Og mange av gutteklubbene i den tidens Oslo het Fram, og vi dro i Nordmarka hele året, bodde i telt eller i granbarhytte, frøys oss gjennom nettene og syntes at vi var polfarere in spe. For å fryse, det måtte en polfarer venne seg til.
Jeg ble ingen polfarer, men jeg har vært på Grønlandsisen – og ganske mye på Svalbard. Men ett polarområde har ligget der hele tiden, som en utilgjengelig, uoppnåelig drøm. Antarktis!
Så bød det seg en anledning. Et cruise, men var det cruise jeg ville? Tilbake til bokhyllene. Roland Huntfords bok om Shackleton, selvfølgelig, og den samme Huntsfords bok om Scott og Amundsen, men også bøker om norsk hvalfangst, om miljø og om moderne eventyrere. Jo, det var på cruise jeg ville – jeg bare måtte!
Punta Arenas helt sør i Chile. Langsom reise med hurtigruteskipet «Midnatsol». 14 dager på båt, i et farvann som enkelte steder er kjent som verdens verste, som over Drakestredet!
I Antarktis er det ikke bare å cruise. Sikkerhets- og miljøforskriftene er strenge, og som passasjer må du vite en del om dette. Allværsjakke til odel og eie, takker og bukker. Tilpasning av redningsvester, demonstrasjon av hvordan vi skulle gå i ribbene (båtene som brukes ved ilandstigning eller på utflukter), oppdeling i grupper. Prøving av neoprenstøvler, for i Antarktis får ingen gå med egne støvler, for at du ikke skal ta med deg uønskede partikler som frø, til steder de ikke hører hjemme.
Strenge regler, men vi tar til oss ny kunnskap, nikker og er enige. Spesielle grep når vi får hjelp av mannskapet til å gå opp og ut av ribbene, for ingen vil vel falle i vannet som holder minus 1 grad? Sikkerhet på alle bauger og kanter. Det gir trygghetsfølelse. Hver kvinne og mann i sin gruppe, jeg ble en Wandering Albatross, og det navnet var jeg ganske fornøyd med.
Vi snirkler oss mellom isflak. Hav-is er sprø, mens bre-isen er mye vanskeligere og farligere. Ser noen seler. De ser på oss med sine mørke øyne og dårelokker, men er ikke redde. Blokker av breen kalver. Vakre omgivelser, en forsmak på noe større.
Garibaldi-fjorden. Vi går i ribbene. Trenes i gode rutiner som gjør ting lettere. Seiler inn mellom bratte fjell med grønn vegetasjon, helt inn til brefronten. Vi snirkler oss mellom isflak. Hav-is er sprø, mens bre-isen er mye vanskeligere og farligere. Ser noen seler. De ser på oss med sine mørke øyne og dårelokker, men er ikke redde. Blokker av breen kalver. Vakre omgivelser, en forsmak på noe større.
Puerto Williams. Flåtebase. Sivilisasjonens siste utpost. Den lille byen har 3000 innbyggere og egen nasjonalpark, Omora Ethnobotanical Park. Byen har skole, noen butikker, postkontor – det er ikke så mye mer. Byen har også en god havn for mange polarseilere, har egen flyplass og er en viktig utpost for det Chile som ligger lengst sør.
Jeg treffer John fra Australia, han ligger her med seilbåten sin, har ligget her i 10 år. Tar med turister ut i fjordene og over til Antarktis. ‒ Om sommeren, understreker han. Klager over at det bare er chilenske båter som får oppdrag, og de viktige tillatelsene.
– Lettere i Argentina, sier han.
– Hvorfor drar du ikke dit, spør jeg? Det er jo bare noen steinkast unna!
– Finere her, sier han, og da spør jeg ikke mer.
Alle har vi hørt om Kapp Horn, helt sør i Sør-Amerika. Så langt sør at man kan si: Antarktis neste. Det store spørsmålet var: Var værforholdene slik at vi kunne komme oss i land? Ikke for at det er så mye å se der, men for at vi kunne si: Vi har vært på Kapp Horn. Værgudene var velvillige. Opp i ribbene, inn til stranden.
