KARIBIA: Til havs i Vestindia

Naturlige strender, illegale avlinger og duvende reggae. Vi heiser seil og oppdager karibiske øyer bortenfor luksushotellene og masseturismen.

Jolla glir nærmere og nærmere bryggen. Bølgene skvulper mot siden av gummibåten, og den stjerneklare himmelen lyser opp veien vår mot land. En hodelykt blir tent. Båten slår, og hender klamrer seg fast. De tørre palmene rasler i måneskinnet, og bølgene skyller inn mot den øde stranden. Gamle, slitte treplanker med store hull har laget skumle fallemmer, og skinnet fra lommelykten stanser ved enden av bryggen og skiltet med advarselen «All ferdsel på eget ansvar». Vi går i land.

Etter en drøy ukes seilas har vi nådd et av seilasens mest etterlengtede stopp. Som tatt rett ut av reisebrosjyren: Salt Whistle Bay på øya Mayreau. Treplankene knirker høylytt når elleve par føtter balanserer inn mot land. En svak søtaktig duft kommer sigende mot oss inne fra mørket.

Et kritthvitt smil dukker opp, og en eldre kar kommer småløpende mot oss mens han roper: «Velkommen, velkommen, velkommen!» Han lukter fisk, og håret hans er tvunnet i fletter som er formet i en turban. Han presenterer seg som Larston og forteller at han har bodd på en båt i bukten i to år og er strandens hummermester, servitør og kokk.

En trebar slynger seg rundt en kraftig palmestamme, lyslenker klatrer opp over et tak dekket av palmeblader, og rundt oss står tre langbord i sanden.

Duften av hvitløk, urter, smør og hav flagrer i luften, og Larston danser bort til grillene der et fjell med sprellende hummer tilberedes langsomt. Han snur og vrir på dem og pensler forsiktig på marinaden.

Den fredelige stemningen smitter over på gruppen vår, og det føles som om vi er kommet til verdens ende. Vi faller inn i reggaens takt og tone. Fjorten humre settes frem på bordet. Senere blir det dans i baren, på bordene og på stranden.

Snorklestoppi Canouan. Den vakre og fredelige øya Canouan er jetsetdestinasjonen der blant annet Donald Trump har investert i et luksuriøst hotellkompleks. Her er også et av Karibias største korallrev, noe som selvfølgelig medfører at du stopper her foren snorkletur.

*Markedet i Port Elizabeth er et hyggelig stopp for frukthandel.*

*Belinda er godt fornøyd med shoppingturen til Port Elizabeth.*

Vi tripper barbeint rundt på dekk og tørker håret etter dagens morgendukkert. Alle nikker høflig til hverandre. Det ligger forventninger i luften. Det første strekket vårt fra startdestinasjonen Rodney Bay på Saint Lucia var en myk start og tok oss ikke mer enn en time sørover. I dag er det seiling på orntli’. Nå skal vi seile helt ned til Saint Vincent og tilbakelegge 45 nautiske sjømil.

– Har dere sovet godt?

Stemmen dukker opp fra ingensteds. Smått forvirret ser vi oss omkring før vi får øye på et lite hode som dukker opp ved seilbåten. Siden i morges har den høye reggaemusikken blitt akkompagnert av lyden av høner som kakler og bølger som slår mot stranden. Jeg skal til å åpne munnen når en ung kar veiver med armene og peker mot øya og stranden og utbryter:

– Det er klart dere har sovet godt. Dere er jo i paradiset!

Han ler og langer over bagetter og en pose med is til seilbåten vår. Jeg kikker ettertenksomt inn mot husene der reggaekonserten har pågått hele natten, og spør om ikke det plager naboene inne i landsbyen? Mannen blir stille og ser spørrende på oss. Spørsmålet var tydeligvis noe av det dummeste han har hørt på lenge.

Vi ligger for anker i en bukt ved byen Soufrière på den sørvestre pynten av Saint Lucia. Det to uker lange seileventyret vårt har nettopp startet. Dette er den andre morgenen til havs. På hver side av båten stiger to postkortaktige fjelltopper opp. Det lukter kanel, kaffe og salt hav. I kahyttene rundt om begynner de andre gjestene å våkne til liv. Vi er fortsatt fremmede for hverandre. Vi skanner hverandre forsiktig ved frokostbordet. Til hverdags forsyner eggekspertene Pelle og Lisa hele Nord-Sverige med egg. Nå skreller de hvert sitt karibiske egg og er lykkelige over at de etter 24 år atter er tilbake i Vestindia. Tolv år gamle Belinda, båtens yngste passasjer, unngår nøye moren sin og presser seg ned på plassen inntil storfavoritten og skipperen vår, Jacob Voghera, som drar frem et kart.

