New Zealand: Himmel og hav på Sørøya
Rundreise på Sørøyas fineste peninsula; Banks Peninsula
Jeg angrer på at jeg gikk på do ved forrige rasteplass. Et smalt, rødt bølgeblikkskur er plassert nedi bakken, der stien svinger og fortsetter oppover neste grønne ås. På veggen som lyser mot oss står det skrevet med tjukke, rustrøde bokstaver: Is there anybody there? Det vendbare svarskiltet under viser 'nei'. Den dørløse doen, med utsikt over frodige koller og turkisblått Stillehav og med toalettpapir i en metallbøtte på gulvet, er ledig. Det er kanskje verdens flotteste utedo. Og jeg må ikke tisse.
Overraskelsene startet allerede da vi ble hentet av bussen i Akaroa i går og fikk utdelt hver vår lille guide med håndtegnede kart. Ettermiddagssola malte vakre skygger bak lavendelbusker og blondekantede møner i den franskinspirerte småbyen mens vi kjørte i ti bratte minutter til det første overnattingsstedet på vår to dager lange vandretur på Banks Peninsula Track. Turen går over privat eiendom, men i stedet for å gjøre området utilgjengelig for menigmann gikk landeierne på Banks Peninsula i 1988 sammen om å legge opp en merket løype og starte egne overnattingssteder. Dermed fikk de selv, som vær- og konjunkturutsatte gårdbrukere, flere bein å stå på, og vandrere fikk en pakkeløsning der det eneste de trengte å tenke på var utsikten. Av hensyn til sengeplasser og belastning av sårbare områder slippes maks 16 vandrere ut på stien hver dag, og alle går i samme retning. I praksis betyr det at du ikke kommer til å møte en eneste turgåer på stien, men du vil ha noen å slå av en prat med når du kommer frem.
Katrine Ziesler
Av hensyn til sengeplasser og belastning av sårbare områder slippes maks 16 vandrere ut på stien hver dag, og alle går i samme retning.
Turen finnes både i avslappet 4-dagers variant og hurtigvariant med dobbelt tempo. Vi har valgt å gå for sistnevnte, men angrer litt når bussjåføren forklarer at morgendagen starter med en bratt oppoverbakke til omtrent 700 meter. Jeg krysser fingrene for at normal norsk turform holder, men et engelsk ektepar med 4-dagerspass sender meg et medfølende blikk, og jeg tenker med skam på pizzakvelder og tapte treningsøkter.
Men med det samme bussen kommer frem til Onuku Trampers Hut, er sorgene glemt. Store terrasser stikker ut over fløyelsmyke gressplener, og der nede, mellom palmeblader og maorivarianter av det newzealandske flagget, glitrer Akaroas dypblå fjord. Her skal vi altså sove så vi kan få en tidlig start i morgen tidlig.
Vi setter fra oss sekkene og leser velkomstmeldingene på veggen. «For å gi våre gjester litt ekstra boltreplass har vi i tillegg til vanlige køyesengrom satt opp noen Tonga-huts og Stargazer'e. Vær så god, bruk dem!» står det å lese. Vandrerkompis Julie og jeg kaster et kort blikk på hverandre før vi stormer ut og over gresset for å utforske. Det viser seg at Tonga-huts er koselige tomannsrom med dobbeltsenger, mens Stargazers er knøttsmå teltformede trehus med to madrasser og glasstak. Spesiallaget for at du skal kunne studere stjernene før du sovner, og våkne igjen til fuglekvitter og morgenstråler ved soloppgang.
Jo høyere opp man kommer, jo mer vanvittige ser landformasjonene som utgjør Banks Peninsula ut. To enorme vulkaner har veltet ut lava i strie strømmer, og etter tusenvis av år har kratrene delvis erodert bort og blitt oversvømt. I dag er lavamassene kledd i ulike sjatteringer av grønt, omkranset av grønnblått hav, under en himmel som av en eller annen grunn alltid føles enormt stor i dette landet. Men Aotearoa, den lange hvite skyens land, lever ikke opp til sitt maorinavn mens vi klatrer rolig opp til turens høyeste punkt i morgentimene. Sola steker fra skyfri himmel, og furene i de grønne åsene ser ut som dyner med avtrykk etter en kjempe som nettopp har stått opp.