Stram marineløytnant i full uniform ønsket oss velkommen, håndhilste høytidelig på alle. Mange trappetrinn opp til fyrmesterboligen, og videre opp til monumentet som forestiller en albatross i flukt. Der står det skrevet et dikt av av den chilenske dikteren Sara Vial, her i en oversettelse fra Jon Michelets bok Høyt mot nord, langt mot sør:
Jeg er albatrossen som venter deg ved verdens ende.
Jeg er den glemte sjelen til sjømennene fra alle hav
som døde da de rundet Kapp Horn.
Men de døde ikke i de voldsomme bølgene, de flyr i dag på mine vinger mot evigheten i den hylende antarktiske vinden.
Alle har fast bord til middag, men ved frokost og lunsj setter du deg der hvor det passer. Det gir rom for nye bekjentskaper, av og til et vennskap. Mye smil og latter. «Det gode skip» er et sjømannsuttrykk. Dette skipet er nettopp det.
Så skal vi på havet, over det uroligste havstykket av dem alle, Drakestredet. En lang overfart, fra Sør-Amerika til Antarktis.
Hurtigruteskipet «Midnatsol» er erklært snobbefritt område. Vi er rundt 300 passasjerer om bord, bare 13 nordmenn. De andre er fra alle kanter av verden, mange er gjengangere fra Hurtigrute-turene langs norskekysten. Alle har fast bord til middag, men ved frokost og lunsj setter du deg der hvor det passer. Det gir rom for nye bekjentskaper, av og til et vennskap. Mye smil og latter. «Det gode skip» er et sjømannsuttrykk. Dette skipet er nettopp det.
Vi ligger ikke på latsiden, selv i rom sjø. Det er foredrag i amfiteateret, på tysk, engelsk og fransk. Om fugler, om Shackleton, om hval, om fotografi, om miljøvern og om pingviner – vi lengter etter pingvinene. Går ut på dekk, setter sjøbein og har fått mer kunnskap.
Eller så sitter vi i salongen. Tar kanskje en drink også. Leser, skuer ut over havet. Ensformige omgivelser som gir ro i sinnet. Avbrutt fra tid til annen av kapteinens stemme over høyttaleren:
– Hval på babord side, klokken 3.
Da skynder vi oss på dekk med kameraer og kikkerter. Begeistret ser vi ut over havet, og der! Og der, en til. Her er jeg blant seriøse hvaltittere, og derfor holder jeg kjeft om at jeg er norsk. Så slipper jeg nærgående spørsmål om norsk hvalfangst her nede. Slipper å forsvare at nordmenn i toppåret 1938 skjøt utrolige 46 000 hval, derav 15 000 blåhval, 28 000 finnhval og 2000 knølhval. Og slik holdt vi på helt til 1968.
– For jævlig at japanerne fremdeles driver med den såkalte forsøksfangsten av hval, sier jeg ut i luften, og snur meg mot sidemannen ved rekka. Som var japaner. Godt jeg sa det på norsk.
Tidlig neste morgen ankommer vi Antarktis – Half Moon Island. Da er det mye aktivitet. Kajakkpadlerne skal ut, trugegjengen skal på land, og det skal vi andre også. Siste formaninger: Det er ikke toalettfasiliteter i land! Glem ikke å ta med solbriller og solkrem. Ta med deg vann.
Overfarten tar 32 timer. Slapper av, men det skjer noe hele tiden. Kajakkpadlere blir kalt på for utdeling av utstyr, alle får en tur til broen, og de som er med på fotokurs har sin første time.
Tidlig neste morgen ankommer vi Antarktis – Half Moon Island. Da er det mye aktivitet. Kajakkpadlerne skal ut, trugegjengen skal på land, og det skal vi andre også. Siste formaninger: Det er ikke toalettfasiliteter i land! Glem ikke å ta med solbriller og solkrem. Ta med deg vann.
Noen vil bade, men flere vil ta bilder av dem som bader. Vannet holder minus 1,5 grader. Minus? Ja, saltvann, vet du.
Vi møter pingvinene. De lukter ikke godt, men er noen sjarmerende skapninger. «Ikke gå nærmere enn 5 meter», er regelen, men når du står der og de kommer vaggende mot deg og lurer på hvem du er, kan du jo ikke bare løpe av gårde. Så er det å unngå å tråkke i de fine banene som pingvinene har laget seg. De vagger opp fra sjøen og opp til reirene, men seiler så flott på snøen når de skal tilbake til det våte element.