– I dag blir det kanskje den lengste etappen på turen. Vi skal helt ned hit, til Saint Vincent, peker han og retter på den solblekte capen sin.

Vi tripper barbeint rundt på dekk og tørker håret etter dagens morgendukkert. Alle nikker høflig til hverandre. Det ligger forventninger i luften. Det første strekket vårt fra startdestinasjonen Rodney Bay på Saint Lucia var en myk start og tok oss ikke mer enn en time sørover. I dag er det seiling på orntli’. Nå skal vi seile helt ned til Saint Vincent og tilbakelegge 45 nautiske sjømil.

*Når det blåser friskt, blir seilbåten en lekeplass for både voksne og barn.*

*Tre bursdager og et frieri krever sin drikk.*

*Det gjelder å ha oversikt over utstyret på en langseilas.*

*Union Island er mekka for kitesurfing i Karibia.*

De 32 øyene som tilhører Grenadinene, er et av verdens vakreste områder å seile i.

De 32 øyene som tilhører Grenadinene, er et av verdens vakreste områder å seile i. Hit reiser barnefamilier, proffe Atlanterhavs-kryssere og nybegynnere som meg, selv for å nyte et Karibia der havet briljerer. Under snaue to uker opplever jeg og mine nyvunne reisevenner det virkelige seilelivet. Med start på den britiske øya Saint Lucia seiler vi sørover for å utforske hjertet av Grenadinene. Skipperen vår, Jacob Voghera, instruerer oss i hvordan vi skal heise seil, reve seil og skalke luker. Hvis det var en anelse usikkerhet å spore under gårsdagens økt, er rutinene overraskende kjapt på plass i dag. Og straks seilene skal heises, er alle på hugget. Vinden slår mot seilene som reiser seg mot himmelen. Motoren skrus av. Den 55 fot lange båten skjærer gjennom havet.

Det er blitt sen ettermiddag når vi nærmer oss Saint Vincent. Kokken vår, Anita Nikitin, peker mot de lysegrønne avlingene som klatrer oppover de spisse fjellene og forteller om hasjkongene som regjerer på øya.

– Til tross for at hasj er illegalt, får hasjbøndene være i fred ettersom fjellene er så vanskelig tilgjengelige, sier hun og drar hånden gjennom det korte, solblekte håret sitt.

Anita Nikitin er en levende historiebok. Hvis hun ikke står på kjøkkenet, forteller hun entusiastisk om stedene vi kommer til.

HAPPY ISLAND. KITESURFING. Etter å ha sett seg lei på folk som kastet skjellrester på stranden, besluttet Janti å bygge en egen øy basert på nettopp disse skjellrestene. Happy Island består av kun en bar og har første parkett med utsikt over bukten og surferne. Bli ikke overrasket om kitesurferen Butter snapper til seg en øl i forbifarten og roper «cheers».

*Noen dager seilte vi seks timer i ett strekk. Da ble det god tid til avkobling.*

*Når vinden er sterk, kan båten gjøre nesten 16 knop.*

Cumberland Bay virker frodig og vill og urørt. Stillheten er påtakelig. Luksushotellene fraværende.

En kullsvart strand brer seg ut inne i bukten, kokospalmer og bananplantasjer står tett i tett i hellingene, og noen fiskere står ved en liten trebåt og hiver i land dagens fangst.

– Det er barrakudaer eller kanskje mai mai, diskuterer noen på båten når vi nærmer oss.

Cumberland Bay virker frodig og vill og urørt. Stillheten er påtakelig. Luksushotellene fraværende.

Vi rekker ikke å komme langt før tre trebåter kommer mot oss. I en robåt med et falmet «Fisherman» malt på siden, sitter Joseph. Han er landsbyens innbitte fisker, som de siste årene har fått problemer med beina. Men han nekter å gi opp livet til havs. Rett som det er ramler han i sjøen, skylles i land og hjelpes opp av landsbyboere. De unge brødrene Siko og Frankie selger egenproduserte smykker og blir invitert opp på båten for lunsj, sammen med en kar i gul t-skjorte, Atneal. Det virker som om de alle tre er gode venner av kokken vår, Anita Nikitin.

Mørket har lagt seg rundt båten når Atneal haler frem en machete og et berg med kokosnøtter og sørger for reisens beste drinker. Han åpner kokosnøttene og lar dem gå rundt. Belinda gjør en grimase når hun smaker på drikken og lar den kjapt gå videre til eggeksperten Lisa, som utbringer en skål for bursdagsbarnet vårt, William, som blir 30 år. Den bredskuldrete politimannen fra Trollhättan smiler stort og legger armen om kjæresten sin, Nina.

