Grønland: Langs Vestkysten med båt
En båtreise der turister og grønlendere rulles og gynges i hop, under sjøgangen mellom sør og nord. Åpent skip med åpne losjier og bagasjerom. Åpne sanser i møter med et åpent folk, ville naturscener og landganger i fargerike småsteder.
«Sarfaq Ittuk» anløper Narsaq mens de første regndråpene faller. Gråværet har ventet til nå. Vi har hatt solfylte og varme sommerdager i sørlige Grønland. Fønvind fra innlandsisen. Fotturer i shorts. Klar luft og lyse netter. Blomsterprakt og bærlyng foran isfjell og breer. Fargeglade tettsteder. Sauehold, småskala jordbruk og turisme. Ruiner fra norrøne bosetninger i vikingtida, og levende moderne aktiviteter.
«Sarfaq Ittuk» anløper Narsaq én gang i uka, med all viraken som følger et viktig transportmiddel. Sammenstimlinger av folk, til velkomster og avskjeder. Turister. Varetransport. Skipet følger leia mellom Narsaq i sør og Ilulissat i nordvest. Det bruker tre og en halv dag mellom ytterpunktene. Det er ikke vanskelig å se paralleller til ferden med Hurtigruta langs norskekysten. «Sarfaq Ittuk» starter i sør omtrent på breddegraden til Bergen. Og ender nord i Ilulissat, omtrent som Vesterålen. Livet om bord er som på en hurtigruteferd, og underveis gjør man landganger i tettsteder og småbyer. Ruta er dog kortere, og «Sarfaq Ittuk» er en mindre og enklere passasjerbåt. Men malt som hurtigruteskipene. I rødt, hvitt og svart.
Qaqortoq er første stopp, der båten ankrer det meste av natta. Sør-Grønlands største by har anløpstid som krasjer med hviletiden. Så det blir kun lydene fra kailivet vi får med oss, inn i drømmeland.
Polarhunden som står bundet på dekk, liker sjølivet dårlig, og piper og bjeffer sårt. Av og til blir den trøstet av eierne. Men værlaget denne morgenen er godmodig nok, her vi seiler innaskjærs blant øyer, isfjell og spredte skoddeskyer. De få bosetningene vi ser, er påfallende konsentrerte, med villmark imellom. Det må nok mangelen på bilveier mellom dem ta skylden for.
I aktersalongen holder den danske guiden Mads et foredrag, om båtreisen og det grønlandske livet. Vi skal bli bedre kjente underveis. I noen år har Mads bodd i eksil i endestoppen Ilulissat, der han holder femten sledehunder.
– Å holde på med hundene og med sledekjøring er det kjekkeste jeg vet, forteller han.
Men når «Sarfaq Ittuk» ankommer Ilulissat tre dager senere, får han ikke den gleden. Etter tre timer i havn må han følge med når baugen snus sørover igjen.
Verdens minste hovedstad heter Nuuk, eller Godthåb i dansk versjon. Den fremstår i dag som et grønlandsk Bergen. Regnet høljer, og skodda henger tungt og lavt. De fem timene med landlov tilbringes mest mulig innendørs. Et påskudd til en moskussteik og lokalbrygget øl.
Kun kort stopp i Arsuk, og båten legger ikke til den vesle kaia. Passasjerer og gods settes i land og hentes om bord med småbåt. Likevel er passeringen en begivenhet i bygda. Foreldre passer oppspilte og nysgjerrige unger på kaikanten. Ungdommen har oppvisning med sykkelhopp over europaller, og andre triks. Snart går alle hver til sitt.
Nå vender godværet tilbake. Siden vi nesten seiler i lik fart og retning som vinden, blir det t-skjorte-forhold på øvre dekk. I det omskiftelige klimaet langs denne skipsleia vil et klesbytte sjelden være langt unna. Eller byttet mellom utendørs og innendørs sysler.
Omsider samme kveld, i Paamiut, starter vi med landgangene. Den lille halvtimen må utnyttes. Vi fotograferer og filmer livet på kaia, og finner et nært utsiktspunkt å bestige. Det bærer oppover plankebroer og bergnabber, mellom bolighus der bikkjene bjeffer. Vi betrakter den typiske grønlandsmiksen av fargerike trehus og traurige boligblokker og nybygg. Den mellomstore byen står ikke på mange turisters besøksliste, men kunne ha gjort det. I sin tid var Paamiut påtenkt å bli landets nest største by, basert på det rike fisket der. Men i sekstiårene ville en minkende fiskebestand det annerledes.
