jernbanestasjonen og begynte å renovere.
Jeg treffer Allan i lobbyen på Plaza. Han inviterer til frokost i den gamle saloonen og forteller om amerikanernes evne til uten sentimentalitet å rive og bygge nytt. Men nå, sier han, angrer de seg.
– Jeg tror det startet allerede mens man rev Penn Station i New York i 1963. Etterpå sa man til hverandre: «Oh, my God, hva har vi gjort?» Så gikk det noen år. Nå, endelig, har vi på alvor innsett verdien av en følelse av sammenheng og en følelse for et sted.
– Kom, så skal jeg vise deg noe, sier Allan, og vi setter oss i en jeep full av tegninger og verktøy før vi kjører ned hovedgaten mot jernbanestasjonen.
En gang i tiden gikk det trikk i Bridge Street, gjetere passet saueflokkene i Railroad Avenue, og det stanset tolv passasjertog hver dag på stasjonen. I dag stanser det kun to tog om dagen der: Det jeg kom med fra Chicago, og det som går fra Los Angeles og som kjører motsatt vei. Men stadig dundrer det godstog forbi, evighetslange stålkaravaner på skinner, med hundre vogner. Alle med doble containere stablet i høyden, dratt av kjempestore diesellokomotiver.
Vi går inn i lobbyen på Castaneda. Snart skal dette hotellet våkne opp av sin tornerosesøvn. Restaureringsarbeidet har pågått en tid, og allerede dagen etter, da jeg tar toget vestover, åpner hotellet dørene for sine første gjester. Ventelisten er lang med amerikanere som vil oppleve jernbanehotellenes storhetstid da togene og skinnene, og ikke bilene og motorveiene, definerte drømmen om gjenfødelse og frihet.
Etter at La Posada hadde forfalt i tretti år, satte The National Trust hotellet opp på listen over bevaringsverdige bygninger.
Det sølvglinsende ståltoget kjemper seg oppover bakkene mot Rocky Mountains, ned på prærien og ut i ørkenen, der rustrøde, loddrette forkastningscanyons og veldige steinsøyler likner det NASAs sonder fotograferte på Mars. Små landsbyer med mobile homes ligger usymmetrisk spredt i dalene mellom jernbanen og fjellene, som om innbyggerne fremdeles er på vei, som om bølgen av nybyggere som dro vestover på 1800-tallet, ennå ikke er kommet fram til sitt mål. Kanskje sitter de i sine hus og kikker lengselsfullt ut gjennom de små vinduene i den karrige ørkenen, mens de drømmer om et land av melk og honning bak horisonten.
Jeg går av toget i Winslow og sjekker inn på et av de jernbanehotellene som Fred Harvey bygde langs Santa Fe Railway.
Bare noen måneder etter børskrakket i Wall Street i 1929 sto La Posada ferdig ved stambanen. Den ferskenfargede steinbygningen var tegnet av Fred Harveys beste arkitekt, den mangekulturelt inspirerte Mary Colter, som også tegnet Castaneda i Las Vegas, Hotel Tovar ved Grand Canyon, jernbanekafeen i Lamy og flere andre etablissementer i forbindelse med jernbanen.
Den arkitektoniske perlen minner om en spansk hacienda og ble raskt et av de mest populære stedene å stoppe for togreisende Hollywood-kjendiser og politikere, men måtte stenge dørene i 1957 fordi hotellet ble utkonkurrert av billige moteller langs motorveien. Etter at La Posada hadde forfalt i tretti år, satte The National Trust hotellet opp på listen over bevaringsverdige bygninger. Det var slik Allan Affeldt og Tina Mion oppdaget haciendaen og så bestemte seg for å gjenskape den til fordums glans.
Tina har bodd på La Posada sammen med Allan i mer enn tjue år. Hennes overfylte arbeidsatelier ligger i hovedbygningen, der det private jernbaneselskapet tidligere hadde kontoret sitt, mens galleriet og utstillingen om Harvey Girls er lagt til det gamle venteværelset.
– Kom, skal jeg vise deg noe, sier Tina og tar meg med inn i den gamle jernbanevognen med bardisk og glasskuppel med utsikt mot himmelen, en klassisk amerikansk modell som ble satt i trafikk i 1949 på The Chief, City of Los Angeles, The Empire Builder, The California Zephyr og andre tog som trafikkerte strekningene mellom Lake Michigan og Stillehavskysten. Nå står den godt på et sidespor i Winslow og venter på å bli restaurert slik at den kan bli enda en av La Posadas stilfulle nostalgibarer.
– Man forventer nesten å møte Cary Grant her inne, ikke sant? sier Tina Mion da jeg prøvesitter en av de solblekede turkise stolene i den solvarme kupeen under det fuktige glasstaket.
Da det lysner neste morgen, passerer Southwest Chief-toget San Bernardino før den siste biten inn til Los Angeles. Jeg gikk på i Flagstaff i Arizona og har reist i tolv timer, men toget har kjørt i førtitre timer og ti minutter fra Chicago. Toget er i rute, men de som jobber om bord, begynner å se litt slitne ut.
Endelig California! Jeg ser palmer og bilkøer, men toget mitt står ikke i kø. Hurtig og i jevn fart uten avbrudd glir det forbi alle bilene som nesten står stille. Jeg føler frustrasjonen fra tusenvis av bilførere som pendler her hver dag nesten inn i togkupeen.
På trøtte bein og med grus i øynene etter en natt i togsetet går jeg gjennom Los Angeles’ nyoppussede Union Station, USAs siste grandiose stasjonsbygning. I 1939 sto den ferdig, bygget i spansk kolonistil med innslag av art deco og den nær beslektede stilen streamline moderne, som igjen likner både tysk Bauhaus- og skandinavisk funkisstil.
Jeg kan ikke få nok av infrastruktur-elegansen fra 30-tallet og går derfor inn i jernbanerestauranten, Fred Harveys siste, også den designet av Mary Colter – nyrestaurert og gjenåpnet. I den store spisesalen, der servitrisene som siviliserte Vesten, serverte åtte hundre sultne passasjerer i timen, spiser jeg stillehavsøsters og drikker hveteøl, døpt til Fred Harvey Weissbier.
Jeg hilser på bartenderen Erica Saturno, som har et dry martini-glass tatovert på overarmen.
– Det er vi som er dagens Harvey-girls, ler hun.
Fortsetter til den trange, mørke togkupéliknende Steamliner Bar. Av servitrisen som presenterer seg som Kara og har et skaut knytt over håret, noe som gjør at hun ser ut som en teleportert hit fra 50-tallet, bestiller jeg en cocktail som kalles Train Breeze. Akkurat! Lengter etter igjen å sette meg på toget, som en vind som sveper fram over USA.
