De duvende fjellene og lange myke slettene strekker seg utover horisonten. Ørnene svever høyt over oss. Jakene beveger seg rolig. Jeg puster med kontrollerte bevegelser; på 4000 meters høyde kan selv noen få trappetrinn kjennes i lungene.
‒ Jeg skal vise deg det beste Litang har å by på, sier Tenzin. Han plukker frem fotobøker, viser meg bilder på telefonen og ruller ut store kart over området.
Tenzin er min selvutnevnte guide og sjåfør. Idet jeg hoppet av bussen i Litang, var det kun én mann som snakket engelsk, og da var valget enkelt. Tenzin forteller om alt som er verdt å gjøre i området. Jeg ønsker allerede at jeg hadde satt av mer tid. Tid til å vandre i fjellene. Bo i jurtene ute på slettene. Ta turen ut til Mount Genie som topper 6204 moh., men en 160 km kjøretur i løpet av ettermiddagen rekker vi ikke.
‒ Det er mer enn nok å fylle de neste dagene med uansett, innvender Tenzin. ‒ La oss starte med Litangs kloster, sier han mens han starter den skranglete bilen.
En 28,5 meter høy bronsefigur møter oss som en vegg. Ghee-smøret brenner rundt hele statuen. Pengesedler flyter rundt donasjonsskålene.
Chöde Gompa er et av de største klostrene i området og tiltrekker seg pilegrimer langveisfra. Vi går inn sideinngangen og buser rett inn i en seremoni. Munkene sitter på gulvet, mediterer og summer. Her er munker i alle aldre. De er som i transe, og rytmene akselererer, nesten aggressivt. Jeg blir usikker på om vi burde være til stede for dette, men Tenzin insisterer på at jeg skal ta bilder. Det føles påtrengende. Så setter en av munkene en kniv i et kjøttstykke, mens de taktfaste ropene eskalerer. Nesten grotesk, og langt fra det fredelige inntrykket munkene ellers gir.
Vi fortsetter innover til Jo-Khang-tempelet som omgir den store Buddha. En 28,5 meter høy bronsefigur møter oss som en vegg. Ghee-smøret brenner rundt hele statuen. Pengesedler flyter rundt donasjonsskålene. Og et kinesisk par som har slått følge med oss, bukker dypt.
Et stort portrett av Dalai Lama står midt i rommet. Det er et paradoks dette, for her i Sichuan og områdene med tibetanske bosetninger utenfor Tibet, er det tillatt å ha portretter av Tibets åndelige leder. I Tibet derimot, under kinesisk styre ‒ men strittende til siste åndedrag ‒ er portretter av Dalai Lama strengt forbudt.
Hyllene er fulle med cupnoodles, poser med potetchips og Red Bull-bokser. Munkene må leve et rent åndelig liv, men kostholdet ser det heller ut til å være verre med.
Vi klatrer oppover i etasjene. En munk viser frem rom etter rom med flere statuer og malerier, mer intrikate og viktige etter hvert som vi nærmer oss toppen av klosteret og hodet til den store Buddha.
På vei ut passerer vi igjen munkene i storsalen. De har roet seg ‒ det er en lett summing nå, noen nikker og smiler til oss.
Omvisningen fortsetter, det er tydelig at de syns det er stas med besøk. Av andre enn kinesere, riktignok. Det blir gjort klart for oss mens vi går videre til nabobygget, det nye tempelet som er under bygging. En kjempesal åpner seg der vi klatrer over planker og bokser med maling.
‒ Er det munkene som bygger dette, spør jeg.
‒ Ja, sier Tenzin først, før han trekker det tilbake og peker på en gjeng ungdommer som slapper av i skyggen. – Munkene holder tak i prosjektet, men de gjør ingenting selv.
‒ Selv ikke utsmykningen? spør jeg mens vi ser på de detaljerte utskjæringene høyt der oppe i taket.
‒ De har vel en formening om hvordan det skal se ut, men jeg tror ikke munkene tar i en eneste malingskost. De hyrer inn arbeidere for å utføre hver minste detalj.