På båten er undervisningssenteret åpent, en av turlederne holder foredrag om sjøfugler som vindens akrobater.
Dagen flyr også. Og klokken fire letter vi anker.
For Half Moon Island er en del av Sør-Shetlandsøyene, og det er ikke før neste morgen vi ankommer den antarktiske halvøy og ankrer opp ved Neko Harbour, innerst i Andvord-fjorden. Neko, et merkelig navn, oppkalt etter et norsk hvalkokeri som benyttet bukta her fra 1911 til 1924.
Endelig er vi i gang, vi er i Antarktis. Eller skal vi si nesten, og som kjent: Nesten river ingen mann av hesten!
For Half Moon Island er en del av Sør-Shetlandsøyene, og det er ikke før neste morgen vi ankommer den antarktiske halvøy og ankrer opp ved Neko Harbour, innerst i Andvord-fjorden. Neko, et merkelig navn, oppkalt etter et norsk hvalkokeri som benyttet bukta her fra 1911 til 1924.
Isfjell i fjorden, tett på breen og derfor ingen bading, kan være risikabelt når breen kalver. Mer pingviner. Dyrelivet i Antarktis er ikke så variert, men jeg blir aldri lei det som er der. Over pingvinkoloniene ligger det en sørjo på vinden og venter på sitt snitt til å få seg en liten pingvinkyllingstek. Vi knytter neven mot den, til ingen nytte. Det er mange pingvinarter, her er det flest bøylepingvin, eller eselpingvin, som den av en eller annen merkelig grunn het tidligere. De lager seg reder av småstein og det forårsaker ofte krangel. Det er ikke uvanlig å se ‒ rene små teaterforestillinger ‒ at de stjeler stein fra redene til andre. Bøylepingvinen kan dykke ned til imponerende 170 meter.
Trasking i snøen for å få det store overblikket over sjø, is og fjell. Heldige med været. Bruker tiden, omgivelsene er – herlige . Og så blide som vi blir.
Ekstra runde med ribben. Sitter helt i baugen, og der – rett foran meg – dukker det opp en hval. Der og da, ser den ikke igjen. Jeg blir sittende som fjetret.
Akkurat passe slitne da vi kommer tilbake til vår Base Camp, MS «Midnatsol».
Flere døde, og Amundsen og kollega Frederick Cook måtte ta over kommandoen. Etter å ha blitt tvunget til å spise mye ferskt kjøtt ble mannskapet bedre, og de klarte å få skuta klar av isen slik at de slapp en overvintring for annen gang.
Neste dag drar vi til Cuverville Island. Eller som den egentlig heter, Île de Cavelier de Cuverville, oppkalt etter en fransk viseadmiral. Det er på tide å si litt om skuta «Belgica». Den var egentlig en norsk hvalskute, «Patria», men ble under nytt navn utrustet for en belgisk ekspedisjon til Antarktis. Det var ikke bare skuta som var norsk, 1. styrmannen var også fra Norge og het Roald Amundsen – nemlig!
Dette var ment som en sommerekspedisjon, men skuta frøs fast i isen og måtte overvintre. Det var en dårlig nyhet, for de hadde ikke nok mat, heller ikke nok varme klær, men de skjøt sel og spiste ferske pingviner. Forholdene ble ikke bedre da ekspedisjonslederen Lecointe og de Gerlache med flere fikk skjørbuk og et par av mannskapet ble syke på sinnet. Flere døde, og Amundsen og kollega Frederick Cook måtte ta over kommandoen. Etter å ha blitt tvunget til å spise mye ferskt kjøtt ble mannskapet bedre, og de klarte å få skuta klar av isen slik at de slapp en overvintring for annen gang.
– Den første overvintringen i Antarktis, sa en av foredragsholderne på MS «Midnatsol».
Delvis riktig. Dette var en overvintring i båt. Den første som overvintret på det antarktiske fastland, var en britisk ekspedisjon ledet av nordmannen Carsten Borchgrevink. De bodde for øvrig godt i et prefabrikkert laftehus, produsert på Strømmen Trevarefabrikk.
