Rio de Janeiro: Favela – fra et frynsete rykte til favorittbydel
Her er Rio de Janeiros økonomiske opptur på det mest påtagelige. Utsikten som best. Hotellprisene er fortsatt rimelige, og feststemningen på det heteste. Bli med til favelaene.
Hvis man for noen år siden spurte taxisjåførene ved inngangen til Vidigal-favelaen om de kunne kjøre deg opp til Arvrão på toppen av favelaen, så ville de trodd du var sprøyte gal. Arvrão er et stort tre hvor narkotikakartellene pleide å henge fiendene sine. Nå, knapt tre år senere, er kartellene avvæpnet, og torget ved Det store treet har blitt en av de mest populære utsiktsplassene i Rio. Turistene står i kø for å kjøre mototaxi opp til toppen. Jeg går frem til en av taxiguttene og spør om han kan kjøre meg opp.
– Det koster 30 kroner, sier han. Jeg forklarer at jeg ikke er turist, men har bodd i Rio de siste 12 årene. Det spiller ingen rolle. De som bor i Vidigal betaler en tier. Alle andre betaler 30 kroner. Jeg hopper opp på motorsykkelen, og han rekker meg en hjelm. Turen går oppover den asfalterte veien som svinger seg igjennom favelaen med 14 000 innbyggere. I starten ser vi sushibarer, meglerkontorer og internettkafeer langs gatene. Kommersen blomstrer. Gamle falleferdige hus har gitt plass til moderne leiligheter. Den økonomiske utviklingen i Brasil er mest synlig i favelaene. Når vi nærmer oss toppen, blir veien smalere, og asfalten er erstattet med brostein. Det føles som om man har kommet seg ut på landsbygden. Husene er fargerike og ligger ikke like tett. Det er stille, trærne blomstrer og de som bor her, spaserer sakte langs fortauene. Lenger opp ligger det nye hotellet der overklassen pleier å holde sine beryktede fester. Mototaxien slipper meg av utenfor, og jeg går det siste stykket opp til Arvrão. Det store treet reiser seg på torget, som byr på den beste utsikten over strendene i Leblon og Ipanema. En sval bris blåser inn, og jeg skjønner hvorfor turistene drar akkurat hit. To brasilianske modeller fra den hvite, sørlige delen av Rio beundrer utsikten. Til tross for at de har bodd i Rio i mange år, er dette første gangen de er i en favela.
– Jeg trodde ikke det skulle være så stille og rolig, sier den ene modellen og vifter bort håret som blåser over ansiktet. – Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har vært så redd tidligere. De blonde modellene går inn i en murbygning, og jeg blir nysgjerrig på hva som gjemmer seg der inne. Fra utsiden ser det ut som det er en fattig familie som bor her. Innenfor finner jeg en moderne bar som minner mer om det hippe Ipanema. Baren Da Laje (Fra taket) er skapt av en av Rios mest kjente skuespillere og har en magisk utsikt. Langs rekkverket står sofagruppene spredt utover, og her og der er det satt ut champagnekjølere. Modellene slår seg ned og blir umiddelbart oppvartet av en gjeng funkeiros, unge lokale hiphopkarer. – Velkommen til favelaloungen, sier de. Det mest demokratiske med Rio er at de fattigste har den beste utsikten. Familiene har ikke råd til å ha barna på privatskoler, har ikke privat helseforsikring eller mulighet til å handle på byens eksklusive kjøpesentre, men de eier utsikten som de rike vil ha. Ved å gå ut på balkongen og se bølgene slå inn mot strendene der nede, da glemmer familiene i Vidigal hverdagens bekymringer. Den siste tiden har også turistene oppdaget sjarmen ved å bo i en favela.
– De kjekkeste guttene finner du i favelaen. Det gjør at alle de peneste jentene kommer hit. Og da kommer alle andre også, sier Bruno Meyer
På grunn av VM 2014 og OL 2016 har Rio de Janeiro gjenoppstått som et attraktivt reisemål. Dette har gjort at restaurantprisene er på nivå med Europas, og en natt på et vanlig middelklassehotell i Copacabana koster rundt 1500 kroner. For en tredjedel av prisen kan man bo på et hyggelig hotell i en favela. Det er også i favelaene de heftigste festene holdes i Rio. Selv om politiets sikkerhetsstyrker holder favelaene under oppsyn, ser de ofte mellom fingrene på hva som foregår. For noen tusenlapper kan arrangører kjøpe seg tausheten deres. På disse festene blandes hvite og svarte, rike og fattige, hetero og gay. Tilgangen til dop gjør at festene aldri tar slutt. De pleier å være på topp klokken fire om morgenen når gjestene fra de dyre nattklubbene i bydelen Gávea tar taxi opp til favelaen for å fortsette festen.