Katrine Ziesler
Jo høyere opp man kommer, jo mer vanvittige ser landformasjonene som utgjør Banks Peninsula ut. To enorme vulkaner har veltet ut lava i strie strømmer, og etter tusenvis av år har kratrene delvis erodert bort og blitt oversvømt. I dag er lavamassene kledd i ulike sjatteringer av grønt, omkranset av grønnblått hav
Ifølge maoriene er det motsatte tilfellet. New Zealands to hovedøyer er laget av henholdsvis kanoen til halvguden Maui og fisken han dro opp fra dypet, men legenden har et eget, dramatisk kapittel om denne halvøya. I hovedrollen er altså Maui, en kriger med superkrefter, som traff på et monster mens han var ute i kanoen sin. Han sloss mot beistet og klarte å kaste det på sjøen, der han skyndet seg å dekke det med stein. Det syntes å virke gjennom den første vinteren, men så, om sommeren, rørte monsteret på seg, og bergene brast i to. Slik ble Akaroa til. Maui lesset på med stein, men kjempen fortsatte å bevege seg med jevne mellomrom, og slik skaptes resten av halvøyas havner og bukter.
Vi kommer til den første av dem sultne på formiddagsmat. Å ta en rast ved Flea Bay Cottage er som å besøke en hyggelig gammel tante med rosebusker, stakittgjerde og lam i hagen. Døra til den lille gule hytta står åpen, og innenfor finner vi blåmalte kjøkkenskap, en lysegul do og stueteppe i ekte 70-talls gusjebrunt. På kjøleskapet står et skrin der man skal legge igjen penger for det man tar fra kjøleskapet. Sjokolade, øl, kald hvitvin. Rødvin og nylagte hønseegg står i kurver på benken.
Den vesle årgangsidyllen er som et feriebilde fra en barndomssommer på Sørlandet. Med unntak av pingvinene. I Flea Bay bor en av de største koloniene av «little penguins» på newzealandsk fastland.
Det er vanskelig å følge en sti som klatrer langsetter bratte åssider samtidig som man stirrer etter pingviner, så det er bare så vidt jeg enser at Julie plutselig har stoppet og lagt seg ned på knærne.
– Se på all fugledritten utenfor det hullet her, hvisker hun ivrig og peker mot en liten åpning i kanten av stien. – Det bor en pingvin der! Jeg ser skeptisk nedover åssiden. Den er stup bratt, og det må være minst 40 meter til vannet. Så titter jeg inn i hullet jeg også, og der, rett innenfor åpningen titter en liten, grå pingvin tilbake på meg med det litt anklagende blikket pingviner ofte har. Som om det er rart at vi må ta en ekstra titt på huset til pingvinmor når hun har lagt det midt i stien. Flott utsikt, vanskelig adkomst, lett trafikkert, og en del slitsomme gjenboere. Må sees.
Katrine Ziesler
Å ta en rast ved Flea Bay Cottage er som å besøke en hyggelig gammel tante med rosebusker, stakittgjerde og lam i hagen. Døra til den lille gule hytta står åpen, og innenfor finner vi blåmalte kjøkkenskap, en lysegul do og stueteppe i ekte 70-talls gusjebrunt.
Mens vi går videre langsmed tunger av turkist Stillehav, dytter bort grener og lukter på merkelige blomstervekster til lyden av humler, kvitrende fugler, skummende bølger og sauer i stemmeskifte, pønsker jeg på hvor lang tid det tar for en pingvin å klatre 40 meter opp en skrent og hvor utrolig mange ganger den må velte på sin vei.
At utedoene ble flottere og flottere jo nærmere vi kom Stony Bay, burde ha gitt oss et hint. Med aftensolen i ryggen åpner vi grinda til Stony Bay Trampers' Village, og ikke før har vi lukket den bak oss, så har Julie kastet av seg sekken og grepet tak i en kjempehuske som henger ved siden av en merkelig innbygd trestamme. Med et jungelbrøl kaster hun seg ut, og frem fra buskaset bak henne skvetter to overrumplede kanadiere og lurer på hva i all verden som skjer.