Vår tur i Antarktis er ikke dramatisk, men interessant og behagelig. Men selv vi, med koldtbord og drinker i baren, kan ane hvilke påkjenninger man utsettes for når vinterstormene herjer. Her er du alene, helt alene.
Og så har vi ekspedisjonen til Ernest Shackleton som fikk skuta «Endurance» ødelagt av isen. Shackleton og noen av hans menn drev rundt på et isflak i seks måneder, men kom seg i land på Deceptionøya, en av Sør-Shetlandsøyene, før de seilte videre i en lettbåt til Sør-Georgia. En kort-kort versjon. En av de mange, klassiske, dramatiske historiene fra dette farvannet. Skal du lese én bok om ekspedisjoner i Antarktis, så er det boken om denne ekspedisjonen.
Vår tur i Antarktis er ikke dramatisk, men interessant og behagelig. Men selv vi, med koldtbord og drinker i baren, kan ane hvilke påkjenninger man utsettes for når vinterstormene herjer. Her er du alene, helt alene.
Kapteinen: En flokk spekkhuggere. Styrbord klokken 10.
Det er som om de vil ha kontakt. Det ene øyeblikket dukker de opp foran båten, så på babord side, så på styrbord. Men de har nok ikke noe forhold til oss, ingen grunn til menneskeliggjøring av et rovdyr. Det er mat de er ute etter, kanskje de finner en lekker liten sel? Spekkhugger. Så vakker, så skremmende.
Vi seiler videre til Damoy og derfra videre til Port Lockroy. Her er det fastboende ‒ fire damer oversomrer hvert år. Stedet drives av UK Antarctic Heritage Trust, og de har eget postkontor og en liten butikk. Men siden vi er så mange, vil de ikke ha besøk, men velger å komme om bord. De er ærlige nok: Også for å vaske litt klær og for å få seg en dusj.
På kartet finner du mange steder markert som vitenskapelige stasjoner. Noen er det, men flere steder står det hus som ikke er i bruk, men som er en markering på en slags eiendomsrett. I tilfelle … her har Ukraina sin stasjon, Kina, Polen, Spania, Russland, Norge, Tyskland, Uruguay og Korea. Blant andre. Og Chile og Argentina, selvfølgelig.
Vi sitter på dekk, det er sol og varmt i været. Blir aldri lei: for noen fjell, for noen breer, for et komplett landskap – for en tur! Superlativene slenges ut over isflakene.
Og vi ser på hverandre: Og for noen passasjerer, sier vi og ler.
MINIGUIDE
Praktiske tips:
Hurtigruten har to skip i Antarktis om sommeren – desember til slutten av februar. Det ene går ut fra Usuaia i Argentina, det andre («Midnatsol») fra Punta Arenas i Chile. Det er også andre skip som har cruise her, men pass bare på at skipene ikke er for store, for da får du ikke lov til å gå i land.
Du bør være i alminnelig god form, cruiset krever ikke noe mer enn det. Med god form menes det først og fremst at du ikke får noen problemer med å komme deg ut i en småbåt, en ribb.
Det kreves ikke mye utstyr, du får allværsjakke til odel og eie, og får låne det viktigste, som støvler, redningsvest. Trenger du noe ekstra, får du kjøpt det i skipets butikk. Vanntett bukse er nødvendig. Det samme er vanntette poser til kamera etc. når du går i land.
Foto: Skal du ta gode bilder av hval og pingviner, må du ha et objektiv på minst 300 mm. En god kikkert gir turen en ekstra dimensjon.
Her får du tid og anledning til å lese den boken du så lenge skulle ha lest, men skipene har et bibliotek.
Standarden på Hurtigruteskipene er god, det gjelder både lugarer og mat.
Prisen for et cruise i Antarktis kan i første omgang virke høy, men etter å ha vært på en slik tur og du får se hva det innebærer av sikkerhet, personell, utstyr etc., tror jeg du vil være enig med meg: Den er ganske riktig.
Og når du først har reist så langt: Hva med en ekstra uke i Buenos Aires eller Santiago?
DEN SOM VET MER - OPPLEVER MER!
Få 7 utgaver av Vagabond rett hjem i postkassa.
Kr 389,- for et år. Se våre tilbud her
