Så ingen poeng med å svare, involvere meg i heftige diskusjoner om å «gå over bekken etter vann» og liknende argumentasjoner. For Bergamo er et springbrett til mange steder, men jeg var sær og skulle med lokalbussen inn til sentrum av byen – og bare være der.
Det regnet i bøtter og spann. Byen lå der grå, nesten mennesketom. Ta ting på sparket, det har jeg ofte glede av, men nå angret jeg meg litt. Visste resultatet, tok inn på det første og beste hotellet, og i slike situasjoner er det gjerne også det dyreste. Ingen unntakelse fra regelen. Planleggingsdag ‒ jeg bestemte meg for og bestilte et glass vin. Lokal vin, understreket kelneren.
Neste dag var det skyfri himmel. Kjente ikke byen, for som så mange andre hadde jeg bare vært der på gjennomreise. Nå hadde jeg fått et råd om å bli. Det viste seg å være et godt råd.
Bergamo er en by i to etasjer. Nede på flaten ligger den nye bydelen, Cittè Bassa, som ikke på noen måte kan kalles ny, for mange av bygningene er fra midten av 1800-tallet. Likevel er den ny i forhold til bydelen på toppen av åsen, Cittè Alta, den gamle bydelen. Den har mange bygninger fra 1200-tallet, så den bærer sitt navn med rette. Omringet av en solid bymur, den venetianske muren, som ga innbyggerne beskyttelse, men som også gjorde utvidelse umulig. Den måtte foregår nede på flatlandet.
Bestiller en espresso. Sitter der og glaner. På folk, på bylivet. Hilser på noen kaféhunder, for ingen kafeer her ville finne på å nekte en hund adgang.
Jeg startet min byekspedisjon på en kafé. Bestiller en espresso. Sitter der og glaner. På folk, på bylivet. Hilser på noen kaféhunder, for ingen kafeer her ville finne på å nekte en hund adgang. Legger merke til en ting, og her er det på plass med en liten digresjon og tenke tilbake på hjemlige trakter. Der går jeg på kafé hver eneste morgen, leser avisene. Og alltid får jeg det samme spørsmålet når jeg bestiller:
– Ha med, eller sitte her?
Ikke slik i Bergamo, og jeg vil hevde: Ikke slik i Italia i det hele – selv om avvik sikkert forekommer. Nei, her drikker folk kaffen der kaffen skal drikkes. På kafé. Sakte, eller i hui og hast, med eller uten grappa. Observasjon: Det var ikke uvanlig at ganske unge damer slurpet i seg et glass grappa før de gikk på jobb, nærmest som en shot.
Italienerne, som er så annerledes enn meg, holder ikke ut musikk som er eldre enn fem eller seks år. Hos Madame xx hørte jeg en av dem si: – Kan musikk som er mer enn et år være vakker?
Her satt jeg, kom i snakk med kelneren, Antonio, som selv var fra byen, og mektig stolt av den. Ingen tegn til utferdstrang der, ingen drøm om storbyer som Milano, Roma eller Genova.
– Nei, mente han, Bergamo måtte være verdens beste by å bo i. Passe stor, kort vei til fjellene, til innsjøene, en by som satset på slow food, områdets vin, en ren og pen by hvor det meste fungerte og de fleste var fornøyde med tingenes tilstand.
Han føyk fram og tilbake mellom kunder og bardisken, som et muntrasjonsråd, men også som et instant turistkontor. Om jeg lurte på noe, var det bare å spørre.
– Frokost? sa jeg etter en stund, for italienerne tar bare en kaffe og noe søtt bakverk om morgenen, lik danskene, og så, litt senere kommer frokosten.
– Rundt hjørnet, off Piazza Pontida, anbefalte han. Der fant jeg et lite hull i veggen med et lite, vakkert koldtbord hvor jeg kunne forsyne meg med en mengde delikatesser, og med et godt glass rødvin, klokken var tross alt over 10 om morgenen. 6 euro. Milde himmel! Nettopp det, jeg følte at jeg var kommet til himmelen.
Dit dro jeg imidlertid først litt senere, med funicolaren, ikke ulik den bergenske Fløibanen, som brakte meg opp til det som er den store attraksjonen i Bergamo, den gamle bydelen, Cittè Alta.