Tungekrøllernavn er det grønlandske språket rikt på. Qeqertarsuatsiaat byr på en times landgang, før frokosten om bord. Det morgensøvnige tettstedet er rendyrket rustikt. Det går i tre, kryssfiner, bølgeblikk, mur og tjærepapp. Signalfargene på husene har fritt spillerom. Reinsdyrgevirer er hyppig brukt til husdekor, og noen tak bærer norrøne drakehoder. Utendørs, blant rørledninger og plankebroer, står leker, arbeidsredskaper og maskineri fritt fremme. Og får stå i fred.
Den samme tillitsfulle atmosfæren har vi om bord. Ved ombordstigning får ingen utdelt nøkler til sovekupeene og køyerommene. Også bagasjerommene står ulåste og ubevoktede. I salongene legger passasjerene igjen verdisaker, mens de tar avstikkere omkring. Grønland er et land der man kan senke skuldrene. Levesettet virker jordnært og upretensiøst, og det er vennlighet overalt. Aldri er naturen, stillheten og roen langt unna. Selv på de mest folketette stedene. Så disponerer da også hver grønlender syv kvadratkilometer land i snitt. Og det etter at innlandsisen er trukket fra.
Samfunnet har alt moderne, men bærer fremdeles preg av livet noen generasjoner tilbake. Ta for eksempel en tur innom en butikk. Ved siden av matvarer selges klær, kjøkkenredskaper, moderne elektronikk og verktøy. Det er musikk og filmer til salg og leie. Samtidig kan det være post- og banktjenester. På veggen henger gjerne et utvalg skytevåpen, side om side med leketøysavdelingen. Og noen meter unna står velassorterte hyller med alkohol. På dansk manér. Men prisene er av det norske slaget, og vel så det.
Det er noe deilig uanstrengt ved dette samfunnet. De har ikke nådd våre nivåer av gjennomregulering, hysterisk sikkerhet, moralisme og politisk korrekthet. På et utested får man være full i fred, bare man oppfører seg. Og man ser knapt et barn med sykkelhjelm.
Verdens minste hovedstad heter Nuuk, eller Godthåb i dansk versjon. Den fremstår i dag som et grønlandsk Bergen. Regnet høljer, og skodda henger tungt og lavt. De fem timene med landlov tilbringes mest mulig innendørs. Et påskudd til en moskussteik og lokalbrygget øl. Butikkjakt på nye vandrestøvler. En titt på det moderne kulturhuset, og den nyåpnede folkemagneten av et kjøpesenter.
Etter hvert skal vinden dreie regnet horisontalt, bøye blikkene våre i asfalten, piske solsprukne lepper, dynke oss og sende løse blikkplater rundt i skumle gatedanser. Liten trøst i historiene om to foregående måneder med finvær og varme. Vi ofrer kun stjålne blikk på Grønlands største boligblokk, som nå er under riving. Det er ikke for tidlig. Den heslige konstruksjonen huset i sin tid én prosent av landets befolkning. Flere boligblokker i Nuuk kunne slått følge, eller blitt kraftig renovert.
Senere på reisen skal vi vende tilbake og ta for oss mer av det turistiske. I byen som den dansk-norske misjonæren Hans Egede grunnla i 1728. Men gråværet vil forfølge oss her.
Fremdeles yr i lufta idet vi anløper Manitsoq. Det grønlandske Venezia, som det blir kalt. Eller Sukkertoppen av danskene. Etter noen fjell lenger nordpå, som hollandske hvalfangere kalte Zuikerbrood. Manitsoq ligger på flere øyer, forbundet med broer. Det er tidlig lørdags morgen, og temmelig folketomt. De fargerike småhusene ligger igjen sammen med heslige boligblokker. Innimellom klesvaskene på balkongene henger gevirer og skinnfeller og kjøtt og fisk til tørking. Triste illustrasjoner på hvilket håpløst konsept det har vært å presse et jeger- og fangstfolk inn i slike boformer.
Måker og stormsvaler flakser rundt båten. Det lettende skydekket avslører stadig nye utsyn, til landskaper beslektet med norskekysten. Tidligere har vi passert sørvestkystens skjærgårder, og forsert Nuuks sølepytter i «et grønlandsk Bergen». Rett bak oss ligger øysamfunnet Manitsoq, som har ført tankene til Ålesund og Kristiansund. Nå tar en slakere trøndelagskyst over. Før det blir villere med breer, tinder og et panorama lik «De syv søstre» i Nordland. For ikke å snakke om når Lofotens og Vesterålens tinderekker stråler i solskinnet. Understreket av fiskeværet Kangaamiut, som har fargesprakende hus og fiskegjel bak en vernende naturhavn. Vi hiver like godt på litt hvalsafari. For her ser vi turens første hval sende vannsøyler i været, før den vifter med halefinnen i sats ned mot dypet. Båtferden er nå på sitt mest prangende pittoreske.
