LEDER: DRØMMEN OM NEW YORK
Det er få steder i verden som har en tiltrekningskraft som USA. I århundrer har landet som står for muligheter og drømmer, lokket folk over Atlanteren. Det er også få byer som har en så stor tiltrekningskraft som New York. En by jeg allerede kjenner, før jeg har vært der. En by som allerede er min.
Ivrig, lykkelig og spent til første tur over dammen for en langhelg. Det er planlagt middager. Drinker på takterrassebarer. Akkurat hipster nok i Perry Street. Lunsj i Meatpacking District. Vandre gjennom jødekvartalene i Brooklyn. Hummer i China Town. Smake på Upper East Side. Det skal shoppes. Det er så mye som skal gjøres disse dagene. Det er så mye å glede seg til. En hel rekke med must-do-and-see for en jomfrutur til New York.
Idet flyet møter asfalten på JFK, blåser det hardt. Det er noe som lurer i horisonten. En annen dame som også melder sin ankomst. Hurricane Irene.
New York står stille. De siste butikkene som holder åpent, skyter ut varer i ekspressfart. Hyllene er tømt for siste boks med hermetikk, hver eneste loff, egentlig er alt spiselig solgt. Stormen kan vare i dagevis, så newyorkerne hamstrer som om vi skulle overleve de neste ukene isolert og avskåret fra verden. Det hele virker veldig nevrotisk amerikansk, som de gærningene som bunkrer opp for verdenskrig en god del lenger vest. Borgermesteren har meldt om unntakstilstand. Metroen står. Folk bes om å holde seg hjemme. Ta inn alle løse gjenstander fra balkongen. Hold dere fast.
Stormen kan vare i dagevis, så newyorkerne hamstrer som om vi skulle overleve de neste ukene isolert og avskåret fra verden.
Jeg trosser vinden – og det loddrette regnet. Fifth Avenue er folketom. Bergdorf Goodman har spikret treplater for vinduene sine. Kirkedørene er boltret igjen ‒ selv ikke Gud har åpent i dag. Irenes ankomst meldes meter for meter, når treffer hun, hvor sint er hun. Hvor sterk er New York? Hudson er faretruende nærme der jeg bor, og til slutt kommer meldingen. Evakuering.
Høyt der oppe i etasjene på Hilton, som i en beskyttet borg på 55 etasjer i stål og glass, får jeg vindusplass til uværet. Mørkt og tungt, New York sitter musestille i påvente av det som kommer.
Jeg våkner til glimt av sol gjennom det tette skylaget. New York står fortsatt. Irene kom og gikk, langt mildere og snillere enn fryktet. Sakte kommer menneskene ut og fyller byen. Stol og border settes ut på fortauskafeene, utstillingsvinduene lokker kundene tilbake til butikkene, solen varmer en herjet by. Akkurat tidsnok til at JFK roper opp avgang hjem.
Så New York, vi kjenner hverandre ikke, men jeg vet at vi ses igjen. Og neste gang, da blir det bare oss – på tomannshånd.
