Leder: 50 ways to leave your lover
Du har det sikkert sånn du også.
Du forlater et sted du har blitt forelsket i. Det er nemlig en del av det å være vagabond. Fall in love too easily. Og vite at det kun er et flyktig, intenst bekjentskap.
Og lovnaden. Alltid komme tilbake. Vi møtes igjen. På Steve og Claudias bar i Kalamata Street på Symi, der trappene gjør en endelig sving inn i et kun måneopplyst smug. Vi møtes på en terrasse under et stråtak med utsikt over havet, svart og varmt og vuggende ‒vi er blitt enige om hvorfor verden er som den er og hvordan den skal forandres. Jamas!
Og så kjenner jeg en uro, en frykt for ikke å rå over tiden. Tiden som hittil ikke har spilt noen rolle. Før nå. Midt i livet og vel så det. Jeg klarer ikke avtalen. Jeg kommer aldri tilbake. Det er ikke tid igjen. Det er andre steder som må ses. Men jeg vil jo tilbake. Det er noe i ens personlighet, en evig dragning mot muligheten til å møtes igjen, oppleve øyeblikket av lykke med kortlevde vennskap og umiddelbar kjærlighet til et sted. Og for vagabonden, den smertefulle erkjennelsen at det fins femti måter å ta farvel på.