– Denne miksen finner du ikke noe annet sted, sier Bruno Meyer. Han er en venn av modellene fra den hvite bydelen og pleier å arrangere fester i Vidigal. – Det er ikke noe problem å ta 300 kroner i cover. Alle har lyst å være med på disse festene, for de vet at her kan alt skje. Tidligere kunne narkotikakartellene by på gratis kokain, strippeshow og byens beste DJ-er. Nå er festene mer moderate, men noen overraskelser skjer fortsatt.
– De kjekkeste guttene finner du i favelaen. Det gjør at alle de peneste jentene kommer hit. Og da kommer alle andre også, sier Bruno Meyer. Forandringen i Rios favelaer kom for seks år siden da delstatens nyutdannede politikorps begynte å okkupere favelaene. Tidligere hadde politiet styrtet inn, drevet ut narkotikakartellene og så dratt videre til neste favela. Kort tid etter var kartellene tilbake, og krigen fortsatte. Da politiet beleiret Santa Marta-favelaen i bydelen Botafogo i 2008, bestemte de seg for å bli. De bygget daghjem, skoler og helsestasjoner og prøvde å få innbyggerne på sitt parti. Strategien var en suksess, og i løpet av kort tid ble et tjuetalls favelaer som ligger i Zona Sul, der de rike i Rio bor, okkupert. Volden i disse områdene har avtatt, og det har gjort Rio til en tryggere by.
– Mange er redde og booker bare for to dager, men når de skjønner hvor hyggelig det er her, så blir de en hel uke, sier hun og ler.
En av de andre favelaene som turistene har falt for, er Babilônia. Den ligger ovenfor Copacabana ved bydelen Leme. Her bodde og festet mange av de tusentalls tilhengerne som dro til Rio under VM 2014. Det finnes over 15 vandrerhjem i Babilônia, og et av de mest populære stedene er Casa da Vera. Eieren selv kom til Babilônia for snart 30 år siden og bodde sammen med mannen sin i nærmest et skur som trakk inn vann. I flere tiår måtte hun leve med krigen som raste mellom gjengene som styrte Babilônia og nabofavelaen Chapéu Mangueira. Krigen etterlot seg hundretalls dødsoffer, og innledningsscenen til Tropa de Elite, som vant Gullbjørnen i 2008, er fra dette området. Akkurat som alle andre i favelaen, måtte Vera samle ungene og holde seg innendørs når skyteepisodene startet utenfor. De siste fem årene har gjengene vært avvæpnet. Mange av gjengmedlemmene har flyktet. På samme tomt som hun og hennes mann hadde treskuret sitt, har de nå bygget et hus på tre etasjer med Babilônias største takterrasse.
– Mange er redde og booker bare for to dager, men når de skjønner hvor hyggelig det er her, så blir de en hel uke, sier hun og ler. En annen kar som rir på Babilônias turistbølge, er belgieren Pol D’Huyvetter. Han flyttet til Brasil for fem år siden, etter å ha bodd i Sveits i flere år med sin brasilianske kone. De lette etter et egnet sted i Rio, men fant ingenting til en ålreit pris. Tiden frem mot VM 2014 tredoblet husleieprisene seg, og det eneste stedet med fornuftige leiepriser fant de i Babilônia. I begynnelsen syntes kona hans at det var spennende, men foreldrene hennes i São Paulo likte ikke at hun bodde i en favela.
