Øyer av vannliljer flyter over innsjøene, nedover elvene og ut i havet. Veldige supertankere og cruiseskip møter små bilferger og passasjerbåter der ferskvannet møter det salte havet.
Tåkelurene brøler i det fjerne. Himmelen mørkner, tordenen buldrer og regnet lager prikker i den lyseblå vannoverflaten i svømmebassenget på Brunton Boatyard. Så øker den tropiske monsunen i styrke og slår mot hustakene som om den var en frustrert kjempe som hadde fått nok. Det dunker hardt mot taket og suser hissig i kokospalmene.
Jeg går barfot over det blanke, rødmalte steingulvet og trekker inn fuktigheten og varmen gjennom neseborene og smiler for meg selv. Jeg er ikke redd for kjempen. Tvert om, jeg har ventet på ham. Stikker beina i flipflopsen, åpner paraplyen og rusler ut til fiskemarkedet med regnet smatrende mot det impregnerte stoffet. Opprømt av et uvær. Jeg tenker på at monsunen er som et velspilt og dramatisk skuespill, full av egne innfall og uventede vendinger.
De kinesiske kjempehåvene hviler i sine store trestativer. Uniformerte skolebarn løper mot lokalbussen. De holder skoleveskene over hodet som beskyttelse mot regnet. Bussen har et skilt i vinduet som forkynner «Instant Jesus». Kråker snadrer høyt oppe i banyantrærne, og det lukter fisk, salt hav, dieselrøyk og tropisk frukt.
I dagligstuen på Brunton Boatyard trekker det inn en sval vind, etterlengtet etter en het, trykkende og solfylt ettermiddag. Her inne dufter det av kokosolje og ingefær, våt mur og en fuktig avis. Og der foran bokhyllen i hotellets gjestebibliotek står han i høy hvit kokkehatt foran en transportabel gasskomfyr og elleve hvite skåler med oppskårede ingredienser til en green mango curry, som om alt var ferdigregissert til et matprogram på tv.
– Da starter vi, sier han, samtidig som hele rommet blir fluorescerende hvitt for deretter å synke ned i halvmørke.
– Jeg er beredt, forklarer jeg tappert.
De andre hotellgjestene, som også skal få lære å lage mat Kerala style, nikker samtykkende.
Kadam! Monsunmonsteret er rasende. Smellene får hele huset til å riste. Vi skvetter til og ser oss urolig rundt. Men det var flere sekunder mellom lyset og lyden, så vi fokuserer igjen på wokpannen der kokken Jerry Matthews freser fennikel, chili, sennepsfrø og hvitløk i kokosolje. Han ser opp for å sjekke om vi er konsentrerte nok, og at vi har sluttet å uroe oss for lyn og torden. Deretter heller han et tørket curryblad, revet gurkemeie og skivet grønn mango i wokpannen.
Jeg reiser gjennom Keralas historie og nåtid. Kerala har ofte vært et skritt foran resten av India. Malabarkysten og Kardemommefjellene har helt siden historiens begynnelse lokket sjøfarere, og de ble kristnet før Aten og Roma. Takket være sine pepperbusker var Kerala senter for internasjonal handel lenge før ordet globalisering ble tatt i bruk.
Taxien ruser fram på Highway 47, på vei innover mot Kochi. På ustøe trebord i veikanten ligger det hauger med grønne og nyhøstede kokosnøtter. Vi kjører forbi en hvit kirke, en moské med gullkuppel og et hindutempel med pastellfargede gudefigurer. «Think Big», står det på et reklameskilt for et område med høye boliger som har utsikt mot havet. Budskapet slår mot meg: Studer på Cochin University of Science and Technology, kjøp en leilighet, bygg deg et svømmebasseng og innred den med Gem Lights Home Decor. Og så røde faner med hammer og sigd og forkortelser for fagforeninger tilknyttet Communist Party of India (Marxist).