– Takk for en fantastisk bursdag. Den har vært langt over forventningene. Dessuten må jeg fortelle at jeg nettopp har fridd til Nina!

Gruppen gir fra seg et høylytt brøl og begge strekker frem hendene sine og viser oss gullringene. Lisa smiler mot det lykkelige paret.

– Nå når vi nå først er i gang, kan dere vel like så godt bare gifte dere også? Jeg kan vie dere! Dessuten har vi jo en bryllupsfotograf med oss, tøyser hun og blunker til meg.

William og Nina bryter ut i latter, og straks føles vi som gamle venner – vi som i morges skulte skeptisk på hverandre.

PARADISØYA MOPION. Et eller annet sted mellom Union Island og Petit Saint Vincent ligger øya som mange drømmer om. En liten strandstripe med kun en eneste parasoll omgitt av turkist hav. For å gjøre oppholdet litt ekstra spennende svømmer revhaier omkring i havet utenfor.

*Forelsket, nyforlovet og undervannsfrelste.*

*Med en lokal guide oppdager du det beste av livet på land på de små øyene.*

*Rutene mellom øyene planlegges ut ifra vær- og vindforhold.*

Morgenbad og turforberedelser. Øve på knuteknyting, lese bok, bade, snorkle, heise seil. – Lunsjen er klar!

Dagene ender like fort som de begynner. Nye steder byr på nye eventyr. Samtidig skjer alt i et merkelig rolig tempo. Et døgn om bord på seilbåten føles som tre døgn hjemme, og rutinene setter seg raskt. Morgenbad og turforberedelser. Øve på knuteknyting, lese bok, bade, snorkle, heise seil.

– Lunsjen er klar!

Vi tar en ettermiddagslur, lader opp for neste utflukt, nipper til en drink i solnedgangen og forundres over stjerneklare netter. Et sted innimellom der dukker overraskelsene opp. Som frieriet. Og de tre bursdagene som ble feiret med sabret sjampis. Vi seiler sørover i Grenadinene. Vi velger øyer ut ifra vind- og værforhold, vi ringer rundt bukter og anker senkes.

På en enkel treveranda på øya Saint Vincent låner vi fjærprydet hodeplagg og lærer oss hvordan man danser på den karibiske måten. Det knirker i treplankene i takt med musikk fra sprukne høyttalere, og natten forvandles til et fargesprakende karneval.

I den loslitte og fargerike landsbyen Port Elizabeth på øya Bequia kikker vi inn i små håndverksbutikker og drikker rom på Walebone Bar med barstoler som er laget av hvalbein, og møter den lokale frukthandleren, som kaller seg Rasta Sunshine, og presenterer fruktene sine på svensk.

Etter en litt vel frisk natt med digre bølger ved den øde stranden Saline Beach på Mayreau, er det en lettet gjeng som sikter seg inn mot reisens sørligste stopp, Union Island. Trøttheten ligger som et teppe over båten, og når regnet kommer, kjennes det som lettelse.

De store dråpene blir flere, og snart øsregner det. Det smeller mot dekket. Vi presser oss sammen på dekk. Våte klær kleber mot huden, og i det fjerne skimter vi en liten øy med kun en eneste parasoll.

– Å, se – en tegneserieøy! utbryter Belinda og speider gjennom regndråpene. Kaptein Jacob Voghera ler og forteller at vi ikke kan gå nærmere ettersom faren er stor for at vi kan bli sittende fast i korallrevene rundt øya i regnværet.

– Men vi prøver oss i morgen, sier han oppmuntrende og peiler seg inn mot bryggene på Union Island.

GRENADINENE. EKSOTISK FRUKTSTUND. Mango, papaya, ananas, banan, guava. Det er bra med frukt i Karibia, men har du noen gang testet Saint Vincent og Grenadinenes spesialitet, ristet brødfrukt? Den grønne, taggete frukten tilhører morbærfamilien og er en del av landets nasjonalrett.

*Takket være de friske vindene er Union Island kjent som Karibias kite-mekka.*

Clifton Bay på Union Island er mekka for kitesurfere i Karibia. Her er det gode vinder og perfekte bukter.

Clifton Bay på Union Island er mekka for kitesurfere i Karibia. Her er det gode vinder og perfekte bukter. På en av de større strendene organiseres tau og seil, fransk blandes med engelsk, og for et øyeblikk føles det som om vi har forlatt Karibia til fordel for Den franske rivieraen. Det er luksus å få ligge på bryggen etter mange netter på svai.

