Hotel Gellért. Jeg sitter i kafeen på dette berømte art deco-hotellet. Det åpnet sine dører i 1918, men har ikke forandret seg så mye. Altfor lite, mener mange, særlig av dem som jobber i bransjen, men jeg elsker dette hotellet som har stått imot interiørdesignere av type «boutique». Glassmaleriene, patinaen på treverket, den latterlige lille svingdøren, tavlen med romnøklene. Litt slitent, men likevel ikke. Og betjeningen, som riktig nok ikke er fra 1918, men som godt kunne ha vært det – rent stilmessig. Alt dette er Gellért, og bare Gellért.
Bor ikke her, ikke denne gangen, men føler at dette er et riktig startsted. Uten startskudd, for aldri har jeg vært på et hotell med en slik ro i resepsjonshallen. Sitter ned, leser avis, drikker kaffe. Føler meg etter hvert som en del av byen. Eller: denne delen av byen. For Budapest er i virkeligheten to byer, Buda og Pest. Jeg har min egen metode for å huske hva som er hva. Den er enkel: Hotel Gellért ligger på Buda-siden av Donau.
Forlater hotellet og går inn i bygningen ved siden av, Gellértbadet. Bare for å se, dyrke stemningen, gjenoppleve. Et berømt bad, et verdensbad, så å si. Men denne gangen vil jeg bade et annet sted. For bade vil jeg, her i Budapest.
Der oppe møter jeg grupper med turister, her er det ikke langt mellom hevede paraplyer. Det tok litt tid, men nå er Budapest blitt en av Europas store turistbyer.
Spaserer langs elven. Buss, trikk, heis opp til høyden – det får være i dag. Jeg bruker apostlenes hester, godt skodd. Det er så rolig på denne siden av elven. Litt eksklusivt, på en måte. Passerer en kafé hvor kreative mennesker lager et matprogram for fjernsynet. Opp i høyden med meg, opp til toppen og til utsikten. Bratt, litt tungt, men med gevinst. Der oppe møter jeg grupper med turister, her er det ikke langt mellom hevede paraplyer. Det tok litt tid, men nå er Budapest blitt en av Europas store turistbyer.
Setter meg på kafé og skuer ut over Donau og over til bydelen Pest på den andre siden av elven. Formidabel utsikt, drikke i glass og mat på tallerken. Kelnerne har sitt svare strev med å holde unna turister som brøyter seg fram i restauranten, henger over oss som er gjester. De skyr ingen ting, ber gjester om å flytte seg, knipser og knipser, bilder for Instagram og Facebook. Riktig ubehagelig er det – og litt komisk.
Besøker Mátyás-kirken. Imponerende i størrelse, og med et vakkert fargespill i den glaserte taksteinen.
Budapest er ingen stilren by, ikke fra en arkitekts ståsted, men den er likevel en av de vakreste byene i Europa. Buda, som en konge på haugen, den mektige, dovne Donau, og det flate Pest med det pulserende bylivet.
Budapest har mange imponerende bygninger. Herfra er det parlamentsbygningen som er den mest dominerende, den ligger rett imot. Et lite veddemål med meg selv. Hvor stor er den? Finner fram til et svar, tørre tall: 270 meter lang, 125 meter bred. Bygningen har mer enn 250 statuer. Og det er gull det meste som glimrer, 40 kg bladgull. Parlamentet ble bygget for snart 120 år siden, med parlamentsbygningen i London som modell. Nygotisk stil, ikke så lite til felles med en bryllupskake. Men mektig er den, et enestående fyrtårn i det totale bybildet.
– En underlig blanding av stilarter, mener en arkitekt jeg tilfeldig møter oppe på høyden over byen.
Budapest er ingen stilren by, ikke fra en arkitekts ståsted, men den er likevel en av de vakreste byene i Europa. Buda, som en konge på haugen, den mektige, dovne Donau, og det flate Pest med det pulserende bylivet. Så forskjellige hver for seg, men også som en harmonisk enhet. Og sentralt ‒ et historisk og viktig veikryss i Europa.
Ungarsk musikk har hatt sin innflytelse selv på den som tror seg helt blank, for det var ungareren György Ligeti som komponerte musikken til Kubricks film 2001 – en romodyssé.
Mens jeg står her oppe og blir liten i en stor by, tenker jeg: Hva vet vel jeg, egentlig – om byen og landet? I begynnelsen er jeg fornøyd med meg selv. Har lyttet til Zoltán Kodálys fantastiske stykker for solocello og Belá Bartóks herlige konsert for orkester. Har selv spilt et par av hans pianostykker for barn – som barn. Franz Liszt, selvfølgelig – og en annen Franz – Lehár, som komponerte operetter. Ungarsk musikk har hatt sin innflytelse selv på den som tror seg helt blank, for det var ungareren György Ligeti som komponerte musikken til Kubricks film 2001 – en romodyssé.
Og litteratur: Arthur Koestler har jeg jo lest, nobelprisforfatteren Imre Kertész’ hjerteskjærende bok Uten skjebne også, om tiden i tysk konsentrasjonsleir; han kom dit bare 15 år gammel. Men Péter Nádas har jeg ikke lest noe av, det får bli en selvpålagt oppgave når jeg kommer hjem. Flere av bøkene hans er oversatt til norsk.
