Menu Meny

Tadsjikistan - Eventyr i Fann-fjellene

Tadsjikistan er et av de minst besøkte landene i Sentral-Asia, en region som er ukjent for mange. Av dem som kan plassere landet på kartet, tar de fleste turen på fire hjul gjennom Pamir-fjellene sørøst i landet. Vi har valgt et annet utgangspunkt, og tatt med oss sekken og teltet nordvest til Fann-fjellene.

Vi kjører inn i mørket, og praten i den delte taxien stilner. Tunnelen Anzob befinner seg på hovedveien som knytter hovedstaden Dusjanbe i sør sammen med Khujand i nord. Den er fem kilometer lang, humpete og mørk som natten. Sjåføren sneier unna møtende biler samtidig som han unngår hullene i veibanen. Det er ingen ventilasjon, og sikten er elendig. Et lyspunkt der fremme dukker endelig opp, blir større og større, blender oss og fører oss ut i verden igjen. 

– Vi overlevde den beryktede dødstunnelen, ler sidemannen mens den gamle konen i forsetet klapper.

Snart dukker Zeravsjan-elven opp, og følger oss vestover nesten hele veien til den usbekiske grensen. Ruten gjennom Zeravsjan-dalen har vært reist før. Her har det vært handlet og solgt, reist og transportert i århundrer. Aleksander den store dro østover langs denne ruten. Marco Polo også. Handelsmenn og eventyrere dro tilbake vestover og hadde med seg silke, krydder og kunnskap. Silkeveien hadde mange ruter, og dette var en av dem. 

Fra teltet strekker utsikten seg mot fjellet Mirali på over 5,000 moh.
Fra teltet strekker utsikten seg mot fjellet Mirali på over 5,000 moh.

Gulestan, bestemoren i huset, vinker fra døråpningen og fører meg inn i hjemmet hvor hun, sønnen, svigerdatteren og barna deres bor.

Sør for Zeravsjan-dalen ligger Fann-fjellene. Storslagne og spisse som spyd strekker de seg mot himmelen. En naturlig grense mot et karrig område. Navnet på fjellene betyr «hemmelig», og slik var det i langsommelige tider. Likevel er ikke fjellområdet helt øde. Mennesker har i flere tusen år levd i dalene ved foten av fjellene, og bevart en unik kultur, språk og levesett. Landsbyene ligger ved elvene, som fungerer som pulsårer i de ellers magre omgivelsene. I sommerhalvåret trekker gjetere opp i fjellene med dyrene, der de vandrer fra den ene grønne fjellengen til den andre. Nå har høsten kommet, men de neste dagene skal jeg følge i deres fotspor. 

– Endelig framme!
Støvet virvler opp i ettermiddagsolen når bilen stanser. Sjåføren er svett i panna etter den lange, humpete kjøreturen, og de andre passasjerene har gått av for lenge siden. Vi har ankommet gjestehuset Yakkakhona ved veis ende i landsbyen Artuch. Landsbyen er inngangsporten til fjelleventyret. Husene er lave og spartanske, består av tre, leire og blikktak. Gulestan, bestemoren i huset, vinker fra døråpningen og fører meg inn i hjemmet hvor hun, sønnen, svigerdatteren og barna deres bor. De små smiler sjenert og holder mor trygt i hånden. Hagen består av epletrær og kålhoder på størrelse med små busker. Sauene bor i den ene delen av huset, familien i den andre, og jeg i den tredje. De eneste møblene i rommet er en madrass på gulvet med tunge dyner oppå, gulvtepper på veggene og en vedovn i hjørnet.

Barna i Yakkakhona-familien stiller sjenert opp til bilde sammen med moren sin.
Barna i Yakkakhona-familien stiller sjenert opp til bilde sammen med moren sin.

Her bader du i elven bak huset, spiser og sover på gulvet, og toalettet består oftest av et hull i bakken med vegger rundt.

En reise i denne delen av Tadsjikistan er en reise vekk fra vestlig komfort. 80 prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen. De fleste lever enkelt, og stort sett av det jorden kan gi. Her bader du i elven bak huset, spiser og sover på gulvet, og toalettet består oftest av et hull i bakken med vegger rundt. Gulestan viser derfor stolt fram et vannklosett bak en falleferdig dør i hagen. Når man skyller ned, renner likevel halvparten av vannet ut på gulvet. For å unnslippe å bli våt på beina, hopper jeg ut døra og inn i kveldsmørket.

