New York: Storbyens nærmeste villmark
De som bor i New York, reiser til Catskill-fjellene når de vil være for seg selv for en stund. Vi dro til Catskills en helg og møtte både hvithodete ørner og grønne storbybohemer.
Om bare gressmattene kunne tale! Da ville det tomme, grønne feltet foran oss hatt mye å fortelle. I dag er det stille som i graven her, og regntunge skyer henger over skråningene. Men den 15. august 1969 var det et helt annet liv. Da ble den slumrende landsbyen Bethel, nord for New York, invadert av hundretusenvis av langhårete ungdommer. De hadde reist hit for å delta i tidenes største musikkfestival.
Arrangørene hadde regnet med 200 000 besøkende, men det møtte det dobbelte. Det innebar kaos, mildt sagt. Da folk ble trøtte av å sitte i de lange trafikkøene som ledet inn til landsbyen, forlot mange rett og slett bilene sine der de sto, og gikk resten av veien til fots. Det var ikke nok mat, og arrangørene måtte gå rundt på gårdene i nærheten for å kjøpe grønnsaker.
Tross dette inntraff det nesten ingen alvorlige ulykker, og festivalen regnes i dag som et av de største happenings i rockens historie. En manifestasjon der 1960-generasjonens visjoner om fred, kjærlighet og fellesskap ble til virkelighet i en tre dager lang musikk- og dopbonanza – Woodstockfestivalen!
Plutselig samler skyene seg, og regnet høljer ned over gressmattene. Vi løper mot bilen for å finne ly.
Hva vi gjør her? Hvorfor forlate det hektiske livet i verdens beste by for å oppleve noe som mentalt føles nærmere Nord-Norge enn New York? Kanskje er det for kontrastenes skyld. Det er fascinerende å tenke på at man ikke trenger å reise mer enn en time fra Manhattan for å befinne seg midt i villmarken.
Et par dager tidligere. Det sølvfargede lokaltoget forsvinner i det fjerne. Vi står alene igjen på en tom jernbaneperrong i Harriman, ti mil nord for New York. Hva skjedde? For en time siden krysset jeg mellom tutende taxier ved Madison Square Garden, midt på Manhattan. Nå føles Times Squares blinkende reklameskilt som en gammel drøm. Stillheten virker som et sjokk.
Vi leier bil og kjører videre over fjellene. Våren er sen i år, trærne står nakne, og langs veikanten ser vi fremdeles enkelte snøfonner. Vi kan bare ane prakten om et par måneder, da de vidstrakte skogene vil skinne i grønt. GPS-en forsikrer oss om at vi fremdeles befinner oss i delstaten New York, men det jeg kan se fra bilvinduet, minner ikke så lite om Nord-Norge. Og det er vel en snøskuter som står parkert der borte bak skjulet?
Hva vi gjør her? Hvorfor forlate det hektiske livet i verdens beste by for å oppleve noe som mentalt føles nærmere Nord-Norge enn New York? Kanskje er det for kontrastenes skyld. Det er fascinerende å tenke på at man ikke trenger å reise mer enn en time fra Manhattan for å befinne seg midt i villmarken.
Samtidig lokkes jeg av områdets historie og mytologi. At Woodstock-festivalen ble avholdt nettopp her, var ikke tilfeldig, for historisk sett har Catskills alltid vært et sted hvor kunstnere og musikere har søkt tilflukt.
I det siste er Catskills markedsført som «det nye Hamptons»,med antydning til kystkommunen på Long Island, der New Yorks elite drar til om sommeren.
Mange innbyggere i New York har flyttet opp til Catskills for å leve ut sine økologiske drømmer og slippe unna storbystresset. Ellers er det vanskelig å finne noen likheter med Hamptons. Catskills er rustikt og jordnært og så langt fra glamour og cocktailselskaper det går an å komme.
Vi kommer til Delaware-elva. Elvas grønne vann renner helt ned til Philadelphia. På den andre siden av vannet ligger delstaten Pennsylvania, der tåken ligger tung over skogen. Elva ble tidligere brukt til transport av kull og tømmer ned til byene lenger nord. Nå er Upper Delaware, som dette området kalles, kjent for sitt rene vann.
På turen kjører vi gjennom mange slitne små landsbyer med glisne hus og med hus-til-salgs-plakater på gressplenen. Catskills rommer mange kontraster. Som byene der turismen blomstrer, og byene som har fått et nytt liv takket være innflyttede innbyggere fra New York. Og steder som har falt mellom to stoler, småbyer som aldri har klart å hente seg inn igjen etter at tømmerindustrien mer eller mindre ble nedlagt i begynnelsen av forrige århundre. Arbeidsløsheten er høy noen steder, og situasjonen har ikke blitt bedre etter de siste års økonomiske krise.
Vi kommer til Delaware-elva. Elvas grønne vann renner helt ned til Philadelphia. På den andre siden av vannet ligger delstaten Pennsylvania, der tåken ligger tung over skogen. Elva ble tidligere brukt til transport av kull og tømmer ned til byene lenger nord. Nå er Upper Delaware, som dette området kalles, kjent for sitt rene vann. Rafting og fiske er blitt de største virksomhetene på elva.