– Vi kom nettopp frem, sier jeg. – Og det er en huske her! roper Julie.
– Bare vent, det blir enda bedre, sier de. – Det er et biljardbord i hagen, et utendørs badekar og et tre inne i dusjen også! Jeg må vente med huskinga og se dette med egne øyne.
Rundt et lite tun ligger et knippe rustikke trehytter innhyllet i blomster. Vi klarer ikke bli enige om vi er i Hobbit-land eller Alveriket, men vi er helt enige om at den vesle tosengs-hytta som er plassert inni en klematisbusk mellom trestammebadet og en knøttliten landhandel, den roper på oss.
Den kvelden spiser vi verdens beste posepasta, og da mørket senker seg og slitne leggmuskler begynner å klage, tester vi stedets berømte utendørsbadekar på omgang. Newzealandsk rødvin har aldri smakt så godt som i et vedfyrt kar under stjernene, og jeg har aldri sovet så godt som i en sovepose i underkøya i lillehytta i Stony Bay.
Katrine Ziesler
Men det er vanskelig å tenke triste tanker veldig lenge når solen stirrer ned på Banks Peninsula, og skyggene av lette skyer jager over gresslettene. Kanskje er det derfor en av innbyggerne i Otanerito Bay, den anerkjente forfatteren Fiona Farrell, liker å ta med kaffekoppen sin opp hit så ofte hun kan. Hun beskriver den grønne halvøya som et digert hjul med tykke eiker, og at det mellom hver av eikene skjuler seg en ny hemmelighet.
Neste morgen lærer vi at den lille pingvinen som bodde i veikanten, ikke er alene om å menge seg med mennesker. Fra gammelt av har pingviner vært kjent for å bygge redene sine under hus og inni boder, forklarer vertskapet vårt i Stony Bay. Og mens de fleste i dag forsøker å holde sine hjem frie for romsterende og tidvis illeluktende pingviner, har ekteparet Armstrong gjort det motsatte. – Vi forsøker så godt vi kan å legge til rette for alle skapninger som ønsker å bo her, sier Sonia Armstrong og trekker på skuldrene. – Derfor har vi bygget pingvinreder i benkene utenfor hver vandrerhytte. Du hørte dem kanskje i dag morges. Du får bare unnskylde, de har unger for tiden, og da er det mye styr.
På veien fra Stony Bay til Otanerito får vi beviset på at det ikke er lenge siden sist det kom lyd fra monsteret den mytiske Maui en gang begravet her. Ytterst på en gresskledd odde ligger et demontert skilt det står «natural bridge» på. Vi ser forgjeves etter en broformasjon i klippene, og da vi kommer til den andre siden av bukta, står årsaken å lese på en fersk informasjonstavle. Her var en gang en bueformet klippe, men jordskjelvene i september 2010 førte til at broen nå er blitt en, vel, steinkoloss.
Men det er vanskelig å tenke triste tanker veldig lenge når solen stirrer ned på Banks Peninsula, og skyggene av lette skyer jager over gresslettene. Kanskje er det derfor en av innbyggerne i Otanerito Bay, den anerkjente forfatteren Fiona Farrell, liker å ta med kaffekoppen sin opp hit så ofte hun kan. Hun beskriver den grønne halvøya som et digert hjul med tykke eiker, og at det mellom hver av eikene skjuler seg en ny hemmelighet. – Hver vik er forskjellig, hver familie har sin historie, sitt særpreg og ligger i le for hver sin vindretning. Mens Stony Bay er full av gnissende rullesteiner, har Otanerito en lys sandstrand. Og mens de fleste andre vikene er befolket av familier som har bodd her i mange generasjoner, er vi som driver Otanerito Beach House «nyinnflyttede».
Fiona og mannen hennes, Doug Hood, har nemlig bare bodd her i 20 år.
Fluktstoler og boogieboards står lent mot hvite trevegger på verandaen til Otanerito Beach House, og på en blomsteromkranset dør hilser en messinghånd velkommen.
– Den er fra Nepal, smiler Doug. Han og Fiona fikk den i gave for mange år siden, men han har selv gått mye i Nepal og tenker noen ganger at Banks Peninsula Trek'en på sett og vis har noe felles med turene der.