Vegg i vegg ligger bokvarteret, kjøkken og fellesarealer. Hyllene er fulle med cupnoodles, poser med potetchips og Red Bull-bokser. Munkene må leve et rent åndelig liv, men kostholdet ser det heller ut til å være verre med.
Den reinkarnerte sjelen til Dalai Lama er en het potet i disse dager. Av frykt for kinesisk intervensjon har Dalai Lama bestemt at han ikke skal reinkarneres, men at prosessen for å velge ut en ny åndelig leder skal foregå demokratisk.
Flere av gatene og bygningene i Litang er verneverdige. Her fins det flere hus som har blitt omgjort til museum, hus som tidligere har vært barndomshjem til både Dalai Lama den tredje og syvende, som begge ble født og reinkarnert her. Den reinkarnerte sjelen til Dalai Lama er en het potet i disse dager. Av frykt for kinesisk intervensjon har Dalai Lama bestemt at han ikke skal reinkarneres, men at prosessen for å velge ut en ny åndelig leder skal foregå demokratisk. For slik det har foregått tidligere, kan bli en lett påvirkelig affære. En utvelgelse kunne ta flere år, der munker reiste landet rundt for å lete etter tegn som skulle lede til et barn med de rette egenskapene. Et av disse tegnene kunne være ting som ble sagt av den tidligere Dalai Lama, som dette diktet som ble skrevet av den sjette Dalai Lama, et hint om hvor han skulle reinkarneres:
Oh you white crane
Lend me your wings
I will not linger far
Just fly to Litang and back
For tibetanerne har denne delen av Sichuan alltid vært ansett som en del av Tibet, og Litang er et viktig og åndelig sted. En av de helligste byene, og også delvis grunnen til at Tibet aldri har blitt frigjort fra Kina.
Kina invaderte Tibet allerede i 1918, etter århundrer med ønsket ekspansjon vestover av Qing-dynastiet. Okkupasjonen har siden den gang ikke fungert særlig godt, men har sendt Dalai Lama og (hundre)tusenvis av tibetanere i eksil.
Et lynkurs i kinesisk historie og kinesernes komplekse forhold til Tibet er nødvendig for å forstå Kinas forhold til verden. I boken Restless Empire ‒ China and the World Since 1750 av Odd Arne Westad får man et godt innblikk i Kinas nyere historie. Okkupasjon av fremmede makter preget slutten av 1800-tallet og helt frem til 1997, da Hongkong ble tilbakeført til Kina etter 157 år under britisk styre. Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Japan har alle kolonisert store deler av Kina, primært de viktigste handelsbyene.
Så hvorfor er dette viktig for Tibet? Kina invaderte Tibet allerede i 1918, etter århundrer med ønsket ekspansjon vestover av Qing-dynastiet. Okkupasjonen har siden den gang ikke fungert særlig godt, men har sendt Dalai Lama og (hundre)tusenvis av tibetanere i eksil. Vendepunktet kunne vært annen verdenskrig, da kineserne trodde at europeernes seiere og tap etter krigen skulle gi Kina kontrollen over egne områder, men som isteden slynget dem inn i kamper om Mansjuria med Japan, forhandlinger om franske okkuperte områder og britenes Hongkong. Midt i alt dette var det flere okkuperte områder som løsrev seg fra det kinesiske imperiet. Mongolia benyttet sjansen i 1945 og erklærte seg som en selvstendig stat med støtte fra russerne. Tibet ville følge mongolenes modell. Britene, som på den tiden hadde Tibet som et av sine protektorater, støttet løsrivelsen, men var allerede dypt involvert i andre områder som var viktigere for handel og britiske interesser. Tibets erklæring som selvstendig stat, nok en gang, inkluderte provinsene Sichuan og Qinghai. Og her lå nettopp den aller største hemskoen for kineserne. Å gi opp Sichuan, alltid ansett som en av de rikeste provinsene i Kina, var utslagsgivende for kinesernes bastante avslag. Et allerede presset Kina, en gang et mektig imperium med ekspansjonsplaner for verdensherredømme, undertrykket av fremmede makter de siste hundre år som hadde skrellet bort de viktigste og største handelsbyene, så et land forvitre i hvert hjørne av sine grenser. Kineserne signerte aldri avtalen med Tibet, for Sichuan var for viktig til å overgi – og i etterpåklokskapens lys sies det at tibetanerne ba om for mye den gang.
