New Orleans - Voodoo og kreolske rytmer
«No Trump, no KKK, no fascist USA!» Parolen og trommeslagene lød stadig høyere mens vi småløp sammen med tusentalls studenter mellom horder av turister og blinkende neonskilt i det franske kvarteret i New Orleans. Sykkeltaxier, søppeltømmere, gamle og unge, transvestitter, gatemusikanter og flere kastet seg på protesttoget som ble stadig lengre.
Langs de trange gatene med barer og restauranter sto folk tett i tett og klappet og pekte tommelen opp, eller ropte skjellsord. Vi hadde bare tilbrakt noen timer i New Orleans, og dette var den mest uvanlige «omvisningen» av et nytt sted jeg hadde vært med på. Det var kvelden den 11. november ‒to dager etter det amerikanske presidentvalget og samme kveld som Leonard Cohen døde.
På baksiden av det franske kvarteret ligger Congo Square og bydelen Faubourg Tremé ‒en av de eldste bydelene i New Orleans og opprinnelig bebodd av frigitte slaver. Fra 1800-tallet huset Congo Square et stort utendørsmarked med musikalsk underholdning. Musikerne herfra utviklet en improvisasjonsstil som etter hvert skulle bli kjent som «jazz». Deler av bydelen ble uheldigvis jevnet med jorda på 60-tallet for å huse nybygg, men på 70-tallet ble tomten beplantet og gjort om til Louis Armstrong Park og Mahalia Jackson konserthus. Og det var nettopp her vi skulle besøke den årlige Tremé Creole Gumbo Festival dagen etter. En moderne versjon av det opprinnelige utendørsmarkedet ‒med jazzmusikk og kreolsk matmarked.
Little People’s Place» hadde en gang vært en ekte «juke joint» ‒ som betyr «bar i Sørstatene drevet av afroamerikanere med livemusikk, dans, drikking og gambling». Men nå hadde musikken dessverre stilnet.
New Orleans, eller «Nola» som de fastboende kaller byen, var siste stopp på en tre uker lang roadtrip gjennom Sørstatene ‒Texas, Mississippi og deler av Louisiana. På tross av Tremés eksotiske historie er bydelen et rolig område uten turister. I motsetning til resten av det franske kvarteret, som i støynivå og tetthet av turister minner mer om Las Vegas enn det New Orleans jeg hadde forestilt meg. Også Red Light District i Amsterdam blekner litt i forhold til det franske kvarteret, der det strippes i vinduene døgnet rundt.
Etter å ha lempet av bagasjen på hotellet gikk vi ut for å finne et sted å spise. Gatene var folketomme bortsett fra en eldre mann som satt og røyket på trappen utenfor det knallturkise huset sitt. Han anbefalte oss gumboen på Lil’ Dizzy’s Cafe rundt hjørnet, men ville gjerne vise oss et annet sted som også var verdt å besøke mens vi var i bydelen. Han pekte nedover gaten mot noen eldre menn som satte opp en sliten grill utenfor et hull i veggen med et skilt som sa «Little People’s Place». ‒Den aller første jazzbaren i Nola, eller kanskje til og med i hele verden, fortalte han stolt. Han introduserte meg for eieren som forberedte kveldens servering av grillet fisk på kreolsk vis. Inne i den lille baren var det plass til fire små bord. Veggene var fulle av fotografier av kjente musikere som hadde opptrådd der. Det aller gjeveste var ett av Billie Holiday og Louis Armstrong som satt sammen ved bordet rett foran baren. «Little People’s Place» hadde en gang vært en ekte «juke joint» ‒som betyr «bar i Sørstatene drevet av afroamerikanere med livemusikk, dans, drikking og gambling». Men nå hadde musikken dessverre stilnet. Allerede før orkanen Katrina begynte gentrifiseringen i Tremé. I 1998 anla nyinnflyttede, rike naboer sak mot «Little People’s Place» for å få slutt på livemusikken. Men siste ord er ikke sagt. Mange jobber for å få livemusikken tilbake i baren som var jazzens fødested.
