Morgenstund i Bangkok. Et stille øyeblikk før stormen. Himmelen har fortsatt striper av gult og lilla og rødt idet guiden min ‒ Pornpimon «Ginger» Traiyotee ‒ skyver elvebåten fra tempelbryggen og nedover langs Thonburis småkanaler.
‒ I flere hundre år var det slik Bangkok så ut, forteller hun mens vi glir lydløst over vannspeilet. ‒ Små, sammenknyttede lokalsamfunn med vanlige folk og vanlige hus i tett samspill med naturen.
Det er vanskelig å fatte: Fire eller fem stopp med skytrain fra Sukhumvit, og jeg befinner meg med ett i et levende oljemaleri. Neonfargede liljer og klaser med vannhyasint dunker forsiktig mot skroget, mens meterlange øgler ligger som statuetter i solveggen. Lyden av klokkespill og barnegråt driver fra værbitte pålehus, mens lukten av orkideer fyller den fuktige luften. I denne eldgamle og frodige delen av Bangkok fortsetter hverdagslivet på mange måter slik det gjorde for 100 år siden. «Østens Venezia» ble byen kalt på den tiden, før de tradisjonelle nabolagene og markedene og småkanalene i sentrum forsvant under teppet av betong, motorveier og kjøpesentre.
‒ Det er viktig at steder som dette bevares, sier Ginger. ‒ Den dagen resten av asfaltjungelen tar oss igjen, vil noe veldig verdifullt ha gått tapt.
Kanalene her i Thonburi stammer alle fra den mektige elven som skjærer seg 372 kilometer gjennom Thailand. «Kongenes elv» har kanskje gjennomgått store endringer gjennom århundrene, men for thaiene forblir Chao Phraya en levende kilde til spiritualitet, kultur og historie. I disse dager ‒ mens Bangkok vokser seg stadig større, stadig mer moderne, hektisk og utilgjengelig for fotgjengere ‒ oppdager flere og flere elven som et fristed i storbyen.
‒ Når folk spør meg om hva de skal gjøre i Bangkok, svarer jeg alltid det samme, sier Ginger. ‒ Dra til elven. Og ta det derfra.
‒ Jævlig trafikk, sa jeg, ‒ like mye et hjertesukk som et spørsmål ‒ idet tuk-tuken stanset for femte gang på like mange meter. Sjåføren Preed så på meg via bakspeilet og nikket, men hadde ingenting å tilføye.
Dagen før, et sted i Bangkoks sanselammende mylder, og det virket som om jeg hadde hatt samme samtale hver dag siden jeg ankom.
‒ Jævlig trafikk, sa jeg, ‒ like mye et hjertesukk som et spørsmål ‒ idet tuk-tuken stanset for femte gang på like mange meter. Sjåføren Preed så på meg via bakspeilet og nikket, men hadde ingenting å tilføye. Hvis det er en vane jeg alltid faller tilbake til som turist, er det den urnorske tendensen til å påpeke det pinlig åpenbare. Men hvordan skal man ellers beskrive Bangkoks trafikk? Ifølge ferske undersøkelser har den evinnelige korken overtatt giganter som Mexico City og Jakarta som verdens verste. Og som besøkende til Bangkok blir du uunngåelig dratt inn i den: en stampende masse av støvete motorveier og glovarme kjøretøy, rastløs og ubevegelig under formiddagssolen. Jeg så på klokken. Kaffeavtalen min ‒ en ti minutters kjøretur fra hotellet, ifølge Google Maps ‒ hang i en tynn tråd.
Preed og tuk-tuken hans har sittet jevnlig fast i trafikken siden 90-tallet, men siden bankene åpnet opp for enkle lavterskellån, har bilen blitt et obligatorisk statussymbol for mange mennesker, som tradisjonelt har brukt kollektivtransport eller vannveien for å komme seg rundt.
‒ Jeg håper du ikke har noen avtaler, sa Preed, nå tilbakelent med føttene på rattet. ‒ Vi blir nok her en stund.