– For dem var favelaene noe fælt, noe stygt. De forstår ikke at samfunnet er i endring. Det endte med at vi skilte oss. Nå bor hun i São Paulo, sier Pol D’Huyvetter. Han har nå investert i favelaen og kjøpt et hus med tilhørende bar for 400 000 kroner. Ved siden av baren ligger Babilônias beste utsiktsplass, der man på den ene siden har utsikt over den over fire kilometer lange Copacabana-stranden, mens man på den andre siden ser Kristusstatuen strekke armene sine over byen. – Her omgås mennesker fra favelaen med turister og andre av Rios innbyggere. Han peker ned på naboens hus og klager på den gentrifiseringen han selv er en del av. Huset er lagt ut for salg til 700 000 kroner. – Jeg er glad jeg rakk å kjøpe før prisene gikk opp, sier han.
For å bryte med fordommer og lokke flere folk til favelaene arrangerer hvert år en gjeng med kunstnere en utstilling i Babilônia. Utstillingen kalles «Jardins Suspensos da Babilônia» (Babylons hengende hager) og trekker til seg over tusen besøkende.
For å bryte med fordommer og lokke flere folk til favelaene arrangerer hvert år en gjeng med kunstnere en utstilling i Babilônia. Utstillingen kalles «Jardins Suspensos da Babilônia» (Babylons hengende hager) og trekker til seg over tusen besøkende. Passende nok er utstillingen lagt til et grøntområde i en skråning der kommunen har revet en rekke hus fordi de befinner seg i et risikoområde. Mange av kunstinstallasjonene er i tidligere hjem som har blitt revet, eller rundt enorme tropiske trær som vokser midt i hellingen. Selve festen foregår på bakken i utkanten av favelaen der narkotikakartellene pleide å henrette fiendene sine. Nå danser hundrevis på plassen.
– Vi har seiret! Favelaene er fredelige, sier en jente. Hun danser med en brennende rokkering rundt hoftene og mottar jubel fra festdeltagerne. Noen meter fra stupet, der kartellene tidligere pleide å kaste fra seg likene i skogen, sjekker et band lydanlegget. Strømmen får de fra aggregatet de har tatt med seg. Et stykke fra den improviserte scenen har en kunstner bundet et flere meter langt gummibånd mellom to trær. Besøkende kaster seg mot gummibåndene og spretter tilbake. Kunstneren kaller installasjonen for «Tenso» (Spent).
– Det finnes ingenting som beskriver følelsen av å bo i en favela mer en nettopp spent. Du vet aldri hvem som styrer. Er det politiet, narkotikakartellene eller militsen? sier Carol Lucena, som bor i Complexo de Alemão, et konglomerat av 12 favelaer med over 70 000 innbyggere i Zona Norte.
– Favelaene i nordlige Rio er ikke en lekeplass. Der gjelder det å være forsiktig, sier Carol Lucena.
Politiet okkuperte favelaene for flere år siden, men har fortsatt ikke kontroll over området. Den ene dagen er det politiet som står for reglene, den andre dagen er det narkotikakartellene.
– Vi må alltid forholde oss til noen. Vi kan aldri bare leve og bo, sier Carol Lucena. Da en sveitsisk turist besøkte Complexo de Alemão for noen år siden, ble han så imponert over at medlemmene av kartellene bar maskingevær midt på lyse dagen at han tok et bilde av en av dem. Han tenkte at han skulle legge det ut på Instagram. Men gjengmedlemmet trodde at han var sivilpoliti og skjøt ham i brystet. Først etter flere dagers intensivbehandling sto livet hans til å redde.
– Favelaene i nordlige Rio er ikke en lekeplass. Der gjelder det å være forsiktig, sier Carol Lucena. Bandet begynner å spille en lystig forró, og Den hengende hagen fylles av dansende kropper. Noen tenner et bål, en annen en joint, og fra et brett selger en jente en «magisk sjokolademousse», fylt med cannabis. Fire om morgenen topper festen seg, og i trengselen mellom trærne og restene av husene samles over tusen mennesker nedenfor utsiktsplassen i Babilônia. Sjelden har jeg vært på en så heftig fest i Rio, og jeg klarer ikke slutte å danse. Først når jeg får en melding fra kona som lurer på hvor det har blitt av meg, forstår jeg at det er på tide å dra hjem. Jeg tar en mototaxi som kjører meg hele veien hjem. Dagen etter ringer jeg en kompis som ble igjen på festen. Han forteller at ved soloppgang vandret hele festen ned til Copacabana og kastet seg i bølgene.
– Det var som et eneste stort kollektivt bad, sier han.
