Reisen er reisens mål
Sitrende, som en unge. Jeg fant min plass, roen senket seg. I mitt hode. En nødvendig pliktetappe, Oslo–Hamburg, men jeg tar den som en introduksjon. Til noe mer og verdifullt.
Patrick Modianos Gater i mørke på setebordet. Bellinis Norma med Bartoli på øret. Og jeg spør meg selv: Kan livet virkelig by på noe bedre?
Jeg er både godt og dårlig forberedt. Har en interrailbillett i lommen, den gir meg den friheten jeg trenger. Jeg har det nødvendigste i en liten trillebag og noen ønsker i hodet, men har ikke gjort noen hotellbestillinger, har ingen avtaler. Og mobilen er slått av.
Skifter tog i Göteborg og i København. Jernbanefergen mellom Rødby og Puttgarten gir vind i håret og rødspette på tallerkenen.
Så får jeg det plutselig for meg: Hvorfor ikke bytte Hamburg med Lübeck? Så jeg går av. Været er stabilt, for å si det slik, stabilt grått. Finner meg et hotell i gamlebyen og slentrer langs kanalene. Går og går, gleder meg over en riktig avgjørelse: Lübeck – istedenfor den så mye større naboen. Gamlebyen har vann på alle kanter. Hansahafen, Klughafen, Kanaltrave, Stadttrave. Båter ved kai, båter i fart, robåter med både to og fire i. Ved den ene kaia ligger seileren «Olav Trygvasson», og det synes jeg er rart, også at den ser ut til å være fra Arnes, eller kan det være Årnes?
Siste gang jeg var i Lübeck var det julemarked og marsipan som gjaldt, nå er det vann og grønne arealer i parkene ved. Tusler i smågatene, inn fra An der Obertrave, opp Hartengrube. Små idylliske hus, jeg trekker inn i trange smug og føler flere ganger at jeg går litt over streken til det private, men møter aldri noen sure miner. Tvert imot, jeg trengs som hjelp til å sette opp en stige og premieres med en flaske godt drikke og en hyggelig samtale.
En dobbeltsculler ute på kanalen, joggere på vandrefine stier, høye trær som virker både truende og beskyttende. Jeg trekker mot Beckergrube og går inn i Heinrich Böll, det er en restaurant, med et forpliktende bibliotek. Og her sitter jeg og vet at det er så mange andre ting jeg bør se, men jeg finner en bok i hyllen, får noe godt på en tallerken og blir sittende der for å teste mine tyskkunnskaper.
En av de gode tingene med jernbanestasjoner er at de ofte er forlovet med hoteller. Noen skritt fra skinnegangen finner du som oftest en seng.
Tar lokaltoget inn til Hamburg. Har bestemt meg for langtransport. Kanskje til Freiburg im Breisgau? Et ikke veldig bevisst valg, men passe langt og et godt mål som inngang til en liten fottur i Schwarzwald.
Mobilen på, et par beskjeder fra noen jeg ikke behøver å ringe, og fra noen nødvendige. Før jeg slår den av, ringer det. En bekjent. Om hva som er mitt beste reisemål? ICE 75, svarte jeg. Han gjentok spørsmålet, men da jeg svarte det samme, la han på.
Jeg var ærlig, jeg satt på Intercity, ICE 75, til Hannover over Göttingen, Kassel, Frankfurt, Baden-Baden og til Freiburg. Avreise fra Hamburg 10.24, ankomst Freiburg 16.10. Første klasse er lik god komfort.
En av de gode tingene med jernbanestasjoner er at de ofte er forlovet med hoteller. Noen skritt fra skinnegangen finner du som oftest en seng. Jeg prøvde meg og fikk en pris som jeg syntes var litt i drøyeste laget, trakk meg litt tilbake for en tenkepause. Utålmodig fyr bak meg tok min plass ved resepsjonen, og fikk «mitt» rom.
– Det siste vi hadde, sa resepsjonisten, og fortsatte: – Og sannsynligvis det siste i byen. Var hun litt skadefro?
Hun hadde iallfall rett. Storoppgjør mellom FC Bayern München og SC Freiburg, hele byen sto på hodet. Jeg måtte streve lenge for å få et lite rom. Forbannet lærkula, men jeg trakk likevel ned mot sentrum for å se folkelivet. Støyende hyggelig. Jeg fikk supporterskjerf rundt halsen som gave fra en eller annen og ble sugd inn i en ølbule med storskjerm. Frigg, tenkte jeg, er jo min klubb, men nå var jeg på et blunk blitt Freiburg-tilhenger. Det tok helt av, og jeg gjorde det samme. 2–1 til Freiburg. 2–1! Mein Gott!