Jeg reiser gjennom Keralas historie og nåtid. Kerala har ofte vært et skritt foran resten av India. Malabarkysten og Kardemommefjellene har helt siden historiens begynnelse lokket sjøfarere, og de ble kristnet før Aten og Roma. Takket være sine pepperbusker var Kerala senter for internasjonal handel lenge før ordet globalisering ble tatt i bruk. Her valgte folket i 1957 for første gang i verdenshistorien en kommunistisk regjering i et demokratisk valg. Og her fikk man takket være innbyggere som arbeidet i oljestatene ved Den persiske bukt, økonomisk framgang før resten av India fikk sin økonomiske boom.
Resultatet ser jeg passere utenfor taxivinduet mitt som en tropisk versjon av Bayeux-teppet – hoppsan, der er det en hvit Kristus-statue, oi da, enda en rød fane med hammer og sigd.
– Hei, jeg heter Sony, sier taxisjåføren, strekker fram hånden for et håndtrykk og ser på meg med et fast blikk.
Mens vi kjører sørover på kystveien, Keralas livsnerve, snakker vi om det politiske landskapet i hjembygda hans. Hans engelsk er like robust som hans selvtillit, så ulikt det underdanige tjenestefolket i det hierarkiske Nord-India.
– Er det Kongresspartiet som sitter ved makten?
– Ja, siden 2009.
– Men tror du ikke kommunistene kommer tilbake til makten?
– Jo, i neste valg, slik pleier det å bli, ler Sony, uten å avsløre om han synes det er bra eller dårlig.
Blikket mitt panorerer rekken av sementstolper som skal bære Kochis nye skytrain, der togene snart kommer til å suse fram ti meter over de trafikktette veiene. Solen bryter gjennom nordøstmonsunen og kaster et ferskenfarget skinn på blanke reklameskilt og sprukne husfasader. «Gift of God». «No 1 Swimming Pool Builder». «St. Thomas' Book Stall». Kvinnelig politi i lyseblå skjorter og hvite munnbind vinker fram Bajaj-skutere og Tata-biler i Kunnumpuram Junction.
– Trafikken er for jævlig, sier Sony når trafikkorken endelig løsner og han kan kjøre forbi en av de røde bussene fra Kerala State Road Corporation, som støyende kjører sørover med sterk slagside og med svart røyk som spruter ut av eksosrøret.
– Det var noe annet da jeg kom til Kerala i 1983, husker jeg. Da kjørte det en og annen ensom Ambassador rundt på de nesten øde veiene.
– Ja, og nå produseres heller ikke den lenger, den gamle fine Ambassadoren ... fabrikken i Calcutta har jo stengt, sukker Sony trist og sikter til at Hindustan Motor har sluttet å produsere den tidløse bilen som hadde karosseri som en britisk Morris Oxford 1954, og minnet oss om en tid da indisk produktdesign lå litt på etterskudd.
Vannliljene blomstrer i innsjøen, men bare nå tidlig om morgenen, for når solen begynner å steke og vi går inn i skyggen for å spise lunsj, gjør blomstene felles sak med menneskene ‒ vender seg bort fra solstrålene, lukker seg, hviler.
Naturen er rask til å ta tilbake det den har mistet. Dikene er gjengrodd av buskas, husenes inngangspartier er fulle av mose, slyngplanter tar strupetak på uferdige hus og gamle lastebiler er forlatt i veikanten ‒ det ser ut som om noen har slengt et grønt teppe over alt det som menneskene har bygget.
Skilpadder svømmer i bekken, sølvglitrende karimeenfisk lar seg lure inn i undervannsruser, og fugler som nettopp har kommet fra et høstkaldt Sibir, slår seg ned på telefonledningene. Flytende øyer av vannliljer, tørkede kokosnøttskall, plastflasker og annet søppel driver ut mot havet. «Avoid Plastic – Save Earth» står det oppfordrende på et skilt ved veikanten.
Vannliljene blomstrer i innsjøen, men bare nå tidlig om morgenen, for når solen begynner å steke og vi går inn i skyggen for å spise lunsj, gjør blomstene felles sak med menneskene ‒ vender seg bort fra solstrålene, lukker seg, hviler.
