Grønland: Reisen til innlandsisen
Det er bare ett eneste sted på Grønland du kan kjøre bil helt til kanten av landets enorme innlandsis. Det er en flott mulighet for dem som ikke har råd til en tur med helikopter, eller har energi til å vandre en halv dag.
Vi føler en antydning til respekt allerede på veien til dagens mål, kjører i en rå, firehjulsdrevet Ford med plass til 11 passasjerer. Etter rundt 15 kilometer kjøring langs den grå Watsonelva kan vi skimte Russelbreen i horisonten. Etter hvert som vi kommer nærmere, aner vi størrelsen, men vi kan bare se munningen. Da vi begynner å følge den 13 kilometer lange istungen, vokser den forrevne ene siden av den langsomt. Til slutt rekker is dekket av sand mer enn 100 meter opp fra smeltevannselva.Så dreier veien tilsynelatende vekk fra breen. Vi rekker å konstatere at det også er is på den andre siden av veien før veien går inn mellom noen høye hauger med grus. Det hele likner mest av alt etterlatenskaper på en stor byggeplass. Haugene, som faktisk er nye morenerygger, blir raskt for høye for Forden, så vi må ut og gå det siste stykket i den plutselig nedkjølte luften.
Vi går i noen få minutter, og så ligger den der, ustrakt foran oss: innlandsisen. Her slår respekten inn for fullt: Hvor mange ganger har jeg ikke hørt om denne enorme ismassen? Hvor mange mennesker har omkommet i forsøkene på å gå over den og opp til Nordpolen? Hva betyr den økende avsmeltingen fra breen for nivået i verdenshavene? Er det mulig å forstå breens styrke? På turen hit ut, til det såkalte Punkt 66, to timers kjøring fra den lille grønlandske byen Kangerlussuaq, har sjåføren vår forsøkt å ramme inn innlandsisen med fakta: Breen består av 2,8 millioner kubikkilometer med is. Det tilsvarer at alle jordens innbyggere kan få et stykke is på 80 ganger 80 meter – hver. Den inneholder 10 prosent av hele verdens ferskvannsbeholdning – og 80 prosent av ferskvannsbeholdningen på den nordlige halvkule. Den er 3000 kilometer lang og 1200 kilometer bred, på sitt bredeste. Og noen steder er den mer enn tre kilometer tykk. Men all denne informasjonen hjelper lite. Vi beveger oss fremdeles ute på isen med noe jeg føler som en religiøs underdanighet.
Ved Kangerlussuaq er avsmeltingen ikke engang så stor som andre steder. I Illussat, hvor 10 prosent av innlandsisens avsmelting foregår, er hastigheten steget fra 20 til 40 meter om dagen, og breen har trukket seg markant tilbake.At innlandsisen som helhet er blitt mindre, er det ingen tvil om. Ifølge NASA, som veier innlandsisen hver tiende dag, har den i gjennomsnitt mistet 184 gigaton, tilsvarende 200 kubikkilometer, hvert år de siste seks årene.
La oss se oss litt tilbake. Det er nemlig riktig å sende en varm takk til VW, for det er de som fikk bygget veien inn til innlandsisen – iallfall det meste av den. I 1995 brukte de en god del millioner på å bygge veien, inkludert en 150 km vei inn på isen, til det stedet hvor den er helt flat, fordi de ville teste bilene sine i konstant lav temperatur. I 2005 ga det tyske selskapet opp prosjektet. Det skyldtes de stigende temperaturene, som alle jo snakker om. Selskapet visste at de hvert år ville være nødt til å gjenoppbygge veien ved foten av isen fordi den beveger seg, men i løpet av de ti årene vokste den såkalte avsmeltingssonen fra å være 10–15 kilometer bred til å være 50–60 kilometer bred – og da ble utgiftene for store. Ved Kangerlussuaq er avsmeltingen ikke engang så stor som andre steder. I Illussat, hvor 10 prosent av innlandsisens avsmelting foregår, er hastigheten steget fra 20 til 40 meter om dagen, og breen har trukket seg markant tilbake. At innlandsisen som helhet er blitt mindre, er det ingen tvil om. Ifølge NASA, som veier innlandsisen hver tiende dag, har den i gjennomsnitt mistet 184 gigaton, tilsvarende 200 kubikkilometer, hvert år de siste seks årene. Noen forskere påstår at dersom temperaturen stiger mer enn to grader, så risikerer verden at hele innlandsisen forsvinner. Det vil i så fall først skje om flere hundre år, men det er virkelig en innlandsis i rask forandring vi nå besøker.En liten takk skal også gå til den amerikanske hæren fordi den bygde den første delen av veien ut til isen i forbindelse med at de i 51 år hadde en større base i Kangerlussuaq. De forlot basen i 1992, og solgte basen med tilhørende flyplass til hjemmestyret for én dollar. Det er en mengde etterlatenskaper fra den tid, og dem kan du utforske om du har litt ekstra tid.