Plutselig setter en enorm fugl seg i et tre på den andre bredden. Det majestetiske utseendet med det kritthvite hodet gjør sitt til at det er umulig å bomme på arten: den hvithodete havørnen, USAs nasjonalfugl.
Narrowsburg er en av de velstående enklavene som er så typisk for det nye Catskills. Tidligere var livet her konsentrert om tømmerindustrien og byens sagbruk. Byen er bygget opp rundt en svært kort hovedgate med bygårder og postkontor. Vi merker en helt annen driv her, sammenliknet med mange andre småbyer vi har kjørt gjennom. Bilene er litt finere, folk kler seg litt mer moderne. Kafeene serverer latte og macchiato istedenfor vanlig traktekaffe. Butikkene selger håndlagde treleker, garantert dyrere enn hos Toys"R"Us. Det ser ut som om noen har klippet ut en gatestubb fra Brooklyn eller Manhattan og slengt den ut et sted på bondelandet.
– Folk som bor her er vant til en viss standard. Selv om man har lagt byen bak seg, vil man likevel ha noe av det samme her som hjemme, sier Paul Nanni, som står bak bardisken inne på The Heron.
Han er tatovert og skjeggete, med svarte bånd rundt hodet. Tidligere jobbet han på restauranten Aquavit på Manhatten, og det var under en tv-innspilling her han møtte sin kone, Marla Pucetti. Sammen kjøpte de lokalene i Narrowsburg, som den gang var en lokal bule, for en rimelig pris. Restauranten er nå blitt et selvfølgelig stoppested for turister som kommer fra New York og Philadelphia i helgene.
– Manhattan føltes stadig mer klaustrofobisk, og da jeg besøkte en venn av meg som hadde hus her oppe, forelsket jeg meg i byen og naturen, forteller Paul Nanni. Vi setter oss ved et bord på den solrike uteavdelingen, med utsikt over elva. Jeg setter tennene i en reuben sandwich mens hvithodete havørner sirkler over det stille, grønne vannet. Jeg motstår fristelsen med å slenge ut et par hjemmelagde fries for å se om en ørn vil fange dem i luften.
Men den viktigste grunnen til at folk kommer hit er tross alt naturen. Catskill-fjellene har i mange år vært New York-innbyggernes villmarksoase. Det er hit stressede storbyfolk drar for å fiske, campe, jakte, vandre eller bare være seg selv for en stund.
Om sommeren dobles antallet innbyggere i Narrowsburg, men The Heron prøver, som mange andre steder, å holde ut også i lavsesongen. De har åpent sju dager i uken stort sett hele året, til tross for få gjester om vinteren. De brenner for å holde liv i bygda og bruker lokale, helst økologiske råvarer som de henter fra gårdene i nærheten. I baren serveres sider og øl fra områdets mange mikrobryggerier. Det kan være et slit, men det glemmer jeg når jeg ser ørnene som dykker etter fisk i vannet her ute hver morgen, eller når jeg drar ut med båten på elva etter jobben for å fiske, sier Paul Nanni.
Vi går videre gjennom småbyen. I en antikvitetsforretning kikker jeg på en utstoppet coyote til 750 dollar, men nøyer meg med et pent lærbelte til 8 dollar. Maison Bergogne drives av paret Juliette Hermant og Anie Stanley. Juliette er høy og stilig kledd med halstørkle og hatt. Hun vokste opp i Paris, hvilket hennes franske aksent raskt avslører. Mens Anie, med rutete skjorte og svart, kortklipt hår, ser litt ut som en tøff gutt i en actionfilm fra 1950-årene. De traff hverandre i Brooklyn. Anie vokste opp her sammen med sju søsken, og husker med glede tilbake på sin barndom i Catskills. Faren drev frisørsalong i nærheten av Narrowsburg.
– Vi lekte i skogen hele dagen og gikk bare inn når det var på tide å legge seg. Jeg elsket det!
I byen var Anie filmskaper og drev en liten filmfestival for avantgardefilm samtidig som hun tjente til sitt daglige brød på interiørdesign for store varehus på Manhattan.
– Mange kunstnere kjøpte hus her etter å ha blitt arbeidsløse under den økonomiske krisen. Her får man en bedre livskvalitet til en rimeligere pris.
Anie driver et kunstretreat i sitt store hus, med utleie til kunstnere som her kan arbeide med prosjektene sine i ro og mak.
– De elsker det, mange blir helt avhengige av stillheten og kommer tilbake år etter år. Vi har en liten elv som renner gjennom eiendommen. Der kan man bade naken og eller gjøre som man vil, forteller Anie Stanley.
Men den viktigste grunnen til at folk kommer hit er tross alt naturen. Catskill-fjellene har i mange år vært New York-innbyggernes villmarksoase. Det er hit stressede storbyfolk drar for å fiske, campe, jakte, vandre eller bare være seg selv for en stund.
Oppe i fjellene gjemmer coyoten seg, og det er både ulv og gaupe her. Vi ser ikke noe til dem, men vi møter mange hvithalete hjort og ekorn og blir like vettskremte hver gang.