Voodooprinsessen introduserer seg som prinsesse Leyla. Hun kjenner ikke den avdøde, men blir betalt for å være med på paraden for å beskytte den døde. Han het George og var bassgitarist.
Vel fremme på Lil’ Dizzy’s fant vi oss et bord mellom en gjeng brannmenn og selveste borgermesteren. Lil’ Miss Dizzy ga oss en kort innføring i varianter av gumbo, og snart sto det rykende suppeskåler på bordet. Det ble stamstedet vårt. Idet gumboen ble satt på bordet neste dag, skjedde det noe utenfor kirken på den andre siden av gaten. Masse mennesker på vei ut av kirken, en hest med pyntet vogn stopper utenfor og et brassband og noe som lignet på en voodooprinsesse, ventende utenfor kirken. En jazzbegravelse er i gang. Vi løper over gaten og spør pent om å få fotografere følget. Voodooprinsessen introduserer seg som prinsesse Leyla. Hun kjenner ikke den avdøde, men blir betalt for å være med på paraden for å beskytte den døde. Han het George og var bassgitarist. Nå skal han følges til graven på Saint Louis Cemetery #1 av enken og familie med venner. Ikke hvem som helst kan gravlegges på denne vakre kirkegården fra 1789, men kjente musikere har sin helt egen del, bare noen meter unna gravstedet til den berømte voodoodronningen Marie Laveau.Marie ble født i New Orleans i 1801 og var uekte datter av en kreolsk kvinne og en hvit mann. På denne tiden praktiserte slaver, kreolere og frigitte slaver en variant av voodoo som var en blanding av afrikanske og innfødte indianeres religiøse tradisjoner, blandet med katolisisme. Det het seg at Marie Laveaus overnaturlige evner var så sterke at hun kunne redde en dødsdømt fra galgen, og flere mener at hun fremdeles utøver sin svarte magi fra graven.
To prester med røkelsesklokker leder an begravelsesparaden. Deretter følger fordanseren, brassbandet, voodooprinsessen og resten av følget. Musikken begynner sakte og dystert, men tempoet bygger seg sakte opp etter hvert som vi nærmer oss kirkegården. Så fort George er lagt i jorda, går musikken over til «When you are smiling», og fordanseren kaster seg ut i en heftig dans. Kirkegården blir stengt for andre enn nærmeste familie under selve bisettelsen. Vi venter utenfor til familien kommer ut igjen, og jeg får anledning til å kondolere enken, sominviterer tilbegravelsesselskap samme kveld. Prinsesse Leyla inviterer oss til å bli med inn på kirkegården for å se den ekte graven til Marie Laveau. Ifølge henne er det nemlig ikke der hvor de fleste tror, men noen gravsteiner unna. Hun lar oss være til stede mens hun setter seg på kne, legger ned blomster og ber foran graven. Deretter forteller hun at Marie Laveau slett ikke drev med svartekunst som hun ble kjent for, men at hun prediket de samme verdiene som kristendommen ‒bare i en kreolsk variant.
Så fort George er lagt i jorda, går musikken over til «When you are smiling», og fordanseren kaster seg ut i en heftig dans.
Vi var ikke sikre på hva vi kunne forvente oss i et begravelsesselskap i Nola, men satte stor pris på å bli invitert, og passet på å ankomme med ansiktene i passende alvorlige folder. Taxisjåføren stoppet ved en bar med fortauet fullt av dansende mennesker. Jeg spør ham flere ganger om han er sikker på at vi er kommet til riktig adresse, men adressen stemmer. Midt i folkemengden ser jeg enken stå lent opp mot veggen med et svart slør foran ansiktet, vippende på en sigarett. Vi er kommet riktig. Inne i baren er det stappfullt av folk og fullt show på scenen. Dragshow. Kanskje begravelsesselskapet foregikk i en annen etasje? Men nei. Snart ble jeg begeistret klappet på skulderen. ‒Så deg i begravelsen i dag! Ta deg en drink og enjoy the show! Jeg skjønner at vi nordmenn har litt å lære om hvordan vi kan følge våre kjære over til den andre siden.