I Fann-fjellene kan man gå i dagevis fra den ene dalen til den andre over steinete fjellpass, forbi klare bresjøer, tunge isbreer og topper som strekker seg flere tusen meter til værs. I et landskap så mektig og utfordrende føler jeg meg best tjent med en veiviser. Dermed kontakter familien den lokale fjellmannen Said, som skal vandre med meg i tre–fire dager.
 

Snakker han hverken engelsk eller russisk?
Said står i skyggen og skuer oppover fjellene der morgensolen skinner, mens han knasker på valnøtter han plukker ut av bukselommen.  
– Nei, ikke annet enn noen få ord. Men han kan litt tysk, da! Kan du tysk? spør Gulestan meg.
– Nei, dessverre.

Said er godt kjent i Fann-fjellene.
Said er godt kjent i Fann-fjellene.

Solen brenner i ansiktet i den tynne fjelluften, lårene verker. Eslene går fremst og jobber seg framover på stien som slynger seg opp den ene bratte fjellsiden etter den andre.

Said har allerede vandret helt fra hjemmet sitt i Rudaki seks kilometer unna denne morgenen. Samme landsby som den tadsjikiske nasjonalpoeten med samme navn ble født, og senere lagt til hvile. Rudaki, som ble født for over tusen år siden, blir ofte omtalt som den persiske litteraturens far og skal ha skrevet intet mindre enn én million vers. Når poeten reiste rundt, var lasten hans så stor at han trengte hundre kameler for å bære den. Vi nøyer oss derimot med Saids to esel.

Dagens mål er Kulikalon-platået. I Fann-fjellene finnes det rundt 30 fjellsjøer, og ved Kulikalon finner man syv av dem. Store og små, dype og grunne, utilgjengelige og nære, og alle med spenstige farger fra mørk blågrønn til lys turkis. Hvor mange nyanser av blått finnes det egentlig? 

Himmelen over oss har i alle fall en dyp blåfarge, med bare en enslig hvit prikk av en sky som bryter opp helheten. Solen brenner i ansiktet i den tynne fjelluften, lårene verker. Eslene går fremst og jobber seg framover på stien som slynger seg opp den ene bratte fjellsiden etter den andre. Det klirrer i bjeller. Gjetere passerer oss med saueflokker og esler lastet fulle av fyrved til vinteren. Fire timer etter vi forlot landsbyen, når vi Kulikalon-platået, beliggende på 2800 meter. Vi finner en teltplass i skyggen av noen store bartrær med stammer vridde som skrutrekkere ved en av sjøene, midt i landskapet spraglet av små og store einerbusker og omkranset av staselige fjell.

De snødekte fjellene kommer stadig nærmere opp mot Kulikalon-platået.
De snødekte fjellene kommer stadig nærmere opp mot Kulikalon-platået.

Chimtarga. Chapdara. Energiya. Fjellene i dette området har eksotiske navn. Den snødekte fjellveggen som dominerer synet foran oss, har flere topper, hvor den høyeste, Mirali, er over 5000 meter. Man blir liten blant de store fjellene. Som noe ubetydelig som har forvillet seg inn blant noe viktig, stort og meningsfullt. Ord blir få og tankene mange. Blant de store fjellene hører man oftest ikke annet enn sin egen åndedrett og hjerterytme, i tillegg til fossefall langt unna. Dunkene som vibrerer på innsiden av brystkassen, blir som en dråpe i havet i den store helheten. Plutselig smeller det som en bombe mellom fjellveggene. Eslene skvetter til. Lyden er heldigvis ingen eksplosjon, men en del av isen fra isbreen i bergveggen foran oss som faller ned og knuses mot bakken. En hvit sky av ispartikler fyker opp, før stillheten senker seg atter en gang.

