USA: Venice Beach
Han tilbringer nettene ute på taket. Ser ut over havet og over hustakene i Venice. Tripper på LSD og prøver å skrive ut rockekonserten som dundrer inne i hodet hans. På dagene studerer han ved filmskolen på UCLA. Han er 22 år gammel og har bare 6 år igjen å leve. Han heter Jim Morrison, og det nystartede bandet heter The Doors. Året er 1965, og stedet er Ocean Front Walk i Venice i Los Angeles.
Tobakksmilliardæren Abbot Kinney bygget den californiske versjonen av Venezia med tilhørende fornøyelsesparker og gondoler i 1905. Noen år senere kunne stranden og kanalene ha opptil 150 000 besøkende på en helg. Kinney styrte Venice med jernhånd. Da han døde i 1920, falt stedet sammen, og den siste fornøyelsesparken ble stengt på 40-tallet. Innbyggertallet hadde eksplodert, og kommunen asfalterte kanalene for å lage mer plass. Venice ble etter hvert neglisjert, slitent og kriminalisert.
Jim Morrison var ikke den første kunstneren som tilbrakte dagene og nettene under 50- og 60-tallet på stranden i Venice. Stedet var nærmest for slum å regne i filmbyen, og de lave husleiene tiltrakk seg kunstnere og fattige europeiske innvandrere. På 50-tallet var beat-poetene stamgjester i barene på strandpromenaden. Jack Kerouac og Allen Ginsberg var fremtredende medlemmer av denne protestbevegelsen som eksperimenterte med psykedeliske stoffer og seksuell frigjøring. De tok sterkt avstand fra all krig og materialisme. Tekstene deres ble etter hvert grunnlaget for den kommende hippie-bevegelsen, og de tyske innvandrerne i området åpnet de første helsekostbutikkene og bidro med «tilbake-til-naturen»-livsstil.
I løpet av de siste årene har Google, Apple og flere andre teknologiselskaper flyttet hovedkontorene sine hit.
I dag er Venice mindre slitent, men fremdeles et sted for bohemer og annerledestenkende. Området har en annen puls enn resten av Los Angeles. Her finner du skatere, breakdansere, tatoveringsartister, spåkoner, musikere, tryllekunstnere, kroppsbyggere, poeter, kunsthåndverkere og hjemløse. Mange kommer hit for å bli «oppdaget» og prøve seg på en karriere i filmbyen. Kroppsbyggere på Muscle Beach er blant dem. Ute i sola glinser huden på muskuløse menn som trener vekter foran publikum midt på strandpromenaden. Den mest berømte av dem som jevnlig trener her, er Arnold Schwarzenegger. I tillegg til å være guvernør av California vant han kroppsbyggertittelen Mr. Olympia syv ganger, og han har hatt hovedrollen i en rekke actionfilmer.
Innimellom turister, besøkende og syklende beboere er det ikke sjelden å se en vaskeekte filmstjerne spasere langs strandpromenaden. De får stort sett gå i fred her, selv om de heter Justin Bieber eller Leonardo di Caprio. I løpet av de siste årene har flere stjerner flyttet fra palassene sine i Los Angeles’ dyreste områder for heller å kjøpe seg et mindre hus i bakgatene i Venice. Like bak strandpromenaden ligger gaten oppkalt etter Abbot Kinney. Fra å være en av Los Angeles’ mest slitne gater er den nylig restaurert til å bli en av de mest trendy kafégatene i storbyen. I løpet av de siste årene har Google, Apple og flere andre teknologiselskaper flyttet hovedkontorene sine hit.
Krigsveteranen Cathy er en av disse. Hun sover på fast plass utenfor postkontoret, rett under skiltet som opplyser at her har Jack Kerouac bodd. Cathy og kjæresten hennes kom til Venice fra Nebraska da sosialen tok fra henne barna. Nå er hun poet og skriver dikt på pappkartonger som hun selger på strandpromenaden.