La meg så fortelle litt om byens store sønn, og en tilfeldighet. På flyet nedover leste jeg en bok av den franske forfatteren Stendhal: Henry Brulards liv, mer eller mindre en selvbiografi. Der sto det noe ganske morsomt, Henry sier:
– Jeg vet ikke hvor mange mil jeg ville gått til fots eller hvor mange dager jeg kunne holde ut i fengsel for å høre Don Giovanni eller Matrimonio segreto, og jeg vet ikke om noe annet jeg ville anstrenge meg så mye for. Men dessverre kan jeg ikke utstå middelmådig musikk (i mine øyne er denne en satirisk pamflett mot den gode musikken), for eksempel Donizettis Furioso i går kveld på Valle i Roma. Italienerne, som er så annerledes enn meg, holder ikke ut musikk som er eldre enn fem eller seks år. Hos Madame xx hørte jeg en av dem si: – Kan musikk som er mer enn et år være vakker?
Det kan den som kjent være, og det er Gaetano Donizetti som er byens store sønn. Har et spesielt forhold til ham, som så mange andre gjennom Maria Callas og L’elisir d’amore ‒ Elskovsdrikken.
Der finner jeg også et stort bilde: «Donizetti på dødsleiet». Det var da noe. Og jeg besøker Donizettis hus i den gamle bydelen, og museet til hans ære.
Jeg vet at jeg ikke får besøke det berømte Donizetti-teateret som er under oppussing, så på denne reisen får jeg ikke nyte Donizettis musikk, men jeg går en tur til byens flotte kunstmuseum, Accademia Carrara, med mesterverker av Pisanello, Botticelli, Titian og Moroni og som akkurat da hadde egen utstilling av Rafaels (Rafaello) verker. Der finner jeg også et stort bilde: «Donizetti på dødsleiet». Det var da noe. Og jeg besøker Donizettis hus i den gamle bydelen, og museet til hans ære.
Altså funicolaren opp til Piazza Mercato delle Scarpe innenfor de venetianske murene. Hele denne bydelen er som et stort museum. Trange smug, åpne fine piazzaer, museum etter museum, kafé etter kafé, slowfood-restauranter og kirker som heller ikke virker veldig travle. Men de er mange og de er vakre, fra forskjellige tidsperioder. Og det er ikke sommer, faktisk ikke engang full vår, så antall turister er moderat og ikke forstyrrende. Jeg går på ruglete brostein og lager meg fortellinger i mitt lille hode om hvordan livet artet seg her for fire hundre år siden – godt hjulpet av et besøk på det historiske museet.
En av de mest særpregede bygningene her er kapellet Colleoni, et mausoleum over krigeren Bartelomeo Colleoni, som døde i 1475. Han hadde gitt arkitekten nøye beskjed om hvordan han ville ha det. I overkant av selvopptatthet, vil nok mange mene, men siden vi kan ha glede av det mer enn 500 år etter hans død, har det jo noe for seg.
Aktiv turisme er fysisk krevende. Kaffe på en liten kafé på Piazza Vecchia, gamlebyens historiske midtpunkt, omgitt av St. Maria Maggiore-basilikaen og gamlebyens katedral. Sitter og beskuer.
Tar for meg alle detaljene i byen. Vannfontenene, løvehodene, søylene, mønsteret i brolegningen, takene, trappene. Føler at jeg blir godt kjent. Slow walking.
Ny funicolare, fra Largo Colle Aperto og til San Vigilio. Gammel borg på toppen og en flott utsikt. Fjell med snø i bakgrunnen. Vakkert.
Fra San Vigilio går det en gammel vei, lange trappetrinn er en bedre beskrivelse, ned mot den nye bydelen. En fin og lett tur. Tar en avstikker til Astino-klosteret – hager i terrasser, solskinn, og livet er lett å leve.
Nå kommer jeg inn i den nye bydelen fra en annen kant, til den bydelens gamleby, så å si, Old Borghi. Gågater, kafeer, butikker og Bergamo er de små butikkers by. Og de små spisestedenes. Nytelsens by.