Et par hundre meter ut i bukten står Janti og Misha i en fargerik bar på en kunstig øy og blander drinker. Happy Island er helt og holdent laget av skjell, og for hvert år som går, vokser den litt til. Frem mot ettermiddagen hopper vi av de svinedyre taxibåtene. Janti synger høyt til Bob Marleys «No, woman, no cry». En kitesurfer dukker som bestilt opp i bukten foran oss. Han skjærer gjennom sjøen og lar vinden ta tak i seilet som løfter ham høyt opp i luften. Enda en kiter dukker opp. Surferne har straks alles oppmerksomhet der de vågalt flyr over den vesle øya. Det går et sus gjennom publikum. Frem med mobilkameraene. Alle hever blikket mot himmelen. Anita kaster en øl ut til en av kiterne, som fanger den i luften. Han suser videre mens han nipper til flasken til høylytt jubel og latter fra publikum. Når vi våkner neste dag til strålende solskinn, gjør vi et forsøk nr. to på å nå tegneserieøya Mopion. Snorkel og dykkermaske hentes frem. Jollen blir sluppet ned fra båten, og snart er vi på vei inn mot øya jeg heller ville kalt en sandflekk. Gjengen sprer seg. Noen kaster seg ut og snorkler. Andre ligger vektløse i det herlig tempererte havet mens andre igjen søker ro under den eneste parasollen på øya. Et øyeblikk står verden stille. Til vi hører et skrik.

Med viftende armer og høye knær snubler hun opp på stranden. Hun trekker pusten, kaster av seg masken og peker ut mot det rolige, glassklare havet.

– Jeg så ... en ... Der ute! En hai! Diger. Under meg ... Så stooor, sier Belinda mens hun andpusten spytter ut vann og slim og knuger hånden til mor.

En skulle tro at hjertet hennes når som helst ville hoppe ut av kroppen. Hun hopper opp og ned og viser gang på gang hvor stor haien var.

– Bare en gang tidligere har noen sett en revhai på en av våre seilturer, sier kaptein Jacob Voghera og gir Belinda en high five.

Hun ler nervøst, legger armene i kors over magen og viser tydelig at i dag blir det ikke flere snorkleturer for hennes del.

VIEW FALLS. FORFRISKENDE DRÅPER. Etter mange dager på sjøen er fossefallet herlig forfriskende. Saint Vincent overrasker med flere naturskjønne steder. Men hold deg fast, en biltur på øyas spinnville, buktende veier oppleves mer som en berg og dal bane.

SAINT VINCENT. ROADTRIP. Bortenfor Saint Vincents kullsvarte strender bukter veiene seg mot friske fossefall, illegale hasjavlinger og små landsbyer der ungene selger halskjeder med lykkebringende lykkebønner. Spør en av de lokale om den flotte historien bak bønnene.

Vi er tilbake på Saint Vincent, som var et av våre første stopp på seilasen. Reisen nærmer seg slutten, og i løpet av ettermiddagen seilte vi inn i den samme bukten som Johnny Depp i Pirates of the Caribbean. Det var frisk vind under seilasen hit, og vi følte oss som havets konger.

Den unge solbrune gutten tar føringen. Han følger oss oppover en søplete helling, forbi et skjul der noen værbitte karer sitter utslått mot veggen, og inn i den mørke, slumrende landsbyen. Sirissene synger, noen hunder begynner å bjeffe.

– Herregud, for et eventyr vi har havnet i, utbryter Lisa og stanser for å ta på seg noen sandaler på de våte og sandete føttene sine.

Pelle hjelper henne med å holde balansen, og vi andre venter tålmodig på paret. I løpet av to uker har båndet mellom gjestene blitt sterkt, og de nye møtene har blitt minst like viktige for reisen som selve seilingen.

Vi er tilbake på Saint Vincent, som var et av våre første stopp på seilasen. Reisen nærmer seg slutten, og i løpet av ettermiddagen seilte vi inn i den samme bukten som Johnny Depp i Pirates of the Caribbean. Det var frisk vind under seilasen hit, og vi følte oss som havets konger. Etter å ha ankret opp i Wallilabou Bay, blir vi overrasket av vennene våre Siko og Frankie, som vi ble kjent med under seilasen sørover i en av nabobuktene. Det blir et gledelig gjensyn, og vi blir straks invitert på middag hjemme hos brødrene.

– Den første gangen jeg traff dere, trodde jeg at dere var en eneste stor familie, sier Siko og kikker på den solbrente gjengen med tenåringer, pensjonister og nyslåtte 50-åringer.

Vi følger ham langs veien, og der, helt øverst på kollen, skimter vi et opplyst hus. Frankie står ved den rykende grillen, en kvinne løper ut og inn av kjøkkenet, og noen menn sitter på en steinmur og røyker. En etter en blir vi ønsket velkommen inn i hjemmet deres.