Ugjennomtrengelige korker er på ingen måte et nytt fenomen i Bangkok. Preed og tuk-tuken hans har sittet jevnlig fast i trafikken siden 90-tallet, men siden bankene åpnet opp for enkle lavterskellån, har bilen blitt et obligatorisk statussymbol for mange mennesker, som tradisjonelt har brukt kollektivtransport eller vannveien for å komme seg rundt. Som et resultat tetter trafikken seg mer og mer, mens Bangkoks bileiere gjennomsnittlig tilbringer mellom to og tre døgn sittende bom fast i trafikken hvert år. Skal Preed kjøre i rushtiden, skal han med andre ord ha godt betalt.
‒ Folk blir ofte sure på meg og kaller meg en svindler, men bruker jeg tre ganger så lang tid på en rute, er det klart jeg må oppjustere prisene, sier han.
‒ De vil at Bangkok skal bli det nye Singapore
David Robinson peker mot den østlige bredden av Chao Praya, der skjelettet av et 15 etasjes høyt kjøpesenter strekker seg mot himmelen. ‒ Om du verdsetter historie og kultur og de fargerike elementene som gjør Bangkok så unik, er det naturlig å bli bekymret for utviklingen de siste årene.
Vi befinner oss midt i hovedåren av Chao Phraya, på vei til den bydelen David kaller «The Creative District». Det stille og intime miljøet rundt Thonburi virker plutselig veldig langt borte, idet den lille passasjerfergen vår styrer inn i etterdønningene fra en 100 meter lang lekter.
‒ Det er en fantastisk blanding av liv og aktiviteter på elven. Og bare tenk, sier han. ‒ Når du benytter deg av Chao Phraya, er du i nærkontakt med Bangkoks røtter. Handel har foregått her langs bredden i over 600 år!
Daniel er en av talløse «ex-pats» som lot seg forføre av Bangkoks utømmelige energi. Australieren har hatt flere jobber siden ankomst i 2002, men har til slutt rettet fokuset mot den delen av hovedstaden han setter aller høyest.
‒ Jeg kommer alltid tilbake til elven, forteller han. ‒ For meg har Chao Phraya hele tiden vært et lindrende avbrekk fra storbyens utfordringer. Fremover ønsker jeg å se flere benytte seg av den, både lokalbefolkning og turister.
‒ Chao Praya utgjør et miljø og en historie vi er pliktige til å ivareta. Ikke bare er elven hellig for thaiene, sier han. ‒ Den er også en del av mystikken og romantikken millioner av mennesker fra hele verden kommer for å oppleve.
I dag representerer David «Bangkok River Partners»: et kollektiv av forretningseiere, gründere, kulturpersonligheter og andre aktører som vil bevare og utvikle elvebredden i en bærekraftig retning.
‒ Chao Praya utgjør et miljø og en historie vi er pliktige til å ivareta. Ikke bare er elven hellig for thaiene, sier han. ‒ Den er også en del av mystikken og romantikken millioner av mennesker fra hele verden kommer for å oppleve.
I kjernen av organisasjonens virksomhet ligger «The Creative District» ‒ en historisk og tettpakket samling av nabolag som strekker seg fra bunnen av Chinatown til den travle fergesentralen ved Saphan Taksin. Sett fra luften utgjør Bang Rak og Khlong San en mikroskopisk del av Bangkoks totale bybilde, men som David forklarer, har enormt mye skjedd her de siste årene.
‒ Det ligger i navnet, sier David. ‒ Ingen andre steder i byen foregår det så mye spennende rent kreativt som akkurat her. Bydelen har blitt et levende eksempel på hva man kan få til ved å omfavne historie, restaurere historiske bygninger og jobbe tett med lokalmiljøet.