Kuttanad er navnet på våtmarkene og innsjø- og elvelandet rett innenfor kysten av Det indiske hav. Den er blitt en fulltreffer for Keralas turistindustri. Det kommer mange utenlandske turister hit, men først og fremst er det de indiske turistene som forandrer livet i bygdene. Gamle båter bygget i tre og bambus og som før transporterte ris, glir rundt på Vembanad-sjøen og elvene i våtmarkene og er blitt big business: De fungerer som luksuriøse husbåter der turistene kan sitte i sin rottingstol på dekk og nyte stillheten i Indias største ferskvannssystem.
Mange steder i verden er turisme ensbetydende med utnyttelse av både naturen og de som bor der. I The Backwater, som Keralas våtmark heter på engelsk, så det lenge ut til å gå samme veien, men nå er dette på vei til å snu. Bøndene og fiskerne får ekstra inntekter ved å leie ut rom til turister, og på den måten forblir pengene i lokale bukselommer. Og stadig flere hoteller satser på solpaneler og gjenvinning for å minske trykket på økosystemet.
Jeg går av ved broen som går over elva Kavanar, og fortsetter ned til en mørk trebåt. Utenbordsmotoren putrer lavt da vi langsomt seiler nedover elva, mot innsjøen Vembanad. Tidligere lå det en kokosplantasje ved stranden utenfor Kumarakom. Nå bor det turister i bungalowene. De er bygd av kokospalmeblader og mørke trestokker som er gjenvunnet fra gamle hus i landsbyene rundt. Coconut Lagoon er en luksuriøs turistverden, men styres av en ideologi som er rake motsetningen til all-inclusive-hotellene.
Jeg går rundt på hotellområdets steinlagte stier, jordvoller og trebroer, som hvelver seg over smale bekker, og jeg møter barn i skoleuniformer på vei til undervisning og kvinner på vei ned til innsjøen for å se til fiskemerdene.
– Fiskeoppdrettet på hotellets område drives av et kvinnekooperativ. De oppdretter karimeenfisk som de selger på markedet inne i landsbyen. Takket være turismen og de 54 hotellene rundt Kumarakom har prisen på fisk steget. Og da øker selvfølgelig også kvinnenes inntekter, sier Maneesh, hotellets egen naturalist og ornitolog.
Plutselig rykker han til, snur seg raskt og stirrer ut over innsjøen etter en flokk hegrer som akkurat nå løfter seg, og en flokk gressender som nettopp har landet på en av vannliljeøyene.
– Det var jo den gang en travel krydderhandel mellom Afrika, Arabia og India, så det er ikke umulig at en av Jesu apostler kan ha fulgt med et handelsskip og havnet her, men det kan også ha vært en helt vanlig syrisk handelsmann som het Thomas og fortalte om hva som var skjedd i Palestina, sier George Dominic.
For ikke å lage noe skille mellom lokalbefolkningen og turistene har man droppet gjerdene. For å stille nysgjerrigheten og minske redselen for det ukjente kan fiskerkvinner, gjetere og skolebarn ta snarveien over området på vei til og fra sine gjøremål. Coconut Lagoon har dessuten førti mål med ris og åtte egne vechur-kuer ‒ verdens minste ku ‒ vanlige i Kerala fram til sekstiårene, men nå på vei til å dø ut. Kuenes melk havner i kaffen og teen, mens møkka blir biogass som brukes i gassovnene.
– Vi inviterer skoleklasser fra landsbyene rundt her på studiebesøk. De skal vite hva vi holder på med slik at de ikke fantaserer om noe som ikke er sant, forteller Maneesh mens vi går gjennom den økologiske kjøkkenhagen. Vi setter oss under palmebladtaket i restauranten, og jeg får meg en watalapam, en lokal dessert laget av palmesukker (jaggery) og kokosmelk.
Der ute høres den knatrende lyden av fraktbåtenes og passasjerfergenes motorer. Her inne slynger den rykende dampen fra koppene med grønn te seg mot taket. George Dominic, mannen på kontoret med utsikt over den livlige havnen i Kochi, kommer fra en syrisk kristen familie som regner seg som arvinger til Jesu apostel St. Thomas, som i år 52 e.Kr. gikk i land i Kodungallur nord i Kerala. Vel ankommet på indisk jord omvendte han tolv brahminfamilier til den nye lære.