Duskregnet reflekterer sollyset som forsiktig sniker seg frem mellom de tykke skyene, jakene beveger seg som en fiskestim, i takt og med rolige bevegelser. Det er tusenvis av dem. Litt lettskremte, det er viktig å ikke komme dem for nær.
Jakene gresser på de store slettene rett utenfor byen. De er vennlige dyr – som store hårete kyr med lange spisse horn. Tenzin smetter inn i teltet hvor det velter røyk ut av pipen, mens jeg fotograferer og beundrer beistene. Duskregnet reflekterer sollyset som forsiktig sniker seg frem mellom de tykke skyene, jakene beveger seg som en fiskestim, i takt og med rolige bevegelser. Det er tusenvis av dem. Litt lettskremte, det er viktig å ikke komme dem for nær.
Når regnet setter i gang på ordentlig, kryper også jeg inn i teltet. Der sitter Dawa. Hun baker tingmo, tibetansk brød, deigete former som damper i en kjele. I hjørnet av teltet har hun en stor kasserolle med jaksmør. Alt lukter jak.
‒ De eier 90 jaker, sier Tenzin, som oversetter for Dawa, som ikke snakker engelsk.
Han knasker på et tørket kjøttstykke av jak og skjærer av en bit til meg. Som fenalår – bare av jak.
Mannen til Dawa har akkurat hoppet opp på hesten, og skal samle alle dyrene for kvelden.
‒ Om en times tid kommer alle jakene og samler seg rundt teltet. Vi må bli og få med oss det, det er litt av et skue, sier Tenzin.
Dawa sier ikke så mye, eller ikke så mye som Tenzin orker å oversette. En toåring smugtitter på meg fra teltduken, og tør ikke å komme inn, selv etter morens innstendige klager over at hun blir våt av å stå der ute. I hjørnet av teltet står det en barnevogn, hennes tre måneder gamle datter sover der.
‒ Dawa har fem barn, sier Tenzin. De eldste går på skolen, og de minste henger i skjørtekanten hennes mesteparten av dagen.
Jeg ser meg rundt. Det er trangt om plassen i teltet, få steder å sitte, enda mindre plass for fem barn og to voksne å sove.
‒ De har et hus i byen også, slapp av, sier Tenzin da han ser hvordan jeg prøver å forestille meg et liv her.
Det er tydelig at de lever i enkle kår, men ikke fullt så enkelt som vestlige øyne noen ganger ser det for seg.
Jakene er livsgrunnlaget deres. For egne måltider, selvfølgelig, men de selges for slakt, kjerner smør og bruker skinnet til klær. Tørkede ruker blir til varme. Enhver del av jaken preger nomadelivet på slettene.
Jakene er livsgrunnlaget deres. For egne måltider, selvfølgelig, men de selges for slakt, kjerner smør og bruker skinnet til klær. Tørkede ruker blir til varme. Enhver del av jaken preger nomadelivet på slettene.
Brødet er ferdig, og Dawa serverer oss store biter, rikelig med smør. Jeg rekker knapt å tygge ferdig før Tenzin har fått i seg hele skålen med jaksmør.
Han forteller om livet her ute på slettene, livet i Litang. Nesten 80 % av befolkningen her er tibetanere, resten kinesere.
‒ Jeg hater kineserne, sier Tenzin. Dawa nikker.
Det ser ut til å være den generelle oppfatningen blant tibetanerne, og jeg kan ikke klandre dem for det.
‒ Broren min bor i USA nå, sier Tenzin mens han spikker mer av jakkjøttet. – Han kunne ikke bo her lenger, det var ikke et liv for ham. Så han flyktet til India først. Han gikk helt til India over Tibet!
Tenzin ser på meg og skjønner at jeg tror at jeg har misforstått.
