Tretten nysgjerrige ansikter. De titter ned på meg gjennom myggnettet, som henger som et indianertelt over madrassen. De smiler. Peker. Fniser og ler. Aldri har de sett noe så rart som meg.
Klokken er fem, og bønneropene legger seg som silke over hustakene. Solen strekker seg forsiktig over horisonten. Å våkne på et hustak i Mali er et av mine beste reiseøyeblikk.
Mitt første møte med Afrika var ikke helt slik jeg hadde forestilt meg det. Når et vennepar flyttet til Dakar, var det på høy tid å reise til det store Afrika.
Ingen sundowner eller elefantparade. Løver, sebraer, antiloper – disse dyrene er nesten utryddet i Vest-Afrika.
Men Mauritania er stengt. For oss. Hverken penger eller pass er verdt noe her uten et visum fra Bamako. To dager med bil unna. Vi må snu. Det er bare én vei tilbake – der vi kom fra.
Så safari ble det ikke, men mye Sahara. Steikandes heite Sahara. En ukes program var nøye planlagt, firehjulstrekker og sjåfør bestilt. Fra Dakar, østover til Mali, krysse grensen til Mauritania og vestover tilbake til Senegal. Kartet fikk det til å se så enkelt ut. Vi møtes av 50 varmegrader. Baksetet er en sauna, vinduene kan ikke rulles ned. Sjåføren vår, Michél, ytrer bekymret på fransk at dette blir en veldig lang tur når han forstår hvilken reiserute vi har lagt opp. Sand. Hullete veier som gjør time etter time, dager til ende til en ulidelig, ukomfortabel reise.
På dag tre ser vi endelig målet for første etappe. Grenseovergangen til Mauritania. Åtte timer gjennom et ødeland uten å passere en eneste landsby, ikke et eneste menneske. Men Mauritania er stengt. For oss. Hverken penger eller pass er verdt noe her uten et visum fra Bamako. To dager med bil unna. Vi må snu. Det er bare én vei tilbake – der vi kom fra.
Et kvarter utenfor Kayes gir bilen til slutt opp. Det er midnatt, vi er utslitte, Michél har sittet bak rattet de siste 16 timene, med unntak av de gangene vi gikk tom for bensin. Bilen nektet å fortsette, bildeler måtte byttes.
Så kommer de. Alle sammen. Hele familien til Michél. Gutta begynner å mekke på bilen, de tar oss med hjem. I natt skal vi ikke sove på hotell.
Vi smyger oss opp på taket. På et dusin madrasser på gulvet sover nakne kvinner og barn. Mor har stått opp for å ta imot gjestene, serverer fat og kasseroller med kylling. Jollof-ris. Gryteretter med de nydeligste smaker. Vi setter oss i ring rundt maten på steingulvet og spiser med hendene under stjernehimmelen. De har gjort klar en madrass for oss. Jeg legger meg med en lykkelig forventning om hva morgendagen skal bringe. Som blåst bort er det siste døgnet, skuffelsen over Mauritania som vi ikke fikk sett, og den uendelige lange og varme reisen. For dette er jo grunnen til at vi reiser. Menneskene. Gjestfriheten vi møter overalt. Å bli kjent. Kjent med hvordan de lever. Hva som får dem til å le. Samtalene. Å få lov til å bli med dem hjem.
Ungene har våknet til en vidunderlig overraskelse. Her, på nabomadrassen, hjemme på deres tak, ligger det to hvite mennesker og sover. Denne dagen kunne ikke ha startet bedre. For noen av oss.