Dette landskapet inspirerte den tyske filosofen Martin Heidegger til å skrive noen av sine viktigste verk. Ja, han hevdet til og med at det var landskapet rundt ham som uttrykte seg gjennom hans penn. Vel, han tok nazismen i sin favn i begynnelsen av 1930-årene.
Tidlig morgen, død by etter en fantastisk kveld. Freiburg er en flott by. Hadde jeg hørt. Morgentur med banen opp i høyden. Forfriskende tur i skogsterreng, kaffe med utsikt over byen, vandring i gamlebyen. Herlige trikker. Rennesteinen får et nytt innhold, for her rant virkelig vannet i «renne-steinen». Vakker by, men ikke så spennende. Litt for vellykket, fargeløs. Så jeg slang meg på et lokaltog mot Schwarzwald. Buss etter tog, opp i høyden, til Todtnauberg. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle, men fulgte lydig etter en gruppe som var kledd for tur, regnet med at de visste. Gode stier, godt merket, jeg gikk det som heter Heidegger Rundweg. Oppkalt etter, riktig, den Heidegger, den tyske filosofen. Grønne enger, beitende kyr, et hyggelig landskap som egentlig har fått sitt navn etter dystre edelgranskoger.
Dette landskapet inspirerte den tyske filosofen Martin Heidegger til å skrive noen av sine viktigste verk. Ja, han hevdet til og med at det var landskapet rundt ham som uttrykte seg gjennom hans penn. Vel, han tok nazismen i sin favn i begynnelsen av 1930-årene.
Jeg når fram til Heideggers Hütte. Den er lukket og låst, det er skodder foran vinduene. Hytta eies av familien og er privat område, men jeg har ingen skrupler og trenger meg på. Hytta er liten og velproporsjonert, ligger flott i terrenget – tegnet av Heideggers kone, Elfriede. Her satt han og tenkte, og jeg undres, for denne hytta må da gi folk inspirasjon til ikke å bli nazister. Jeg sitter ved vannposten, en uthulet trestamme. Hører stemmer, vet ikke om jeg skal trekke meg tilbake, men det er for sent, for plutselig er de der. En gruppe på tur, med guide. Der sitter jeg, ulovlig, og blir fotomodell for den fotograferende hop, foran nazisten og filosofens tankesmie, eksistensfilosofiens fødested, så å si.
Toget til Paris går fort unna. Synes det er fint å si at Paris bare er en mellomstasjon, har viktigere ting fore. Metro uten fører fra Gare Lyon til Gare St. Lazare, og derfra tog videre til Deauville. Eller Trouville, om du vil.
Jeg hadde bestemt meg for Basel, men som de sa på togene i gamle dager: Kort opphold. Det var sol og det var sommer. La bort sparekniven og gikk rett bort til Hotel Schweizerhof. Damen i resepsjonen var tilsynelatende behjelpelig, jeg vil kalle henne sleip, ville gi meg et stille rom bak i hotellet. Med trykk på stille. Jeg vet bedre. Det er der de dårligste rommene ligger, og jeg forlangte å få et i fronten. Det fikk jeg, oppgradering kalte hun det, til samme pris. Middag på Brasseriet på jernbanestasjonen. God mat, dyrt, slik det er i Sveits, og et fantastisk, gammeldags, jeg vil nesten si litt gammelmodig lokale. Et slikt du sitter lenge i, bare for arkitekturen og stemningens skyld.
Basel er herlig trikkeby, og trikk er nest best, etter tog. Jeg tok trikk nummer 8 og nummer 18, ikke fordi jeg skulle noen steder, bare fordi jeg ville ha en diskré sightseeing. Og jeg så hvor jeg ville tilbringe aftenen, på Rhinens solside. Jeg kaster jakken, får fin bart av skummet i ølglasset. Føler godhet for meg selv og for byen. Står på Johannesbroen og ser små ferger slite når de skal fra den ene bredden til den andre. Stor vannføring krever kløktig skipper. Men det går fint, folk kommer tørre over. Hver gang.
Neste dag blir jeg venn med Gaugin. En reiser, han også. Stor og fargerik utstilling i Fondation Beyeler i Baselstrasse. Fornøyd, det var derfor jeg ville til denne byen.
Jeg nyter mitt værelse. Og Patrick Modianos Ungdomstid.