Høyere oppe blandes vanlige bylyder med spredte kor av sledehunder. Nok et tegn på polare trakter. Ved fôringstid er det lite dilldall fra eiernes side, der de hiver til dem hele og urensede fiskeskrotter. Hundene virker rastløse, der de står bundet og adskilt med kjettinger. De ulveaktige dyrene lengter nok etter vinteren, da de får tatt seg ut foran sledene.
Polarsirkelen er godt passert ved ankomst Sisimiut, Grønlands nest største by. Et skolesenter og viktig for fiskeri, maritim vitenskap og aktiv polarferie. Rett ovenfor havnen ligger det pittoreske gamle bysenteret, i dag også et museumsområde. Inngangen er en karakteristisk portal av to hvalkjever. Lysforholdene er spennende, med sol som spiller gjennom drivende tåkeslør. De «kan dette» med dekorativ tåke på Grønland ...!
Høyere oppe blandes vanlige bylyder med spredte kor av sledehunder. Nok et tegn på polare trakter. Ved fôringstid er det lite dilldall fra eiernes side, der de hiver til dem hele og urensede fiskeskrotter. Hundene virker rastløse, der de står bundet og adskilt med kjettinger. De ulveaktige dyrene lengter nok etter vinteren, da de får tatt seg ut foran sledene.
Idet byens kirkegård foreviges, passerer tre ungjenter forbi. De gjør tegn til å ville bli fotografert. Da jeg viser dem bildene på kameraets bakskjerm, fnises og skøyes det, og eimen av parfyme og alkohol er tung. Det er lørdagskveld, og de er på vei ut etter vorspiel. Vi skulle gjerne slått følge, men Sarfaq Ittuk venter. Vi har ferske og godslige minner fra festing med grønlendere. Fire dager tilbake, på Arctic Café i Narsaq, ble vi vinket over til et bord med en tregenerasjons familie. De spanderte romslig med øl og shots, og holdt oss med prat, tøys og allsang. Etter at vi støttet en sjanglevoren bestemor hjem, endte vi like godt på nachspiel i vinterhagen deres. Til firetida på mårran. Der holdt vi fram med allsang og gitar, dansk øl, og ei omvandrende «fredspipe» til dem som likte denslags. Så vinglet og hutret vi oss tilbake til hotellet. Vi ble grundig introdusert til grønlandsk festkultur der!
Men i salongen på «Sarfaq Ittuk» er det også grønlandske svirefeller, til å skåle og konversere med. På krøkke-dansk og engelsk. Sommernatta er eviglys nå i slutten av juli. Først i halv tolv-tida går sola ned.
«En kald velkomst» av flytende isfjell venter den siste morgenen. Da entrer vi Diskobukten og byen Aasiaat. I grunnen et besnærende bynavn, for Grønland har en touch av Asia, her i Nordens ytterkant. Men morgenstillheten er arktisk. Ut fra Aasiaat møter vi seilbåter blant isen, og enda en vinkende halefinne fra en vågehval. På babord side ligger den store Diskoøya i tåkeskyer. Øya er mye yngre enn det urgamle grønlandske fastlandet. Vulkansk preget, med svarte sandstrender og basaltfjell, som på Island.
Det er nå nærkontakt med sjøisen, som vi tidligere har holdt avstand til. Skipet glir gjennom issørpe, og skrubber og dunker i isflak. Lenger unna flyter alt ønskelig av digre isfjell, i all verdens fasonger og overflater. Kolossene fra innlandsisen mates særlig ut gjennom Kangiafjorden, fra breen Sermeq Kujalleq. Den står for en tiendedel av det som sjøsettes fra Grønlands innlandsis.
Isklumpene flyter helt inn i havnebassenget til Ilulissat. Som blir vårt punktum for sjøferden. Dette er et av de mest populære turistområdene i Grønland. Ilulissat er landets tredje største by, med rundt fem tusen fastboende. Og like mange sledehunder. Bjeffingen og ulingen høres godt oppe fra byen.
Velkomstkomiteen!