Vi vil inn til det området der isen er hvitere, og noen steder har den også en karakteristisk turkis farge – inn der vi på et av de små isfjellene, dannet av mange tusen tonns trykk, kan skue vidt omkring.
Den viktigste severdigheten er likevel selve innlandsisen. Vi er ganske nær nå, og går målrettet mot en liten bro som er lagt over en smeltevannsbekk som løper langs iskanten. Her er det også is, men den er helt svart av jord. Mens vi går, snakker vi opphisset om det syn som brer seg ut foran oss, men fremme ved broen blir vi stille. Det er bare fem skritt til så, setter vi beina, med et andektig sug i magen, på den egentlige ismassen. De første skrittene er prøvende, men deretter setter vi opp farten. Vi vil inn til det området der isen er hvitere, og noen steder har den også en karakteristisk turkis farge – inn der vi på et av de små isfjellene, dannet av mange tusen tonns trykk, kan skue vidt omkring. Flere steder må vi gå over små bekker med smeltevann, og andre steder skal vi sparke skotuppene langt inn for å komme over skarpe, hvite høydedrag. Det er et dramatisk landskap, med topp av is og buktende daler i isen. Etter et kvarters gange når vi målet, en ganske høy istopp, og gevinsten tar pusten fra oss: hadde vi ikke fra før forstått innlandsisens storhet, skjønner vi den nå: Is og atter is, så langt øyet kan se. Det er 600 km til den ene siden, men øynene våre stopper ved et takket høydedrag i horisonten. Dette er stort, andre ord dekker ikke. Så må vi tilbake, men vi har fått en idé som skal realiseres. Før vi kommer til den lille broen, tømmer vi vannflasken vår, stikker den ned i en av de kalde smeltevannsbekkene og drikker så grådig av verdens kanskje reneste – og minst 5000 år gamle – vann. Det smaker fantastisk, og vi fyller opp en ekstra runde før vi returnerer. Det er en god fornemmelse å ta litt av den respektinngytende innlandsisen med oss tilbake.
Rund av oppholdet på innlandsisen med en dag i Kangerlussuaq. I Roklubben der kan du både nyte grønlandske råvarer og utsikten over en vakker innsjø. Best er det på en søndag, for da byr Roklubben på sin berømte Grønlandsbuffé.
Grønlandske delikatesser
Rund av oppholdet på innlandsisen med en dag i Kangerlussuaq. I Roklubben der kan du både nyte grønlandske råvarer og utsikten over en vakker innsjø. Best er det på en søndag, for da byr Roklubben på sin berømte Grønlandsbuffé. Restaurantens kjøkkensjef, Kim Ernst, kommer med et lite råd: – Ta det rolig. Det er mye mat, og vi har det ikke travelt. Spis ikke for mye av de første rettene, ellers kommer du ikke gjennom hele menyen. Jeg snakker av erfaring – jeg har sett altfor mange spise seg mette allerede halvveis og ergre seg over det.
Et godt råd. Jeg spiste litt av hver rett og kom meg gjennom buffeen uten varige mén. Dette er hva vi fikk skuffet i oss
1. avdeling: Store grønlandske reker, hjemmerøket hellefisk, fire typer dampet fisk, chilimarinerte reker, hvitvinsdampet laks, einebærdampet ishavsrøye, røket moskus og reinsdyr, lakseboller, italiensk bondebrød, grønlandshval-carpaccio, grønlandshval i champignonkrem, hud av hvithval (delikatesse!), helleflyndre med krekling og sitrusmarinerte kamskjell.
2. avdeling: Stekt grønlandshval, langtidsstekt moskus og reinsdyr, laksekarbonader, moskuskarbonader, stekte poteter, waldorfsalat.
3. avdeling: Kreklingkake med limekrem, frukt, kaffe, te.
Andre veier til innlandsisen
I Kangerlussuaq kan du også dra på en lengre tur inn på isen. Der overnatter du i en såkalt Camp Ice Cap. Du kan også dra på en helikoptertur ut dit wogac.com Synes du ikke at isfjellparaden i Illulissat er imponerende nok, kan du dra med båt et stykke lenger inn i fjorden og derfra gå i fem timer til du er ved selve isen. Der overnatter du. Også her er den litt mindre strabasiøse helikopterturen en mulighet. worldoggreenland.com De fleste andre større turistmålene tilbyr også både helikopterturer og vandreturer. Ta kontakt med det lokale turistkontoret.
