HELGELESNING: For en tid!
Sitter i mitt bibliotek, har noe godt i glasset. Vel, bibliotek er å trekke det lenger enn langt. Jeg føler det slik, men sannheten er at jeg sitter i en god stol ved siden av en bokhylle hvor jeg gjennom årene har samlet mye snadder, for å si det slik, fra reiselitteraturen. Dette er en tradisjon jeg har tatt med meg fra barndommen. Ikke at reiselitteraturen der var så overveldende representert, men som nesten alle hjem på den tiden, hadde vi Nansens samlede, Amundsens samlede, Fønhus var rikt representert, og Jack London sto der i metervis. Pluss og pluss. Ingen sjeldenheter, kanskje, men nok bøker til å skaffe seg kunnskap og vekke nysgjerrigheten om reisens vesen for både voksne og barn.
Om muligheter for å bli med på lastebåter, om Axel Jensen, om bussruter fra Piccadilly Circus til Bombay, og saltkaravaner med kameler fra Bilma i Sahara og om lange haiketurer, der den vakre damen i rød Porsche aldri hadde plass.
Mitt reisebibliotek er i dag mer sofistikert, for jeg har opparbeidet en viss samlermani. Men det er ikke det som er det viktigste. Jeg mener veldig sterkt at alle som har en interesse for å reise, skal ha en grunnleggende stamme av reiselitteratur i hylla for å opparbeide ønsker om reisemål og for å få den nødvendige kunnskap om steder en skal reise til. For der er det en forskjell fra «dentid» og nåtid: Før leste man og visste man, nå vet man ingen ting – ingen ting. Og da snakker jeg ikke om hvor du skal bo og hvor du skal spise – jeg snakker om grunnleggende kunnskaper om stedet du skal reise til. Kultur, for eksempel, sånn i forbifarten.
Ja, jeg setter dette litt på spissen, og grunnen til det er at jeg nylig satt sammen med en gjeng unge mennesker som skulle reise langt, og det var en fin opplevelse. Jeg la ut i det vide og brede om hvordan det var å reise da jeg var ung. Om muligheter for å bli med på lastebåter, om Axel Jensen, om bussruter fra Piccadilly Circus til Bombay, og saltkaravaner med kameler fra Bilma i Sahara og om lange haiketurer, der den vakre damen i rød Porsche aldri hadde plass.
Når jeg først var kommet i gang, var jeg vanskelig å stoppe. Men de avbrøt meg ikke, de var rett og slett interesserte. Da jeg trakk pusten og bestemte meg for å ta en pause, var det en ung jente, rundt 19, som sa:
– Jeg skulle ønske jeg levde på den tiden – for en tid, for noen muligheter!
Sa hun.
Floskel, kanskje, men jeg ble rørt og hadde lyst til å gi henne en god klem, for jeg kjente meg så godt igjen. Det var akkurat slik vi tenkte da vi leste Ingstad, London, Nansen og Amundsen. Vi som satt der med boken, vi levde på en måte litt for sent – for sent for de store eventyrene. Så roet jeg meg og tenkte at slik vil det alltid være. Fortidens forherligelser. Kanskje også Nansen og hans likesinnede, da de skrev sine bøker, hadde Marco Polo, von Humboldt, Darwin og Barents som bakteppe, og tenkte det samme:
– Den gangen: For en tid, for noen muligheter.
Jeg var ferdig. Det var deres tur. De skulle langt, hadde planene klare og mange spørsmål. Grenseoverganger, var det trygt, hva med maten, hvordan var standarden på hotellene. Og når de skulle slappe av: Skulle de velge en øy i Vietnam eller i Thailand. Hva ville jeg gjort: Valgt Afrika eller Sør-Amerika? Alle de spørsmålene vi ikke stilte da vi skulle reise. Om det var nett-dekning? En antydning om at de kunne kjøpe et frimerke, ble hengende i luften. Kanskje de ikke skjønte hva det var?
Et lite øyeblikk irriterte jeg meg over at alle spørsmålene var av praktisk art, det var ingen genuine spørsmål om kultur, heller ikke om hva de burde lese på forhånd. Og om hva det kostet, snakket de ikke om i det hele tatt.
Templer og elefanter av Carl Bock, mumlet jeg, men fant ikke gehør. Så jeg slo det fra meg, tok av meg min litterære misjonskappe. Snudde tidsbildet, lot meg lede og ga meg de unges entusiasme i vold.
– For en tid, for noen muligheter, sa jeg.
Og mente dem.
