Leder: Den store spa-opplevelsen!
Du verden! Fins det virkelig mennesker som er så svære? Med hender svære som baseballhansker? Skal de virkelig belegges på min skraklete kropp? Snakk om håndspåleggelse.
La det bare med en gang være sagt: spabesøk er ikke en normal utgiftspost i vårt husholdningsbudsjett, men i en døsig maldivisk ettermiddag synes en thai-massasje som en god idé. Spabesøk er visst ingenting å være flau over. Stive muskler og lemmer kunne ha godt av noe strekkbenkaktig, det som i middelalderen vel gikk under navnet tortur.
Nåvel – vi er to herrer som sitter smått forventningsfulle i resepsjonen – her lukter myrra og lindring for trette mannekropper.
Det er vår tur. Et nydelig vesen i hvitt og med et vakkert smil kommer ut, deretter følger en skapning – ja, gud være nådig ‒ så enorm at tankene strekker seg kjapt fra Thailand til Japan og sumobryting. Massasje, du liksom. Her er det duka for wrestling.
Kompisen min stikker av gårde med blomsterbuketten, jeg blir sittende igjen med dette – dette fruktfatet.
Anders Wyller
Det er vår tur. Et nydelig vesen i hvitt og med et vakkert smil kommer ut, deretter følger en skapning – ja, gud være nådig ‒ så enorm at tankene strekker seg kjapt fra Thailand til Japan og sumobryting. Massasje, du liksom. Her er det duka for wrestling.
Inn i garderoben for å skifte. Av med alle klær, står det. Greit nok. Så iføre seg slaktedrakten: en hvit todelt habitt, florlett, svært følsom indisk bomull, men denne buksen er jo altfor trang – og kort! Er det ikke noen truse her – burde jo være det ..? Det er jo en åpning i denne buksen, en ikke-lukkbar gylf. Hvilken vei skal denne nå være? Føles veldig naken nå. Alvorlig naken. Fotoforbud – det skal være visst! Jaja, det er vel sånn det skal være i Thaimassasjeverdenen. Følsomt. Tett på utøver og påøvd. For å oppnå muskulær og sjelelig lindring.
Og der er han igjen – massøsoaren – og han snakker til meg – med veldig, veldig, veldig lys stemme. Piiip, piiip, liksom. Veldig rart. Tre nummer for stor kropp, tre nummer for lys stemme. Piiip, piiip! Og med en fin ztemt ezz ozzå. Og jeg følger lydig med, inn i jungelen, inn til en åpen hytte – en slags svensk grillkåta, minus vegger og med en noe annen stemning, kan man anta. Musikk av det særs vevre, ytterst følsomme, vare slaget siver ut mellom bambusveggene, det lukter ganske godt – eukalyptus. Fugler kvitrer i bakgrunnen.
Da er vi i gang. Skjønt «vi». Han. Han er i gang. Han har lagt en klut over ansiktet mitt. Ser ingenting. Og så er han der med hendene sine. De enorme kladeisene av noen baseballhansker. Nå er det slutt på vennligheten. Han tar spenntak i kroppen min som om den var en leireskulptur som skal eltes inn i en slags abstrakt umulig form, ofte dreid rundt sin egen akse. Nå hører jeg hylenefra kameraten min også. Men blir litt usikker på om det egentlig er smertens hyl, eller om det ikke er en tøtsj av vellystå spore. Fa'n ta han. Typisk. Jeg er en knute. Får han meg opp? Han pruster og peser. Setter seg oppå meg. Denne kroppen som er så stor og tung som en firedørs Toyota! Nå går han på meg også. Jeg hyler! Han tråkker med de hallusinasjonsaktig digre føttene oppå meg. På ryggen min. På låra. Han bender, han vrir. Det er mygg her ute også. Jeg tør ikke klø. Jeg lar dem suge blod. Plutselig er det godt når han setter hælen godt ned i bicepsen. For å klø. Og det er lenge igjen! Han holder på. Og så. Mine damer og herrer. Aftenens clue: The wrestler får meg til å utføre en liggende spagat; på magen, ansiktet vendt ned, bena i spenn ut til hver side. Og midt oppe i smerten kjenner jeg en midtkropps luftning – som sagt, jeg har følt meg smertefullt naken, og nå skjønner jeg også hvorfor. Og der kommer latteren hans; makan til fnising, han klarer ikke stanse, den sluggeren! For mens jeg ligger der i et vertikalt spenn, står han bak meg og betrakter meg mens han ler:
– Hei, Mister, du glemte trusen. Og, Mister! Du tok buksen bak frem.