Og historie, og politikken? Jo da, jo da. Jeg blir stående litt mismodig, for slik er den rastløse reiserens lodd: litt om mye, men for lite om alt. Men: storhetstid på 1400-tallet, erobret av osmanene, innføring av monarkiet Østerrike-Ungarn i midten av 1850-årene. Tapte første verdenskrig, og med Versailles-traktaten mistet Ungarn store landområder, to millioner ungarere er fremdeles bosatt i Romania. Varige traumer.
Tap i annen verdenskrig også, deretter okkupert av Sovjet, opprør i 1956, som brutalt ble slått ned, kommunistisk diktatur fram til Sovjets oppløsning i 1989. En ultrakort versjon, for å skjønne litt av land og folk.
Jeg gikk her for en del år siden, i en by som var mye mer slitt enn den er nå, og således mer «pittoresk» – er det ikke merkelig hva vi dyrker?
Rusler over broen til Pest, går på måfå rundt i gatene. Besøker Det store matmarkedet i jugendstil med ramme i støpejern. De lokale salgsbodene har ikke varer som fenger meg. Det gjør derimot utsalgene med grønnsaker, kjøtt og fisk. Lokalt måltid med langós, brød, cottage cheese og ost. Godt, men litt i mektigste laget. Arkitektur framfor innhold.
Leter etter noe jeg ikke helt vet hva er. Litt nostalgi. Jeg gikk her for en del år siden, i en by som var mye mer slitt enn den er nå, og således mer «pittoresk» – er det ikke merkelig hva vi dyrker? Dessuten var Ungarn den gangen særdeles billig, og det gjorde sitt til at mange filmselskaper hadde sine «locations» her. Det var stupende mørkt i gaten, men jeg hørte noen lyder. Plutselig var det som om en lysbombe ble avfyrt, og midt i gaten sto Madonna. Og jeg. Opptak, selvfølgelig, men jeg fikk ingen rolle.
På oppdagelsestur i etasjene på Szimpla Kert. Når, tenker jeg med meg selv, var jeg sist på et utested som virkelig var så spennende?
Utvikling. Før var de en nødvendighet, de gamle, Budapest-restaurantene, som New York, senere Hungaria. I dag står de fram som helt uinteressante, utdaterte turistfeller. Det er jeg ikke det minst lei meg for, for Budapests uteliv blomstrer. Her er det noe for alt og alle.
Jeg trekker ned til området rundt Kazinczy utca, der jeg også bor. Her ligger spisesteder i alle prisklasser, på rekke og rad, mange av dem etniske. Velger meg japansk, og går deretter videre på en av de mange ruinkafeene, noe nytt i utelivet. Utgangpunktet er slitne bakgårder. Her er det ikke noe shabby chick, men bare shabby. Og det er nettopp det som er attraktivt. Ikke ett rom er likt det andre, møbler er sannsynligvis kjøpt på loppemarkeder, fargene er sterke og musikken høy. Matboder serverer de merkeligste retter, noen er velsmakende. Stemningen er god og ikke aldersavhengig, det passer meg. På oppdagelsestur i etasjene på Szimpla Kert. Når, tenker jeg med meg selv, var jeg sist på et utested som virkelig var så spennende?
Budapest har i mange år vært Europas badeby, en tradisjon som har røtter minst 2000 år tilbake. Ingen annen hovedstad i Europa har en slik badekultur. De mange badene får vannet fra naturlige kilder, der holder det allerede 30 grader.
Budapest har i mange år vært Europas badeby, en tradisjon som har røtter minst 2000 år tilbake. Ingen annen hovedstad i Europa har en slik badekultur. De mange badene får vannet fra naturlige kilder, der holder det allerede 30 grader.
Det var romerne som var først ute, senere kom tyrkerne, og byen har fremdeles fire tyrkiske bad. Gellért er nok det badet som er mest kjent, bygget i jugendstil. Det er flott, men min hjemmelsmann mener at badet er mest kjent i utlandet fordi navnet er så lett å uttale. Nei, sier han, dra heller ut til, og han måtte stave det, Széchenyi!
Det gjorde jeg. Så vakkert, slottsliknende. Og det fungerte så greit, har ingen problemer med å finne meg til rette. Basseng med 35 grader. En avdeling i bassenget hadde en strøm av vann som gikk rundt og rundt. Følger strømmen, blir som en liten unge. Festlig, vi smiler og ler. En annen avdeling, i samme basseng, har sterke vannstråler som kommer nedenifra, for massasje.
De fleste i bassenget var japanere, kjent med et godt bads fortreffeligheter. Mørket senket seg, lys ble tent, og jeg gikk over i det store bassenget. Der var det få, for der holdt vannet bare (sic!) 22 grader. Idet jeg la på svøm, dukker månen fram. Jeg svømte mot den, mot noe magisk, så å si, og bestemte meg for at hit, til denne by, til dette bad, ville jeg tilbake.