Toget til Paris går fort unna. Synes det er fint å si at Paris bare er en mellomstasjon, har viktigere ting fore. Metro uten fører fra Gare Lyon til Gare St. Lazare, og derfra tog videre til Deauville. Eller Trouville, om du vil, for her har du et byfenomen: Går du ut av jernbanestasjonen og til venstre, er du i Deauville, går du til høyre over broen, kommer du til Trouville.
Deauville er den eksklusive. Den er kjent for sine rikfolkshoteller, sine kasinoer og sine kjendiser – Hermès, Louis Vuitton og alle de andre kjente merkebutikkene, sin fantastiske strand og sin veddeløpsbane. Parkeringsplassene er dandert med Bentleyer og Maseratier – for dem er fortau også parkeringsplasser. Og på utekafeene sitter feriegjester med sin kaffe. Alle har solbriller på, men det er ingen sol.
Deauville er en sjokoladeby. Stikker innom Maison Georges Larnicol i Rue Gambetta. Der treffer jeg Dorothea. Hun plukker en pose med mørk sjokolade i kandisert appelsin, trøffelsjokolade etc., etc. Får sjokoladekick, får ikke spist den fort nok. Den beste sjokoladen jeg har smakt. Helsefarlig glede.
Lystbåtene ligger i havnen. Der blir de liggende en stund, for de kommer ingen steder. Det er nemlig lavvann og en stor sluseport har stengt havnen slik at båtene fremdeles flyter, men forblir stedbundne. Ikke før det er høyvann og slusen åpnes, kan de seile ut på det åpne hav. Sjøkart og kompass er obligatorisk, men her i Deauville er tidevannstabellen nesten like viktig.
Går tur på stranden, den strekker seg milevis. Flott å se trening av veddeløpshestene, de galopperer helt nede i vannkanten. Fort og langt. Som gammel hestemann får jeg lengsel i brystet.
Omkledningsbokser av gammel dato. Flere kilometer med dem. Alle har en liten grind med kjente navn på. Der ser jeg en uten og får lyst til å sette mitt eget navn der, mellom Shirley MacLaine og Bette Davis. Hadde vært noe.
Det regner, og jeg går inn i resepsjonen på det mest eksklusive hotellet. Det nærmeste. Våt som en druknet katt drikker jeg varm sjokolade, omgitt av plysj og krystallkroner. Trives der.
Deauville er en sjokoladeby. Stikker innom Maison Georges Larnicol i Rue Gambetta. Der treffer jeg Dorothea. Hun plukker en pose med mørk sjokolade i kandisert appelsin, trøffelsjokolade etc., etc. Får sjokoladekick, får ikke spist den fort nok. Den beste sjokoladen jeg har smakt. Helsefarlig glede.
Neste morgen går jeg over broen. Trouville er noe helt annet, mye mer folkelig. Fiskemarkedet er fint, østers og et glass hvitvin kan lett bli til en slags Trouville-frokost. Også her er det kasino, flere, men av mindre format. Og, etter hva jeg blir fortalt, med flere slotmaskiner enn i det mer eksklusive Deauville. Nattlig utflukt langs kaia, stanser for et lite glass før stengetid. Trouville elsker å peke nese til sin naboby. Som en motpol til Deauvilles berømte hesteveddeløp har Trouville et eget eselveddeløp.
– Bedre i Trouville enn i Deauville, tenker jeg, som så gjerne vil være en mann av folket. Hadde det ikke vært for hestene.
Så kom jeg til Mons i Belgia. Det var sent, det var ingen skikkelig jernbanestasjon der, og det var mørkt overalt. Langt borte lyste reklamen for et hotell. Dit gikk jeg. Ublu pris, men ute pøste det ned. Likevel, jeg takket nei, og gikk videre, fra hus til hus for å finne noe annet – noe billigere. En bar var åpen. Der hadde de åtte rom, og jeg fikk et av dem. Trapp litt smalere enn skuldrene mine og så bratt at jeg burde hatt tausikring ovenfra. Mons, tenkte jeg, herfra reiser jeg i morgen – tidlig.
Leste på sengen, Patrick Modiano: Søndager i august.
Neste dag skinte solen, jeg gikk en tur, og det varte ikke lenge før «hate» ble til «love». Mons er en av Europas kulturbyer i år. De har lagt seg i selen. Sjelden har jeg hatt det så morsomt og interessant i en by. Går til Streetwalker, et open-air «ready made» gallery. Følger en rød strek inn i et portrom, ut igjen, så rundt en stolpe. Slik holder jeg på. En lang strek med stadig nye overraskelser. Ser det epokegjørende bildet av Jackson Pollock: Pigeon Shit on Concrete, som er akkurat det det er. Duedritt på betong. Og jeg synes det er flott. Og jeg fråtser i museer, installasjoner, gallerier og konserter. Dette er en kulturby, ikke bare for i år, men for mange år framover.