Landsbyen Livingston Manors slogan er flyfishing capital of the world. Fluefisket fikk sitt gjennombrudd her i Catskills og rundt den lille landsbyen ligger det noen av landets beste fiskevann. Fluefiske er ikke noe for meg, jeg mangler den nødvendige tålmodigheten, så jeg begir meg heller ut i skogen.
Ralph Bressler, en mann med grått skjegg og unaturlig svart hår går foran oss på myke stier, med en rastløs golden labrador ved sin side.
Han kjenner alle stiene her som sin egen bukselomme og har besteget samtlige av Catskills 35 topper som er høyere enn 1000 moh., en uoffisiell konkurranse mellom fotturister i detteområdet.
– Det er vakrest her om høsten, når trærne eksploderer i gult og rødt, sier han mens han kaster en pinne som hunden raskt løper etter.
Forfedrene hans kom fra Tyskland, og familien har bodd her i generasjoner. Nå jobber han som løpetrener ved byens highschool, men han går turer ut i naturen så ofte han kan.
Etter en stund kommer vi fram til en stor foss der en vårstor elv styrter utfor klippene. Elven kommer oppe fra fjellene. Ralph sier at han aldri har sett så mye vann før. Hunden hopper rett ned i en bekk med skummende, iskaldt vann.
– Det er en fin hund, men ikke nødvendigvis den lureste, sier Ralph og ler.
Bob Dylan var en av Woodstocks mest prominente innbyggere. Han bodde her i en meget omtalt periode på 1960-tallet. Det var også på en av de svingete fjellveiene utenfor byen at Dylan kolliderte med motorsykkelen sin, en opplevelse som ofte blir beskrevet som et vendepunkt i legendens karriere.
Søndag formiddag ruller vi inn i Woodstock. Navnet til tross; det var ikke her Woodstockfestivalen ble holdt. Det ble med tanken. Arrangørene ble tvunget til å flytte festivalen ti mil lenger vest, til landsbyen Bethel. Der fikk de leie jord av en jødisk bonde. Men navnet Woodstock ble beholdt.
Turister på dagsbesøk rusler langs hovedgaten og sonderer tilbudene i suvenirbutikkene. Woodstock er et populært reisemål i helgene, og det går buss hit flere ganger hver dag fra Manhattan.
Selv om byen gikk glipp av festivalen, lever hippietiden videre i Woodstock. Mange av salgsbodene selger batikklær, og det mangler ikke på vegetarrestauranter. Og en av de største severdighetene i byen er et tibetansk buddhistkloster.
Bob Dylan var en av Woodstocks mest prominente innbyggere. Han bodde her i en meget omtalt periode på 1960-tallet. Det var også på en av de svingete fjellveiene utenfor byen at Dylan kolliderte med motorsykkelen sin, en opplevelse som ofte blir beskrevet som et vendepunkt i legendens karriere.
Etter ulykken bestemte Dylan seg for å trekke seg tilbake fra rampelyset og bruke en stor del av tiden sin med familien her i Woodstock. Woodstock er også i dag et sted dit mange forfattere eller musikere gjerne reiser til når de vil trekke seg litt tilbake, eller bare vil finne inspirasjon.
– Byen er meget gjestfri overfor kunstnere. Mange kommer hit for å være kreative eller bare for å få være i fred, sier Desiree O’Clair. Hun jobber i bokhandelen Golden Note Book og har sett både David Bowie og Van Morrison i gaten her.
Selv elsker hun New York, men valgte å flytte til Woodstock da det var tid for å stifte familie. Her kan jeg slippe barna rett ut på gaten uten å være engstelig, sier hun.
Woodstocks eget husband, The Band, startet med kompmusikk til Dylan. Deretter gikk de videre på egen hånd og ga ut noen meget gode album. På slutten av 1960-tallet bodde de i et rosa hus i skogen utenfor Woodstock. Der hadde de studio i kjelleren, og det var her de la grunnen for blant annet debuten Music from Big Pink.
Jeg kan ikke motstå fristelsen, men finner adressen på nettet, og så kjører vi ut på grusveiene, ut i ingensteds. Vi kjører feil flere ganger og er på vei til å gi opp. Det er ingen skilt som viser veien til det lille huset, til tross for at det er blitt en turistattraksjon. Til slutt ser jeg en mann i en innkjørsel som mekker bil.
– Det er rett der borte, peker han med tommelen før jeg har rukket å rulle ned vinduet.
– Pleier det komme mange hit for å se det?
– Å, tusenvis. Det kommer folk hit hver dag, men det er bare hyggelig med besøk.
Det er ikke noe spesielt med Big Pink. Det er et anonymt hus med eternittplater. Men den rosa fargen er intakt, og med litt fantasi kan man se Dylan komme susende ned bakken på motorsykkelen en kveld for å spille med gutta i The Band. Vi stanser en stund og nyter stillheten inne i skogen.
Deretter gjør vi som tusenvis andre denne søndags ettermiddagen. Snur nesen hjemover. Mot høyhus, neon og blinkende lys. Mot New York City.