– Det var jo den gang en travel krydderhandel mellom Afrika, Arabia og India, så det er ikke umulig at en av Jesu apostler kan ha fulgt med et handelsskip og havnet her, men det kan også ha vært en helt vanlig syrisk handelsmann som het Thomas og fortalte om hva som var skjedd i Palestina, sier George Dominic. Familien hans har drevet krydderplantasje i Kerala i generasjoner.
I 1950-årene ble faren til George trøtt av pepper og kardemomme og startet et lite hotell på Willingdon, en av øyene i Kochis nære skjærgård. George og fem av brødrene hans gikk i farens fotspor.
Det er tusen tamme elefanter i India. Før ble de brukt av Indian Railways for å flytte vogner og av Indian Forest Service for å dra tømmerstokker. Men i Kerala er det slutt på det tunge slitet. Nå brukes elefantene mest til seremonier i hindutempler og for ridetur med turister.
I 1987 reiste statsminister Rajiv Gandhi sammen med familien sin på ferie til de lite utbygde Lakkadivene (Lakshadweep), korallatoller som minner om Maldivene og som ligger utenfor Keralas kyst. Det ble en stor skandale. Avisene skrev om det uetiske i at en politiker brukte mye penger på noe så unødvendig som ferie. Takket være skandalen ble Lakkadivene kjent.
–La oss åpne øyene for turisme, sa statsministeren.
George Dominic og brødrene hans hadde gode planer om å utvikle bærekraftig småskalaturisme, bygge hytter i lokal stil og kun ansette folk som bor på øyene.
– Ødelegg ikke øyene! Gjør ikke noe som ikke lokalbefolkningen ville ha gjort! sa Rajiv Gandhi til George Dominic og brødrene hans.
I dag har familieforetaket Clean Green Healthy Earth 17 hoteller i Sør-India, blant annet Coconut Lagoon. Noen har en holistisk helseprofil med yoga ayurvedisk spa, andre satser på villmarksturisme. Men alle har en økologisk profil, vil vise fram en lokal tradisjon og har ambisjoner om å inkludere lokalbefolkningen.
Mye av avfallet fra hotellene gjenvinnes, og på noen av hotellene kommer det meste av elektrisiteten fra egen solenergi. Målet er i løpet av et par år å ikke behøve å kaste noe som helst og å koble seg av fra strømnettet.
– Vi må få bort alle plastflaskene som ligger og flyter rundt i innsjøene. Derfor viser vi folk i landsbyene rundt på hotellene våre hvordan de kan tenke mer økologisk. Ikke bare for at landskapet skal bli penere å se på, men først og fremst fordi de selv vil tjene på det. Kerala må ikke bli en eneste stor søppelhaug, da er løpet kjørt, sier han og nipper til sin kopp med grønn te.
Det er tusen tamme elefanter i India. Før ble de brukt av Indian Railways for å flytte vogner og av Indian Forest Service for å dra tømmerstokker. Men i Kerala er det slutt på det tunge slitet. Nå brukes elefantene mest til seremonier i hindutempler og for ridetur med turister.
I skogkanten i Elephant Junction i Murukkady i Kardemommefjellene hviler elefantene på en seng av palmeblader. Elefantpasseren Ajith Kumar og jeg går med sviktende skritt over de myke sengene av løv.
– Elefanthold er nå blitt sterkt regulert. Elefantene kan ikke lenger settes til tungt arbeid, de har en chip i øret og er registrerte, og skal de ut på veiene om kvelden, må de ha på seg refleks så de ikke blir påkjørt, forteller Ajith, og stopper opp foran en kraftig hannelefant som blir vasket av sine oppassere, mens tre hunnelefanter står ved siden av og tygger palmeblader.
Samtidig stopper tre elefanter opp ved den to meter høye betongplattformen der turistene venter på tur. Deretter lunter de på rekke og rad med sin lette last inn mellom de staselige tamarind- og jakarandatrærne i den fuktige og dampende regnskogen.
1 ÅR MED REISEINSPIRASJON - FÅ VAGABOND RETT HJEM I POSTKASSA!
Kr 389,- for 7 nummer av Vagabond.
