Peru: Svimlende overnatting
Etter å ha klatret opp en 385 meter høy stige, dukker soveplassen for natten opp ‒ en hengende kapsel i den vertikale fjellveggen.
Under oss slukkes menneskenes lys langt der nede. I Urubamba-dalen i Peru er det snart natt, men vi hører ikke lenger til den verdenen. Her oppe er vi bare tilskuere til jorda. Ingenting spiller noen rolle her i høyden, og det finnes ingen bekymringer, bortsett fra om kapselen vil falle ned, selvfølgelig. Tanken tvinges bort, stjernene blinker i hele fargespekteret, og jeg prøver å tenke at vi bare ligger i en veldig høy skyskraper. At det ikke bare er tynn luft under oss, og at vår lille enebolig av plast ikke bare er festet med tynne vaiere i fjellsiden. Så finner jeg en stor sprekk i plastveggen! Frykt, adrenalin og virkeligheten tar over ‒ igjen.
Jeg vil jo ikke ‒ hvorfor bega jeg meg ut på dette? Kan jeg ikke bare være fornøyd med å være hjemme? Få meg fast jobb og unger, jeg som alle andre? Må jeg absolutt oppsøke alt jeg er redd for?
5 timer tidligere. Vi har klamret oss til skarpe fjellknauser, klatret skjelvende i tynne stigetrinn av stål festet i fjellveggen, og nå venter ziplinen som skal ta oss den siste strekningen nedover mot nattens høythengende rede. Jeg står sammen med guiden Guillermo på den ene siden av en bratt klippe, og skal snart kaste meg utfor og la tyngdekraften transportere meg lynraskt over til min samboer Øyvind og guiden Arnold på den andre siden.
Jeg vil jo ikke ‒ hvorfor bega jeg meg ut på dette? Kan jeg ikke bare være fornøyd med å være hjemme? Få meg fast jobb og unger, jeg som alle andre? Må jeg absolutt oppsøke alt jeg er redd for? Hva slags folk er det egentlig som fant opp dette syke prosjektet? Ah! ‒ Just fuck it, dytt meg, sier jeg, hjernen er satt i AV-modus.
Og ombestemmer meg. ‒ Nei! Ok, da! Da dytter Guillermo meg hardt av gårde før jeg rekker å ombestemme meg igjen. Jeg fokuserer på én ting, og det er å se på guiden som venter i den andre enden av den tynne vaieren. Han veiver hardt med begge armene, jeg bremser farten med en altfor stor hanske klemmende over vaieren. Fullt konsentrert om denne ene tingen, og kroppen gjør det hjernen sier. Jeg lander perfekt. Han tar imot meg med sterke armer. ‒ I love you, sier jeg til guiden Arnold med tårer i øynene. Det er første gang jeg møter ham.
Guillermo kommer innom kapselen etter en stund, serverer te av kokablader, disker opp en fantastisk fireretters middag, åpner en flaske rødvin, og verden er fullkommen. Etter middag vil jeg opp på taket og fotografere.
Nesten 3000 moh. Vi begynte turen 2500 meter over havet, og målet er den gjennomsiktige kapselen 2900 meter opp i fjellveggen. Klatreguiden Guillermo lever av å få eventyrlystne til sengs, og sover selv her oppe i høyden hver natt i travle perioder. Vi snakker om kokaplantasjer, ayahuasca, fjelltopper og spennende reisemål. Han får oss til å le, og vi føler oss så trygge som en kan føle seg i en spinkel stige i en bratt fjellvegg.
Lite klatreerfaring og heftig høydeskrekk er helt greit. ‒ Dette er helt trygt, sier Guillermo selvsikkert. Litt senere forteller han at det er blitt vurdert å utvide med flere kapsler, men han vet ikke om han tror fjellet tåler det. Jaha, tenker jeg, og myser skeptisk mot vaierfestene. Vi er på vei ned den siste biten, og dette er den verste delen. Det går sakte, trinn for trinn, helt til jeg forsiktig setter foten ned på plattformen og med ett kjenner hvor slitne armene og beina mine er. Vinden hveser rundt meg, jeg kreker meg ned mot inngangen, holder pusten. Åpner luken, og halvveis nede i kapselen er det helt stille. En uventet rå, heftig prestasjonsfølelse slår inn, jeg skjelver og tenker at dette er det sykeste jeg har opplevd!
Øko. Guillermo kommer innom kapselen etter en stund, serverer te av kokablader, disker opp en fantastisk fireretters middag, åpner en flaske rødvin, og verden er fullkommen. Etter middag vil jeg opp på taket og fotografere. Kler på meg hansker, alpakkaull og klatreutstyret igjen, stikker hodet målrettet opp gjennom luken, kjenner vinden umiddelbart rive tak i håret, ombestemmer meg, og piler fort ned stigen i full retrett. Jeg ville visst være inne i stedet, under den gedigne dundynen.
Kapselen er bygget av gjennomsiktig polykarbonat og aluminium, og inneholder fire soveplasser og et eget bad med økovennlige løsninger. Lysene er drevet av solcellepanel, og fra de ca. 12 kvadratmeterne kan en se utover inkaenes hellige dal. Vinden høres godt, men kjennes ikke. Vår kapsel ligger litt høyere enn de andre to, hvor guidene og et annet par som klatret før oss, bor. De slukker lysene sine og tar kveld, fjellene kommer nærmere, og vinden løyer. Det er surrealistisk å se ned, hjernen slår seg av, bedøver seg selv, klarer ikke å ta alt til seg. Det er stjerneklart, og vi er nær naturen, og så til stede. Og litt redde.
Neste morgen klatrer vi over til guidenes tak og spiser den mest spektakulære frokosten noensinne. Nicole og Pierre sov i den andre kapselen, og forteller fornøyelige historier fra alle verdens hjørner.
Gribb. Dobbeltsengen er som en diger marshmallow. Her kan vi ligge og speide etter gribber. En av verdens største fugler, andeskondoren, lever nemlig her, og lager seg reirplasser i bratte fjellvegger. Akkurat som Ario Ferri og Natalia Rodriguez gjorde da de bestemte seg for å lage Sky Lodge. ‒ Vi ville la ikke-klatrere også få muligheten til å oppleve å sove i høyden, uten å måtte sove i et hengende telt. Det er nemlig skummelt, også for profesjonelle klatrere, sier Natalia. Inspirert av en bok om romfart fant de formen på kapselen, og kanskje nettopp det er grunnen til at det føles som om vi bare er tilskuere til livet der nede.
Neste morgen klatrer vi over til guidenes tak og spiser den mest spektakulære frokosten noensinne. Nicole og Pierre sov i den andre kapselen, og forteller fornøyelige historier fra alle verdens hjørner. vi over til guidenes tak og spiser den mest spektakulære frokosten noensinne. Nicole og Pierre sov i den andre kapselen, og forteller fornøyelige historier fra alle verdens hjørner. De forlot Irland og Frankrike og bosatte seg her i Urubamba-dalen. ‒ Etter å ha reist rundt omkring på kloden prøvde vi å slå oss ned i Europa, men A4-livet hjemme ble feil for oss, så vi reiste hit i stedet. Her får vi mer tid til det vi liker å gjøre, sier Nicole og ser rolig utover fjellene. Vi drikker opp kaffen, zipliner og rapellerer ned, og idet føttene treffer jorden, kjenner jeg at det er her jeg hører til ‒ på bakken. Men den rå følelsen av galskap henger igjen lenge etterpå.