Så begynner Said å kle av seg. Han lager svømmebevegelser med armene og peker på sjøen, mens et lurt smil leker i munnviken. Svømmetur, nå? Det er jo iskaldt! Han peker på meg, men jeg bare ler og rister på hodet. Så plukker han opp garnet han fant i en av buskene rundt sjøen tidligere i dag, og bitene faller på plass. Vi skal ut og sette garn. I bare underbuksa og med den afghanske hatten på hodet vandrer Said i forveien i den kalde kveldluften. Vi retter ut det delvis ødelagte garnet, og Said vasser ut i vannet. Om han synes det er kaldt, viser han det ikke noe særlig. Tilbake i leiren fyres bålet opp. Mørket faller fort på, og kulden følger raskt etter.  Said er på mange måter lik slik poeten Rudaki beskrives. Lystig, positiv og tankefull. En eventyrlig sjel, hvor drømmene tok ham til Dusjanbe for å studere historie. Han ønsket å skrive hovedoppgave om sammenhengen mellom Tadsjikistan og Perserriket, men familien og fjellene trakk ham tilbake. Pengene strakk ikke til, og med barn som måtte mettes og en ufør søster å ta vare på, hadde han intet valg. Om kvelden setter han i en sang ved bålet, med øynene lukket og en lengsel i stemmen. 

Said går langs kjente stier.
Said går langs kjente stier.
Fiskesuppen forberedes på bål.
Fiskesuppen forberedes på bål.

Til dessert er det valnøtter fra hagen til Said i Rudaki, saftige epler fra gjestehuset i Artuch og te med sukker i store mengder.

Neste morgen faller regndråper på teltduken. Grønn te går ned på høykant, og den varmer godt. Spesielt for Said, som velger å sove under åpen himmel som en ekte cowboy. Tåken henger tungt i fjellene, og vannet speiler landskapet rundt. Sikten har et rødlig skjær etter at en sandstorm fra Afghanistan har blåst inn over natten. Det skjer visst av og til. Avstanden til det store ørkenlandet i sør er bare noen og tyve mil. Denne dagen blir vi værende på Kulikalon-platået for å akklimatisere oss.  

Den store Kulikalon-sjøen er den nest største i Fann-fjellene. Noen mil og fjellpass unna ligger den største, Iskanderkul, oppkalt etter Aleksander den store som reiste forbi her på vei til India. En av de mange legendene forteller at favoritthesten hans, Bukefalos, druknet i sjøen. Gjennom århundrene siden skal lokale gjetere ha fortalt at hestens gjenferd stiger opp av vannet på netter da fullmånen lyser for å gresse på de frodige slettene og returnere til dypet igjen i gryningen. Disse nettene kan man også høre hestens vrinsk skape ekko gjennom hele fjellheimen. Om den høres i natt gjenstår å se. Enn så lenge er det bare eslene som hyler til iblant, mens de tar en liten pause fra gresset.

Vi passerer sjøen der vi satte garn i går, og ser til begges fornøyelse at det skinner i noen sølvfargede fiskebuker der nede. Vi teller fem–seks stykker, og å hente dem opp blir nok en kald opplevelse for Said. Fisken blir til suppe, med etterlengtede biter av fiskekjøtt. Litt krydder hadde gjort seg, men maten man kokkelerer utendørs på bål, smaker godt uansett. Brødet vi gomler på til alle måltider er rundt, hardt, og etter noen dager nesten umulig å tygge. I Tadsjikistan regnes brød som hellig, og det spises til alle måltider. Til dessert er det valnøtter fra hagen til Said i Rudaki, saftige epler fra gjestehuset i Artuch og te med sukker i store mengder. Fullmånen er så vidt synlig gjennom skyene, og reflekteres i sjøen under. Jeg ser opp mot den mørke silhuetten av fjellene. I morgen venter turens høyeste punkt.

Snøen henger i luften på vei ned fra Alauddin-passet.
Snøen henger i luften på vei ned fra Alauddin-passet.

Langt der nede i dalen foran oss ligger Alauddin-sjøene som to turkise vannpytter i det ellers gråbrune landskapet. Det er så vakkert at jeg nesten får tårer i øynene.

Snøen faller i store flak på toppen av det nesten 4000 meter høye fjellpasset Alauddin. Knærne dirrer og vinden uler. Luften er tynn her oppe og pusten tung, selv om turen opp går sakte. Én fot foran den andre. Omgivelsene er steinete og skyene skaper et lavt tak. Langt der nede i dalen foran oss ligger Alauddin-sjøene som to turkise vannpytter i det ellers gråbrune landskapet. Det er så vakkert at jeg nesten får tårer i øynene. Men det kan jo også ha noe med den sure vinden å gjøre. Det høyeste fjellet i Fann-fjellene er Chimitarga, som strekker seg opp til hele 5489 meter. 