Hvordan jeg kan vite det? Slakteri gjort til kunstsenter, lapper på tavler med tilbud om billige atelierer. Masse ledige butikklokaler. Viljen, humøret, kompetansen til å gjøre denne byen til noe helt spesielt. Samtaler med unge kunstnere som skryter av politikerne. Så Mons er en by for fremtiden, en by for meg. Midt i Europa. Sommerens reisemål, synes jeg.
Lokomotivførerne i Nord-Tyskland er i streik. Forsinkelser. Sen ankomst Hamburg, eller svært tidlig, etter som man ser det. Klokken er iallfall 01.50. Midt på natten – ubekvemt.
Lokomotivførerne i Nord-Tyskland er i streik. Forsinkelser. Sen ankomst Hamburg, eller svært tidlig, etter som man ser det. Klokken er iallfall 01.50. Midt på natten – ubekvemt. Jeg går over gaten fra Hauptbahnhof og spør etter et rom, men jeg vil ikke betale 160 euro for noen timer med hodet på puten, så jeg går tilbake til stasjonen. Alt er stengt, stasjonsvankerne har inntatt lokalitetene; de narkomane, pusherne, alkisene, de hjemløse, asylsøkere. Og meg. Jeg rusler rundt med trillebagen min og vil se byen våkne. Men trøttheten siger på, og jeg tenker at et sted må det være mulig å få en kopp kaffe. Det er det, amerikansk hamburgerkjede har åpent 24 timer. Der er det fullt av natteravner. Setter meg ned, drikker kaffe, gjør som andre og hviler hodet mellom hendene på bordet, jammen tror jeg at jeg sov litt også. Betjeningen skysser ut dårlige kunder, jeg kjøper milkshake, hamburger og cola bare for å kunne være der. Ved siden av meg sitter det en gjeng karer. Asylsøkere? De kommer og går, men kjøper aldri noe. Bare sitter der en stund før de blir bedt om å gå. Så kommer de igjen. De er ni, har antakelig små likvide midler. Jeg kjøper kaffe til alle, så får de sitte i fred.
Vanskelig å komme videre. Bussene nordover er fulle på grunn av streiken, men jeg får til slutt plass på et lokaltog som går til Flensburg, ved grensen til Danmark. Der må jeg skifte. De ni fra hamburgerbaren skal også dit. De ser meg på toget og setter seg rundt meg. Åtte somaliere og en fra Afghanistan, alle rundt de tyve. Tre snakker ganske godt engelsk, hyggelig stemning. Vi diskuterer Somalia og Somaliland og snakker om problemer, gleder og håp. De er uten bagasje, men skal til Malmö. Om hvorfor spør jeg ikke.
Ankomst Flensburg. Det står en politimann på perrongen. Han ser «min» gruppe, og snart er det seks politimenn der. De stiller mange spørsmål, men er ikke fornøyd og vil ta med gruppen til politistasjonen. Det har de sikkert rett til, men de legger an en svært aggressiv tone, og den irriterer meg. Så blir jeg involvert, hissige ord i luften. Et kraftig tak i armen min. Hørte jeg ordet menneskesmugler? Jeg trekker sjefen litt til side, det går han med på. Jeg snakket kort om krig, om transport gjennom ørkenen, om leirer i Libya og at de så å si har måttet svømme over Middelhavet, før jeg kom til poenget: Disse gutta har sett så mye vold, så mye elendighet at de ikke lar seg skremme. Ikke av noen ting, i hele verden, og iallfall ikke av en tysk politimann. Så hvorfor ikke holde en vennligere tone? Til beste for gutta, og for politimennene selv.
Han tok den. Ga beskjed. Støynivået der borte på perrongen ble lavere, atmosfæren mildere. Jeg kunne føle det. De kom ikke med på toget til København, men de vinket til meg og smilte da vognen jeg satt i sakte gled forbi. Det gjorde politimannen også.
Så er jeg tilbake i Oslo, etter mange mil på skinnegangen, hyggelige bybesøk, og en liten fottur senere. Ikke så mange dagene, men med gode opplevelser.
Og med tre leste bøker av nobelprisvinneren Patrick Modiano – som bonus.