Mens vi vandrer gjennom de yrende nabolagene, kjennes det som om jeg oppdager Bangkok for første gang. Her langs elvebredden og mellom de labyrintlignende smugene er en fortryllende smørje av vennlig og fiendtlig, tiltrekkende og frastøtende, oppmuntrende og sørgelig. Det er en autentisitet og energi i disse nabolagene, sier David, som stadig ebber ut i Bangkoks mer moderniserte bydeler. Inn i dette miljøet har en stadig voksende gruppe lokale og utenlandske gründere etablert seg. Restauranter, overnattingssteder, barer, kunstgallerier og butikker dukker opp som paddehatter. Og selv om området fortsatt er i en tidlig utviklingsfase, spår David store ting i årene som kommer.
‒ Forlatte bygninger og stengte butikker vil erstattes med gallerier, restauranter, kinoer, konsertlokaler og kulturvirksomhet. Mennesker som har bodd her i generasjoner, vil bo side om side med dem som flytter hit for å nyte livet ved elvebredden.
For de med fleksible intimgrenser og slingringsmonn på timeplanen, er passasjerfergene en ideell måte å oppleve hovedstaden på. Rundt 50 000 mennesker benytter seg av fergene hver dag, som gjør både båter og terminaler til et yrende samlingspunkt for Bangkoks folkeliv.
Men Chao Phraya er ikke bare en historisk attraksjon. For de med fleksible intimgrenser og slingringsmonn på timeplanen, er passasjerfergene en ideell måte å oppleve hovedstaden på. Rundt 50 000 mennesker benytter seg av fergene hver dag, som gjør både båter og terminaler til et yrende samlingspunkt for Bangkoks folkeliv. Nettverket er billig, pålitelig, aktivt dagen lang og dekker en rekke av byens mest populære attraksjoner, inkludert Grand Palace og Wat Phra Keaw, Wat Arun, Wat Pho, Chinatown og Thonburi-kanalene.
Jeg avslutter reisen min med et besøk til den lille øya Bang Krachao, bedre kjent som «Bangkoks grønne lunge». Sett ovenfra stikker området seg ut som en enorm, grønn tommel i et hav av betong og skyskrapere, skjermet fra 100 år med urban vekst og utvikling. I disse dager er øya kjent for sine mange kilometer med hevede betongstier gjennom tett og vakker natur, perfekt for dagslange sykkelturer.
‒ Folk flest aner ikke engang at steder som dette finnes langs elva!
I et annet liv designet 50 år gamle Paul Mueller atomubåter for det amerikanske forsvaret, men tilbringer nå rolige dager som sykkelguide og småbarnsfar her på Bang Krachao. Ved siden av sitt grønnmalte trehus i jungelen har han en fiskedam med karper, en stue full av sykkeldeler og en liten hund som roter under terrassen på jakt etter småkryp.
‒ Som et urbant grøntareal er Bang Krachao unikt i verden, forteller Paul, ‒ sannsynligvis det største som finnes. Likevel kan folk leve hele livet sitt i byen uten å se det en eneste gang.
Mange hus på øya er bygget i tradisjonell stil, folk flest er i seng før midnatt, og bare en håndfull biler trafikkerer øyas asfalterte veier. Pytonslanger åler seg mellom mangrove-trærne, og lyden av en fallende kokosnøtt kan høres femti meter unna. Mye av den rolige og naturlige atmosfæren skyldes et omfattende regelverk som forbyr bygging av noe høyere enn et palmetre, som gjør selv de mest tettbebodde områdene fredelige og intime.
‒ Jeg har funnet paradiset mitt, sier Paul.
Etter mange timer på sykkelsetet når vi havnen, der de siste fergene er i ferd med å skyve fra. Lyden av dagens siste tempelklokker bærer over Chao Phraya, der Bangkoks kjøpesentre og skyskrapere blinker rytmisk fra den andre siden. Herfra er det noe nesten uvirkelig ved synet, som en neonopplyst luftspeiling. Og det er mens jeg står her at jeg skjønner hvorfor Paul, Ginger og David vender tilbake til Kongenes elv igjen og igjen. For som australieren selv sier:
‒ Vi snakker om Bangkoks blodslinje, hvor historie og kultur og handel startet. Det er mye spennende i moderne utvikling, men Bangkok kan aldri bli Singapore. Bangkok er et salig, fortryllende kaos, og Chao Phraya er kjernen i det hele.