Said står og hutrer i de slitte klærne sine, han har sett denne utsikten mange ganger før. Eslene piskes nedover den bratte fjellsiden av den kalde vinden, og Said er nødt til å løpe etter. I denne høytliggende villmarken finnes det både rev, ulv og bjørn. Til og med den gåtefulle snøleoparden kaller disse fjellene sitt hjem. Få mennesker har vært så heldige å se dette dyret i det fri, mye på grunn av dens effektive kamuflasje. Snøen begynner å falle tyngre. Redd for å bli kattemat, setter jeg opp farten litt ekstra jeg også.

I natt blir det overnatting innendørs på grunn av kulden. Fjelleiren Vertical har tre hytter med soverom og toalett, og en steinhytte hvor mat serveres på sommeren. Et tadsjikisk og et russisk flagg blafrer i vinden mellom hyttene. Leiren drives til vanlig av en russisk gjeng som drar hjem til Moskva når sesongen er over. En jeep med noen lokale jegere kommer kjørende opp til husene med geværene sine stikkende ut av bilvinduene. Det viser seg at leiren er stengt for sesongen og at jegerne har fått spesialtillatelse for å overnatte der. Jeg er derfor heldig når de tilbyr meg mitt eget rom til bare 50 somoni for natten, selv om det vanligvis skal koste 80. Hvorfor? Fordi strømmen ikke virker. Det blir nok en kald natt likevel.  Mens soveposen og ullklærne pakkes ut, banker det på døren. En av jegerne står i døråpningen med en asjett i hendene. På fatet ligger det druer, epler, agurk, brød og ikke minst to grillspyd med rykende varmt lammekjøtt. Mett og fornøyd tar jeg kvelden til jegernes prat, sang og latter i naborommet.

Fjelleiren Vertical
Fjelleiren Vertical

I løpet av natten har skydekket blitt til små tåkedotter, og sandstormen reist videre.

I løpet av natten har skydekket blitt til små tåkedotter, og sandstormen reist videre. Høye fjelltopper viser seg utenfor vinduet, og fargene er mye klarere enn i går. Jeg inviteres inn i en steinbygning av Said, jegerne, to tyske turister som ankom i løpet av natten, og et par skjeggete mannfolk i gamle militæruniformer. Rommet er mørkt, lukter stramt, og flere av mennene røyker. De er godt i gang med frokosten, som består av brød og vodka. Brødet er flere dager gammelt, vodkaen går ned på høykant, og latteren vibrerer i den røykfylte luften.

– Værsågod, sier de og overrekker meg både vått og tørt.

– Nei takk, det går fint, får de som svar.

– Joda, bare ta. Værsågod! byr de på nytt, og slik går det på rundgang.

I Tadsjikistan tar de nemlig sjelden nei som svar. Det hele er en del av det persiske høflighetsritualet tarof. For å bryte opp den evige rundgangen takker man til slutt ja, og sitter igjen med mett mage og dårlig samvittighet for tadsjikenes overøsende gavmildhet.

Det Tadsjikiske landskapet er like vakkert som det er dramatisk.
Det Tadsjikiske landskapet er like vakkert som det er dramatisk.

Gavmildheten kan også ha noe med det lave antallet reisende å gjøre. Tadsjikerne ser på enhver reisende som en personlig gjest. Da landet tilhørte Sovjetunionen, krydde det av fjellklatrere i disse områdene, som ikke trengte å tenke på landegrenser og visum. Etter unionens fall brøt borgerkrigen ut i landet og holdt i flere år turistene unna. Tadsjikistans politiske historie sies å være like dramatisk som landskapet landet består av. Nå er det 20 år siden borgerkrigens slutt, men det er først de siste par årene turismen har sett en merkverdig vekst.

Skyssen ned i dalen til Sarvoda og hovedveien mellom nord og sør, ankommer. De to tyske turistene skal sitte på. Sjåføren viser seg å være den ene muntre karen vi drakk vodka med, bare et par timer tidligere. Her oppe er ikke tilgjengelig skyss en hverdagskost, så vi kan ikke gjøre annet enn å hoppe i bilen og sitte på tilbake til sivilisasjonen. 

Mens vi kjører ut av leiren vinker Said oss av sted, før han snur seg mot de mektige fjellene og eslene som venter på avspark til Rudaki. Tilbake gjennom fjellene som alltid trekker ham tilbake, hvor historien blander seg med legender og skaper et ekko inn i nåtiden.

Said og et av eslene hans, som han kaller «donkey».
Said og et av eslene hans, som han kaller «donkey».

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!