Helgelesning: Må snakke med folk!
Jeg snakker ofte med folk som har vært ute og reist. Det kan være riktig hyggelig, ikke sjelden med utveksling av nyttige erfaringer. Men jeg skal være litt slem: Like ofte setter det meg på en tålmodighetsprøve. Det er særlig når deres reiseskildringer glir over i det private. Jeg holder ut en stund, men så har jeg et triks som stopper kjeften på dem.
– Fortell meg om lokale folk du snakket med, sier jeg.
Da blir det tyst, for vi nordmenn har en tendens til å ta med vår lokale kulde ut i den store verden. Vi snakker helst ikke så mye med de «innfødte», og særlig om vi er flere i følge, har vi nok med oss selv. Min påstand er synsing og mangler enhver rot i noen vitenskapelig undersøkelse.
Det behøver ikke bli noen dypsindige samtaler ut av det, men min erfaring er at selv «small talk» kan føre til noe mer og større,
Da jeg var liten gutt, gikk far og jeg ofte på tur langs bryggene i Oslo. Far og jeg – masse spennende båter. Egentlig var det litt rart at far hadde slik kunnskap om båter, rederier, linjer ut i den store verden, båtruter til Nesoddlandet oghvor fiskebåtene kom fra, for han var fra de brede bygder rundt Mjøsa. Jeg var ikke blitt gamle karen før jeg kunne si at «det er en Wilhelmsen-båt med navn som begynte på T» og «det en Fred Olsen med flagget i pipa og navn som begynte på B». Senere har jeg tenkt mye på at det kanskje var her mitt liv som reiser startet. I fantasien.
Jeg elsket disse turene langs bryggene, men ikke turene ned dit. Ned Hegdehaugsveien,gjennom Slottsparken og ned til Rådhuset kunne være en påkjenning for en liten gutt. Far kjente nemlig «halve byen», og vi hadde ikke gått langt mellom hver gang han stoppet for å snakke med noen han kjente. Mange av dem var ganske rare. Som en dame som gikk under navnet Homansbyens dronning, og en mann som gikk rundt i gårdene og sang og som het Sving deg. Hver gang vi stoppet, trakk jeg far i armen og ville utålmodig videre. Da sa han noe som jeg ikke likte den gangen, men som mange år senere ble et slags mantra for meg:
– Må snakke med folk!
Det rådet har jeg fulgt, og det har gitt meg mye reiseglede. Det behøver ikke bli noen dypsindige samtaler ut av det, men min erfaring er at selv «small talk» kan føre til noe mer og større, og jeg vil gi deg et eksempel. For mange år siden var jeg ridelærer på Bermuda. En dag kom jeg på at en gammel bekjent hadde bodd i området Warwick, og jeg bestemte meg for å sykle ut dit. Marit Campbell var født Fabritius og kom fra gården Klones i Vågå. Hun hadde giftet seg med en britisk marineoffiser, Victor, som var kaptein på skipet som førte Robert Scott til Sydpolbarrieren, og det var bare noe av det Victor Campbell gjorde. Det får bli en senere historie, men Marit Campbell bodde altså i flere år på Bermuda før hun flyttet tilbake til sin hjembygd Vågå. Der hadde jeg drukket atskillige kopper te sammen med henne. Nå ville jeg altså se huset hvor hun hadde bodd. Jeg kom i villrede ved et veikryss, men der sto det en gammel mann, han kunne jeg jo spørre. Han lente seg til sine krykker, for han hadde bare ett ben. Ansiktet hans lyste opp da jeg spurte om veien.
– Marit Campbell? My God, Victor Campbell was my first commanding officer!
Og så føyde han til:
– Whisky?
Det ble lange samtaler, det ble middag og kaffe avec. Jeg måtte beundre denne mannens, captain Cowie, ferdigheter med å stå på ett ben, selv langt ute i en fuktig aften. Trening, sannsynligvis. Da jeg gikk, fikk jeg et fotografi av Campbell mens han ror, tatt ved Sydpolbarrieren i 1911.
Small talk som utviklet seg til noe mye mer.
Og så vil jeg fortelle om den gangen da jeg traff … Nei, det får bli senere. Vil bare understreke mitt aller, aller beste reiseråd:
Snakk med folk!