I skateboardparken langs stranden høster 25 år gamle Ryan stor applaus når han viser frem ferdighetene sine. Han kom til Venice for fem år siden for å bli profesjonell skater. I dag pryder bildet av ham flere rullebrett, og han har så vidt begynt å gjøre karriere. Fremdeles bor og sover han under palmene på stranden, i likhet med mange av de andre som jobber på stranden. De som ikke får plass der, sover i de smale gatene som går opp fra stranden. Krigsveteranen Cathy er en av disse. Hun sover på fast plass utenfor postkontoret, rett under skiltet som opplyser at her har Jack Kerouac bodd. Cathy og kjæresten hennes kom til Venice fra Nebraska da sosialen tok fra henne barna. Nå er hun poet og skriver dikt på pappkartonger som hun selger på strandpromenaden. «Jeg elsker Venice, her har jeg verdens beste kontor», smiler hun. «Plassen min på strandpromenaden er gratis, jeg må bare passe på å være her før klokken ni om morgenen. Det er ikke vanskelig, for om jeg ikke har ryddet sammen soveposen min utenfor postkontoret før klokken åtte, så blir jeg vekket av politiet. Den eneste regelen for å selge noe her, er at det må være eget håndverk. Jeg skammer meg for øvrig ikke over å være hjemløs, jeg liker å være helt fri fra stress, regninger og tidsfrister. Jeg ville likt å leve som de innfødte indianerne gjorde i sin tid. De er mine forbilder.»
Hippietiden henger fremdeles igjen i Venice, og er du heldig, kan du treffe en som Dave, som har vært her siden storhetstiden. På sin faste plass på promenaden har han solgt håndlagde hasjpiper siden slutten av 60-tallet. Han er misfornøyd med den nye loven som har gjort bruk av medisinsk marihuana lovlig, som han mener har ført til at de tidligere selgerne har gått over til å selge det mye farligere syntetiske dopet isteden. Langs strandpromenaden er det tett med legekontorer som kan selge deg legeattest og marihuana i samme pakke. Det er sågar lov å røyke medisinsk marihuana på gaten, i motsetning til vanlige sigaretter som er strengt forbudt å nyte i det offentlige rom.
Mellom rød plysj og skrekk-kabinetter opptrer flammeslukere, damer med skjegg, albinoer, dverger og elefantmenn i en oppvisning som kunne vært hentet ut av tv-serien «Carnivale» fra begynnelsen av forrige århundrets USA.
En av Venices merkeligste og mest groteske attraksjoner er Venice Freak Show. Fire dager i uken klokken fem åpner dørene til en forestilling som tar deg tilbake til en tid du trodde var forbi for lengst. Mellom rød plysj og skrekk-kabinetter opptrer flammeslukere, damer med skjegg, albinoer, dverger og elefantmenn i en oppvisning som kunne vært hentet ut av tv-serien «Carnivale» fra begynnelsen av forrige århundrets USA. Forestillingen i Venice ga for øvrig inspirasjon til Netflix-serien «American Horror Story: Freak Show».
En langt mer rytmefylt attraksjon er The Drum Circle hver søndag ettermiddag. Musikere samles på stranden for å tromme brasilianske/afrikanske rytmer, mens hundrevis av mennesker samler seg rundt dem og danser. Trommingen foregår i timevis og ofte til midnatt. De senere årene har politiet fått beskjed fra nyere og mer velstående beboere i området om å prøve å roe ned trommingen, noe som ved enkelte tilfeller har ført til bråk mellom politiet og deltagerne. For øvrig har politiet stor, men blid tilstedeværelse på stranden, der de kjører de store SUV-ene sine opp og ned på stranden eller rir på politihester langs promenaden.
Kvelden senker seg i Venice. Selgerne pakker sammen tingene sine og trekker seg stille tilbake under palmetrærne eller inn til sine faste plasser i sidegatene. Det kan virke litt skremmende med mumlingen og bevegelsene fra mørket for en nordmann. Men Ryan har forklart meg at det er sjelden de som sover her lager trøbbel, de vil for enhver pris ikke miste plassene sine eller tilværelsen ved stranden med å gjøre noe ulovlig. «Pass deg heller for turistene som lager bråk i barene langs promenaden, de har jeg lært meg å holde meg langt unna», advarer han. Jeg har dette i minne når jeg beveger meg opp promenaden mot Venice Ale House på hjørnet av Rose Avenue, som sannsynligvis serverer verdens beste californiske IPA-øl.
