Fårö: Bergmans store kjærlighet
«Uberørt» er et ord som har mistet mye av sin betydning i vår tid. Med lovord om det «rå» og «uspolerte» følger ofte turistindustrien med på lasset. Men når jeg står på vestsiden av Fårö, mens sommersolen balanserer på kanten av Østersjøen, får ordene mening.
Uberørt. Det er sjelsro i det værbitte landskapet: stille som verdens ende, utenom den jevne lyden av bølgeskvulp, måkeskrik og raslingen i løvet i skogen. En lett eim av saltvann og råtten tang henger i den kjølige vinden. Men selv om jeg er nokså usikker på veien tilbake til vandrerhjemmet, føles det godt å være litt fortapt. Denne følelsen – den søte ensomheten når verden er stille ‒ er det som gjør øya på toppen av Gotland så veldig spesiell.
For noen er en reise til Fårö et avbrekk fra verden utenfor. For andre blir øya som en verden i seg selv: et kjærlighetsforhold og levesett som borer seg dypt under huden og aldri helt slipper taket. Fårös mest berømte beboer, Ingmar Bergman, hørte til de sistnevnte. Under filmingen av «Såsom i en spegel» på tidlig 60-tallet falt den prisbelønte regissøren for øya: dens befolkning, historie, kultur og ikke minst landskapet – som han enkelt og greit beskrev som «magisk». Fra han bygde huset sitt i 1967, tilbrakte Bergman store deler av tiden sin på Fårö, helt til han døde her i 2007. De siste fire årene var han å regne som en av øyas rundt 600 fastboende.
Det var ingen rasjonalitet i valget, fortalte han under et intervju med musikeren Tobias Fröberg.
– Bare en intuitiv følelse om at dette var mitt landskap. Jeg kan ikke forestille meg hva livet mitt hadde vært uten Fårö.
Hit kommer du for naturens skyld, for lange, retningsløse vandringer langs steinstrendene.
For mange fåröværinger er det på samme tid vanskelig å forestille seg livet her uten Ingmar Bergman. Hadde det ikke vært for kunstverk som «Persona» og «Scener fra et ekteskap» ‒ filmet her i Fårös karakteristiske landskap, ville den lille flekken nord på Gotland forblitt et jordbrukssamfunn uten mye oppmerksomhet fra verden utenfor.
I disse dager er reisere et vanlig syn i kafeene og på landeveiene ‒ på sykkel, i bil og til fots ‒ selv om øya forblir hva man med god samvittighet kan kalle for «uspolert». Hit kommer du for naturens skyld, for lange, retningsløse vandringer langs steinstrendene. Og for å få et innblikk i hva som inspirerte en av historiens største filmskapere. Ellers er det lite om Fårö i reklamer og brosjyrer, få attraksjoner å rangere utenom det berømte Bergmancenteret, et par gode restauranter og kilometer etter kilometer med karrig svenskekyst.
Daglig leder for Bergmancenteret, Helen Beltrame-Linné, er vanskelig å holde følge med. I juni/juli hver sommer arrangeres den årlige Bergmanveckan, og i år er det mer hektisk enn noensinne.
– Det er årets desidert travleste tid på øya, forteller hun med mobiltelefonen i én hånd og en bunke papirer i den andre. Interessen for Bergman og øya er helt enorm – og større og større for hvert år som går.
Bergmanveckan er, som navnet antyder, en hel uke dedikert til regissørens liv og virke. Fra tidlig om morgenen til sent på kveld er det lite her som ikke omhandler film, historie og scenekunst. Fra filmvisninger, til debatter og foredrag og egne Bergman-safarier, der filmhistorikere og eksperter viser gjestene hvor ikoniske scener fra filmene ble spilt inn.
– Bergman har satt Fårö på kartet for mennesker verden over, sier Beltrame-Linné, – og har preget dette stedet som ingen andre. Du forstår fort hva som inspirerte Bergman til å skrive hans mange mesterverk. Øya var uvurderlig for Bergmans uttrykk.
Ingmar Bergman
– Det er noe helt spesielt med å være omgitt av naturen. Trærne langs stranden blir som gode venner, der de står med sine enorme nettverk av røtter i den stive, sørvestlige vinden.
Først og fremst var det freden og stillheten som appellerte til ham. Privatlivet var alltid avgjørende for regissøren, og lokalbefolkningen ville som regel trekke på skuldrene når nysgjerrige turister spurte om veien til «The Bergman Mansion». Når han ble spurt om han fryktet ensomheten på denne avsidesliggende øya, svarte regissøren et kontant nei.
– Det er noe helt spesielt med å være omgitt av naturen, fortalte han. – Trærne langs stranden blir som gode venner, der de står med sine enorme nettverk av røtter i den stive, sørvestlige vinden.
Dette ensformige, flate landskapet er også fullt av motsetninger. Varmt og åpent i ett øyeblikk, bitende, ugjennomtrengelig og nesten fiendtlig i det neste.
Solen er nesten borte nå, men himmelen er fortsatt lys. Jakken er kneppet igjen, og et tynt lag med sjøsprøyt legger seg mot kinnet. Og idet de utenomjordiske steinformasjonene blir som skygger mot det mørke havet, møter jeg José Rodolfo Pérez og Doyeon Kim. Paret fra Guatemala har vært på retningsløs vandring siden tidlig morgen, og skjelver lett i beina når de bestiger steinrøysen og kjenner dagens siste solstråler på kroppen.
– Som å stige inn i Bergmans filmer, sier José. – Det er en melankoli i landskapet, til tider nesten svart-hvitt.
Doyeon nikker bekreftende.
– Da vi kom hit, var jeg redd for at det ikke ville bli nok å gjøre, men det ble raskt tydelig at dagene ville gå fort. Stemningen og landskapet svelger deg med hjerte og sjel.
Og nettopp der er poenget. På et sted som Fårö, trenger man ikke mer.
Det lille som er, er mer enn nok.
Bli abonnent på Vagabond
Den som vet mer opplever mer. Vagabond er Norges mest anerkjente reisemagasin og har skrevet om reiser i over 20 år.
Bli abonnent på Vagabond for kun kr 389,-
Vagabond kan være forskjellen på en vanlig ferie og en reise du aldri glemmer. Sofistikert og troverdig – i spennende reportasjer pirrer vi reiselysten din og tar deg med til uberørte paradis, pulserende storbyer og til de mest kjente feriedestinasjonene.I Vagabond finner du all den informasjonen du trenger for å gjøre reisen din så mye rikere og morsommere. Reiseinspirasjon og kunnskap – 7 ganger i året.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