– De små bygdesamfunnene man går gjennom på en nepalesisk vandrertur blir en viktig del av opplevelsen, sier han. – På Banks Peninsula Trek'en får man et lite innblikk i newzealandsk landliv i tillegg til å se vakker natur og kulturlandskap, sier han. – Det får du ikke på de mer ville turene New Zealand er kjent for. Og så er det jo et unikt planteliv her.
Og er man interessert i plantelivet på Banks Peninsula, kommer man ikke utenom Hugh Wilson. – Du finner ham nok dypt inne i Hinewai. Han likner litt på julenissen, sier vertskapet i Otanerito og peker opp mot de skogkledde åsene bak oss.
Allerede før man tar sine første skritt inn i Hinewai naturreservat, forstår man at det står et menneske med stor kunnskap og mye kjærlighet bak initiativet. Et stort informasjonsskilt forklarer at hele New Zealand en gang var dekket med frodig urskog, men at bare 1 % av denne fortsatt står i dag. I et forsøk på å gjenopplive naturen slik den var, har en stiftelse kjøpt stadig mer land på Banks og lagt til rette for at den opprinnelige skogen og alt fuglelivet som hører den til, skal blomstre. Mannen som rydder stier, tegner kart, setter opp treskilt med beskrivelser av spesielle vekster, henger opp drikkekopper ved reservatets bekker og sender ut et håndskrevet og -tegnet nyhetsbrev til stiftelsens 1500 trofaste støttespillere to ganger i året, heter Hugh Wilson. Han er botaniker, tegner, muskelbunt, vittig skribent og bilhater.
Katrine Ziesler
– Tenk, jeg har blitt 67 år. Jeg er eldre enn min far! Øynene over det hvite skjegget gnistrer spøkefullt før latteren bobler ut og får papirbunkene på kjøkkenbordet til å hoppe. Hugh Wilson er en mann som ler med magen.
– Da jeg var ung og sprek, syklet jeg til Christchurch på fem timer, sier han mens han legger venstre fot under seg på pinnestolen og tar en slurk av den gule kaffekoppen. – Nå er jeg gammel og sprek, så nå bruker jeg 8 timer. Men jeg liker å ta meg god tid. Jeg lukter på blomstene og nyter sykkelveien som går fra Christchurch til Little River, langs den nedlagte toglinjen. For to år siden ble han pensjonist, hvilket i Hughs verden betyr «at det nå er staten som betaler for nye sykkeldekk!».
– Tenk, jeg har blitt 67 år. Jeg er eldre enn min far! Øynene over det hvite skjegget gnistrer spøkefullt før latteren bobler ut og får papirbunkene på kjøkkenbordet til å hoppe. Hugh Wilson er en mann som ler med magen.
I det siste har han begynt å ta seg fri i helgene iblant. Det er ham vel unt, for det har vært et hardt år for Hinewais forpakter. Ikke bare har han måttet tåle jordskjelv og sett en 1000 år gammel klippebue rase. I juli i år slo lynet ned i en busk i Hinewai, og flammene spredte seg med lynfart og rakk å svi av en fjerdedel av reservatet før det ble slukket.
– Forskere har fortalt meg at kraftige jordskjelvserier i dette området kommer med 60 000 års mellomrom, og at lynantente skogbranner som denne, inntreffer omtrent hvert 2000. år. Og jeg skulle altså få med meg begge deler på ett år… man kan jo begynne å lure. Han ser ut av vinduet og ut på sine kjære trær. Så kommer den rungende latteren igjen. Klart de skal fikse dette. Kiwi can do.
Noen hundre meter nedenfor den humrende Hughs hule treffer våre tynnslitte minisker på asfaltvei igjen. Gateskiltene viser franske stedsnavn, og vi er tilbake i Akaroa. Og mens turistene rundt oss blir flere, bilduren sterkere og ungeståket høyere, blir det stadig mer tydelig hvor langt unna hverdagen vi har vært. Det er nesten så det frister å løpe tilbake opp bakkene til roen, den høye himmelen og muskelvennlige måneskinnsbad ute på den grønne halvøya. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid til å lukte på blomstene. Og enda lettere sekk.
