I ROSES NAVN: I Jorges ørken
«Bare to type skapninger har det gøy i ørkenen: beduiner og guder. For vanlige mennesker er den en brennende ildovn»
«Bare to type skapninger har det gøy i ørkenen: beduiner og guder. For vanlige mennesker er den en brennende ildovn», ifølge Dryden, en av karakterene i filmen Lawrence of Arabia (1962). Jeg registrerer med uro at begge vannflaskene mine på 0,75 liter er tomme. Turister hører imidlertid heller ikke til kategorien «vanlige mennesker». Det handler ikke om død og liv i verdens tørreste ørken, Atacama i Chile. Bare en ørliten dehydrering.
Det sies at offiseren og arkeologen Lawrence ble tiltrukket av ørkenen fordi den var ren. Atacama er alt annet enn ren. Den er riktignok endeløs og monoton, men overalt er jorden revet opp av maskiner, av store, tunge lastebiler som kjører mellom forlatte gruver. Sanden er ikke gyllen og myk, den er grå, ruglete og hard. Men i oasebyen San Pedro er det vann, der er folk, der er turister; der er lykkejegere fra hele Chile som ønsker å tjene penger på dem.
Geograf Benjamin Sùber
«En mann bør flykte, i stedet blir han. (…) Han blir, fordi ørkenen, akkurat som havet, har noe som tiltrekker ham mer enn selve livet»
Jeg går av bussen. En mann reiser seg. Jorge. – Jeg har rom til halv pris, sier han med hes, raspende stemme og sprukne lepper. Det er som om han har vokst ut av ørkenen, med sine mørke, spisse knokler og harde bein. Men han er ikke fra San Pedro. Ikke fra Atacama engang. Han er bare fascinert. Tiltrukket. Slik fremmede gjerne kan tillate seg å være. Slik også Lawrence ble anklaget for å være i filmen:
«Jeg tror du er en av disse ørkenelskende engelskmenn. (…) Ingen araber elsker ørkenen. Vi elsker vann og grønne trær. Det er ingen ting i ørkenen.» (Prins Faisal)
Hos Jorge henger en oppslagstavle med hyggelige tilbakemeldinger fra gjester. Fem‒seks stykker. Og jeg tenker at det må være et godt tegn. I tillegg opplyser Jorge at han er behjelpelig med sykler, om jeg vil begi meg ut i ørkenen.
Neste dag i ørkenen hos Jorge: Jorge er ingen steds. Jeg går inn til byen. Dag nr. 2: Det sitter ingen i resepsjonen hos Jorge. Dag nr. 3: Jeg kommer tilfeldigvis over Jorge, og jeg spør ham om jeg kan leie sykkel. Han må bare reparere den først. Dag nr. 4: Jorge har vondt i hodet. Jeg leier sykkel i byen og sykler ut i ørkenen.
Da Marco Polo krysset den arabiske ørkenen Taklamakan på 1200-tallet, var det særlig ørkendemonene han ble advart mot. Demoner, som med menneskestemmer lokker deg stadig lenger inn i ørkenen, inntil du er fortapt. I Atacama er det taust, bare susing av vind og sand som skraper mot ansiktet, og så endelig de myke sanddynene. Jeg står snowboard. Jeg beundrer saltformasjonene. Jeg bestiger månelandskapet. Jeg sovner under åpen himmel; jeg ligger våken under åpen himmel og beundrer de store, klare stjernene. Jeg har det gøy.
Tilbake i byen står Jorge bøyd over sykkelen sin, biter i den sprukne leppen. Han stirrer blankt og ubesluttsomt på de store folkemengdene.
Jeg titter på oppslagstavlen hans igjen. Nå ser jeg at alle de glade tilbakemeldingene er fra ett og halvt år siden. Omtrent da han besluttet å bosette seg i ørkenen. Hvem vet hvilke demoner som snakket siden.
«En mann bør flykte, i stedet blir han. (…) Han blir, fordi ørkenen, akkurat som havet, har noe som tiltrekker ham mer enn selve livet», skriver geograf Benjamin Sùber.
Så tar det kanskje et helt liv før Jorge innser at han verken er beduin, gud eller turist.
For øyeblikket vet jeg imidlertid godt at jeg hører til sistnevnte. Jeg fyller mine to 0,75 liter og reiser videre.
