Canada: Drømmeskikjøring i Bella Coola
Våren er kommet til Bella Coola, det er april, og grizzlybjørnene har begynt å våkne. Solen lyser opp dalen etter noen dager med regn
HØYT OPPE HAR HELIKOPTERET nådd toppen av Grands Montets. British Columbias fjellendte villmark strekker seg så langt jeg kan se, og vestover slynger fjordene seg inn fra Stillehavet. Her har Nuxalk-indianerne levd i tusener av år, isolert av de mektige fjellmassivene. Sammen med den fransk-kanadiske fjellguiden Matt Valade gjør vi oss klare for å sette morgenens første spor i den snøen som er falt i løpet av natten. Fjellet er ikke helt ulikt sitt franske navn, den øvre delen er dekket av en isbre. I høy fart gjør vi noen store svinger nedover fjellsiden, der den tørre snøen langt der oppe etter en stund går over i kram vårsnø. Ikke et skispor å skue i nærheten. Flygeren henter oss etter en lang utforkjøring. Vi ser at han liker jobben sin når han lar helikopteret smyge seg tett over de skarpe fjellryggene. Etter bare et par kjøringer på Grands Montets peker Matt mot en ny topp. Helikopteret lander på en smal fjellrygg. Vi venter oss en litt brattere couloir. Omgivelsene er dramatiske med høye fjellvegger, og foran oss viser en mektig isbre tenner. Det er som å kjøre inne i en katedral. Kjøringen ligger i skyggen, beskyttet av de enorme fjellveggene. Snøen er kald og fin.
PÅ SLUTTEN AV 90-TALLET KOM svensken Peter Mattsson til Bella Coola for å spille inn en skifilm, for her er det helt spesielle fjell og urørt snø. Siden den gang er det spilt inn mange skifilmer i dette området. Noen år senere bestemte Peter, eller Swede som han kalles her, seg for å gjøre fjellene mer tilgjengelige for ski- og snowboardentusiaster. Nå kommer det gjester fra hele verden hit for å stå på ski, i et område som er større enn de sveitsiske alpene. Vi har også kommet hit for skiløpingens skyld, men det er sommeren som lokker til seg flest turister. De kommer hit for å oppleve den vakre naturen, for å fiske og for å ta del i det rike dyrelivet. Bella Cola har en av verdens største bestander av grizzlybjørn, og her får du se bjørnene på nært hold.
Magnus Wiström
Mange av dagens innbyggere har norsk avstamning, og ser man i telefonkatalogen, skulle man tro at man var havnet i Tromsø.
Vi bor i Hagensborg, noen kilometer oppe i dalen. Det var her de norske nybyggerne bosatte seg da de kom hit fra Minnesota på slutten av 1800-tallet. De var fattige, men med håp om et bedre liv hadde de reist til kysten og tatt båten nordover fra Vancouver. Mange av dagens innbyggere har norsk avstamning, og ser man i telefonkatalogen, skulle man tro at man var havnet i Tromsø. I det lille samfunnet står totempælene i givakt, butikkene selger fiskeutstyr, og mellom husene streifer hundene. Utenfor den lokale kafeen står pickupene på rekke og rad, og fra kjøkkenet lukter det nytrukket kaffe og stekt bacon. Tv-en viser hockey, og på veggene henger det bilder av Vancouver Canucks og brødrene Sedin. Rundt et av bordene sitter det noen gråhårete gentlemen,skogsarbeidertyper med rutete skjorter og kaps på hodet.
– Journalist? What the hell are you doing here?
To av dem er av norsk avstamning. Hvordan går det med norsken, lurer jeg på? «Only the dirty words», svarer en av dem og ler. Clarence Hall, som ser ut til å være den eldste i denne gjengen, forteller om hvordan han for snart 50 år siden ble værende i Bella Coola, på sin vei fra Idaho til Alaska. Dit kom han aldri, og nå sitter han her og forteller historier om hvordan han ble angrepet av en fjelløve, og om da han ble tatt til fange av tyskerne under annen verdenskrig.
– I'am a survivor, forklarer han, og viser stolt sin grønne jegerhatt med hull fra villkattens tenner.
Magnus Wiström
For den ivrige entusiasten har Bella Colla egentlig alt: Her er det fjellsider som i Alaska, couloirer og lange strekk som i Alpene og førsteklasses skogskjøring.
ETTER EN TUR GJENNOM SKOG av gigantiske sedertrær kommer vi til Thorsen Creek. Det lukter urskog, og i bekken renner smeltevannet. Her ser vi de tusen år gamle helleristningene som Thor Heyerdahl studerte under sitt besøk her på slutten av trettitallet. Da vi, iført vadebukser og bevæpnet med fluestenger, tar oss videre innover i dalen, roper guiden vår, Jia, høyt.
– Vi skal ikke overraske grizzlybjørnene som nylig har våknet, forklarer han.
Etter en kort tur kommer vi til elva. Strømmen er stri her, og det gjelder å bevege seg stødig. Jia instruerer oss hvordan man med pendelbevegelser mater ut snøret for å kaste flua nedstrøms. Etter noen forsøk fungerer det. Vi står der og kaster, omkranset av skog og snøkledde fjell. Plutselig rykker det i snøret – en sjøørret har slukt flua. Vi lirker forsiktig løs flua og tar noen bilder av fisken før vi slipper den tilbake i elva. Når laksen begynner å gå i elva tidlig på sommeren, kan man se grizzlybjørnene stå ved elvebredden og fiske. Beste måten å se dem nært på er å bli med en guidet tur med båt nedover elva.
I Petroglyph Gallery får vi se kunst og masker i sedertre laget av Nuxalk-indianerne. Motivene er av dyr og overnaturlige skapninger og er hentet fra deres religion og mytologi. Skip Sunders viser oss rundt i verkstedet sitt. Det er fullt av masker, verktøy og påbegynte totempæler. Alt skåret ut av det røde sedertreet.
Noen dager senere blir det væromslag, fra vårvarme til snø og kulde. Snøen har lagt seg på trærne i fjellene, og vi avslutter uken med skogskjøring i puddersnø. For den ivrige entusiasten har Bella Colla egentlig alt: Her er det fjellsider som i Alaska, couloirer og lange strekk som i Alpene og førsteklasses skogskjøring. Alt dette innenfor et område som er så stort at det er vanskelig å skjønne. Man ville sikkert kunne stå på ski her et helt liv uten å kjøre to ganger samme sted. At nordmennene ble igjen i Bella Coola er ikke overraskende. Da den fullastede båten med de norske nybyggerne ankret opp i havnen, minnet fjordene og de høye fjellene dem om deres tidligere hjemland. Bare mye større og villere.