‒ Virkelig! Han gikk til fots, hele veien til India. Så fikk han oppholdstillatelse i USA. I dag jobber han som lærer der.
Vi drikker mer te med jakmelk og spikker av jakkjøttet mens regnet trommer mot teltduken. Jakene samler seg tett rundt oss idet skumringen når slettene. Det føles trygt og lunt her inne, selv toåringen aksepterer etter hvert fremmede i teltet og hengir seg til det lystige selskapet.
Tibetanerne begraver ikke sine døde, men lar poetisk nok sjelen fly videre. En viktig del av den buddhistiske tro er medfølelse og barmhjertighet, som også inkluderer behandlingen av dyr. Tanken er at kroppen kun er et skall for vår sjel, som uansett reinkarneres. Så når sjelen har forlatt oss, kan kroppen gi næring til andre vesen.
Før soloppgang blir jeg hentet av Tenzin. Kvelden før snakket han om at vi skulle se noen fugler. Ørner. Det var ikke helt klart hva han egentlig snakket om. Riktignok snakker han engelsk, ikke helt flytende, heller ganske broket, og med mange timers snakk er det en del som bare mottas med nikk og smil. Denne tidlige morgenen viser det seg at vi skal delta i en begravelse. En begravelse som vi ikke vet om skal finne sted – og ikke i ordets rette forstand. Tibetanerne begraver ikke sine døde, men lar poetisk nok sjelen fly videre. En viktig del av den buddhistiske tro er medfølelse og barmhjertighet, som også inkluderer behandlingen av dyr. Tanken er at kroppen kun er et skall for vår sjel, som uansett reinkarneres. Så når sjelen har forlatt oss, kan kroppen gi næring til andre vesen.
Tenzin kjører et stykke utenfor byen, til en hellig plass som best kan beskrives som en gravlund, bortsett fra at det ikke er noen gravplasser her. Bønneflagg er hengt opp i store klynger over hele området ‒ det hviler en ro over stedet. Noe hellig, en anelse av noe guddommelig ligger i luften. Samtidig ulmer det en uro, og den viser seg å sitte på åskammen. Jeg skimter store fugler. Et femtitall rovfugler sitter på rekke og rad og skuer over området. Fryktinngytende store, og følelsen blir ikke bedre da jeg får vite mer om hva som skal skje. En sky burial er et tibetansk ritual når noen dør. Og jeg må advare mot noen morbide detaljer: Den døde blir kuttet opp i biter og ofret til ørnene som spiser opp kroppen. Benrestene blir kvernet og blandet med jakmelk og ofret til andre fugler. Ørnene, de er egentlig ikke ørner i det hele tatt, men gribber. Kanskje kaller de dem ørner fordi det lyder bedre – å kunne sveve videre som en ørn?
Religionen til side, så er det en naturlig forklaring til denne praksisen. Området ligger så høyt at bakken består av permafrost, slik at det ikke er mulig å begrave de døde. Det er også vanskelig å oppdrive treverk, siden mesteparten ligger over tregrensen, så de døde kroppene kan ikke brennes.
Denne morgenen venter ørnene på åskammen forgjeves. Det er ingen andre enn oss her, det betyr at ingen skal fly videre i dag.
Tilbake i byen tar jeg noen runder rundt det store bønnehjulet ved Chorten Karpo-tempelet. Det føles godt å være tilbake hos de levende etter morgenens utflukt. Her tilbringer de lokale hele formiddagen med å be, møte familie, naboer og venner, og drikke te.
Litang, Den hellige byen, kaller de den, og det er virkelig noe åndelig over dette stedet. Menneskene, lukten av jak, bønneflaggene som vaier i vinden over hvert hustak, fjelltopp og gjerde. Røkelsen som siver i tynne lag gjennom hele tempelet. Bønnehjulene snurrer rundt og rundt, de knirker litt ekstra for hver hånd som berører dem.
Jeg blir med tre ganger rundt det store bønnehjulet og kjenner Litangs spirituelle ro.
FÅ MED DEG ALLE DE GODE HISTORIENE I VAGABOND
Bli abonnent på Vagabond, du også!
